New York Marathon 2013 – En utavdegsjæl-opplevelse!!
– Av Christian Odgaard –
Jeg hører drønnet av svære løpere med løpebeltene sine overfylte med drikkeflasker og energibarer som bare kommer nærmere og nærmere. Jeg prøver å svare med en fartsøkning, men lysken jamrer seg, bena er som den tykkeste sirup og det surkler i fuglebrystet. Oppover mot toppen av Queensboro Bridge passerer den ene etter den andre meg mens de knegger av latter – mohaha!! Jeg syns med ett jeg skimter bakenden til Oprah Winfrey, men jeg er ikke sikker. Etterhvert kommer også de utkledde løperne – både “Eiffeltårnet” og fire deltakere utkledd som en leddbuss siger som i sakte film forbi. Etter en nærmest endeløs strøm av løpere passerer også maratonets definitive baktropp, the marathon walkers, meg før jeg plutselig er mutters alene på 1st Avenue. Sperringene er borte og politimannen på hjørnet av 68th Street. 1st Avenue har blåst i gang trafikken. Jeg segner sammen på fortauskanten og kjenner fortvilelsen skylle innover meg som en 30 meter høy tsunami-bølge. New York Marathon 2013 har gått rett i dass!
Jeg sperrer øynene opp mens jeg hiver etter pusten! Gjennomvåt av svette og helt alene i mørket på rom 2209 på The New York Palace Hotel innser jeg at det hele heldigvis bare var et mareritt! Jeg ser på klokken. Det er nå bare er 2 timer til avreise til Staten Island. Marerittet er dog ikke ubegrunnet – 10 uker etter den brutale strekken er fortsatt lysken murrende og ustabil, og det har derfor totalt bare blitt 24 mil med løping i dassetempo siden august. Slår jeg opp igjen lyskeskaden fra Reykavik under løpet i dag?
Jeg gomler ettertenksomt i meg en loffskive med jordbærsyltetøy før jeg bestemmer meg for å la det stå til. Jeg er forberedt på alt – det overordnete er uansett å fullføre for en hver pris om det så innebærer “å bli pissa på” med blank, eller enda verre, kolørt stråle (for løst å sitere sjarmtrollet Kjetil Rekdal!). Men innerst inne har jeg troen på at dette uavhengig av prestasjon kommer til å bli en fin dag, for det å løpe New York City Marathon (NYCM) er noe av det aller beste jeg vet! Fra buss-setet på vei ut til start på Staten Island nyter jeg det mektige synet av en opplyst Manhattan skyline omkranset av intenst mørke. Med ett er det som jeg hører Alicia Keys dra i gang noen strofer fra New York hyllesten “Empire State of Mind”:
“New York, concrete jungle where dreams are made of
There’s nothin’ you can’t do
Now you’re in New York
These streets will make you feel brand new
Big lights will inspire you
Let’s hear it for New York, New York, New York”
Denne opplevelsen fjerner all tvil – jeg er klar for hva enn dagen måtte bringe!!
Pre-Race:
NYCM er et løp som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg har tidligere løpt det 4 ganger samt at vi også i 2012 var over, men da heller måtte løpe New York Aid Marathon i Central Park grunnet orkanen Sandy’s brutale herjinger noen dager i forveien. Etter at vekten min nærmet seg 100 kg og festing og byturer var den store helge-sysselen, var det dessuten den litt spontane påmeldingen til nettopp NYCM i 04 som fikk meg til å legge om livsstilen min og begynne å løpe maraton. Jeg skylder i bunn og grunn “Det Store Eplet” mye!
Da jeg fredag ettermiddag lander på Newark er jeg full av glede over at ventetiden snart er over, men samtidig svært usikker på hvordan dette skal gå med lysken og ditto dårlige forberedelser. Reisefølget av året er to av mine beste venner, ex NYCM-løperne Morten Haug og Peter Bekkestad. Tradisjonen tro drar vi etter innsjekk på hotellet rett til expo’en på Javits Center på Manhattan’s West Side for å hente startnummer og kjøpe litt løpeklær. Masete, men moro!
På lørdag morgen er det på tide med en inspisering av målområdet. Med norsk tid i kroppen spretter jeg med tallerkenøyne opp kl 04:30 av sengen! Et Central Park (CP) i fantastiske høstfarger kryr uansett av folk allerede tidlig om morgenen.
Mens gutta koser seg på bankett kjører jeg lørdag ettermiddag et solo-løp med avslapning på rommet, pastamiddag samt at jeg blir intervjuet av News of Norway som er et magasin som går ut til 40 000 norgesvenner i Nord-Amerika. De skal lage en artikkel om hvorfor New York Marathon er så populært blant nordmenn og tar tak i min historie. Lyset blir uansett slukket tidlig på rommet den kvelden – det er en lang og tøff morgendag som ligger foran meg og 50 000 andre maratonere her i New York!
Marathon Day:
Som sagt blir vi altså busset ut til start grytidlig søndag morgen fra Midtown Manhattan. På bussen kommer jeg i prat med en utrolig trivelig nordmann og NYCM-debutant ved navn Torger Sollie. Skravla går og vi henger også sammen en stund i “Blue village”etter ankomst på Staten Island.
Ca. kl 08 trekker jeg mot blå Seeding Corral 1 da jeg løper i Wave 1 (av 4). I år har jeg virkelig fått drømme-seedingen rett bak eliten! NYCM følger etter startskuddet tre ulike traseer (oransj, grønn og blå) som alle endelig smelter helt sammen ved Mile 8. Har prøvd alle traseene, og blå er min favoritt. Den siste timen før start tilbringer jeg sammen med de norske løperne Kristen Aaby (som ble utrolige nr. 31 i NYCM i 2007!!) og Tore Amundøy. Vi bruker masse tid på å prate oss selv ned – undertegnede klager selvsagt på lysken, Kristen sliter med strålinger fra sete og nedover i beina og Tore føler seg rusten. Alle tre er EKSTREMT enige om at i NYCM løper man ikke for noen tid, men kun for opplevelsen…. Sure hehe 😉 I tillegg har vi blitt plassert rett ved noen busser som står på tomgang så etter en stund begynner både Tore og jeg å føle oss små-groggy… Hjelpe meg!!!
10 min før start skreller jeg av meg gammelt overtrekkstøy og står plutselig i full Liverpool-drakt med Odgaard og nr. 28 på ryggen (Dette er mitt maraton nr. 28 totalt). Pga. lysken har jeg bestemt meg for at i år skal jeg endelig leve ut drømmen om å løpe i drakten til favorittlaget mitt da pers uansett er helt uoppnåelig. Jeg har også byttet ut konkurransesko med Mizuno Wave Rider for å få litt bedre demping så mye er ikke som det pleier å være. På scenen 15 meter fra oss står borgemester Michael Bloomberg og Race Director Mary Wittenberg og prater om at vi er med på verdens råeste maraton osv.
Jeg kysser Liverbird-emblemet på drakten min ømt før jeg ser opp mot himmelen med blanke øyne. Nå får det bære eller briste! Nasjonalsangen fremføres kjapt etterfulgt av startskuddet. Tradisjonen tro ljomer Frank Sinatra’s “New York, New York” over høyttaleranlegget – vi er i gang og jeg kjenner en ubeskrivelig lykkerus! Ventetiden er endelig over! Et stykke oppå broen klapper Kristen meg på ryggen før han akselererer avgårde – det er det siste jeg ser til storløperen fra Sigdal som til slutter løper i mål på imponerende 2:41! Grattis 🙂
Jeg merker tidlig i løpet at temperaturen er gunstig, men at det er en tøff motvind som skal vise seg å vare helt til “vending” i the Bronx etter ca. 20 Miles. Jeg har forørvig ikke mer enn kommet meg over broen til Brooklyn før en helt overveldende respons på Liverpool-drakten begynner å melde seg: “Come on Liverpool,” “You’ll never walk alone,””Liverpool, Liverpool, Liverpool” – godordene hagler derfra og helt inn til mål. Utrolig kult og det gir meg masse ekstra energi!
Dessverre må jeg, som noen ganger i tidligere maraton også, plutselig late vannet. Pokker heller! Jeg prøver først å løpe det av meg, men det presser bare mer og mer på jo mer jeg tenker på det (suprise, suprise!). I ren Formel 1-stil beslutter jeg etter 8 Miles at det er på tide å gå i “depoet.” Fra bilsporten har jeg lært meg at dette bør gå fort og effektivt! Jeg sprinter inn i nærmeste bås på fortauet. Her står intet Ferrari-team klart til å “hekte av” shortsen eller holde pumpen så jeg må ta hånd om alt selv! Jeg teller sekunder – 19 sekunder går, varene er levert og jeg er tilbake “på hjul” igjen!
Rett før jeg starter bestigningen av legendariske Queensboro Bridge passerer jeg et coverband som spiller en helt forrykende versjon av Alice in Chains sin klassiker “Would?” Det er bare så utrolig fett å løpe der med skyskraperne som bakteppe kryssklippet med så heftig musikk som pumpes ut av høyttalerne! Med “eggende” grunge-sound i kroppen starter klatringen opp mot toppen av Queensboro Bridge. Det er med ett så underlig stille da det jo ikke er publikum på broen.
Frem til nå har jeg løpt med cruisecontroll satt på en hastighet på ca. 4:05 per km. Halv har blitt passert på 1:26 uten at det har kostet krefter. Jeg har heller ikke kjent noe spesielt til skaden samtidig som jeg hele veien har fulgt anbefalingen om kort skrittlengde (spesielt i motbakkene) for ikke å terge lysken. Rett før jeg når broens høyeste punkt smyger jeg meg forbi den meget habile veteranløperen Nina Ytterstad (som til slutt blir beste norske kvinne). Jeg kjenner da brått at det begynner å dra seg til i lysken sånn som det gjerne gjør i startfasen av en strekk. Angsten sprer seg momentant, og jeg tar det svært rolig i nedoverbakken mot 1st Avenue. Resten av maratonet løper jeg litt med hjertet i halsen da murringen i lysken nå vedvarer helt inn til mål.
Siste 400 meter inne i Central Park er en helt fantastisk opplevelse! Jeg er bevisst på å nyte hvert eneste sekund, man vet aldri når neste gang blir. I strålende høstvær står Race Director Mary Wittenberg og tar oss imot i målområdet, og jeg kjenner jeg blir skikkelig rørt nå! Både fordi jeg har prestert mye bedre enn tidsmålet mitt for dagen, men ikke minst fordi det er så godt å se maratonet og Mary reise seg på denne majestetiske måten igjen etter fjorårets dramatiske kansellering. Jeg har lyst til å gi Mary en svett (!) klem, men nøler akkurat et sekund for mye og blir geleidet mot medalje-slusen.
Forøvrig artig å se litt ytterligere på facts fra årets løp. Av de 50 740 løperne som starter maratonet fullfører hele 50 266 løpere (ny verdensrekord!). Det er en gjennomføringsgrad på utrolige 99,1%! Dersom det noensinne var tvil – man bryter altså bare IKKE New York Marathon!!!!! NYCM er forøvrig den enkeltstående begivenheten i New York årlig som genererer mest omsetning til byen – i 2013 estimert til svimlende 340 millioner dollar!
Veien videre:
På mandagen ved Gate’n på Newark på vei hjem er det tid for noen refleksjoner om hvor mye egentlig New York Marathon har betydd for meg de siste 10 årene. Det er ikke rent lite! Jeg er evig takknemlig for at løpet fikk meg til å oppdage gledene med regelmessig trening og maratonløping. Dessuten har maraton-interessen ført til kontakt med så mange hyggelige mennesker fra inn- og utland. Med et vinterlig Norge rett rundt hjørnet og mitt neste NYCM minst et helt år unna går tankene til noen strofer fra REM’s “Leaving New York”:
“You might have succeeded in changing me
I might have been turned around
It’s easier to leave than to be left behind
Leaving was never my proud
Leaving New York never easy
I saw the life fading out”
Takk for denne gang New York City – nå er det Roma i mars som enn så lenge er mitt neste løpsmål!
Sportsmanden.no / Christian Odgaard
Tilbakeping: Reisebrev fra New York og NY Maraton | sportsmanden
Fantastisk artikkel Christian :). Jeg digger dine beretninger. Og best av alt : i LIVERPOOL trøye 🙂 U are da man. Og jeg gleder meg allerede til neste reportasje.