Karl Joachim Svendsen

Bli kjent med Sportsmandens ambassadører

Karl Joachim Svendsen er 35 år og bor på Stord. Han er en av Sportsmandens nye løpeambassadører.

Karl Joachim presenterer seg slik:

–Jeg elsker å spre det gode løpebudskap. Jeg driver med mye fotoløping og løper mest for å holde min psykiske helse i sjakk. Jeg liker å fremme løping som medisin og kunne tenkt meg et større forum å gjøre det på. 

Jeg er hovedsaklig langdistanseløper med noen få ultraløp (på eget initiativ) i beina, men løper de distansene jeg får tid til som 4 barnspappa i full jobb.

Nyhet: Hør rykende fersk podcast med Karl Joachim på Sunnhordland Podden:

Om løping og veien ut av depresjon

Karl Joachim er også ambassadør for Bergen City Marathon, der han gir denne beskrivelsen:

(Artikkelen fortsetter under annonsen)

.
Hva motiverer deg til å komme deg ut å trene?

Min største motivasjon for å komme meg ut å trene er psyken.
Løping har gitt meg noe helt spesielt. Om jeg er langt nede en dag så vet jeg nå at jeg kan ta på meg skoene og løpe en tur, så kommer jeg hjem til familien i et kjempehumør, med ny energi og klar for alle andre utfordringer. Men det er også det å kunne sette musikk på ørene, løpe bokstavelig talt inn i solnedgangen på skogsstier, helt alene.

Som 4-barns far så er jeg ikke så mye helt alene, men akkurat den tiden er min egen. Det er tid som gir meg noe mer enn å sitte alene foran tv-en å glo, det er nye inntrykk og opplevelser hver gang.

Det er også mye motivasjon i det å ha et mål å trene mot, som BCM.
Det å se at en blir litt og litt raskere på hver kilometer, for hver gang, gjør at milen blir lettere og lettere.

Løpingen har gitt meg så mye at det er vanskelig å beskrive alt, men det er løpingen som holder meg sunn i hodet og kroppen.

Løper for livet – og hvordan det begynte

Som ambassadør for BCM beskriver Karl Joachim også mer detaljert og ærlig hvordan han til slutt ble bitt av løpebasillen.

Det hele startet i 2016, da sprang jeg 5 km med jobben i Bergen.
Det var mitt første møte med løp og med Bergen City Marathon, det var en knallgod opplevelse, men utrent og usunn som jeg var så var det ikke det beste resultatet. Men nå er det da vel ikke alltids resultat en skal se på første gang men heller kjenne på gleden av å ha fullført. Etter litt tid så ble formen verre og verre, og etter jeg ble forbigått flere ganger på en fjelltur med jobben så bestemte jeg meg for å ta litt grep.

Det skal sies at for meg så var det ikke så lett å begynne å ta det grepet. Jeg har slitt med depresjoner og angst i 20 år, vært innom rusen en liten stund og generelt ikke levd livet mitt som jeg burde. Heldigvis hadde jeg klart å slutte med rusen for en del år tilbake, så nå var det å klare å håndtere depresjonen og angsten som ble oppdraget!

På denne tiden var jeg far til 2 av mine totalt 4 herlige barn, og de fortjente en pappa som kunne ta bedre vare på seg selv. En venn av meg hadde begynt å sykle en del, så i håpet om å bli i bedre form så ble jeg med han på noen økter.

Det gikk fort å komme tilbake i sykkelsalen. Jeg hadde jo syklet før. Og du vet, sykling, det er akkurat som å sykle det! Du glemmer det aldri. Etter noen måneder der jeg trente aktivt uten å ha et spesifikt mål, klarte jeg å holde det gående helt til vinteren kom.

Med vinteren kom is, og jeg hadde jo ikke piggdekk! Motivasjonen min forsvant nesten helt, jeg kunne jo ikke trene som jeg hadde gjort! Da bestemte jeg meg.

Jeg skulle prøve å løpe.

Iført et par billige trailsko og en ganske tung turbukse la jeg ut på min første skikkelige løpetur med innslag av rask gange. Etter 6 km hadde jeg blodsmak i munnen, lunger som brant og føtter av bly, men likevel satte jeg meg i bilen med et smil. Ja, jeg smilte faktisk fra øre til øre! Jeg hadde klart det!
Mestringsfølelsen kom og dyttet bort alt som var vondt og dumt i hodet!
Og den lykkerusen som foregikk i kroppen min var bedre enn noe annet jeg hadde vært borti! Det var rett og slett en Runners High. Jeg var solgt med en gang, bestilte meg løpesko og tights og satte igang for fullt med løping, uten et spesifikt mål.

Etter en liten måned ble det annonsert i lokalavisen at det skulle arrangeres maraton her på Stord. Nyforelsket i løping og full i iver meldte jeg meg på maraton, full distanse. Dette skulle jo ikke være et problem, skulle det vel?
Det var jo mange måneder til, og 42 km er vel ikke så langt?

Jeg lastet ned et treningsprogram og satte i gang.
Det var noe nytt og  spesielt ved å følge et program, det å trene mot noe.
Motivasjonen vokste seg større og større,og løpet sto som et gyllent slott i det fjerne. Jeg fortalte så klart alle som ville høre at jeg skulle løpe maraton, og fortalte det til de som ikke kunne brydd seg mindre også.

Underveis skjedde noe som jeg ikke hadde opplevd før, angsten og depresjonene kom lengre på avstand og hverdagen ble lettere å takle. Jeg sov bedre, spiste bedre og raste ned i vekt. Selvtilliten økte med 10 hakk og formen ble naturligvis bedre. Det ble lettere å løpe etterhvert også. Turene ble lengre, freden og gleden av å løpe i timesvis alene ble noe jeg gledet meg til å oppsøke.

Etter 5 måneder var dagen der!

Alt stemte, jeg hadde spist, drukket og trent rett!
Startstreken var ikke akkurat full, men vi få som skulle løpe fulldistanse var klare. Jeg kom i prat med de andre, og det viste seg at de hadde løpt BCM uken før. Jeg var målløs! Løpe maraton, en uke etter en har løpt i Bergen også?! Dette skulle jeg også klare en dag!

Startskuddet gikk, og som alle andre som løper sitt første løp la jeg avgårde altfor fort. 26 km inn i løpet sa begge lårene mine stopp og krampet seg.
Jeg skulle såklart fullføre, så jeg gikk av meg krampen og løp til den kom tilbake, på nytt og på nytt. 5 timer senere var jeg i mål, helt tom for energi og så langt nede i kjelleren man kommer. Jeg traff veggen mer enn en gang, men jeg kom meg i mål.

Ja, jeg kom meg i mål! Og jammen meg fikk jeg medalje også!
Selv om jeg ikke kunne gå skikkelig på flere dager etterpå så tenkte jeg med meg selv «Dette kan bare gå bedre neste gang!»

Treningen ble vedlikeholdt, psyken ble bedre og hodet ble sterkere og mer motstandsdyktig.

Og tiden gikk…

Endelig åpnet registreringen til BCM 2019, og jeg meldte meg på med en gang, denne gang halvmaraton.

Tidlig i 2019 ble jeg pappa til tvillinger, en glede som var helt ubeskrivelig, og en glede som samtidig var ubeskrivelig slitsomt. Hadde ikke jeg funnet løpingen, som styrket meg så mye i kropp og sinn så hadde jeg ikke håndtert 4 barn like lett som jeg gjør idag. Jeg flettet inn treningen til BCM innimellom hvilene, og etter leggetid. Det er alltid mulig å finne tid har jeg innsett, bare stå over den ene episoden på Netflix. Stå opp litt tidligere om du kan og løp da. Tren litt kjerne på terrassen med ungene. Ja, tren med ungene som vekter!

Og etter all tiden som gikk, kom dagen på nytt. Løpsdagen. Jeg pakket bagen og tok bussen til Bergen. Med sommerfugler og havregrøt i magen sto jeg der, med startnummer på, i kø. For å gå på do, i verdens lengste dokø. Men alle smilte, og jeg så et felleskap der. Et felleskap av mennesker med samme mål, å komme seg over målstreken. Ikke om de kom seg fortest i mål, eller ble best i sin klasse. Såklart er det mange som vil være best, jeg vil også være best. Den beste jeg kan være av meg selv med mine forutsetninger.

Da innså jeg helt hvor fantastisk fellesskapet blant løpere er!

Under oppvarmingen var det en helt nydelig energi som gjennomsyret meg fullstendig. Jeg er ikke en som har pleid å være med på slike ting, men jeg kunne ikke stoppe meg selv. Jeg slengte armene i været og ble med! På startstreken var energien til å ta og føle på, alle var klare. Folk i alle aldre, former, og kondiser. For en herlig sammensetning, tenkte jeg!

Startskuddet gikk og vi var igang. Nå skulle jeg ikke gå på samme smellen som i fjor! Opp Fjellveien gikk overraskende greit, jeg skjønte ikke helt hva folk advarte meg mot der. Det var jo korps der! For en motivasjon! På toppen så ga jeg det jeg hadde, folk smilte og heiet på oss alle. Flaggene vaiet i hendene på mange, og high fives var overalt.

For ett liv! For en folkefest! Jeg smilte fra start til mål! Og for en målgang! Den folkemengden som tok imot oss på Bryggen var fantastisk! Og innimellom brølene så hadde jeg en bekjent som så meg og brølte “KOM IGJEN KARL JOACHIM!” Jeg ga alt, sprintet siste stykket og knuste tiden jeg hadde satt meg med 12 minutter da jeg løp inn på 1.48.40.

Dette skal oppleves på nytt, mange flere ganger.
I år skal jeg være den som løper maraton i Bergen for så å løpe samme distanse på Stord noen uker etterpå. Så kan kanskje jeg gi noen som meg den motivasjonen til å yte sitt beste, og være den beste versjonen av seg selv.

Psyken min er nå på topp, den har ikke vært så bra på mange mange år. Jeg løper når jeg kan, og der jeg kan. Om det er til fjells for å se på utsikten og være i naturen, eller om det er i regnet for å bare gjøre det.

Jeg løper rett og slett for livet!

– – –

Følg Karl Joachim på Instagram: @tall.guy.runs

Karl Joachim skriver også bloggen Tall Guy Runs.

Bildene er hentet fra bloggen – så følg gjerne bloggen også!

Hjertelig velkommen som ny ambassadør for Sportsmanden og Team Sportsmanden, Karl Joachim!

Sportsmanden.no