Berlin Marathon 2017 – Endelig!

Racerapport av Janicke Bråthe

Det store dyrets lodne labber strammet grepet rundt meg. Klemte til et par megetsigende trykk, og gjorde ingen tegn til å ville avslutte omfavnelsen med det første. Jeg klemte tilbake, la hodet tilfreds mot den gigantiske røyskattens absurd overdimensjonerte hode og lot deilige følelser fylle hele meg: Lykke. Lettelse. Ro. De 4,2 milene som hadde ledet meg rett inn i Berlin Marathon-maskotens hjertelige gratulasjonsfavn kunne oppsummeres med ett enkelt ord: Endelig!

Det er nøyaktig fire år siden 3:15-maratonmålet ble etablert. Jeg var under tung endorfinrus etter å ha løpt sub 3:30 for første gang, og troen på store ting var sterk. Samtidig innså jeg at å plukke nesten 15 minutter var relativt hårete, så prosjektet fikk navnet Chewbacca etter Han Solos solid behårede andrepilot.

Gjennom årene har den stadig voksende rekken av mislykkede forsøk tæret hardt på troen. Maraton er alltid tøft, og å stadig forsøke å løpe fortere enn du egentlig kan er nokså nedbrytende. Etter det forrige fadese-forsøket på Island bestemte jeg meg for at Berlin skulle bli siste forsøk. Ok, som hos langdistanseløpere flest er ikke prinsippfastheten helt stødig, men det føltes som om jeg virkelig mente det denne gangen. På tide å innse realitetene liksom; Fysikk, hode, vekt, alder, innsatsvilje. Jeg har antakelig nådd mitt potensial!

Bare ett forsøk til. I Berlin!

Fotograf! En av reiselederens mange og varierte oppgaver. En del av gruppen foreviges i forkant av arrangørens internasjonale frokostløp med start fra Schloss Charlottenburg. Foto: Anders Wahlberg

For selv om New York var åsted for min aller første maraton, er det Berlin som føles som «hjemmebane». Først ved tredje dyrekjøpte påmelding – DNS i 2009 (Skuffelse) og 2010 (Den absolutte nedtur) – kom jeg meg til start i mitt andre maratonløp i 2011 (Ich habe noch einen Koffer in Berlin). I Berlin Marathon 2013 ble sub 3:30-målet nådd, og fra 2014 har jeg vært fast Springtime-reiseleder her. Selv om det ikke er ideelt for eget løp å ha fullt opp med reiselederoppgaver, har det aldri vært aktuelt å ikke delta selv:

I år var det altså duket for et siste Chewie-forsøk.

Race outfit – Mye av det kjente og velutprøvde, men også noe nytt. For første gang skulle maratondistansen angripes i shorts. Kunne et superlett antrekk i «racing red» ha positiv effekt?

Selv om det igjen skulle satses, holdt nervene seg fullstendig i ro. Muligens skyldtes det at jeg på klassisk selvdestruktivt vis allerede hadde gitt opp. Eventuelt at det var så mye annet som opptok meg i rollen som reiseleder. Eller kanskje jeg omsider har blitt herdet av alle løpene. Det var uansett oppløftende å kunne stille på startstreken uten ben som kjennes stinne av melkesyre forårsaket av nerver på speed.

Rett der fremme står Kipchoge og gjengen. Hva gjør jeg egentlig her, så tett på?

Nytt av året var at man ved påmelding måtte velge mellom å ha mulighet til å levere inn pose med skiftetøy, eller å få en varmende poncho etter løpet. Vi som hadde valgt sistnevnte ble sluset direkte inn i aktuelt startfelt, og med det ble vi splittet opp fra alle som skulle i starte i øvrige startfelt eller levere inn bagasjepose. Vi kunne godt ankommet en god stund senere, for til å være Berlin ble det uvanlig lang ventetid ved start.

Jeg følte meg litt malplassert i startfelt D. Hadde alle andre i gruppen løpt maraton på mellom 3:00 og 3:15 før? Startportalen, der Kipchoge, Kipsang og Bekele snart skulle stille opp, var skrekkelig nær. Jeg vurderte å forflytte meg bakover til felt E (man får lov til å bytte bakover, bare ikke fremover), men nøyde meg med å stille opp bakerst i D-feltet i stedet. Gruppe A til E hadde samme starttid og det var bare noen plastbånd som skilte oss, så det ble jo faktisk hipp som happ.

Here we go! Starten sett fra den majestetiske Siegessule, med konsentrert og spent lettbent-linselus.

Lite vind, rundt 12 grader ved start, overskyet og med en viss fare for lett regn. Værvarselet ga grobunn for forsiktig optimisme. Gråvær har stort sett vist seg å ha positiv effekt, og sannsynligvis ville luften være klar og fin uten støv og pollen. Nedbør er ikke ideelt, men med caps for å skjerme øynene for regn skulle jeg tåle litt av det også.

Noe optimisme må jeg ha kjent på, for pace band’et som ble anskaffet for flere år siden ble omsider pakket ut og tatt både med og på.

Ut fra start fokuserte jeg utelukkende på å holde rett fart. Maraton på 3:15 krever et snittempo på 4:37, men med Reykjavik friskt i minnet skulle det startes forsiktig. Med snittfart på 4:40-4:45 frem til tretti kilometer skulle det kunne være mulig å hente inn i alle fall noen sekunder over de resterende 12. Gitt at det fantes krefter igjen. Og fantes det ikke krefter igjen… Vel, så ville jeg ikke ha holdt om jeg hadde startet raskere uansett. Enkelt og greit.

For å holde omtrentlig rett fart forholdt jeg meg til «current pace»på klokken, og sjekket bare mellomtidene fra pace-armbåndet mot «medgått tid» hver 5. kilometer. Det var en lettelse å ha slått av autolap; Jeg hadde kontroll på tempo og status, men bare når jeg selv valgte å sjekke det.

Såpass løsrevet fra klokken var jeg, at jeg lurte på om det var 1 km eller 2 km den første gangen jeg oppdaget et kilometerskilt lenger frem i løypa. At det viste seg å være 3 km var en av mange små oppturer underveis!

Blå stripe. Jevn fart. Klar bane. Bare å kverne på gjennom gråvær og regn.

Mitt noe reduserte blikk fulgte primært bakken og den blå stripen som markerer løypa. Derfor ble enkelte kilometerskilt passert uten at jeg så dem. Det er rent gull å flere ganger oppdage at du ligger både én og to kilometer lenger frem i løypa enn du trodde!

Når nå «lettbent» var rettet mer mot seriøs innsats for rask løping, fremfor leken tilnærming til maratonløping, ble Berlin Marathon 2017 et nokså «kjedelig» løp. Jeg så lite på omgivelsene, holdt meg inn mot midten av feltet – unna publikum – og ga bare én eneste high five. Med fem tidligere turer rundt denne løypa hadde jeg god kontroll på de ulike delene, og jobbet mentalt med delmål både på distanse, energiinntak og drikke.

Det ble ikke det racet som man på forhånd håpet på med verdens tre beste maratonløpere på plass, og det ble ingen verdensrekord, men Kipchoge imponerte med nytt sterkt løp (2:03:32)!  

Mellom 30 og 35 kilometer mintes jeg hvordan lysten til å bryte løpet og sette meg ned i midtrabatten og grine nesten hadde tatt overhånd i dette området i 2015. Det fikk meg til å kjenne etter litt ekstra, men selv om pulsen lå høyt rapporterte både kropp og hode om helt kurante forhold. Dermed gled tankene enda et par år bakover, da jeg tok igjen pappa i dette området, på vei mot mål i min første sub 3:30-maraton. Han jaget meg videre med «Løp! Bare løp», noe jeg adlød (han er tross alt faren min) mens jeg ropte tilbake at jeg løp mitt livs maraton. Godfølelse! Og nå begynte jeg så smått å våge å tro på en ny opptur!

For å løpe på 3:15:00 skulle 35 kilometer i følge pace-armbåndet passeres på 2:41:45. Nå måtte farten økes om jeg skulle hente igjen de sekundene jeg hadde «ofret» i min forsiktige start. Garmin viste 2:43:38. Knappe to minutter etter 3:15-skjema. Heldigvis har målet hele tiden vært 3:15-tallet, så med utgangspunkt i 3:15:59 var det egentlig bare snakk om ett minutt. Skulle jeg forsøke?


Målportalen i sikte! Heftig lykke – ispedd en raus dose vantro – over nært forestående PB.

Til syvende og sist gjorde jeg ikke et reelt forsøk på å øke farten. Pulsen hadde ligget høyt lenge allerede, og ved små forsøk på fartsøkning bikket den over i mørkerød sone. Jeg bestemte meg for å safe inn til en soleklar ny pers, i stedet for å satse alt for 3:15 og potensielt gå på en solid smell få kilometer før mål.

De siste tre kilometerne i maraton er alltid lange, men den siste kilometeren i Berlin er uansett min soleklare favoritt. Igjen fikk jeg oppleve publikums-stemningen på Unter den Linden, igjen fikk jeg løpe gjennom Brandenburger Tor og igjen fikk jeg nyte synet av den gyldne seiersgudinnen på den ande siden av målportalen!

Jeg ga det jeg hadde den siste biten for å klare sub 3:18 og jublet høylydt over den nye persen på 3:17:29! At det var 90 sekunder unna drømmemålet la overhodet ingen demper på gledesrusen, så da Berlin Marathon-maskoten dukket opp foran meg med åpne armer kunne jeg ikke annet enn å lande i dens varme, myke – og antakelig ganske maratonsvette-tilgrisede – favn.

Ørliten negativ split – Med unntak av en liten tempo-dip mellom 35 og 40 klarte jeg å holde riktig så jevn fart. Første halvmaraton gikk på 1:38:46, den andre på 1:38:43. 

Med over 500 norske deltakere er Berlin et relativt stort «norsk løp», så ikke overraskende var det mange kjente i målområdet. Etter avsluttet løp hadde det naturligvis vært hyggelig om vi kunne nyte våre Erdinger Alkoholfrei i solskinn, men vi fikk da skravlet og dokumentert godt før vi småhutrende bega oss i retning av hotellene.

Sterke resultater av hele hurven! Ikke minst leverte mitt forbilde Therese rått; bare en uke etter at hun satt norgesrekord på 24-timers (236,8 km) løp hun sitt nest beste maraton med tiden 3:09:33!!!

Behørig feiring av både imponerende debutanter, forsterkede perser og generelt sterke løp hører med. Det ble en riktig så hyggelig pit stop på veien tilbake til hotellene. 

Selv om djevelen som sitter stødig på skulderen min stadig minner meg på at målet fremdeles ikke er nådd – han forklarer nedlatende at perseløpet var et lykketreff takket være gode forhold og flaks, og påstår at man før eller senere MÅ treffe når man tross alt «skyter med hagle» – så er troen på 3:15 tilbake. Tre små sekunder raskere pr kilometer er alt som skal til. Så enkelt, og så vanskelig. Når og hvor får jeg finne ut av senere, for nå skal jeg nyte maraton-endorfinene og perse-euforien så lenge som mulig. I alle fall frem til Budapest Marathon den 15. oktober.

Janicke

Les også om flere norske som leverte varene i Berlin Marathon

Sportsmanden.no

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *