Austin Marathon 2020: Den Ensomme Rytter og jakten på den ultimate beltespenna!

Av Christian Odgaard

There’s a freedom you begin to feel the closer you get to Austin, Texas.  

Willie Nelson – famous Austinite 

INTRO:

Siden jeg som liten gutt på starten av 80-tallet besøkte Florida har det blitt mange turer rundt omkring i USA sammen med min kjære familie, gode venner og kolleger. Det å dele reiser og store opplevelser sammen med andre er det foretrukne for meg, men i blant har det også sin sjarm å være «Den Ensomme Rytter» på tokt! Jeg er verken noen Børge Ousland eller Lars Monsen, men jeg føler meg allikevel litt eventyrer og oppdager på disse løpsreisene alene der jeg styrer absolutt alt av planer og valg. Det er mye mestrings- og godfølelse i forberedelsene til (bildet over fra Sørenga i januar 2020) og ikke minst gjennomføring av sånne type «solo-ekspedisjoner» som f.eks. da jeg satt min Guinness World Record i LA Marathon tilbake i 2017.

I februar 2020 står Texas, «The Cowboy Capital of the World”, på menyen. Den fascinerende staten med sine 28 millioner innbyggere hadde utrolig nok hatt verdens tiende største økonomi dersom den hadde vært som et eget land å regne. Jeg har lenge drømt om å løpe et maraton i nettopp denne rike og innflytelsesrike delen av USA (nærmere bestemt i Texas sin mye omtalte hovedstad Austin som har blitt kåret til USA’s beste by å bo i de tre siste årene av anerkjente «U.S. News & World Report»). Når i tillegg Austin Marathon har verdens råeste maratonmedalje (som i ren Transformers-stil kan gjøres om til en lekker beltespenne!), har innsalget overfor meg selv vært tilnærmet ferdigscoret. Ryktene begynner på nyåret å svirre på det sentrale østlandsområdet – «Den Ensomme Rytter» rir visstnok igjen!  

PRE-RACE:

Etter en natt på hotell utenfor Heathrow Airport i London er det skikkelig deilig fredag ettermiddag endelig å ankomme Fairmont Hotel, min sentrumsnære basecamp i Austin. Jeg samler ikke bare på løp, men også på hotellopplevelser og the Fairmont Gold Experience gir tilgang til egen koselig Lounge med mat/snacks/drikke samt ikke mins et flott «room with a view» nesten i toppen av det 37-etasjers høye og stilige signalbygget. Rent praktisk har hotellet også en plassering helt i toppsjiktet rett ved den pulserende utelivsgaten Rainey Street og bare 10-15 minutters gange fra start/mål på maratonet.
Ny dag – nye muligheter! Etter å ha bråvåknet lettere døgnvill og i Carpe Diem modus allerede kl. 03 (!!) lokal tid lørdag morgen (Austin ligger 7 timer bak Norge), er jeg noen timer senere veldig motivert for en formiddagsvisitt på startnummer-utdelingen på Palmer Events Center (bare en kort Uber-tur unna Fairmont). Det er vel få steder det blir tatt så mange poseringsbilder som på en Marathon Expo og jeg bidrar som alltid med mitt!
«May the course be with you!” En sliten cowboy fra Drammen har åpenbart lest Sølvpilen litt for slurvete i oppveksten når han naivt innbiller seg at Austin er en relativt flat by omgitt av endeløs ørken. Byen er nemlig både svært frodig og bakkete. Om selve løypen står det å lese på www.texasrunningpost.com: “It is an exceptionally hilly course with several long, difficult climbs as well as a few steep downhills. Make no mistake about it, the Austin course will provide a true test” Og med fasiten hånden dagen etter kan jeg bare si meg helt enig!
The point of no return! På Expo’en kjører jeg en rettvendt og offensiv taktikk. Til medaljen, som jo er en beltespenne, kan man nemlig på forhånd kjøpe et tøft skinnbelte. Med beltet innkjøpt går det jo bare ikke an å returnere til norsk jord uten også spenna i bagasjen! «No pressure», men nå må jeg bare fullføre morgendagens kraftanstrengelse!
«Først yte – så nyte» er det noe som heter, men jeg testes voldsomt tilbake på hotellet når mengder med deilig godis er satt frem i Loungen og blunker lekent til meg! Jeg har jo en ryggrad laget av majones når det kommer til søtsaker, men akkurat i dagene før løp er jeg «Klippen i sukkerhavet» med et  veldig sunnhetsfokus. Godteri-festen er m.a.o. utsatt, men absolutt ikke kansellert for egen del!
På ettermiddagen blir det en liten rusletur i byen som bare omtales som «The Live Music Capital of the World» grunnet de over 100 små og store konsertscenene som daglig har live-musikk på menyen. Musikk-ikoner som Willie Nelson, Janis Joplin og Stevie Ray Vaughan er alle fra byen. Liberale Austin er generelt en herlig blanding av kule bygg, spreke farger, food trucks, restauranter, barer, fantastisk musikk, rå løpemuligheter ved Lady Bird Lake og ikke minst hjertevarm Southern hospitality som absolutt ikke er oppskrytt!

RACE DAY:

The best view comes after the hardest climb.

Author Unknown
Med innkjøpt VIP-pakke til løpet (anbefales veldig!) blir ventetiden før start riktig så behagelig. VIP-sonen er nemlig et trivelig innvendig serveringssted bekvemme 20 sekunder fra startstreken der det serveres både masse ulike drikker, taco-typer, frukt osv. til løperne. Nå som jeg løper mye saktere enn tidligere er det mer fokus på hygge og totalopplevelsen enn stress rundt tidsjag. Alt til sin tid som det heter!
Good morning Austin Texas!!!
Bee Gees klassikeren «Stayin’ Alive» pumpes ut over høyttaleranlegget og i livet holder vi oss selv om starten kl. 07:00 dessverre blir utsatt med 40 minutter grunnet problemer ute i løypen. Endelig er løpet i gang 07:40 og vi springer rett over en bro og inn i en lang slak motbakke i kule SOCO District. Jeg føler meg som en ung og lettbent John Travolta der jeg «koser» meg uten å se for mye klokken (bevisst strategi). Men etter bare 8 km slår idyllen store sprekker da det helt uanmeldt hogger til bak i høyre hamstring. Jeg har dessverre litt erfaring med å løpe konkurranser med denne type strekk og jeg vet umiddelbart at de siste 34 km nå kommer til å bli blytunge. Men i mål skal jeg for den beltespenna skal bli min om så jeg må gå deler av løpet.  
«You look hot when you sweat» står det på en plakat en dame holder opp til løperne. Jeg velger å ta det direkte til meg – skal jeg komme meg helskinnet igjennom dette må jeg være åpen for alt av komplimenter som gir energi og selvtillit! I de heftige bakkene fra ca. 14 km til 20 km begynner også den høye luftfuktigheten og snikende temperaturøkningen å skape utfordringer – «den perfekte stormen» med vondter, motbakker og klamhet har meldt sin nådeløse ankomst!    
«Unlucky Christian – mannen som løper tregere enn sin egen skygge.» Når det smeller til i hamstringen på nytt etter ca. 2 mil er det som å få en ny knockout etter å ha sjanglet seg fortumlet opp i ringen igjen etter det første slaget. Jeg søker febrilsk trøst i det tidligere passerte skiltet «Pain is just the French word for bread». I så fall er det rikelig med brød på tallerkenen denne søndags-morgenen! I motsetning til Lucky Luke behøver jeg om ikke annet ikke å jage Dalton-brødrene, men kan bare fokusere på å komme meg til mållinjen der jeg etter hvert løper forbi University of Texas og passering halv på 1:36.
Ryktene om «Den Ensomme Rytter’s» totale kollaps et sted på «prærien» mellom 30 og 40 km er heldigvis betydelig overdrevet! Jeg føler meg som rene John Wayne i storhetstiden når jeg etter 42 km springer inn på paradegaten Congress Avenue med episke Texas State Capitol som bakgrunnsbilde. Austin Marathon har en avslutning på løpet som er helt der oppe blant de aller råeste maratonene jeg har deltatt i! Jeg klarer det – jeg er en Austin Marathon Finisher 2020!!
Etter å ha gravd så dypt er det en fantastisk følelse å ha fullført mitt maraton nr. 42 og mitt 15 løp totalt (uansett distanse) på amerikansk jord. Slutt-tiden på 3:23 er 46 minutter bak egen pers og min nest dårligste tid noensinne på Kongedistansen (les maraton), men sånt betyr ikke så mye lenger. Uansett er det gøy å ha kommet seg inn blant topp 5% av alle fullførende i maratonet. Man er fortsatt en ok og ikke minst glad mosjonist!

POST RACE:

Relax, take it slow, and let the good times roll.

Steve Stifler - kultfigur
Etter noen minutters innhenting føler jeg med som en gjenfødt mann der jeg trekker mot VIP-sonen (fantastisk plassert helt inntil mållinjen). Der er det servering av taco og iskrem, 2 barer med forfriskninger, massasje av slitne bein og selvsagt eget live band helt i Austin’s ånd! Tradisjonen med Finish Line Festival er noe jeg virkelig bare digger med mange av de amerikanske løpene som f.eks. også i LA og Big Sur Marathon i California. 
«Life isn’t perfect, but it has perfect moments.” So true!!!
Med en temperatur på opp mot 24 grader er uteserveringen til Banger’s på den fantastiske utelivsgaten Rainey Street en udiskutabel oase for en sliten løpekropp som hungrer etter mer avslapning, sol og litt væske. Det er rett og slett det perfekte stedet å gå etter en dusj og pust i bakken på hotellet!
Ord har sjeldent blitt så fattige – Banger’s har en meny helt i henhold til mine egne «post race» preferanser!
«This one time at Band Camp!” Man får rene American Pie-stemningen på Rainey Street selv om det utrolig nok er en søndag ettermiddag! Det er eggende toner over høyttaleranleggene og fullt på utestedene der drikken flyter og det eneste som mangler er Sherminator på dansegulvet og Finch i sofistikert passiar med Stifler’s mom ved bardisken. Det koker nå i godværet i den texanske hovedstaden og Rainey Street har virkelig gjort seg fortjent til all hypen!! Alene på tur handler det uansett mer om å kjenne litt på stemningen enn «å slå rot» så jeg beveger meg etter hvert tilbake i retning Fairmont.
«The magic is in the hole!” Nei vi prater ikke om punchlinen i en historie fra tv-programmet «Du skal høre mye» fra Rorbua, men heller om slagordet til den fantastiske smulteringkjeden Voodoo Doughnut fra Portland som har spesialisert seg på elleville og ekstremt velsmakende smultering-varianter! De har en av sine ni utsalgssteder i USA på festegaten Sixth Street, men da køen er lang går jeg videre. Nå har jeg om ikke annet nok en grunn til å måtte returnere til Austin senere!
På legendariske Sixth Street er ingen tvil om at Austin digger en av sine aller meste profilerte innbyggere – Hollywood-yndlingen Matthew McConaughey (som bor i sitt over 10 000 kvadratmeter store krypinn nær Lake Austin). Skuespilleren fra True Detective er en vaskeekte texaner og Austinite som både høylytt støtter byens store stolthet, universitetslaget Texas Longhorns, og underviser på University of Texas.
Et balansert kosthold med både karbohydrater og proteiner er viktig! Noen ganger kan en øl og Spare Ribs med saus og uten tilbehør være alt man trenger! Kvelden rundes av på anbefalte Cooper’s Old Time Pit Bar-B-Que. Slagordet til det populære stedet er «It’s All About The Meat!» og de leverer så til de grader på det! Med kula fylt opp med mat tusler jeg fornøyd tilbake til hotellet der lyset går på rommet allerede kl. 22. Nok er nok – det har vært en helt fantastisk, men lang dag!
Få ting slår en fredfull «old school» morgenstund med belgiske vafler, kaffe og papir-utgaven av The Austin American-Statesman! Jeg får raskt bekreftelse på at værforholdene var krevende for flere i gårsdagens løp. Uansett var maratonet en herlig opplevelse og godfølelsen sitter fortsatt godt i dagen derpå.    
Selv hardbarka karer som Billy the Kid og Morgan Kane ville gått ned i knestående med akutt gåsehud hadde de sett denne herlige saken! Jeg bare elsker alle de forseggjorte og lekre detaljene på beltespenna: kaktusen, Texas sitt Lone Star Flag, musikk-linken via kassegitaren, skylinen med Texas State Capitol i front og flaggermusene som på mange måter er Austin’s uoffisielle kjæledegger pga. den enormt store og nyttige bestanden (som forøvrig også tiltrekker seg turister fra hele verden). Mandag morgen er det bare å ta på seg beltet for en stolt lufting av medaljen i bybildet!  
Texas er virkelig et politisk maktsentrum i USA med sine 38 valgmenn (av totalt 538). Bare California med sine 55 valgmenn har større innflytelse. Det er spennende på mandagen å besøke maktens sentrum, den vakre bygningen Texas State Capitol, der blant annet George W. Bush satt som Guvernør i perioden 1995-2000 før han ble innsatt som USA’s førtitredje president. Nevnte Bush jr. har for øvrig selv også løpt maraton (på solide 3:44:52 i Houston Marathon i 1993) og som en kuriositet fikk han i sin tid som president installert en tredemølle i Air Force One for å kunne trene også på flyturer.
På mandag ettermiddag sier jeg farvel til Willie og resten av Austin for denne gang. Kort oppsummert er Austin halv-/helmaraton et herlig løp som bare kan anbefales! Det er ingen perseløype, men organiseringen og publikum er virkelig bra. Og avslutningen foran Texas State Capitol, medaljen/beltespenna, Finish Line Festival og Austin som by og destinasjon er ren og skjær verdensklasse!! «I’ll be back» som en viss legende fra Thal i Østerrike sier!

Ruslende på vei mot min Gate på Austin-Bergstrom International Airport på mandag kveld tenker jeg med takknemlighet og begeistring på hvor mange helt fantastiske turer og unike opplevelser disse løpsreisene har gitt meg de siste 15 årene siden debuten i New York Marathon. «Kongen av Austin» oppsummerer det så presist:

Annonse (Klikk på bildet for info/påmelding)

On the road again
Goin’ places that I’ve never been
Seein’ things that I may never see again
And I can’t wait to get on the road again

“On the Road Again” – Willie Nelson

Photo: www.finisherpix.com & private pictures.

Lik gjerne
Del gjerne
Annonse (Klikk på bildet for info/påmelding)