Reykjavik marathon 2014: Even Better Than The Real Thing!

 Av: Christian Odgaard

 

INTRO:

Høsten 1991 slipper U2 sin mørke og nyskapende “Achtung Baby.” Et album som blåser kritikerne av scenen og som er inspirert av Berlinmurens fall, gitarist the Edge’s traumatiske samlivsbrudd og en desperat jakt på et nytt musikalsk uttrykk etter “Rattle And Hum.”

29 juli 1993, på Valle Hovin i Oslo, står en sen-pubertal 17-åring fra Drammen og venter på at Zoo TV Tour skal starte. Med ett begynner ting å skje på scenen, til fyrrig trommespill og bestemte gitariff dukker en kar iført tettsittende, sort, glanset skinndress, frekke boots, halvlang sleik og gigantiske fluebriller opp! Han har en sigg i munnen og danser, i sjenerende skandinavisk kveldssol, foran den største av de flere titalls tv-skjermene som dekker hele scenen. Fra taket henger autentiske øst-tyske Trabant-biler og dingler. Der Mick Jagger’s kjappe, spastiske dansebvegelser nesten kan fremstå klovnete, holder mannen med fluebrillene heller tempoet nede og beveger seg selvsikkert og katteaktig foran skjermen! Überkult! Så slentrer han konfident bortover mot hjertet av scenen der mikken venter. Bare sekunder innen han trår til med første strofe av åpningssangen, Zoo Station, tar han et siste kjapt drag av sigaretten før han kaster den bort. Så nonchalant, men samtidig også så fordømt velregissert! Foran oss står ikke predikanten og politikeren Bono – dette er rocker’n og entertainer’n fra Dublin! 33 år gammel er han kanskje på sitt mest potente og en slags “alle alfahanners far” – et knepp eller 10 råere enn selv en drammenser i tidlig blomst…! Der og da skjønner den keitete 17-åringen at det faktisk er en verden med uante muligheter som må utforskes på utsiden av Buskeruds beskyttende og omsorgsfulle fylkesgrenser! Tilbake på scenen griper Bono mikken og fyrer løs med hypnotisk kraft:  

 “I’m ready

Ready for the laughing gas

I’m ready

Ready for what’s next

Ready to duck

Ready to dive

Ready to say I’m glad to be alive

I’m ready

Ready for the PUSH”

 

PRE-RACE:

21 år senere – Achtung Baby, fortsatt en del av soundtrack’en til mitt post-pubertale liv, er på øret da den søte flyvertinnen ber meg skru av musikken og rette opp stolryggen. Vi er i ferd med å lande på Sagaøya der jeg skal løpe Reykjavik maraton for tredje året på rad! I 2012 ble det en fjerdeplass totalt i maratonet og i fjor ble det en femteplass. I år har jeg derimot byttet fra hel- til halvmaraton i siste liten grunnet sommerens skadeproblemer. Reisefølget av året er mine to gode venner, gladlaksene Morten Haug og Arvid Lindberg. Dessuten har vi også alliert oss med Arvid’s tidligere jobb-kollega, Aud Helene Rømcke, og hennes venninne Mirjam Kulstad Næss som også skal i ilden!

RACE-DAY:

Når vekkerklokka ringer kl 06 på rom 404 blir det hektisk aktivitet! Brød med syltetøy skal ned i kula, brystvorter skal tapes og friksjonssonene smøres inn med Kløver Vaselin! For å booste stemningen ekstra guffer jeg på med “Even Better Than The Real Thing” på øret. Bono er ikke vond å be opp til dans der han synger i vei:

“Give me one more chance, and you’ll be satisfied

Give me two more chances, you won’t be denied

Well my heart is where it’s always been

My head is somewhere in between

Give me one more chance, let me be your lover tonight.”

Jeg psyker meg opp – langdistanse-casanovaen har nå våknet til live igjen fra sin sommer-dvale. 21,1 km med lekker og kupert asfalt skal forføres og rulles over på ryggen før den totale tilfredstillelse venter under målseilet i Lækjargata!

Rett før start møter jeg også professoren og maraton-entusiasten Bjørn Kåre Gjerde, mannen som har smått utrolige 221 sub 3-maraton på CV’en sin! I likhet med meg løper også Bjørn på Sagaøya hvert eneste år. Han er i perlehumør og sier at målet for dagen er 3:15. Han ender til slutt som nr. 60 totalt på tiden 3:15:04!!! I aldersklassen hans holder det til 4-plass totalt. Masse grattis Bjørn – du er bare helt RÅ!!

Det går fryktelig lett i starten! Jeg må faktiske fokusere på å bremse ned da farten ligger på opp mot 20 km/t!! Etter ca 1,5 km begynner jeg å finne en grei marsjfart på rett under 3:47 per km (som vil muliggjøre dagens sub 1:20 mål). Passering 10 km er på 37:04 som er 56 sekunder foran sub 1:20 skjemaet! Nå øyner jeg virkelig store muligheter da jeg føler meg lett i skroget! Ved ca. 10,5 km er vi tilbake i byen når vi passerer den verdenskjente konserthallen Harpa. Dereretter legger vi ut på nok en sløyfe. Vi passerer blant annet Höfði House – det 105 år gamle bygget mest kjent som arenaen der Reagan og Gorbachev møttes i 1986 for å fremforhandle starten på slutten av den kalde krigen. Store deler av løypen går forøvrig like ved vannkanten – det er så vakkert!!

Ved ca. 15 km kommer vi til den 2 km lange motbakken som virkelig er testen i dette halvmaratonet! Dette er Reykjavik’s motstykke til Monsterbakken i Tour de Ski (okay da – kanskje ikke fullt så bratt;). Alt nå handler om damage control – det er viktig ikke å tape for mye tid på klatringen opp mot toppen. Jeg henter krefter ved å tenke på hvordan kongen av American Pie filmene, Chuck “The Sherminator” Sherman ville ha løst dette:

“Boys, boys, boys. I’m on the offensive, the Sherman tank is going back in, locked on target, flying in stealth mode under enemy sex radar, ready to make the payload – again.”

Jeg biter tenna sammen så det gnisser i emalje – jeg er klar for full shermination nå! Min payload heter sub 1:20!! Jeg kommer meg helskinnet opp til toppen uten å smette over 4 minutter per km. I det jeg passerer 17 km ser jeg plutselig Harpa og mål vinke i det fjerne. Nå der det bare å slippe opp håndbrekket og stå på gasspedalen!

Jeg løper mer eller mindre helt alene nå. Det er meg mot klokka! Rett etter 19 km passerer jeg en Fan Zone som spiller Pharrell’s gladlåt “Happy” HØYT over høyttalleranlegget! Derifra og inn kjenner jeg bare eufori og glede. Jeg skjønner at dette kommer til å gå veien og at dagens sub 1:20 mål kommer til å bli grusa big time!!!

Jeg løper i mål på tiden 1:18:38 og som nr. 11 av 2500 halvmaratonere! Det er en vanvittig godfølelse å klare sub 1:20 målet mitt med så god margin!! I Edinburgh marathon i mai klarte jeg New York kravet med 2 sekunder – denne gangen er jeg 22 sekunder innenfor. I målområdet møter jeg forøvrig flere nordmenn. 49 år gamle Stein Aanensen fra Mandal har løpt i mål på 1:20:41, og Henning Mortensen fra Hamar blir tredje beste nordmann på halv med tiden 1:22:05.

Tilbake på rommet er det dags for å jekke seg en iskald pilsner og å få seg en varm, varm dusj! Morten har også grusa målet sitt på 10 km så stemningen er helt elektrisk! En av Achtung Baby’s største hit, “The Fly”, settes på full guffe! Monster Hit’en, som har så frekke gitarriff at U2-gitarist The Edge en gang innrømmet at gitarspillet først begynte å sitte skikkelig live på U2 sin Vertigo Tour i 2005 (14 år etter utgivelsen!), vekker alltid gode vibber:

“It’s no secret that a conscience can sometimes be a pest

It’s no secret, ambition bites the nails of success

Every artist is a cannibal, every poet is a thief

All kill their inspiration and sing about their grief”

Deretter møter vi en “nypersa” Arvid som er helt i himmelen etter sitt 1:36-løp. Grattis så mye kompis – sub 1:30 next!! Arvids langt bedre halvdel ;), Kathrine, har også nå ankommet Sagaøya. Sammen med Aud og Mirjam hyrer vi alle en maxitaxi som tar oss ut til Den Blå Lagune utenfor byen. Først yte – så nyte heter det seg visstnok…! På Iphone’n kan vi lese at farenivået på luftrommet over deler av Island har gått til fargekode rød pga. utbrudd ved vulkanen Bardarbunga, men vi bestemmer oss for ikke å bekymre oss over ting utenfor vår kontroll.

Selve festmiddagen finner sted på Grillmarkaðurinn – en restaurant som kan blåse noen og en hver helt av scenen! Fantastisk mat og drikke – vi slår rot! Etter å ha fylt opp kula med masse lekkert fra grillen rundes etter hvert kvelden av på utestedet Austur! Jeg står og nyter en Skinny Bitch (vodka og club soda) når jeg plutselig hører Taylor Swift over høyttaleranlegget: ”I don’t know about you – But I’m feeling 22!” Takk for den Taylor – point taken… Det er på tide for dette middelaldrende løps-skinnet å trekke inn årene og komme seg tilbake til bingen på Hotel Borg!

POST-RACE:

Hvorfor løper du Reykjavik maraton hvert eneste år spør folk meg ofte. Svaret er enkelt: sømløs logistikk med daglige direktefly fra Oslo, en vennlig lokalbefolkning, et lite og sjarmerende sentrum hvor start/mål og alt av utesteder er samlet, en vakker og unik løype som kombinerer fantastiske kystpartier og sentrumsløping, mange ulike distanser (hel, halv, 10 km osv.), et veldig internasjonalt arrangement med løpere fra hele verden, unike bankettmuligheter i Den Blå Lagune, Nord-Europas heftigste uteliv, lørdagsløp og det at løpene er lagt til årets heftigste utelivskveld på Island, Menningarnótt.

Bono synger jo at “Love is Blindness,” og kanskje det er kjærlighet som gjør at jeg ikke finner noe feil med “pakka” Reykjavik-marathon! For meg er dette arrangementet (og ikke minst turen) “Even Better Than The Real Thing” – ferdigsnakka!!!

Så “Achtung Reykjavik – we’ll be back!!”

Eller som vi nyfrelste “islendinger” sier:

Reykjavík, kærar þakkir í þetta sinn – við sjáumst á næsta ári!

Bilder: Arrangørens hjemmeside, www.marathon-photos.com samt private “blinkskudd”.