The final call fra Jann Post: Boston Marathon
World Marathon Majors-prosjektet i mål for NRK-profilen
Boston – last call
– Har du pakket bagasjen din selv?
– Ja
– Har andre vært i kontakt med bagasjen din uten din tilstedeværelse?
– Nei?
– Er du sikker?
– Ja!
Av: Jann Post
Skal du fly til USA må du regne med å få noen spørsmål på flyplassen. Det kan føles unødvendig på en hvilken som helst dag. Men akkurat nå under mellomlandingen på Schipol, Nederlands største flyplass, var det rett og slett irriterende. Først en passkontroll med for lang kø, så sjekk av boardingpass, pass igjen, og sikkerhetspørsmål. Da de begynner å sjekke det samme for tredje gang før jeg skal inn på flyet synes jeg det begynner å holde. Vi har dårlig tid. Det står allerede «final call» bak flightnummeret til Boston på tavlene. Da har du ikke lyst til å diskutere hvem som pakket bagen din for tredje gang. Men vi svarte riktig, og rakk flyet alle sammen.
Jeg følte i grunnen at det var noe symbolsk over «final call» varselet. For det var det hele turen dreide seg om for min del. Dette var turen hvor jeg forhåpentligvis skulle fullføre det siste av verdens seks maratonløp med majorstatus. Min barndomsvenn Vidar og jeg bestemte oss for noen år siden at det skulle være målet. Nå hadde vi vært i New York, Chicago, Berlin, London og Tokyo. I den rekkefølgen. Det har ikke vært noe strømlinjet reise. Det har vært skader, motivasjonsvikt, barn, jobb og varierende trening. Men nå gjenstår bare Boston Marathon. Vi var ombord på flyet. Bare oppløpssiden gjenstod. 42,195 km fra Hopkinton inn Boylston street i sentrum av Boston. Verdens eldste årlig arrangerte maraton. What could possibly go wrong?
For 15 år siden kunne gjerne gutteturene gå til Kos eller Ayia Napa. Nå går de dit hvor det arrangeres store maratonløp. I glansdagene var nok det største samtaleemne damer, nå er det været. Og da snakker vi ikke om ønske om 30 grader, skyfritt og vindstille. Gutta endevender yr.no på jakt etter overskyet, 10 grader og kraftig medvind. Det er ferieværet sitt det.
Boston Marathon går i en retning. Fra Hopkinton sørøst for byen, og strake veien inn til sentrum. Hvert 10. år er løperne heldig og får solid medvind i ryggen i kombinasjon med ideell temperatur. Fra løpsdagen var inne på langtidsvarselet til Yr, så har vi klamret oss til håpet om at dette skal være året for det perfekte maratonværet i Boston. Hver endring i langtidsvarselet har vært kommentert på fellesgruppa på Messenger. Og etter ankomst Boston ble Yr sikkert sjekket av en av oss en gang i timen. Mens andre ble småirritert på den som sjekket av frykt for at den varslede medvinden kom til å forsvinne hvis man sjekket for ofte.
Hver gang vi gikk ut fra leiligheten eller en annen bygning ble temperaturen kommentert. Grunnen til bekymringen var at det kan variere fra minus 5 grader til pluss 30 grader hvis man ser på statistikken. Vi gikk vel egentlig for noe midt imellom, men værmeldingene sprikte og ga nervene gode groforhold. Siste løpetur hjemme før avreise ble gjort i 10 cm nysnø på Eidsvoll, så da vi satt på legendariske Fenway Park og så baseball dagen før løpet i 29 varmegrader, så ble i alle fall jeg bekymret. Jeg drakk flere flasker vann enn jeg så homeruns ute på banen.
Når vi ikke snakket om været, så snakket vi om skader, vondter, sykdom, manglende trening og dystre utsikter. Noen med god grunn, andre som et resultat av den vanlige hypokondertilstanden enhver oppegående maratonløper, uansett målsetning, rammes av den siste uken før et løp. To dager før løpet skulle vi ut på en morgenjogg langs nydelige Charles River like etter soloppgang. Målet var å riste av seg flyturen og kjent litt på beina. En periode var folk så defensive på egne vegne at jeg var i tvil om vi klarte å få med alle gutta på den 7-8 kilometer lange runden. Men i og med at samtlige skulle løpe maraton 51 timer senere, så var det verdt et forsøk. Været var perfekt. Kjølig nok, blå himmel og vind fra sørvest. Utsikten mot byen praktfull, og humøret på gjengen stigende for hver meter. Vi møtte drøssevis av maratonløpere i samme ærend. Fra lokale mosjonister til toppløpere fra Kenya og Etiopia som knapt touchet underlaget. På slike turer er det ikke fritt for at man kjenner veldig etter hvordan bein og kropp virker. Jeg følte meg overraskende bra og begynte virkelig å glede meg til løpet. Det sa jeg selvfølgelig ikke til noen. Det gjelder å holde forventningene nede. Men løpeturen gjorde meg litt mer optimistisk.
Ellers gikk de to dagene før løpet til å spise, shoppe løpseffekter, hente startnummer, spise, slappe av og suge inn maratonfeberen som herjet i byen. Boston er ikke større enn Oslo i antall innbyggere og at nærmere 35 000 løpere med familie og venner hadde inntatt byen var merkbart. Det ligger forventning i luften uansett hvor man går. Alle lokale er klar over at det er maratonhelg og virket å være stolt over byens store løpsarrangement. Løpet er dessuten et løp hvor man må kvalifisere seg på tid. Det betyr at mange av deltakerne har jobbet i årevis for å klare tidskravet. Så spesielt blant amerikanerne virket løpet å ha ekstra status. Et vanlig spørsmål jeg fikk var i hvilket løp jeg kvalifiserte meg. (Kvalifiseringstiden for menn i sin beste alder er ca 3.08. Tiden varierer med alder og kjønn). Så da flere av oss hentet oss startnummer mellom 200 og 400 fikk vi flere komplimenter enn vi får hjemme i Norge på et helt år.
Det viktigste for Vidar og meg på startnummermessen var dog å få registrert oss på World Marathon Major-standen, slik at vi kunne få den gigantiske 6-star majormedaljen umiddelbart etter målgang. Som et bevis på at vi hadde løpt de seks store. Hvis vi klarte å fullføre da.
Race day – på Patroits Day
Når du går ut på gaten kl 06.30 en mandagsmorgen midt i april, forventer du ikke at det skal være 20 grader og klam luft. Men det var det som møtte oss da vi tråkket oss i retning av bussene til start tidlig på Patriots Day. Det var ingen tvil om at dagen for den 121. utgaven av Boston Marathon skulle bli varmere enn ønsket. Spørsmålet var bare hvor varm.
Få minutter senere fikk vi se flere gule skolebusser enn vi noen gang har sett. De stod i kø i mange hundre meter oppover gata ved parken Boston Common. Det var praktisk, for da slapp vi å stå i kø. Vi gikk rett inn på en buss, som fem minutter senere satte fart mot startområdet i Hopkinton. Alt vi skulle ha med måtte vi enten ha på oss eller legge i en liten gjennomsiktig plastpose. Men sikkerhetstiltakene som ble innført etter at bombene smalt like ved mål i 2013, var ikke verre enn at logistikken fløt knirkefritt.
Å bli fraktet i skolebuss kledde egentlig følelsen jeg satt med. Jeg følte meg som en skolegutt på vei til første dag av et nytt skoleår. Jeg har løpt 10 maraton. Men det føltes lenge siden. Og jeg har aldri løpt en så kupert løype som i Boston, og jeg har aldri løpt i sånn varme. Så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Allikevel var målet mitt soleklart. I løpet av vinteren har jeg løpt mange økter i mange land, på mange hotellmøller og på mange rare tidspunkt med mål om å kunne løpe Boston Marathon under 2.40. Du løper ikke 35 kilometer lange langturer rundt den 546 meter lange runden på Bislett bare for moro skyld (65 runder for den som lurer). Nå lurte jeg på om det fortsatt kunne la seg gjøre. Det er utrolig hvor langt 42 kilometer virker når du kjører buss. Alle rekker å tenke ganske mye. Ved siden av meg satt gutta og snakket om at i hvert fall en av oss seks kom til å gå på en skikkelig smell under disse forholdene. De skulle få rett.
Det er alltid noe litt svulstig over framføringen av den amerikanske nasjonalsangen. Allikevel er det en påminner om at det er nå det gjelder. Månedsvis med trening, planlegging og Messengermeldinger mellom reisekompisene er tilbakelagt. Det er ikke mer å få gjort. Solkrem, tape, vaselin, vann og mat er påført og inntatt de siste 4 timene inn mot start. Noen raske håndtrykk blir utvekslet med et lykke til når ett minutt gjenstår. Fem av oss stod samlet 30 meter bak eliten, langt framme i startfeltet. Vi skulle møtes igjen på en pub om noen timer.
Startskuddet går. Folkemassen drar seg i bevegelse. 15 sekunder senere passerer vi startstreken og løpet er i gang. Det går nedover. Ganske bratt nedover. Adrenalinet koker i feltet. Det er folk over alt, men de beveger seg i bra tempo, selv om jeg må avansere noe de første 500 meterne. Det er medvind og alt jeg tenker på er egentlig å holde igjen. Jeg er blitt så gammel at jeg merker at det ikke var mulighet for oppvarming. Dette er kaldstart på sitt beste. Det faller 35 meter på den første kilometeren. Klokka viser 3.34 ved passeringsskiltet. Nå er det bare å prøve å finne rytmen og ikke være for ivrig. Runar (Sannerud, red.anm.) ligger ved siden av meg. Vi har trent noen økter sammen i det siste, og har omtrent samme mål. Hans Norge-singlet gjør seg bemerket blant publikum. Foreløpig er det god stemning.
Jeg er glad jeg har trent litt ekstra på å løpe nedover og i småkupert terreng den siste måneden. For den første mila i Boston er lettløpt. Det faller omtrent 100 høydemeter, og vi har medvind i ryggen. Så kilometerne går unna litt raskere enn den farta jeg trenger for å løpe på 2.39.59. Det er 3.48 per kilometer som gjelder. Jeg føler meg bra. Men rundt oss ser det ut som flere overvurderer egne evner, og jeg melder til Runar at her er det mange vi skal leke med på siste halvdel.
Ikke så lenge etterpå endrer humøret mitt seg litt. Runar har akkurat sagt at han må roe ned litt. Og «come on Norway»-ropene høres stadig lenger bak meg. Samtidig føler jeg at det er varmt. Rett og slett uvant varmt. Det er 25 grader og ikke en sky foran sola, og jeg merker at selv om beina er gode må jeg passe meg. Så jeg trekker litt i nødbremsen allerede ved 8 kilometer. Alt jeg konsentrerer meg om er å løpe så billig som mulig. Jeg våger ikke noe annet. Her gjelder det å ikke forsere farten. Jeg lar fornuften og følelsen styre farten. Fornuften sier at dette kommer til å bli tøft. 10 kilometer passeres på 37.08. Det er 52 sekunder på skjema. Men det har jo stort sett gått nedover.
Heldigvis er det drikkestasjoner hver mile (1 mile=1609m). Så det er ingen grunn til å drikke for lite. Jeg inntar vann, og går tidlig over til sportsdrikk også. Det er en sjanse å ta nå jeg ikke har fått testet denne sportsdrikken på trening. Men frykten for kramper på slutten tilsier at det er lurt å ta den sjansen. På hver stasjon heller jeg vann over hodet. Og selv om jeg generelt liker medvind, så er jeg i dag takknemlig hver gang vi kjenner noen vindkast fra siden eller forfra. Det gir en kjølende følelse i noen sekunder.
Farten er stabil rundt 3.50 per kilometer og jeg jobber meg gradvis mot Boston. Publikum er fantastisk og lager et eventyrlig leven langs løypa. Barn tilbyr drikke og appelsinbåter fra egne stasjoner. Folk har lagd skilt med morsomme tekster. «One mile to go! #alternativefacts». Hver gang vi løper inn i et lite tettsted tar det helt av. Jeg gir noen få barn high fives, men kjenner at dette ikke er dagen hvor jeg bobler av overskudd. Allikevel prøver jeg å tenke på hvor heldig jeg er som får oppleve dette løpet og den unike stemningen.
Like før passering halvmaraton skjer det noe med kroppen. Eller er det været. Skyene begynner antakelig å dekke for sola. Kroppen føles i alle fall med ett mye lettere. Jeg løper noen sekunder fortere per kilometer uten at jeg prøver på det. Dette har jeg opplevd under maraton før. Men varigheten av den følelsen har variert. Jeg håper at det varer lenge denne gangen. Humøret og optimismen er på vei tilbake.
Og det er på et gunstig tidspunkt. For like foran skjer det noe langs løypa på høyre side. Antall plakater øker drastisk, det samme gjør lydnivået, og det er bare jenter å se. Jeg skjønner hvor jeg er. Vi passerer Wellesley College. En skole for bare jenter. Her er det tradisjon for at elevene stiller seg opp langs maratonløypa med plakater, heier av full hals, og deler ut kyss til de som har tid og lyst. Jeg har lest om dette, men tenkte at det kanskje var overdrevet. Lydnivået tyder imidlertid på at dette lever opp til kallenavnet «scream tunnel». Gi det et googlesøk så får du se. Jeg leste plakater og smilte; Kiss me if you voted for Hillary, I majored in kissing, Kiss me because I will not tell your wife. Rundt meg så allikevel løperne alt for seriøse og innesluttet ut. Så jeg begynte å dele ut slengkyss for å gi jentene litt respons. Da økte volumet betraktelig og jeg har aldri følt meg så populær egentlig. Så da ble det noen hundremeter med slengkyss før skoleområdet var tilbakelagt og det ble merkelig stille. Uten å nevne navn, så kjenner jeg flere som følte at de hadde overraskende god tid og stoppet opp. De fikk kyss, og glemte smerten i noen sekunder.
Halvmaraton passeres på 1.19.29. Jeg kan altså løpe siste halvdel på 1.20.30 å klare målet mitt. Men selv om jeg føler meg grei her og nå, så tviler jeg litt på om det går. Siste halvdel er nemlig tøffere enn første av flere grunner.
Jeg har pugget løypeprofilen og vet at det kommer en solid nedoverbakke etter 25 kilometer. I bunnen av den venter tettstedet Newton og Newton brannstasjon. Der endrer løypa karakter ifølge kjentfolk. Løypekartet viser det samme. Fra 26 til 34 kilometer venter det fire motbakker som går under navnet Newton Hills. Det er ikke det man ønsker seg mest på dette stadiet i et så langt løp, men jeg har jo visst om utfordringen. I inngangen til den første motbakken føler jeg meg fortsatt ganske bra og jeg synes ikke den er spesielt ille. Rundt meg er nok ikke alle enige. Det er mange som begynner å få det nå. Det er alltid hyggeligere å passere folk enn å bli tatt igjen, så det gir meg litt ekstra motivasjon.
Det er ikke flatt mellom disse motbakkene heller. Det går litt opp og ned. Kilometertiden går selvsagt opp og jeg taper tid i forhold til skjema, men ikke så mye som fryktet. Det er bare en kilometer som løpes på feil side av 4.00. Det gir håp, men dette begynner å koste. Nå nærmer jeg meg den siste bakken, Heartbreak Hill. Den skal være den verste, og det er den også. På en vanlig løpetur hadde man ikke stusset for mye over denne motbakken. Men når man har løpt 32-33 kilometer allerede, så kjennes det. Jeg har aldri før sett så mange gå så langt framme i et maratonfelt. Folk som hadde åpnet til en tid på 2.30 hadde tatt fram spaserstokken. Selv kom jeg meg opp på skapelig vis. Toppen av denne bakken var et stort delmål. Herfra og inn var det bare nedover og flatt.
Nå var jeg litt bak skjema til 2.39, men jeg hadde fortsatt muligheten. Det som kom til å bli avgjørende var om jeg klarte å utnytte utforbakkene og de flate partiene til å øke farten. Medvinden skulle også være til hjelp. Jeg prøvde å slippe på litt i utforbakken mellom 34 og 35 kilometer og klokket 3.40 på den kilometeren. Det ga håp.
Men da det flatet ut begynte jeg å slite. Dette løpet var i ferd med å få meg ned i knestående. Lårmusklene klarte seg bra i den kuperte løypa, men jeg var mør i hele kroppen. Sliten rett og slett. Jeg prøvde å få kilometertidene ned i lave 3.40, men kroppen ville ikke være med på leken og ble værende på lave 3.50. Fokuset begynte å gå fra sluttid til å komme seg til mål på anstendig vis. Det er på dette stadiet alt gjør vondt og kroppen bare skriker stopp. Jeg prøver alltid å løpe så avslappet som mulig, kombinert med motiverende tanker. Samtidig kjefter jeg litt på meg selv. Tenker at sønnen min ikke kan ha en far som gir seg så lett. Tenker at jeg har meldt meg på dette frivillig, og ofret tid og penger på å få oppleve det. Men triksene mine hjalp ikke så mye denne gangen. Det føles ikke så mye bedre å løpe ørlite saktere. Så kanskje var jeg bare for snill med meg selv.
Delmålene mine hjalp meg i alle fall videre. 37 kilometer (bare 5 km igjen), 39 km (bare en runde rundt Sognsvann igjen), 40 km (siste milmerket og følgepunktet for de som fulgte med live i Norge), skiltet med 1 mile igjen, 1 km igjen på GPS-klokka og så svingen ut på Boylston Street, hvor man ser målseilet 500-600 meter foran seg.
De siste 25 minuttene hadde jeg lengtet intenst etter målstreken. Jeg hadde skjønt at tidsmålet røk. Det som betydde noe nå var å komme seg i mål for å få fullført min siste major. Oppløpet på Boylston Street er legendarisk og jeg prøvde å ta innover meg følelsen av å være der. Det var rett fram, slak utfor og medvind. Jeg økte farten for at ingen skulle slå meg i spurten. Jeg så meg bakover for å være sikker på at ingen kjente skulle dukke overraskende opp. Det var ingen løpere i nærheten. Jeg kom til å få krysse målstreken i ensom majestet. Like før mål så jeg meg til venstre og tenkte på bombene som gikk av i 2013. Det er alltid forferdelig å tenke på det som skjedde, på alle som ble skadet og drept. Men nå er tanken nærmere enn noen gang. Flere av dem løp samme sted som jeg gjorde nå. Noen meter unna å fullføre Boston Marathon. Da blir ikke løping så viktig, rakk jeg å tenke. Før jeg plutselig så muligheten til å løpe under 2.41. Da ble plutselig løping viktig igjen. Jeg spurtet det jeg klarte, men kom 3 sekunder for sent. Allikevel var jeg overlykkelig over å være i mål. Majorprosjektet var fullført. Og jeg kunne stoppe opp. Det er en utrolig deilig følelse.
De første minuttene etter målgang sliter jeg med å bevege meg videre. Varmen og anstrengelsen preger meg. Funksjonærene maser, mens jeg forklarer at jeg bare er ørlite sliten fordi jeg akkurat har løpt et maraton. Men noen strakser senere letter tåka i hodet, og jeg kan nyte følelsen.
Noen meter etter jeg får Boston-medaljen står World Major funksjonærene og deler ut den store majormedaljen vi har trent for i noen år.
– There is my people, gliser jeg.
Jeg får medaljen rundt halsen og poserer i overkant stolt på bildene som tas.
Jeg setter meg på fortauet og venter på kjentfolk. Men det kommer ingen. Senere viser det seg at flere av dem har gått rett i varmeveggen og har nok med å ta seg til mål. Overgangen fra snø til 25 grader ble litt for stor. Men de fikk alle oppleve et fantastisk løp.
Så jeg reiser meg opp og går videre. Medaljene klirrer mot hverandre så jeg høres ut som en bjelleku. Funksjonærene smiler av meg og jeg gliser tilbake.
Jeg rusler mellom bananer, vannflasker og gratulerende frivillige nedover Boylsten street og gir meg selv 30 sekunder til å tenke på hva som ligger bak medaljene. Reiser til New York, Chicago, Berlin, London, Tokyo og Boston. Det har vært moro, men det har faktisk kostet litt også. Og da tenker jeg ikke på dollar, euro, pund og yen. Hjemme sitter de som har latt meg holde på med galskapen. Det gjør at tårene presser på et lite øyeblikk. Men ikke lenge. En ting gjenstår. Jeg må komme først av gutta til det avtalte møtestedet, puben med det passende navnet Rock Bottom. Da vil jeg føle meg som en vinner, selv om jeg var løper nummer 209 over målstreken.
P.S Så jeg nådde målet om å løpe de seks maratonløpene rundt i verden med majorstatus. Så hva nå? Heldigvis finnes det flere maraton å velge mellom. Dessuten trues det med å utvide til 9 majors om 2-3 år. Så jeg er nok ikke helt ferdig med løp. Men om jeg kommer til å ha like sterkt fokus på tider i årene fremover er jeg i tvil om. Time will show.
– – – – – –
Tusen takk til Jann Post som har delt sine reportasjer fra sitt Marathon Majors-prosjekt med Sportsmandens lesere. Her kan du gjenoppleve hans tidligere så spennende, beskrivende og emosjonelle reportasjer:
Chicago Marathon (2013) – Jann Post rapporterer fra sitt eget VM
Berlin Marathon (2014) – Drømmen om Brandenburger Tor
London Marathon (2015) – Jakten på en verdensrekordholder
New York City Marathon (2016) – Da Langhus kom til New York
Sportsmanden.no
