Les historisk OL-drama før 10 000 m på skøyter: «Mot surstoffmangel kjemper selv Liaklev forgjeves!
Alt om det dramatiske milløpet skildret i Sportsmanden for 70 år siden
Blir du olympisk mester på 10.000m på skøyter er du sikret legendestatus. Sven Kramer har vunnet alt, bortsett fra OL-gull på den klassiske distansen. For 8 år siden gikk han en innersving for mye og ble disket.
For fire år siden sprakk han for en gangs skyld og landsmannen Jorrit Bergsma snappet gullet. I morgen har han kanskje sin siste sjanse til endelig å bli olympisk mester også på 10 000 meter.
Men OL-historien er full av dramatikk på den kanskje gjeveste av alle skøytedistansene. De fleste husker nok Geir Karlstad sitt skjebnesvangre fall som storfavoritt i Calgary i 1988. Og allerede for 70 år siden, i lekene i St.Moritz i 1948, var det stor dramatikk. Sportsmanden hadde da en stor reportasje om «hva som hendte i den bedrøvelige olympiske 10 000 meter» – med overskriften:
Mot surstoffmangel kjemper selv Liaklev forgjeves
Reportasjen fra «våre utsendte medarbeidere» starter slik:
Det så ikke så verst ut i dag. Det var 4 kuldegrader, vindstille og noe nær ideelle forhold for de som startet først. Da var isen god – men så merket man det draget i luften som de erfarne veteraner fra 1928 husker med skrekk: solen var på vei til å bli sterk, isen ble mykere – det suste som en aning av fønvind fra syd – og fra 6. par gikk det rent galt med isen. Den sviktet først i en sving og på den langside som lå helt utsatt for solstrålene – så de sist startende hadde ikke gnist av sjanse.
Men det var luftsyken som herjet verst og som som satte en del av de absolutt beste løperne helt ut av spill.
Jo, selv en kjempe fra Hadeland strakk nu våpen overfor surstoffet som slo han veritabelt knock out, ved ikke å være tilstede! Tragedie av de store. Intet å gjøre ved.
Og etter at stadig flere fikk problemer med isen og luften, skrev Sportsmanden følgende:
Hadelandsgutta som trosset en hver antydning til luftsyke på 5000 meter hadde nu den vanskelige oppgave å slå Seyffarths tid. Det begynte lovende. Liaklev lå ett og to sekunder bedre enn Seyffarth, mens Lundberg rent tradisjonelt la seg etter – og arbeidet noe tyngre enn vanlig.
Det var jevne rundetider – men etter 15 runder skjedde det vi fryktet mest av alt: Liaklev hev etter pusten – han rettet seg opp. – Like før hadde han kastet av seg vantene – nu prøvet han seg frem – fortsatte i banen sin – og falt fra rundetid 42 til 50. Femti! Slaget tapt?
Jo, selv en kjempe fra Hadeland strakk nu våpen overfor surstoffet som slo han veritabelt knock out, ved ikke å være tilstede!
Tragedie av de store. Intet å gjøre ved.
Sportsmanden oppsummerer til slutt med at «så kom de parodiske løp med de forferdelige tider som taler et tydelig språk om at nu ringte dødsklokkene for idrettsstevner i surstoff-fattig alpeluft hvor sol og varmluft gjør real idrett til uhørt sjanseseilas – til idrettslig parodi.»
Og:
Det affiserte selvsagt ikke de 200 tilskuerne at en løper tilbakela 10 000 meter på ca. 17 minutter og en konkurrent brukte over 26 minutter – men folk med idrettslig sans og sunt vett reagerer så kraftig at at det må slåes fast at den annen og siste Hotell-olympiade i St.Moritz begikk selvmord.
Og helt til slutt:
La det være gravstøtten for St.Moritz som skøyteby!
Så kom de parodiske løp med de forferdelige tider som taler et tydelig språk om at nu ringte dødsklokkene for idrettsstevner i surstoff-fattig alpeluft hvor sol og varmluft gjør real idrett til uhørt sjanseseilas – til idrettslig parodi.
Olympisk mester på 10 000 meter i 1948 ble svenske Åke Seyffarth, og selv om Sportsmanden altså var svært så kritisk til hele stevnet, var de generøs i sin omtale av vinneren:
Når det nå skulle være en utlending som brøt den norske seiersrekke i de olympiske skytekonkurranser, kan vi trygt slå fast at det er ingen vi unner denne triumfen mer enn nettopp Åke Seyffarth. Vi har lært å sette stor pris på Åke som idrettsmann og som menneske i løpet av de 8 årene vi nå har kjent ham – sette pris på ham som en god ambassadør for det – og dem – han representerer.
Åke Seyffarths vinnertid i OL i St.Moritz i 1948 var 17.26,3.
Det ble finsk sølv og bronse ved Lasse Parkkinen og Pentti Lammio, mens Odd Lundberg ble beste norske på 7.plass med 18.05,8. Hele 8 mann brøt løpet, av dem var både Reidar Liaklev og 25 år gamle Hjalmar Andersen, som skulle bli superhelt da han vant 10 000 meter i Oslo-lekene fire år senere.
Men det er en annen historie.
Sportsmanden.no
