New York Marathon 2013 – En utavdegsjæl-opplevelse!!

–  Av Christian Odgaard   –

Bilde 1
.

Jeg hører drønnet av svære løpere med løpebeltene sine overfylte med drikkeflasker og energibarer som bare kommer nærmere og nærmere. Jeg prøver å svare med en fartsøkning, men lysken jamrer seg, bena er som den tykkeste sirup og det surkler i fuglebrystet. Oppover mot toppen av Queensboro Bridge passerer den ene etter den andre meg mens de knegger av latter – mohaha!! Jeg syns med ett jeg skimter bakenden til Oprah Winfrey, men jeg er ikke sikker. Etterhvert kommer også de utkledde løperne – både “Eiffeltårnet” og fire deltakere utkledd som en leddbuss siger som i sakte film forbi. Etter en nærmest endeløs strøm av løpere passerer også maratonets definitive baktropp, the marathon walkers, meg før jeg plutselig er mutters alene på 1st Avenue. Sperringene er borte og politimannen på hjørnet av 68th Street. 1st Avenue har blåst i gang trafikken. Jeg segner sammen på fortauskanten og kjenner fortvilelsen skylle innover meg som en 30 meter høy tsunami-bølge. New York Marathon 2013 har gått rett i dass!

Jeg sperrer øynene opp mens jeg hiver etter pusten! Gjennomvåt av svette og helt alene i mørket på rom 2209 på The New York Palace Hotel innser jeg at det hele heldigvis bare var et mareritt! Jeg ser på klokken. Det er nå bare er 2 timer til avreise til Staten Island. Marerittet er dog ikke ubegrunnet – 10 uker etter den brutale strekken er fortsatt lysken murrende og ustabil, og det har derfor totalt bare blitt 24 mil med løping i dassetempo siden august. Slår jeg opp igjen lyskeskaden fra Reykavik under løpet i dag?

Jeg gomler ettertenksomt i meg en loffskive med jordbærsyltetøy før jeg bestemmer meg for å la det stå til. Jeg er forberedt på alt – det overordnete er uansett å fullføre for en hver pris om det så innebærer “å bli pissa på” med blank, eller enda verre, kolørt stråle (for løst å sitere sjarmtrollet Kjetil Rekdal!). Men innerst inne har jeg troen på at dette uavhengig av prestasjon kommer til å bli en fin dag, for det å løpe New York City Marathon (NYCM) er noe av det aller beste jeg vet! Fra buss-setet på vei ut til start på Staten Island nyter jeg det mektige synet av en opplyst Manhattan skyline omkranset av intenst mørke. Med ett er det som jeg hører Alicia Keys dra i gang noen strofer fra New York hyllesten “Empire State of Mind”:

“New York, concrete jungle where dreams are made of
There’s nothin’ you can’t do
Now you’re in New York
These streets will make you feel brand new
Big lights will inspire you
Let’s hear it for New York, New York, New York”

Denne opplevelsen fjerner all tvil – jeg er klar for hva enn dagen måtte bringe!!

 

Bilde 2
“If I can make it there…..”  


Pre-Race:

NYCM er et løp som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg har tidligere løpt det 4 ganger samt at vi også i 2012 var over, men da heller måtte løpe New York Aid Marathon i Central Park grunnet orkanen Sandy’s brutale herjinger noen dager i forveien. Etter at vekten min nærmet seg 100 kg og festing og byturer var den store helge-sysselen, var det dessuten den litt spontane påmeldingen til nettopp NYCM i 04 som fikk meg til å legge om livsstilen min og begynne å løpe maraton. Jeg skylder i bunn og grunn “Det Store Eplet” mye!

Bilde 3 og 4
Mine to beste New York Marathon øyeblikk: Det intense kicket etter maratondebuten på 3:28 i 04 (til venstre) samt målgang 4 år senere på 2:38 (som holdt til 117-plass totalt 🙂 )

Da jeg fredag ettermiddag lander på Newark er jeg full av glede over at ventetiden snart er over, men samtidig svært usikker på hvordan dette skal gå med lysken og ditto dårlige forberedelser. Reisefølget av året er to av mine beste venner, ex NYCM-løperne Morten Haug og Peter Bekkestad. Tradisjonen tro drar vi etter innsjekk på hotellet rett til expo’en på Javits Center på Manhattan’s West Side for å hente startnummer og kjøpe litt løpeklær. Masete, men moro!

Bilde 5
Morten foran inngangspartiet til expo’en.
Bilde 6
En sliten mann poserer tappert… I USA er det forøvrig som kjent Miles og ikke km som gjelder. Maraton-distansen på 42,2 km tilsvarer 26,2 Miles.


På lørdag morgen er det på tide med en inspisering av målområdet. Med norsk tid i kroppen spretter jeg med tallerkenøyne opp kl 04:30 av sengen! Et Central Park (CP) i fantastiske høstfarger kryr uansett av folk allerede tidlig om morgenen.

                        

Bilde 7
Lørdag morgen foran mållinjen i Central Park. Kall meg gjerne et følelsesmenneske, men jeg får gåsehud bare av å tusle rundt i målområdet dagen før dagen!
Bilde 8
Flere kjentfolk er på plass i CP! Konnerud-mannen Runar Gundersen har jeg etterhvert lært å kjenne fra mine turer til New York. Han har deltatt i samtlige NYCM siden 1978 (35 totalt inklusiv årets utgave), og bare 2 løpere i verden har flere NYCM på rad i beltespenna! RESPEKT!!! 
Bilde 9
En annen norsk kjenning, Jack Waitz, er også å se lørdag morgen. Men han er på jobb! Her venter han på den kvinnelige vinneren av “Dash to the Finish Line” 5 km!
Bilde 10 og 11
Verdens beste støtteapparat er selv i løpsmanesjen på lørdagens 5 km sammen med over 8 000 andre løpere. Endt dyst utløser mye omtalte “Bankett 1” allerede lørdag etter lunch!

Mens gutta koser seg på bankett kjører jeg lørdag ettermiddag et solo-løp med avslapning på rommet, pastamiddag samt at jeg blir intervjuet av News of Norway som er et magasin som går ut til 40 000 norgesvenner i Nord-Amerika. De skal lage en artikkel om hvorfor New York Marathon er så populært blant nordmenn og tar tak i min historie. Lyset blir uansett slukket tidlig på rommet den kvelden – det er en lang og tøff morgendag som ligger foran meg og 50 000 andre maratonere her i New York!

Bilde 12
For en ekte løpenerd er en rykende fersk utgave amerikanske Runner’s World som usladdet hardporno å regne!! Mye opphissende lesestoff om alt fra forfotløping til pirrende sko-tester mens man uansett slapper av på rommet dagen før dagen!


Marathon Day:

Som sagt blir vi altså busset ut til start grytidlig søndag morgen fra Midtown Manhattan. På bussen kommer jeg i prat med en utrolig trivelig nordmann og NYCM-debutant ved navn Torger Sollie. Skravla går og vi henger også sammen en stund i “Blue village”etter ankomst på Staten Island.

Bilde 13
Pga. Boston-bombene er det signifikant mer sikkerhet under årets arrangement enn tidligere NYCM’s. Det er enormt med synlig politi, bombehunder, politihelikoptre og full “flyplass-scanning” av alle løpere samt publikum i utvalgte områder som f.eks Central Park.
Bilde 14
Her sammen med trivelige Torger Sollie i “Blue village” på Staten Island. America runs on Dunkin’ står det å lese på flere boards. Jeg vet ikke jeg, men den “lekre”rosa-oransje luen og kaffen vi får utdelt av Dunkin’ Donuts varmer ihvertfall godt mens vi venter på start!
Bilde 15
New York Marathon traseen er vanvittig spennende, men også svært krevende! Man løper gjennom alle New York City’s 5 verdenskjente Boroughs og over 5 broer med til tider helt spektakulær utsikt over Manhattan’s skyline.

Ca. kl 08 trekker jeg mot blå Seeding Corral 1 da jeg løper i Wave 1 (av 4). I år har jeg virkelig fått drømme-seedingen rett bak eliten! NYCM følger etter startskuddet tre ulike traseer (oransj, grønn og blå) som alle endelig smelter helt sammen ved Mile 8. Har prøvd alle traseene, og blå er min favoritt. Den siste timen før start tilbringer jeg sammen med de norske løperne Kristen Aaby (som ble utrolige nr. 31 i NYCM i 2007!!) og Tore Amundøy. Vi bruker masse tid på å prate oss selv ned – undertegnede klager selvsagt på lysken, Kristen sliter med strålinger fra sete og nedover i beina og Tore føler seg rusten. Alle tre er EKSTREMT enige om at i NYCM løper man ikke for noen tid, men kun for opplevelsen…. Sure hehe 😉  I tillegg har vi blitt plassert rett ved noen busser som står på tomgang så etter en stund begynner både Tore og jeg å føle oss små-groggy… Hjelpe meg!!!

10 min før start skreller jeg av meg gammelt overtrekkstøy og står plutselig i full Liverpool-drakt med Odgaard og nr. 28 på ryggen (Dette er mitt maraton nr. 28 totalt). Pga. lysken har jeg bestemt meg for at i år skal jeg endelig leve ut drømmen om å løpe i drakten til favorittlaget mitt da pers uansett er helt uoppnåelig. Jeg har også byttet ut konkurransesko med Mizuno Wave Rider for å få litt bedre demping så mye er ikke som det pleier å være. På scenen 15 meter fra oss står borgemester Michael Bloomberg og Race Director Mary Wittenberg og prater om at vi er med på verdens råeste maraton osv.

Jeg kysser Liverbird-emblemet på drakten min ømt før jeg ser opp mot himmelen med blanke øyne. Nå får det bære eller briste! Nasjonalsangen fremføres kjapt etterfulgt av startskuddet. Tradisjonen tro ljomer Frank Sinatra’s “New York, New York” over høyttaleranlegget – vi er i gang og jeg kjenner en ubeskrivelig lykkerus! Ventetiden er endelig over! Et stykke oppå broen klapper Kristen meg på ryggen før han akselererer avgårde – det er det siste jeg ser til storløperen fra Sigdal som til slutter løper i mål på imponerende 2:41! Grattis 🙂

Bilde 16
Starten går over Verrazano-Narrows Bridge som knytter Staten Island og Brooklyn sammen. På klare dager som under årest maraton har man en fantastisk utsikt mot Manhattan. Politihelikoptrene til NYPD henger i luften over broen!

Jeg merker tidlig i løpet at temperaturen er gunstig, men at det er en tøff motvind som skal vise seg å vare helt til “vending” i the Bronx etter ca. 20 Miles. Jeg har forørvig ikke mer enn kommet meg over broen til Brooklyn før en helt overveldende respons på Liverpool-drakten begynner å melde seg: “Come on Liverpool,” “You’ll never walk alone,””Liverpool, Liverpool, Liverpool” – godordene hagler derfra og helt inn til mål. Utrolig kult og det gir meg masse ekstra energi!

Bilde 17
Konkrete og svært friske oppmuntringer fra publikum i Williamsburg i Brooklyn!

Dessverre må jeg, som noen ganger i tidligere maraton også, plutselig late vannet. Pokker heller! Jeg prøver først å løpe det av meg, men det presser bare mer og mer på jo mer jeg tenker på det (suprise, suprise!). I ren Formel 1-stil beslutter jeg etter 8 Miles at det er på tide å gå i “depoet.” Fra bilsporten har jeg lært meg at dette bør gå fort og effektivt! Jeg sprinter inn i nærmeste bås på fortauet. Her står intet Ferrari-team klart til å “hekte av” shortsen eller holde pumpen så jeg må ta hånd om alt selv! Jeg teller sekunder  – 19 sekunder går, varene er levert og jeg er tilbake “på hjul” igjen!

Bilde 18
Heltene fra rullestolklassen over Pulaski Bridge halvveis i løpet! Man forlater her Brooklyn og ankommer Long Island City i Queens på den andre siden. Sjekk utsikten mot Manhattan!!
Bilde 19
Side om side med en maraton-legende ved Mile 15 i Queens! Til venstre for meg i rosa t-skjorte løper selveste Joan Benoit Samuelson, gullvinner på maraton i Los Angeles OL i 1984. Nå 56 år gamle Joan vinner til slutt sin klasse i NYCM på den sterke tiden 2:57:13!!


Rett før jeg starter bestigningen av legendariske Queensboro Bridge passerer jeg et coverband som spiller en helt forrykende versjon av Alice in Chains sin klassiker “Would?” Det er bare så utrolig fett å løpe der med skyskraperne som bakteppe kryssklippet med så heftig musikk som pumpes ut av høyttalerne! Med “eggende” grunge-sound i kroppen starter klatringen opp mot toppen av Queensboro Bridge. Det er med ett så underlig stille da det jo ikke er publikum på broen.

Frem til nå har jeg løpt med cruisecontroll satt på en hastighet på ca. 4:05 per km. Halv har blitt passert på 1:26 uten at det har kostet krefter. Jeg har heller ikke kjent noe spesielt til skaden samtidig som jeg hele veien har fulgt anbefalingen om kort skrittlengde (spesielt i motbakkene) for ikke å terge lysken. Rett før jeg når broens høyeste punkt smyger jeg meg forbi den meget habile veteranløperen Nina Ytterstad (som til slutt blir beste norske kvinne). Jeg kjenner da brått at det begynner å dra seg til i lysken sånn som det gjerne gjør i startfasen av en strekk. Angsten sprer seg momentant, og jeg tar det svært rolig i nedoverbakken mot 1st Avenue. Resten av maratonet løper jeg litt med hjertet i halsen da murringen i lysken nå vedvarer helt inn til mål.

Bilde 20
Et legendarisk øyeblikk i maratonet – etter å ha løpt i stillhet over Queensboro Bridge ankommer man etter rundt 17 Miles et ubeskrivelig støykaos på 1st Avenue på Manhattan. Alle løperne går “from zero to hero” og full rockestjerne-status i løpet av sekunder!!
Bilde 21
Odd-Bjørn Hjelmeset blir beste norske i år selv om ledelsen nesten blir spist opp på slutten av Daniel Hågensen. Her passerer gladgutten fra Nordfjordeid Morten og Peter’s “norske camp” på 1st Avenue!
Bilde 22
Elleville gledesscener når jeg oppdager gutta med stort norsk flagg på 1st Avenue! Jeg får masse oppmuntrende tilrop fra dem – nå er det bare å gasse på nedover 1st Avenue!
Bilde 23
Bort på drikkestasjonen for å fylle på med Gatorade! Nina Ytterstad, beste norske dame, henger fortsatt på etter at jeg jo passerte henne i stigningen opp mot toppen av Queensboro Bridge ca. 1 Mile tidligere.
Bilde 24
“I’m still, I’m still Jenny from the block….!” Mile 20 og på vei over Willis Avenue Bridge og inn i J.Lo’s rike – the Bronx! Det er nå mange færre løpere rundt meg – behagelig 🙂
Bilde 25
Mile 22 i hjertet av Harlem. Jeg har akkurat passert Amundøy og er full av overskudd! Det er allikevel ikke tid til noen “Harlem Shake” nå – sub 2:55 vinker i det fjerne!
Bilde 26
Aner vi konturene av et “War Face” her med ca. 1 Mile igjen? Hjelmeset får det litt tøft på slutten, og bestetiden min fra NYCM på 2:38:53 (2008) overlever Odd-Bjørn’s slutt-tid med et nødskrik (19 “magiske” sekunder 😉 )!
Bilde 27
“It’s such a perfect day!” Ekstremt tilfelle av Runners High etter Mile 25 langs Central Park South! Selv Keith Richards på et heftig nachspiel fremstår nykter i forhold til dette her!
Bilde 28
På vei mot Columbus Circle med snaue 1 Mile igjen!
Bilde 29
Mile 26 – endelig på oppløpssiden i Central Park. Det er bare å ta ut det siste nå!
Bilde 30
“The world’s most famous Finish Line.” Etter 02:08:24 krysser Geoffrey Mutai mållinjen som vinner. Samtidig kaver undertegnede rundt Mile 19 i East Harlem!

Siste 400 meter inne i Central Park er en helt fantastisk opplevelse! Jeg er bevisst på å nyte hvert eneste sekund, man vet aldri når neste gang blir. I strålende høstvær står Race Director Mary Wittenberg og tar oss imot i målområdet, og jeg kjenner jeg blir skikkelig rørt nå! Både fordi jeg har prestert mye bedre enn tidsmålet mitt for dagen, men ikke minst fordi det er så godt å se maratonet og Mary reise seg på denne majestetiske måten igjen etter fjorårets dramatiske kansellering. Jeg har lyst til å gi Mary en svett (!) klem, men nøler akkurat et sekund for mye og blir geleidet mot medalje-slusen.

Bilde 31 og 32
Aaahh – så ubeskrivelig deilig det er å løpe i mål!!!
Bilde 33
37 år, men man blir vel aldri for gammel for litt bling bling? Utrolig happy med at både mitt 5 NYCM samt mitt 28 maraton totalt er i beltespenna!!!
Bilde 34
My precious!! Årets medalje fra New York er en av de finere jeg har sett. Allikevel er det nok NYCM-medaljen fra 2008, med Grete Waitz-motiv, som jeg liker best totalt sett!
Bilde 35
Alle som har valgt No-Baggage “Early Exit” får utdelt egne appelsinfargede poncho’er ved utgangen av Central Park. En real joker som gjør at jeg holder varmen helt bort til Amsterdam Ale House der gutta og Leffe Blonde på fat venter 🙂
Bilde 36
Utrolig fornøyd med sluttiden på 2:53:13! Har aldri løpt så jevnt og kontrollert før – bare 1 sek skiller første og andre halvvdel og alle Miles blir løpt på mellom 6:34 og 6:39! Slutt-tiden holder til å bli nr. 7 av de 479 norske og nr. 374 av de totalt 50 266 løperne som fullfører maratonet.

Forøvrig artig å se litt ytterligere på facts fra årets løp. Av de 50 740 løperne som starter maratonet fullfører hele 50 266 løpere (ny verdensrekord!). Det er en gjennomføringsgrad på utrolige 99,1%! Dersom det noensinne var tvil – man bryter altså bare IKKE New York Marathon!!!!! NYCM er forøvrig den enkeltstående begivenheten i New York årlig som genererer mest omsetning til byen – i 2013 estimert til svimlende 340 millioner dollar!

Bilde 37
Også gudinnen fra veggen på gutterommet mitt i Drammen på 90-tallet, Pamela Anderson, kommer seg i mål! Etterpå legger hun ut bildet til høyre på Twitter! Slutt-tiden hennes blir 5 timer og 41 minutter. Well done Pam 🙂
Bilde 38
Mafiose tilstander på banketten på legendariske Smith & Wollensky steakhouse der vi får selskap av Don Carlsen og Capo Nordahl. Masse godsnakk over fantastiske kjøttstykker og diverse lekkert mjød!! Trond Inge selger ivrig inn Toronto som et potensielt neste maraton!
Bilde 39
Banketten flytter seg etterhvert over til Madison Square Garden og NBA-matchen Knicks vs. Timberwolves (100-109). Matchen overværer vi i selskap med tennis-legenden John McEnroe, navnebror Christian Slater og 20 000 andre entusiastiske tilskuere! Ellevilt!!


Veien videre:

På mandagen ved Gate’n på Newark på vei hjem er det tid for noen refleksjoner om hvor mye egentlig New York Marathon har betydd for meg de siste 10 årene. Det er ikke rent lite! Jeg er evig takknemlig for at løpet fikk meg til å oppdage gledene med regelmessig trening og maratonløping. Dessuten har maraton-interessen ført til kontakt med så mange hyggelige mennesker fra inn- og utland. Med et vinterlig Norge rett rundt hjørnet og mitt neste NYCM minst et helt år unna går tankene til noen strofer fra REM’s “Leaving New York”:

“You might have succeeded in changing me
I might have been turned around

It’s easier to leave than to be left behind

Leaving was never my proud

Leaving New York never easy

I saw the life fading out”

Takk for denne gang New York City – nå er det Roma i mars som enn så lenge er mitt neste løpsmål!

 

 

Sportsmanden.no / Christian Odgaard

Lik gjerne
Del gjerne
  • 56
    Shares
Annonse. Nå HALV PRIS på Lactoferrin Gold på Innovatera.no når du bestiller via klikk på bildet

2 tanker om “New York Marathon 2013 – En utavdegsjæl-opplevelse!!

Kommentarfeltet er stengt