Athens Classic Marathon 2014: Kimetto, Persbrandt og en voksendåp ved reisens slutt.

Av: Christian Odgaard

1

 

Boston 18 april 2011:

Innerst i en mørk krok av kjelleren på Cheers, alle turistfellers mor, sitter jeg sammen med langdistanse-fenomenet fra Grua, selveste Mr. Sten Solfjeld. Som en slags Norm og Cliff nyter vi det lokale Boston-brygget Sam Adams Limited Edition Summer Ale mens hamburgere og glinsende, gjennomfriterte løkringer glir ned på høykant. Stemningen er elektrisk – vi har begge nettopp gjennomført den ultimate amerikanske klassikeren, Boston Marathon, som førstereisgutter! Personlig er det en stor seier endelig å ha fullført World Marathon Majors prosjektet mitt (den gang New York, Chicago, Berlin, London og nettopp Boston Marathon). Jeg nevner for Sten at jeg nå virkelig har oppnådd fullt verdensherredømme på maraton-fronten. Med ett endrer Sten ansiktsuttrykk – øynene hans blir smale og han ser på meg med et hardt, aggressivt blikk. Det er skremmende – jeg har aldri sett han sånn før. Så åpner han munnen: “Du er ikke verdt en dritt som løper før du har løpt Athen – for meg er du fortsatt bare en simpel gate- og veiløper Chris. Først den dagen du løper fra Marathon til Athen vil jeg respektere deg som maratonløper.” Jeg kjenner igjen ordbruken – dette er klassisk retorikk fra gamlegutta i løpsmiljøet. Men snakk om utidig timing – hvor pokker ble den gode stemningen av? Jeg får ikke mye tid til å reflektere over det før det strenge ansiktet til Sten sprekker opp til et eneste stort glis! Han er til å kjenne igjen nå, men en tanke er sådd i topplokket mitt….

2
Sten i sekundene før reprimanden på Cheers…..

Sten er utmattet og kubber tidlig på hotelrommet den kvelden. Jeg velger selv å runde av aftenen på sjarmerende Whiskeys på Boylston Street. Med jordnøtter på bordet og mitt favorittøl i labben, Honker’s Ale fra Chicago-bryggeriet Goose Island, er det bare kroppen som fortsatt er i Massachusetts. Selv om Boston ofte bare omtales som “The Athens of America” (grunnet sin kulturelle og intellektuelle innflytelese), er tankene mine er allerede på oppløpet på marmorbelagte Panathinaikos-stadion i det orginale Athen. Jeg må reise dit for å døpes – jeg må bli en maratoner jeg også!

Athen (nåtid):

Det skal ta hele 3,5 år før både kropp og hode endelig er på plass i den greske hovedstad. Dilemmaet med Athen Marathon er nemlig at løpet kræsjer med mitt årlige høydepunkt, New York City Marathon (NYCM). Derfor var det på mange måter en såkalt “blessing in disguise” da kvalik-kravet til NYCM røk med noen få knepne sekunder på islandsk jord tilbake i 2013. Drøye ett år senere er nemlig nå alt endelig rigget for en voksendåp på historisk grunn i Hellas!

En Gala med fiffen:

Etter en dag på reisefot ankommer jeg demokratiets fødeby i skumringen fredag ettermiddag. Jeg hiver meg i en taxi som tar meg rett til AIMS (“The Association of International Marathons and Distance Races”) Best Marathon Runner Awards Gala 2014. Utenfor lokalet møter jeg min gode venn og reisefølge for helgen, Svein Hansen. Han har, som undertegnede, trukket i finstasen. Vi kjører dog ikke “pingvin,” men dette er høytidelige greier! Før vi trekker inn i selve auditoriumet ser jeg blant annet Mary Wittenberg, Race Director for New York Marathon, tusle forbi. Fiffen er på plass! Frankfurt Marathon vinner prisen som årets grønneste arrangement, Tokyo Marathon kåres til det mest sosiale løpet (fokus på charity) osv. Kveldens høydepunkt er allikevel selvsagt kåringen av årets kvinnelige og mannlige maratonløper. På herresiden er vinneren naturlig nok Dennis Kemitto – mannen som i fjor vant Chicago marathon på ny løyperekord (02:03:45) og som bare for noen uker siden vant Berlin marathon på ny verdensrekord – utrolige 02:02:57!! På kvinnesiden er det Florence Kiplagat som stikker av med heder og ære. Florence satte blant annet i Barcelona tidligere i år ny verdensrekord for kvinner på halvmaraton med tiden 01:05:12.

3
Dennis Kimetto må vel være alle verdige prisvinneres far! Prøv selv å stille tredemøllen på 20,6 km/t. Legg inn en stigning på 1% for å kompensere for vind/svinger/bakker og kjør så på non-stop i 42,2 km. Før du har løpt i 10 sek skjønner du hva jeg mener med verdig… 😉
4
Lettbente Florence Kiplagat smetter inn i armkroken! Til utdelingen har hun også med seg ektemannen Moso Mosop som løp på utrolige 02:03:06 i Boston Marathon i 2011. Florence sin onkel er forøvrig tidligere storløper William Kiplagat så her snakker vi om en skikkelig langdistanse-familie.
5
“Nobody puts Kimetto in the corner!” Lærte jeg virkelige ikke noe av Patrick Swayze’s udødelige kommentar fra åttitalls-klassikeren “Dirty Dancing”? Nordmenn i utlandet altså…                                                                                                                                                          

Pre-Race:

Lørdag morgen er det bare å slenge seg inn i en taxi og kjøre til expo’en som avholdes ved kysten på det gamle Taekwondo-anlegget fra Athen-OL i 04.

6
Har du sett en expo har du sett dem alle… Arrangøren skal dog ha skryt for at expo’en, som det meste annet med dette arrangementet, er svært velorganisert!
7
På expo’en ruver det et stort bilde av løypen. Traséen er heftige saker! Starten i byen Marathon ligger en god del lavere enn målgang i Athen. Fra 18 til 31 km går det jevnt oppover før man deretter inn mot mål skal gi slitne ben rundjuling i nedoverbakkene.
8,0
Det er en svært preget gjeng som som sitter og ser på video-gjennomgangen av løypen. Det er ikke et smil å skimte – det begynner nå å gå opp for folk hvor tøft dette blir.

Som vanlig har jeg lest meg opp på løpet på www.marathonguide.com på forhånd. Der kommenterer samtlige løpere de fryktede motbakkene: “I knew this course was going to be a bitch and I was mentally prepared for it!”, “The hills are never ending and when you get to the downhills you’re half dead.”, “I had heard that this is the hardest major marathon in the world, and I believe it.”, ”….the hills almost stopped me…” og “Yes the hills are a killer.” Og sånn bare for å få det hele bekreftet i den siste kommentaren jeg leser: “I read some of the comments about how horrible the hills were and after completing the race, I agree.” Ikke akkurat mange beroligelser å hente der i gården gitt!!

8,5
Akropolis er et absolutt must å få med seg under oppholdet! Den verdenskjente “fjellbyen” ruver ca. 150 meter over havet. Akropolis har både blitt brukt til bosetning, som festning og som kultursenter i Athen. Stedet var i bruk allerede lenge f.Kr. Akropolis består nå av en rekke ruiner av teatere og templer – ikke minst verdenskjente Parthenon med sine karakteristiske søyler.
9
Ikke akkurat noe poker-fjes! Svein spiller med åpne kort og er i sitt ess foran det ene av to teatere på Akropolis. Det er under et døgn før han selv skal entre den store scenen for å levere!!
10
To “wannabe greske guder” foran legendariske Parthenon. Legen Svein, en moderne utgave av Appollon – gud for medisin og helbredelse, og salgsmannen Odgaard, en slags kopi av Hermes – gud for handel, musikk, reisende og tyvene.
11
Kanskje inspirert av antikkens greske tenkere som Sokrates, Platon og sistnevntes elev Aristoteles, speider Svein ettertenksomt utover Athen. I det fjerne mellom alt det grønne skimter han den 2500 år gamle Panathinaikos-stadion – morgendagens målgang finner sted nettopp der.

Marathon Day:

Vekkerklokken ringer ubennhørlig kl 04 på løpsdagen. På rom 523 på Divani Caravel hotel hersker det nå en nervøs og noe preget stemning. Formen er ok, men jeg tviler på om hamstringene kommer til å takle 42,2 km med harde slag mot asfalten. Samtidig er jeg mer bestemt enn noensinne på at jeg skal gjennomføre denne dåpen – om det så blir krabbende med blødende knær over målstreken som sistemann. Før min spartanske “brødskive med syltetøy”- frokost, skrur jeg på Spotify og inviterer favorittbandet Pearl Jam inn i “stua.” Vokalist Eddie Vedder’s kraftfulle og mørke stemme fyller meg med styrke når han drar i gang følelsesladete “Indifference” fra Vs.:

“I will hold the candle till it burns up my arm

I’ll keep takin’ punches until their will grows tired


I will stare the sun down until my eyes go blind


hey I won’t change direction, and I won’t change my mind”

Fra hotellvinduet ser jeg rett bort på et opplyst Akropolis som ligger der så majestetisk og ruvende over en nesten mørkelagt gresk hovedstad. Jeg SKAL døpes nå foran byens over 3 millioner innbyggere!

12
Logistikken ut til start er sømløs – vi går rett på bussen ut til byen Marathon uten noen venting. Alt er like proft som om det skulle ha vært i Boston eller New York Marathon.

På bussreisen ut til start (i maraton-traséen) blir vi allikevel stadig mer og mer bekymret. Svein, som sitter nærmest vinduet, gjør nesten kontinuerlig et poeng ut av at bakkene ser brattere ut enn på videoen på expo’en. “Hengene” vi kjører ned nå skal vi jo tross alt løpe opp igjen på vei tilbake til Athen. Når vi i tillegg kommer på at melkehvite skulderblader ikke har blitt smurt inn med solfaktor blir det skikkelig stresset stemning. Og det er akkurat som jeg sliter litt med magen også. Dessuten har aldri hamstringene føltes strammere enn nå….. Snakk om å forskuttere en gresk tragedie. Man blir virkelig helt patetisk i timene før et viktig maratonløp!

13,1
Starten går kl 09 i byen Marathon. Proffene samt deltakere i det innbakte greske mesterskapet slippes 1 min før pulje 2 (der jeg har fått en strategisk plassering). Startskuddet etterfølges av “Mission Impossible”-låten over høyttaleranlegget. Buskerud’s Tom Cruise er klar – “Impossible is nothing!!”
14,1
Ved 18 km, rett ved havnebyen Rafina, passerer vi en statue av Pheidippides (til høyre i bildet). I 490 f.Kr. slo athenerne perserne ved det viktige slaget om Marathon. Pheidippides løp fra slagmarken til Athen med nyheten. I Athen sa han bare “Nenikekamen” (vi vant!) før han døde på stedet av utmattelse. La oss håpe på en bedre målgang for oss i dag!

I partiet mellom 18-31 km går det nesten kontinuerlig oppover – dog med noen innlagte slake “hvilepartier” innimellom. Etter dette løpet vil jeg aldri, ALDRI høre mere gnål om the Newton Hills i Boston Marathon! Halv passeres på 1:24:58. Jeg ligger nå på en 90-plass totalt. Løypen gir meg klare assosiasjoner til Det Norske Fjellemaratonet. Dette er selvsagt tross alt en light-utgave, men som over Valdresflya er det også her viktig å være litt forsiktig i motbakkene slik at man har krefter igjen til å “gunne på” det siste stykket ned mot mål. Magefølelsen min forteller meg at mange kjører for hardt på i motbakkene nå – det viser seg senere å stemme ganske bra.

14,2
Som småbarnsfar selv blir jeg alltid både emosjonell og fylt med glede når det står barn og heier entusiastisk langs løypen. I Athen Marathon er det veldig mange av dem og jeg er bevisst raus med “high five” da det jo er det minste man kan gi tilbake til kidsa som takk for støtten!
14,5
Fra 31 km og inn går det bare nedover mot Athen – en gavepakke dersom man bare klarer å grave dypt nok! Det er m.a.o. på å tide å komme seg opp på tåballene, bli rettvendt og fullstendig fryktløs – “it’s Persbrandt-time!!!»

På maratonløypens høyeste punkt passerer jeg som nr. 78 – i nedoverbakkene ned mot Athen begynner nå den virkelige klatringen oppover på resultatlisten. Det går unna – håndbrekket er skjøvet ned og jeg prøver mest mulig “å la Newton gjøre jobben” ved å rulle på forfot. Det er m.a.o. “full strekk – inga konstigheter” som gjelder for å sitere min gode løpsvenn Trygve Fjeldheim! Jeg smetter igjen under 4 min per km. Samtidig er det mange som helt tydelig sliter – nå har både solen og en luftfuktighet på opp mot 90% virkelig begynt å bli plagsom. Dessuten har nok en del svidd av for mye energi i de foregående motbakkene.

15,0
Ved ca 35 km passerer vi stedet der en gal, avskiltet irsk prest hoppet frem og holdt igjen brasilianske Vanderlei de Lima under maratonet i Athen-OL i 2004. På dette tidspunktet ledet De Lima – han endte til slutt på tredjeplass… Der og da tapte han ca. 10 sek på hendelsen, men psykologisk ødela det nok dessverre enda mer.
15,5
Blek, men ikke akkurat helt fattet! Ved passering ca. 40 km ved Hilton-hotellet begynner det virkelig å røyne på. Det er tenners gnissel nå og det er kun ren vilje som driver meg fremover.
16,0
På Panathinaikos-stadion har allerede kenyanske Felix Kipchirchir Kandie løpt i mål som vinner på ny løyperekord – 02:10:37! Den tidligere løyperekorden innehadde italieneren Stefano Baldini (innfelt), satt nettopp i Athen-OL i 04.
16,5
“It’s the end of the world as we know it, and I feel fine!” Eller kanskje ikke helt Mr. Michael Stipe… Men bare 300 meter igjen nå!
16,7
Panathinaikos-stadion var også arena for det første OL tilbake i 1896 og har i dag en publikumskapasitet på 45 000 mennesker. Stadion blir kun åpnet en gang i året for idrett, nemlig for nettopp maratonet! Gåsehuden kommer når stadion åpenbarer seg fremfor meg!
17
Det er min råeste maraton-opplevelse noensinne å løpe inn på den ærverdige stadion. Jeg har lyst til å prøve å nyte de siste meterne på det sorte tartandekke, men må først ta en avsjekk over skulderen på at det ikke kommer noen i 110 bakfra!

Mine tanker går nå til Sten’s glanshistorie fra 2005 da han løp inn på nettopp Panathinaikos-stadion. Over høyttaleranlegget ble han da ropt opp som klassevinner i klassen 55-59 år. I ekstatisk respons strekker så en ung far på tribunen frem en liten baby mot Sten som om han ønsker at klassevinneren fra det kalde nord skal velsigne den lille krabaten. Hvorvidt dette stemmer eller om Sten i euforien hallusinerte det hele der ute på tartandekket vites ikke. “Frelseren” Sten løp uansett i mål på rett under 3 timer i det han beskriver som sin kanskje største maraton-opplevelse noensinne!

18
Publikum er elleville – eggende toner spys ut av høyttaleranlegget og mållinjen er rett fremfor meg som rene himmelporten. Wow – jeg er i ferd med å døpes nå. Straks kan jeg kalle meg selv en ekte maratoner!
19
Det er deilig å krysse mållinjen til en nettotid på 2:51 og som nr. 61 totalt av 10 498 finishers:) Det er ensomt nede på selve tartandekket – bare en og annen løper og noen av proffene fra Kenya som kuler’n inne i et telt. Det føles nesten litt små-grovt det hele!

Umiddelbart etter målgang begynner jeg å kjenne på hvor kvalm og sliten jeg egentlig er. Jeg sjangler mot en skyggefull del av marmorgjerdet som omkranser hele løpebanen. Jeg bruker noen minutter på å hente meg litt inn. Deretter tusler jeg bort mot medaljeslusen. Jeg skjerper meg maksimalt på den obligatoriske foto-poseringen med medaljen. Deretter bærer det ut av stadion. Jeg blir fort vinket til siden av tre stykker i det medisinske apparatet. De setter meg i en rullestol. Mens jeg rigger meg til i stolen serverer de vann og banan. Dette er digg – jeg ankrer opp – jeg har kommet hjem! Men etter 15 min slår idyllen sprekker, de behøver rullestolen til noe mer akutt og jeg må kreke meg hjem til hotellet.

20,1
Kvalm og i ørska er det bare full skjerpings som funker under medaljeposeringen. Noen minutter senere sitter jeg i en rullestol med tre i det medisinske apparatet svinsende rundt meg.
20,2
Fasiten fra dagens løp. Jeg er fornøyd med nesten jevn splitt med tanke på hvor mye tøffere andre halvdel av løpet er. Halvveis ligger jeg på 90-plass, i mål er jeg nr. 61 som viser at disponeringen relativt sett har vært god. Best av de 59 norske deltakerne er også en hyggelig bonus:)
22
“Britney, before you go, there’s something I want you to have. Oh, it’s beautiful, but wait a minute, isn’t this? Yeah, yes it is! But I thought the old lady dropped it into the ocean in the end? Well baby, I went down and got it for you!”
20,3
Som en scene tatt rett ut fra favoritt-serien “The Walking Dead”…! Den 2 km lange gåturen tilbake til hotellet oppleves som rene zombie-marsjen. Etter målgang er det som om kroppen har skrudd seg helt av. Heldigvis får jeg reboot’et “systemet” etter hvert!
25
Etter en laaang varm dusj tusler jeg ned til Panathinaikos-stadion for å få med meg mer av stemningen. Stadion, bygd i 566 f.Kr. ble i 329 f. Kr. gjenbygd i ren marmor (eneste rene marmorstadion i verden). Man kjenner seg liten og ydmyk i så grandiose og historiske omgivelser.
26
Fylla og idrett hører for meg personlig ikke sammen, men selv en “mørkemann” på 38 vet å verdsette et par deilige, iskalde Amstel fra frostet glass etter løpet. Fullstendig priceless!!!

Trolig må jeg nå oppdatere min personlige rangeringen av de 10 beste maratonene i verden. For dette var stort! Sømløs organisering (null køer, perfekte corral’er, drikke fra flasker osv), verdens vennligste publikum og arrangør, en historie rundt løpet ingen andre maraton kan matche og en avslutning inne på Panathinaikos-stadion som savner sidestykke innen maraton-avslutninger (selv Central Park blekner!). Det første Svein (som forøvrig har løpt på respektable 3:48 i Athen) sier når jeg møter han igjen er: “Jeg må tilbake hit igjen!” Jeg hører flere andre også si det samme – det er bare noe magiske og litt udefinerbart tiltrekkende med hele Athen Marathon. Dessuten er det fascinerende at løypen er så tøff. “Det som koster mest smaker gjerne best” osv.

28
På turen hjem fra en hyggelig bankett på Plaka stopper vi bergtatte opp foran en opplyst Panathinaikos-stadion. Roen har senket seg – det hele er så fredfullt. Jeg kjenner jeg får klump i halsen – dette har virkelig vært en spesiell dag og opplevelse – et minne jeg vil bære med meg for resten av livet.                                                                                                                                                     

Hva nå?

Det er nøyaktig 10 år siden jeg stod og trippet som nervøs maraton-debutant på Staten Island og skulle løpe selveste New York Marathon. Nå, etter 31 maratonløp i beltetspenna, får mange løpsrelaterte skader meg heller til å gå over til halvmara og andre kortere distanser. Jeg er lei av vondter, behandlinger, treningspauser osv. og ønsker samtidig en bærekraftig modell som gjør at jeg kan fortsette å løpe og konkurrere rundt om i verden i maaaange år til. Ved maraton-reisens slutt er det derfor mer lettelse enn vemod til tross for fortsatt sterke følelser for den magiske distansen på nettopp 42 195 meter. “Do you believe in life after love?” spør pop-divaen Cher konfronterende. Jeg kan ikke svare for Sonny, men selv gjør jeg i hvert fall det! “It’s time to move on” osv. Reykjavik og Stockholm halv i 2014 var eksempelvis fantastiske opplevelser helt på høyden med det å løpe hel. Med en ryggrad laget av majones (når det gjelder de lengre distanser) kommer jeg allikevel sikkert en eller annen gang til å løpe maraton igjen. I 2021 er jeg i hvert fall påmeldt til maratonet i forbindelse med min annen hjemby, Gøteborg, sitt 400 års-jubileum.

27
Oppsummeringen av mine 31 maraton. Høydepunktene er sub 2:40-løpene i Paris, Berlin og New York, 2 seire og 2 3-plasser i nasjonale maraton samt en 4-plass totalt i Reykjavik Marathon. Jeg må jo bare si tusen takk til min kjære familie som har backet meg 110% på hele denne maraton-reisen:)

På flyplassen på mandagen tusler jeg forbi Mary Wittenberg og hennes reisefølge for helgen, George Hirsch, en av hovedmennene bak New York Marathon, Runners World og hele løpsbølgen i USA. De skal tilbake til Det Store Eplet – for undertegnede venter derimot et regntungt Bærum og kalde og tøffe løpeturer på Høvik, Fornebu og i Frognerkilen. Neste konkurranse nå er Barcelona halvmaraton i februar. Deretter står både en tur til Skottland, Gøteborg, Sagaøya samt idylliske Lidingø på menyen i 2015. Neste år skal bli et maratonfritt, men allikevel eventyrlig løpsår! Det er jo med løpingen som ellers i livet – selv om mye til tider kan være uvisst må man tenke positivt, redigere planene og holde trykket oppe – “keep on going!” For å sitere rocke-legenden fra universitetsbyen Gainesville i Florida, Tom Petty:

“It’s time to move on, time to get going


What lies ahead, I have no way of knowing

But under my feet, baby, grass is growing

It’s time to move on, it’s time to get going”

29

Foto: Arrangøren, www.marathon-photos.com, private

Lik gjerne
Del gjerne
  • 72
    Shares

3 tanker om “Athens Classic Marathon 2014: Kimetto, Persbrandt og en voksendåp ved reisens slutt.

  • 28/11/2014 på 11:19
    Permalink

    Tusen takk for det:)

    Ja det var en virkelig stor opplevelse som du bare må få med deg Janicke! Arrangørene av Athen har nå virkelig tatt tak i den unike story’en de besitter som orginalen og markedsfører seg nå svært aktivt som det autentiske maratonet. Antall utenlandske løpere i Athen har økt med ca. 40% per år de siste årene – dette maratonet tror jeg kommer til å bli virkelig stort om ikke altfor lang tid (Ca.13 000 løpere totalt var påmeldt til selve maratonet i år).

    Så «go for it» – voksendåp i historiske omgivelser er stas!! 😀

  • 24/11/2014 på 11:54
    Permalink

    Gratulerer med fantastisk løp. Virkelig imponert over hvordan du fikser å ta ut alt, og atpåtil har krefter til å sjekke om det kommer noen andre bakfra på oppløpet. Fantastisk! Athen har for alvor fått en plass på «todo»-listen. Kan jo ikke gå rundt og bare være «liksom-maratonløper».

  • 23/11/2014 på 20:41
    Permalink

    Gratulerer med 31 stolte:-)

Kommentarfeltet er stengt