Reisebrev fra Düsseldorf Marathon
Det er ikke mulig å være godt nok forberedt til et maraton, og ingen løpsøvelse er mer uforutsigbar. Derfor er det ikke noe unormalt at jeg foran Dusseldorf Marathon 2014 føler meg ille til mote. Men denne gangen vet jeg at forberedelsene er milevis, bokstavelig talt, unna det jeg vanligvis har gjennomført av trening både de siste månedene og de siste ukene. Både grunntreningen og formtoppingen er avgjørende for utfallet av selve maratonløpet.
– Av Trond Inge Carlsen, Rustad IL –
Siden forrige reisebrev og maraton i New York for et halvt år siden, har jeg gang på gang blitt satt ut av sykdommer og skader, en uke av gangen bortsett fra når jeg ramlet i stigen i vinter og pådro meg betennelse i leggen som gav et opphold på fire uker. Tilsammen ti uker har det blitt uten løping, så kontinuitet i treningen har det ikke blitt. En overraskende opptur ble det imidlertid i VM-løpet i København i mars da jeg løp halvmaraton på 1.24.44 og ble nr 40 av 2100 i min klasse. Så kroppen har stadig en evne til å overraske positivt også. Og det er jo det som er det fine med livet, at litt uforutsigbarhet på godt og vondt, gir liv til livet.
Men maraton er egentlig forutsigbart på den måten at hvis en ikke har et minimum av forberedelser, så blir det fryktelig tøft og tungt. Trening er ferskvare og det er svært begrenset hvor lenge jeg kan flyte på formen fra ifjor. Løsningen er sannsynligvis å løpe så rolig at en garantert kommer til mål i god forfatning. Men når en først har vært under 3 timer hvert år siste to årene, er det veldig vanskelig å tvinge seg selv til å åpne roligere enn 4.15 pr km. Jeg er veldig flink til å innbille meg selv på startstreken at denne kroppen er i stand til å løpe under 3 timer. Så får jeg heller slite når tiden kommer og håpe at det drøyer lengst mulig. Denne gangen er jeg sannsynligvis i stand til å løpe på 3.10, men jeg åpner i 2.59 fart og ender på 3.25!..
Düsseldorf og dagene før løpet:
Fredag ettermiddag fløy jeg direkte fra Oslo med SAS. Bagasjen ble innsjekket, bortsett fra det jeg skulle løpe i som jeg hadde med meg i håndbagasjen. Flyplassen i Düsseldorf er ganske stor og mer uoversiktlig enn i Frankfurt og München, så lett sløv etter en lang arbeidsuke var jeg plutselig utenfor sikkerhetssonen, og uten bagasjen. Men det var tydeligvis ikke et ukjent problem, for jeg fikk fort hjelp til å komme inn igjen, og jeg var ikke alene. Bagasjen ble plukket opp og ved hjelp av Sky-train, akkurat som på JFK i New York og Newark i New Jersey, kom jeg meg til togstasjonen. Med 2,5€ kom jeg videre til Hauptbahnhof på 11 minutter, og derfra tre stopp på U-bahn, så var jeg på Hotel an der Oper. Dette hotellet ligger rett ved bydelen Allstadt, eller gamlebyen som den også kalles. Her er det utrolig koselig med trange gater, gamle flotte bygninger, kirker, monumenter, museer, kunst og kultur og 700 puber på et lite område.
Å gå gjennom denne bydelen på kvelden er helt ubeskrivelig. Det er så folksomt, og folk sitter og står ute i gatene, de fleste med en øl i hånden, masse liv med utdrikkingsparty, osv. Mange steder er det storskjermer som viser fotball fra Bundesliga, men det ser ikke ut som folk er så veldig opptatt av det. Bydelen ligger langs Rhinen og barene ligger side ved side sammenhengende i flere hundre meter langs elvebredden. De påstår det er verdens lengste bar. Å sove inntil et slikt folkeliv er naturligvis ikke støyfritt, men det er også her start og mål på maraton er. Litt regn på lørdagskvelden la en naturlig demper på gatelivet, så det passet jo bra.
Lørdagen gikk med til å hente startnummer og gjøre seg kjent med byen. Vanligvis er det bra å gjøre det med å kjøre sightseeing-buss og da sparer en beina samtidig. Hopp On/Off var veldig bra her i Dusseldorf, og jeg kombinerte det med elvebåttur også. Bussen gikk faktisk i deler av maraton-traseen, så det var jo perfekt. Løypa er faktisk ganske enestående til bymaraton å være. Den går i sirkler ut fra start og mål som langs kronbladene i en blomst. Du er faktisk aldri mer enn fire kilometer fra mål. Det gjør det kanskje lettere å bryte for de som driver med den slags, men i løpet av 42,2 km får en da altså med seg hele bykjernen.
Et av stoppene på bussturen er nesten ved mål, hvor det er et kjempehøyt tårn med restaurant på toppen som snurrer rundt på en time. Jeg tok heisen opp de 170 meterne og fikk naturligvis et fantastisk overblikk over byen og landskapet rundt byen. Farten på heisen var 4m/s hvilket er min drømmefart på maraton, men det blir ikke denne helgen. Det gir 2.55.48 i sluttid.
Dusseldorf er for øvrig den dyreste byen i Tyskland. Visstnok fordi de fleste rike i Tyskland bor i Dusseldorf. Her er det ingen slum å se, bare flotte bygninger og parker. Et annet karakteristisk innslag i byen er alle japanerne som har mange datterselskaper her, og japanerne jobber 5-6 år her før de flytter hjem igjen. Men det innebærer at de vil ha japansk mat og varer mens de er her, så ikke overgangen til de kommer hjem igjen blir for stor. Derfor er det eget strøk med japanske butikker og restauranter. Visstnok er det her verdens beste Sushi-restauranter utenfor Japan ligger.
Race Day:
Etter å ha kjøpt inn frokost og forhåndslagret den i kjøleskapet i resepsjonen (fordi hotellet er så billig at det ikke er eget kjøleskap på rommet) ble den fortært ferdig på rommet innen 06:00. Starten gikk 09:00 og jeg kan ikke ta til meg næring nærmere start enn tre timer. Men søvn ble det så som så med. Det var plenty av høylytte feststemte folk i Alstadt, faktisk helt til jeg skulle gå til start. Deretter ble det noen kilometer lett jogg for å få fart på de indre organer og stille lett på startstreken uten do-behov. En time før start forlater jeg hotellet «racing-kledd» med en bag med håndkle og vanlige klær for å skifte og dusje i målområdet, da jeg skal reise hjem senere på dagen og har allerede sjekket ut av hotellet. Resten av bagasjen står imidlertid igjen på hotellet til avhenting når flyreiser nærmer seg. Bagen med skift blir lagt på plass mellom mål og start hvor den blir liggende til jeg henter den etter målgang.
The RACE:
Det er 13 grader og lett regn, altså veldig bra forhold for konkurranseløping.
Düsseldorf Marathon er lite i florhold til Berlin, Frankfurt og Hamburg, noe som gjøre det mye lettere å komme seg til start, og jeg kunne vente ganske lenge før jeg behøvde å gå til start. Her trenger man nemlig ikke møte opp 1-3 timer før start, slik som på de største maraton-løpene. Siden det regnet ganske mye, satt/stod vi inne i et svært telt, og ventet med å stille opp på start til 10 minutter før starten. Der traff jeg den første nordmannen, Amund fra Bærum som hadde løpt på 2.52. Men det var også det siste jeg så til ham.
Jeg trengte ikke lete etter 3-timers ballongene, for plutselig stod det tre karer ved siden av meg med ballonger. Jeg bestemte meg for å løpe sammen med dem så lenge det gikk lett. Og det gikk utrolig nok lett som bare det, riktig kosetempo var det og beina var bare fryd og gammen. Jeg fikk faktisk assosiasjoner til Ribbemaratonet i jula, så koselig var det. De første kilometerne var det likevel en nervøs stemning, før farten får satt seg og alle finner hvor de skal ligge i forhold til gruppa. Men uansett hvor koselig det var, før eller siden er det mengdetrening og herding av muskulaturen på asfalt som bestemmer hvor lenge en henger med.
For meg gikk det bra til litt over halvveis, men ved 25 km begynte det å gjøre vondt i baksidene av lårene, og ved 27 km måtte jeg justere ned farten og slippe gruppa. På 30 km lå jeg fortsatt an til sub 3, etter å ha passert halvveis på 1.29. Men farten var skrudd ned såpass mye for å unngå skadeavbrekk, så sub 3 var bare å glemme. Heldigvis fungerte leggene bra, men all muskulaturen ble gradvis vondere og spesielt baksiden av lårene.
Siste mila var så vond at jeg ikke skal gå i detalj her. Men jeg padlet såpass bra med føttene (forsøk på tåløping) at jeg kom inn på overraskende 3.03.41. Men det kom ikke gratis og av seg selv, som nevnt over. Jeg er også veldig fornøyd med å verken bli kvalm eller få kramper. Det nærmeste var kjeven som var utrolig øm når jeg skulle tygge mat etter målgang. Kanskje jeg har hatt realt hakeslepp mot slutten og gapt høyt for å få inn luft? Men egentlig var ikke pusten noe problem heller.
Evaluering
Jeg må fremheve hvor flott og kompakt fasilitetene var når vi kom i mål. Vi fikk som vanlig medaljen og varmefolie rett etter målgang. Deretter var det en kort spasertur til avstengt område hvor bagasjen lå med garderobe, dusj, mat og drikke som det ikke manglet noe på. Og her fikk vi også «goodie-bagen», som en vanligvis får når en henter startnummer. I Dusseldorf må man tydeligvis fullføre løpet for å få godsakene.
Løypa var kjempefin og absolutt en perseløype. Men tilskuere var det lite av, noe som sikkert skyldes regnværet. Jeg anbefaler absolutt løpet, men det kan kanskje være lurt å ta et hotell litt lenger unna Alstadt natten før racet.
Fasit og andre norske løpere
Totalt 2.699 fullførte Dusseldorf Marathon.
Tiden min ble 3.03.38 etter 1.28.59 halvveis. Med det ble jeg nr 13 i min klasse av totalt 348, og 157 totalt, blant annet slått av 11 damer.
Beste norske på 90. plass ble Bærum-bosatte Amund Mowinckel, Aibel BIL i klasse M40, som løp på 2.56.28. Rett bak ham på 91.plass kom enda en nordmann, Asbjørn Lindbak, SPIK, i klasse M35 på 2.56.33. Begge ble nr 15 i sine aldersklasser, men de valgte helt forskjellig løpsopplegg. Amund hadde 1.25.34 halvveis, mens Asbjørn lå sammen med meg helt til 27 km, og fikk dermed en negativ splitt på nesten 1,5 minutt.
I samme gruppe som meg var det også ei dame som presterte det samme kunststykket som jeg gjorde i Berlin i fjor, nemlig å løpe begge halvdeler på sekundet likt; tyske Vera Schwandt i klasse W30 som løp på 2.57.58.
Det var ikke mange nordmenn med, men Håkon Haugen fra Lillehammer vant klasse M60-64 år på 3.08.49. Ellers var det kun to andre nordmenn under 4 timer; Svein Erik Larsen på 3.13.22 og Lars H. Henriksen (begge i klasse M40-44 år) på 3.32.47.
Tekst: Trond Inge Carlsen, Foto: privat
– – –
Se også tidligere artikkel på Sportsmanden:
“Uoppdagede” maraton-godbiter i det nære utland
Düsseldorf Marathon er ett av løpene som forfatter Nils Hjelle trekker frem der.
Du kan også lese tidligere rapport på SportsBloggen da veteranen Sten Solfjeld vant klassen sin i Düsseldorf for noen år siden.
sportsmanden.no
Tilbakeping: Chicago Marathon, ikke akkurat en racer rapport - Sportsmanden