London Marathon – Endelig satt den!

Lettbent løpsrapport fra London Marathon 2016

Av Janicke Bråthe

Håpløshet. Skuffelse. Irritasjon. Den dystre tanken, som kraftig forsterket de negative følelsene, dukket for alvor opp ved tjue kilometersmerket: Det er bare å forberede seg på å skrive atter en «Nei, det gikk ikke denne gangen heller»-løpsrapport.  Ikke misforstå; Jeg har absolutt ikke noe imot å skrive om dårlige løpsopplevelser. De er viktige – kanskje vel så viktige – som de gode. Ikke minst er det en nyttig øvelse for en selv. En fin måte å analysere, plukke med seg det man kan lære av, og deretter legge hele nedturen bak seg. Men det har blitt så mange av dem. Enda en… Bare tanken fikk meg til å lure på om det er på tide å gi slipp på de hårete Chewbacca-målene. Jeg har ikke utviklet meg siden 2014! Kanskje jeg burde slutte å plage meg selv med disse vonde løpene. Kanskje jeg burde være glad for alt jeg har løpt og opplevd, og finne på noe annet.

Wall of Fame

Barnlig/barnslig glede å finne sitt eget navn på en ”Wall of fame”. Listen over alle som har fullført de seks World Marathon Majors er å finne på startnummermessene for London, New York, Boston, Chicago, Berlin og Tokyo.

Kanskje jeg har nådd mitt potensial. Hit, men ikke lenger? Man begynner tross alt å bli ”voksen”. Halvveis i London Marathon, et løp med perfekte forhold, et fantastisk publikum og en kropp som egentlig fungerte helt greit, virket kapitulasjon som den klokeste beslutningen.

Men la meg ta et lettbent hopp tilbake. Etter en forferdelig tøff erfaring i Berlin i fjor (Lettbent: Berlin Marathon 2015 – Alles ist (nicht) verloren) var jeg helt klar på at jeg aldri igjen skulle forsøke meg på pers i maratonløp der jeg også er på jobb som Springtime-reiseleder. Fokuset blir da – som seg hør og bør – alt som dreier seg om å gjøre kundenes forberedelser så gode som mulig, og lite opplading og hvile for en selv.

Reiseledere

Med rundt hundre deltakere på London-reisen var vi tre reiseledere på plass. Andreas Bergstedt er en meget habil maratonløper og har en imponerende 8. plass fra Stockholm Marathon på merittlisten. Anders Forselius har løpt utallige maraton og har sanket hele seksti ”maratonland”. Supre folk å være reiseleder sammen med!

Beslutningen om å aldri mer satse på pers som reiseleder holdt et par måneder, inntil jeg fikk tildelt London Marathon. Saken er at jeg har kjent på et revansjebehov for akkurat dette løpet. I 2012 var London min tredje maraton på veien mot «fem før førti» (Lettbent: Fem før førti) og kort fortalt ble det ingen god opplevelse den gang (litt lengre fortalt – Lettbent: Post maraton, Snart maraton), og jeg har stilt meg smått undrende til de som har dette løpet som favoritt.

Det er nærmest umulig å få plass i London Marathon. I lotteriet er oddsen lav og kvalifisering på tid gjelder kun britiske statsborgere (og ville uansett vært utenfor rekkevidde for meg). Her er det charity og pengeinnsamling som gjelder, og de selger få plasser til internasjonale reisepartnere som Springtime. Dermed kunne jeg ikke takke nei til å løpe når muligheten bød seg. Og London er nå engang en av de «raske»… Det var bare å innse at prinsippfastheten hadde gått på en ny smell.

Morgenjogg

Aldri før har jeg fulgt treningsprogrammet like godt som denne gangen. At det ble litt ekstra den siste uken, i embedets medfør, bekymret meg ikke stort. Supre turer med veldig hyggelige reisende. (Foto: Anders Forselius)


For tredje gang valgte jeg treningsprogram fra jogg.se. En tilpasset variant der jeg kjører mengden fra tretimers-programmet, men med tempojustering for 3:15-målet. Det har fungert bra. Så godt som samtlige økter er blitt gjennomført, og på såpass bra måte at troen på spennende ting i London tidvis glimtet til. Så ble det – som vanlig – en altfor travel siste uke før løpet, med utstrakt reisevirksomhet og lite søvn. Troen havnet atter tilbake på ordinært rett-før-løp-nivå. Ergo: laber. Jeg håpet på pers, drømte om sub 3:20 og fantaserte om 3:15, men jeg forventet egentlig noe mellom 3:25 og 3:30.

Vibecke og Espen i teltet

På den kjølige morgenen var det godt å oppholde seg i de fullpakkede teltene som var satt opp i startområdet. Løpstrategier ble diskutert, spesielt med kollega Espen fra SkiLøperne-styret (her sammen med sin kone Vibecke). Etter å ha gått på en smell i sitt første maratonløp skulle han starte forsiktig, og heller øke farten fra 25-30 km. Etter min mening den aller klokeste strategien.

Sko med chips

Tracking-løsningen som London bruker virker litt gammeldags, med store plastbrikker som festes til snøringen på skoene. I år slapp vi i alle fall å levere inn brikkene etter målgang. Skal løsningen byttes ut mon tro?

Utkledning

Det er charities/veldedighet som gjelder i London, og mange kler seg ut for å skape ekstra oppmerksomhet om sitt gode formål. Denne karen så jeg ikke underveis i løpet, men det var flere superhelter, noen menneskelige organer (så et øre, hørte om en galleblære), en vannkran og andre oppfinnsomme kostymer som løp på virkelig gode tider.

Bortsett fra at London Marathon er akkurat så trang i starten som jeg husket den, og at det tar lang tid før det løser seg opp, gikk det forholdsvis greit å komme opp i marsjfart på 4:40 min/km. Ettersom det ofte blir avvik i GPS-måling i store byløp valgte jeg et skjermbilde på Garmin-klokken som viser gjeldende tempo. Om jeg klarte å holde meg der ville sluttiden bli under 3:20. Dersom det også skulle vise seg at jeg hadde krefter til å øke fra tretti kilometer, ville det bety en tid nærmere det store Chewbaccamålet på 3:15.

15 kilometer ut i løpet kunne jeg slå fast at maskineriet fungerte. Ingen vondter som plaget. Ikke engang løperkneet, som har murret bittelitt i perioder, meldte seg. Forholdene var optimale og Londonpublikummet var både større og mer høylytt enn jeg husket det. Klærne satt behagelig og skoene kjentes gode. Til og med reiselederrollen hadde gått som smurt, uten problemer og med fantastisk hyggelige deltakere. Planen for energiinntak, med start fra syv kilometer og påfyll av enten Nugatti eller en GU Chew hver femte kilometer, var i gang helt etter planen. Jeg hadde rett og slett ingen ting å klage over.

Outfit

Overtroisk? Nei. Men noe fikk meg til å ta frem det gamle, rutete perse-skjørtet. Skjørtet var med da gjeldende maratonpers og 10K-bestetid i henholdsvis Chicago Marathon og Hytteplanmila i 2014 ble satt. I tillegg valgte jeg å løpe ”stealth” i helsvart t-skjorte uten flagg og navn. Kompresjonsstrømper ble valgt fordi jeg var litt bekymret for temperaturen. Også på energifronten ble gamle slagere valgt: Nugatti, GU Chews, salte nøtter og druesukker. Eneste som ikke var testet på full maratondistanse før var skoene, Saucony Kinvara 7, men de er så lette, gode og brede, så det ble ansett som et trygt valg.

Ingenting å klage over. Likevel var det nesten utelukkende klaging i min indre dialog gjennom Londons gater. Tittet solen frem tenkte jeg umiddelbart «Å nei, nå blir det for varmt.» og når en ny sky kom foran solen og vinden rusket litt tenkte jeg at det ble for kaldt. Små og få dråper fra oven fikk meg til å forvente store regnskyll. Så var det de altfor hyppige (i mitt hode) drikkestasjonene som på grunn av alle flaskene som ble kastet i veien ødela flyten i løpingen, distansen på klokken som (som vanlig) ikke stemte med løpets kilometerangivelser så jeg ikke helt kunne stole på fartsangivelsen på klokken. Tidvis synes jeg dessuten at magen var kranglete. Det var plent umulig å få den indre stemmen til å klappe igjen slik at jeg kunne konsentrere meg om løpet.

Enkelte lyspunkter fant jeg i alt det mørke. Jeg gledet meg over å se Cutty Sark, og det var veldig stort å krysse mektige Tower Bridge. Her og der tok jeg noen runder med high fives til rader av barn med utstrakte hender. Et stykke etter at man har krysset Tower Bridge har løypa en vending som gjør at man møter de som ligger langt foran. Det var rått å se tempoet til de to i tet!

Tower Bridge

Av og til ga til og med mitt hode etter for storslåtte opplevelser underveis. Å løpe over staselige Tower Bridge er og blir episk!

Halvveis i løpet konstaterte jeg overraskende at farten fremdeles lå rundt 4:40 og pulsen var grei. Løpingen gikk fremdeles uten problemer, men den opprinnelige tanken om å øke tempoet i siste del fnøs jeg uansett oppgitt av. Det kom garantert til å stoppe opp og bli enda et mislykket maratonforsøk! Verken godsnakking eller kjefting hjalp. Jeg forsøkte å distrahere meg selv med alt som foregikk rundt, alle gode charities, omgivelsene, tilskuerne samt Iron Man, vannkranen (!) og det pelskledde hjertet Harvey som stadig løp i nærheten. Ingenting fungerte. Rundt tretti kilometer ut i løpet kapitulerte jeg og bestemte meg for å roe tempoet.

Det kan virke som om hjernen min opererer helt på egen hånd, og det var komplett umulig å skru av autopiloten. Samtidig virker det som om linjene mellom autopiloten og maskineriet er feilkoblet, for selv om det stadig ble besluttet at farten skulle reduseres viste Garmin at bena fortsatte ufortrødent i relativt jevnt tempo.

Med rundt fire kilometer igjen hadde jeg fremdeles ikke sjekket klokken for å avklare hvordan jeg lå an. Nå var fokuset å overtale meg selv til å kjenne optimisme over at det kun var den beste delen som gjenstod: Themsen, London Eye, Big Ben, Birdcage Walk, Buckingham Palace. Og selvfølgelig den lenge etterlengtede målstreken på The Mall. Det var som å vri om tenningen på en bil som ikke vil starte. Motoren forsøkte igjen og igjen, men døde ut i stedet for å få skikkelig start. Oppslukt i det tafatte mentale arbeidet kjente jeg en hånd på skulderen. Det var Espen, i fullt driv forbi! Under passeringen spurte han hvordan vi lå an, og jeg ropte tilbake som sant var: ”Jeg vet ikke. KJØØR!” Han hadde opplagt ikke behov for kommandoen fra meg, for den oransje trøya hans gled kjapt mellom løperne, fremover i feltet, og forsvant. Endelig kjente jeg optimismen våkne til liv. Espens opplagt superløp var akkurat det sparket bak jeg trengte. Overraskende forventningsfull byttet jeg skjermbildet på Garmin og innså – til en ubeskrivelig deilig følelse – at sub 3:20 var innen rekkevidde. Nøkkelen ble vridd om en gang til, og denne gangen svarte endelig motoren. Litt trang i skjæret, det skal innrømmes, men det fantes kraft og jeg fløt forbi løpere hele veien langs Themsen. Den siste kilometeren var skrekkelig lang, men tradisjonen tro utnyttet jeg konkurranseinstinktet og fokuserte på å ta damerygger.

London Eye

Endelig motivert – men hvor langt er det egentlig opp herfra til Buckingham Palace og mål?


I Cardiff Halvmaraton (Sportsmanden: På fuktig VM-tokt til Cardiff) lovet jeg meg selv å endre tidsangivelsen i Garmin-skjermbildet til å vise minuttene også når tiden oversteg timen. Det hadde jeg selvfølgelig glemt. Et godt stykke fra målseilet viste klokken 3:18 og jeg ante ikke om det var 3:18:03 eller 3:18:58. Hvor god klaring hadde jeg egentlig? Det var bare å kjempe helt inn! Det strammet i den ene hamstringen og jeg pushet frekvens og steglengde så langt jeg bare klarte. Over målstreken! Et kjapt glimt på klokken i det jeg stoppet den… JAAAA! 3:19:10!! Jeg måtte fokusere litt på å få kontroll på pusten, men kjente samtidig en fabelaktig deilig og gigantisk bølge av ren lykke og lettelse skylle over meg. Jeg hadde faktisk klart det; Ny personlig rekord med 3,5 minutter og sub 3:20! Endelig slapp jeg å skuffe de som fulgte løpet mitt. Det var en nytelse å legge ut den obligatoriske mini-rapport på facebook og Instagram. Endelig satt den!

Medalje

”Would you please take that smile down just a tad and show me your bib, love?” Ok, han sa ikke det, men det hadde muligens vært på sin plass.


Strava-rapporten
viser at jeg holdt farten svært jevn gjennom hele løpet. Med tiden 3:19:10 ble jeg kvinne nummer 467 av drøyt 15.000 og 92 av de ca. 2.500 i min aldersklasse. Det er jo bare meg selv jeg konkurrerer med, men litt stas er det å se at man ligger i det øvre sjiktet – om enn et univers unna eliten.

At det fremdeles gjenstår 3,5 minutt til 3:15 ofret jeg ikke en tanke. Det ville neppe gjort opplevelsen større. Opplevelsen er uten tvil verdt hver eneste nedtur på veien. Lite smaker så godt som suksess som man har kjempet hardt og lenge for.

Post race beer

Nye perser og milepeler fortjener feiring i flere omganger. Den aller første feiringen ble med Pål og Panos som var med på reisen. Pål ble jeg kjent med da det gjenstod rundt syv kilometer i New York City Marathon i 2014. Han hadde møtt veggen, og for å motivere ham mot mål lovet jeg blant annet å spandere en øl etter målgang (Lettbent: Medaljens Fremside  New York City Marathon 2014). Kalde og slitne besluttet vi å ta en ”raincheck” på ølen den gang, men når vi møttes i målområdet i London dukket anledningen opp. Ekstra hyggelig å ta den nå, når alle hadde notert nye bestetider.


Vinnertiden bekrefter at forholdene var svært gode. Eliud Kipchoge var først over målstreken på tiden 2:03:05 som er ny løyperekord og bare åtte sekunder etter verdensrekorden. På damesiden gikk det ikke tilsvarende fort, men Jemima Sumgong vant på tiden 2:22:58 tross stygt fall tidlig i løpet.

Fy søren, det var godt å få skrive en skikkelig «Jaaa, jeg klarte det»-løpsrapport. Håper det blir anledninger for flere utover året. (c;


Sportsmanden.no 

 

Kommentarer stengt.