Da Mora-Nisse og «bjørnen fra Trollheimen» kjempet seg gjennom femmila i -25 kuldegrader
Historisk tilbakeblikk fra Sportsmanden fra Holmenkollens 50 km i 1947
«Kulden stakk i neseborene og ga iltre sprett i fingertuppene, da vi tidlig på formiddagen ankom til Sollihøgda. En blek morgensol sendte glitrende lysdiamanter fra den frostknitrende snø og ga det ellers så kuldeknugende terreng en gnist av liv. 25 sterke minusgrader fikk noen hver til å trekke innendørs – bortsett fra enkelte ivrige 50 kilometerløpere, som – tross det utendørs inferno – og i bevisstheten om at snart skulle de mase i vei på en 50 – akk så lang hesblesende kilometertur – med blåfrosne fingre stod og gned den siste «finishing touch» på sine velpleide ski. Rundt en osende koksgryte på tunet ved Sollihøgda Hotel.
-Innkvarteringsstedet oste av tjære og kamfersmørelse, pluss enkelte andre dufter av parfymerte salver og ga oss tilskuere et lite varsel om at løperne hadde tatt sine forholdsregler mot frostskader. Mesteparten av karene var fornuftig påkledd i full erkjennelse av kuldens vanskeligheter.
-Hans Kongelige Høyhet Kronprins Olav manglet heller ikke ved starten. Ikke tvil om at skiløpingen har en god plass i hans hjerte.
-Presis på sekundet gikk førstemann, Henry Hermansen, Lørenskog avgårde, fulgt av publikums heiarop. Så gikk det slag i slag, markert av starterens «bilhornsignal» og «gå». Et lite stykke i fra startplassen stod Niff og underholdt landets hundretusener av radiolyttere med sine kommentarer i fra begivenheten.
-Mora-Nisse for avgårde i et fryktyelig tempo, smidig, katteaktig. Det samme inntrykk fikk vi av Arthur Herrdin, hvis utgangsfart var faretruende. (…) Leif Haugen spurtet smidig i vei med et fandenivoldsk humør 5 nummer etter Vangen og virket godt opplagt. En av dagens favoritter.
-Til slutt var sistemann på farten – og vi satte kursen til Besserudtjernet i Skiforeningens pressebuss. For å bivåne innkomsten, – i litt mindre kuldegrader!
Mora-Nisse for avgårde i et fryktyelig tempo, smidig, katteaktig.
På matstasjonen ved kampen
Her var hovedstasjonen, 27 km, fra start. Noe tidlig, kanskje, da jo den verste trøkken var i løpets siste halvpart. På matstasjonen residerte som vanlig ridderne av «den gyldne sleiv» med Fritz Semb-Thorstevdt i spissen. Arrangementet var derfor utmerket. Publikum var ikke møtt særlig tallrik frem. Det var ikke som en er vant til fra Kikutstua, men en 100 mennesker var da tilstede og heiet når de høye nummerne viste seg.
De gode tidene lot en ane at dagen ville gi en vinnertid langt under det vanlige. Så kom de slag i slag. De store gutta interesserte seg lite for det som ble servert. Svenskene slurpet i seg litt sukkervann og for videre. Leif Haugen ga seg ikke tid til det engang i sin jakt på konkurrentene. De to første finnene så seg om etter sin private matstasjon, som imidlertid stod beskjedent utenfor avsperringen. De braste derfor videre uten den kraftgivende suppe de selv hadde brygget.
Glimt fra Besserudtjernet
-Og bakom suser skogene. Susen bragte med seg bud om at førstemann var i farvannet. Denne ubeskrivelig opphissende lyden som i et stigende crescendo farer inn mot mål, fortere enn alt annet. Der kom han – førstemann inn etter 50 lange, slitsomme kilometer. Nummer 9, Trygve Engen fra Redalen. En av mor Norges kjernesunne gutter, herdet og stålsatt av hennes karrige jord. Tiljublet av folket og omkranset av knipsende eksperter står han der, likesom litt utenfor. Så kommer nye meldinger – siste inntrykk er glemt og løperen går sin stille, upåaktede gang til et fortjent bad.
Den ene etter den andre stormer over mål, oppildnet av tanken på at endelig, endelig er den slitsomme turen forbi. Tettere og tettere kommer løperne – inntil h a n vi alle frykter, Mora-Nisse, varsles i anmarsj. Norsk-dødaren farer over mål i flott kondisjon – langt – langt foran alle andre. Minutter snegler seg hen – nå må han snart være her den andre svensken, skal han slå sin landsmann. Sekundene passerer, nei, han klarer det ikke. Da suser det atter i skogen. Herrdin – HERRDIN – mannen som ledet stort i første halvdel av løpet. Men dog forsent til å bli den første. Mora-Nisse hadde gjort sin bragd og Herrdin sekunderte.»
Kommentar:
Ovennevnte er utdrag fra avisen Sportsmanden torsdag 27.februar 1947. Sportsmanden fylte nesten tre store sider fra femmila og de hadde ikke bare endelige resultatlister, men også separate tider på alle de fem 10-kilometerstrekkene underveis. De viser at Arthur Herrdin gikk 30 sekunder raskere enn Mora-Nisse på den første milen, hele 2 minutter raskere på den andre milen og ledet da med 2 1/2 minutt etter 20 km. Fra 30 km til 40 km kappet Mora-Nisse innpå, men bare med halvminuttet, før Herrdin svarte med tilsvarende økning på den fjerde milen og ledet altså fortsatt med hele 2 1/2 minutt før den siste milen. Men i gamle dager kunne utslagene på slutten være enorme, og ingen matchet avslutningsfarten til den legendariske svensken, samtidig som landsmannen Herrdin gikk på en kjempesprekk og tapte over 4 1/2 minutt! Dermed vant Mora-Nisse – eller Nils Karlsson som var hans egentlige navn – med drøye to minutter på tiden 3.01.23, mens Arthur Herrdin fikk 3.03.28.
Beste norske ble Martin Jære fra Oppdal – «Bjørnen fra Trollheimen» (se lenger nede) – på tredjeplass med tiden 3.08.10 – etter å ha passert Leif Haugen på slutten med en sterk avslutning. Haugen endte på fjerdeplass med 3.09.03.
Første gang Jære stilte på start i Kollen var derfor på hjemmelagde ski.
Ja, det var tider, det. Å gå en femmil i 1947 var definitivt ikke for pyser, det kan vi i hvert fall slå fast, dagen før en moderne femmil skal gås i Kollen, i skøyting, i maks et par minusgrader i en gjennompreparert rundløype på 6 ganger 8,3 km. Tidene forandrer seg.
- Se også: Den store femmilsfesten i Kollen
Martin Jære – «Bjørnen fra Trollheimen»
Martin Jære var født 9.januar i 1920 og gjorde nok sin beste prestasjon med denne 3.plassen på femmila i Holmenkollen i 1947. Han deltok i OL i St.Moritz året etterpå og ble da nummer 10 på samme distanse etter en heltemodig innsats. Da måtte han smøre om tre ganger underveis!
-Under OL på 1850 meter (over havet) gikk rennet i sprengkulde, og i den tynne lufta ble det en kraftprøve. Etter første runde ble det mildvær med varm fønvind som kom inn fra Middelhavet. Jære måtte smøre om tre ganger før han kom i mål til 10. plass, gjennomsvett etter et løp der han gikk i ullundertøy og svart skidress i ull, står det i reportasjen om Oppdals første olympier i opp.no etter Jæres bortgang.
- Les også om skøyte-dramaet fra OL i St.Moritz:
Marin Jære, som ble hedret med Regjeringens minnesmedalje for sin innsats under idrettsstreiken under andre verdenskrig, hadde en helt annen hverdag enn dagens utøvere. I reportasjen i opp.no kan vi også lese følgende:
-Jære gikk sitt første Holmenkollrenn i 1940, men økonomien hjemme på fjellgarden gjorde det umulig å kjøpe konkurranseski. Første gang Jære stilte på start i Kollen var derfor på hjemmelagde ski. Det var faren som hadde laget skiene som like før Kollenstarten i 1946 var uheldig og fikk ødelagt sitt eneste skipar. Dermed måtte han gå den første femmila i Kollen med et par breie ski Jære hadde fått låne av handelsmann Grøseth på Lønset. Det holdt til 10.plass.
Året etterpå ble det altså pallplass etter en formidabel avslutning.
Vi siterer igjen Sportsmandens reportasje fra femmila i Kollen i 1947:
-Jære hadde Leif Haugen på startnummeret foran seg. På Svartor (etter ca 38 km) lå han 2 minutter etter Lillehammeringen Leif Haugen i anvendt tid – det vil si to og et halvt minutt etter i sporet. Han klarte ikke bare å ta inn denne differansen, men klarte å gå forbi – og være klart foran i mål. Denne avslutning var faktisk løpets store clou – Mora-Nisse og de andre tiltross.
Martin Jære representerte Lønset Idrettslag i Oppdal. Han var fortsatt ute på sine daglige skiturer etter passerte 90 år og døde så sent som 18.desember 2015, nesten 96 år gammel.
Sportsmanden.no
