Jakten på en verdensrekordholder
Mitt London Marathon
– Av Jann Post –
For ett år siden satt jeg i et fullstappet lokale på den kenyanske landsbygda. Innbyggerne i Iten hadde fyllt det 50 kvadratmeter store rommet til randen for å følge sine lokale helter vinne London Marathon. Jubelen stod i taket da Kipsang og Kiplagat gikk over målstreken som vinnere på de to små skjermene i takhøyde. Det var en spesiell og veldig inspirerende måte å oppleve et maratonløp på. Det var som å se VM på ski i hjembygda til Petter Northug. Allerede da hadde jeg en plan om å befinne meg nærmere begivenhetenes sentrum ett år senere.
Nå sitter jeg i le av et stort hvitt telt på en gresslette i utkanten av sentrum i den britiske hovedstaden. Temperaturen er 8 grader, det blåser litt mer enn jeg liker. Samtalen med løpevennene er preget av galgenhumor ispedd seriøse diskusjoner om hva som kommer til å være rett bekledning. Tape, imodium, vaselin og vannflasker forsvinner opp og ned av oppbevaringsposene våre. Stemningen er akkurat som den skal være. Og jeg klarer fint å holde på varmen i de gamle velbrukte klærne jeg skal kaste på start.
På storskjermen ser vi eliteklassen for kvinner, som skulle starte 50 minutter før oss, bli presentert. Edna Kiplagat står klar til å forsvare fjorårsseieren. Jeg legger merke til at flere av de beste stiller med løse ermer. Jeg bestemmer meg for å gå for samme bekledning. Tankene mine går tilbake til lokalet i andre etasje over butikken Runners Point i Iten, Kenya. Der har nok stolene og benkene vært opptatt i en og en halv time allerede. Jentene på start har helt opplagt mye å løpe for.
En knapp time senere nærmer jeg meg startstreken. Løperne i pulje 1 ble sluppet gradvis mot startpunktet. Foran meg står herrer elite og 1000 britiske løpere som har blitt skjønnet inn under kategorien «championship». Jeg speider inn blant de tusen løperne foran for å få øye på en spesiell løper, men jeg klarer ikke å få øye på henne. Der inne i klyngen et sted står Paula Radcliffe klar for sitt aller siste maratonløp. Den britiske verdensrekorholderen på maraton skal sette sluttstrek 12 år etter hun løp på fantastiske 2.15.25 i samme løype. Verdensrekorden står enn. Planen er at hun nå skal få ro i sjelen ved å løpe en siste gang etter årevis med skadeproblemer. Det ligger an til å bli en eventyrlig ferd gjennom Londons gater. Mellom 1 og 2 millioner tilskuere står klar for å hylle henne. I samme øyeblikk som jeg tenker tanken blir hun presentert av speakeren. Applausen fra nesten 40 000 løpere stiger mot den grå himmelen. Det er velfortjent. Men nå er det bare noen sekunder til start, og det kommer til å gå noen kilometer før jeg tenker på Radcliffe igjen.
Startsignalet får jeg aldri med meg, men plutselig setter menneskemengden seg i bevegelse. Jeg krysser startstreken, starter klokka og konstaterer at et halvt år med trening er over. Ventetiden har vært lang og jeg er glad øyeblikket endelig er der. Det er noe befriende ved det hele. Energien i feltet er enorm, og jeg flyter avgårde på adrenalinet. Nå får jeg svaret på hvor godt jeg har trent.
Jeg vet at jeg er i overraskende bra form. Etter milevis på tredemøller og gatelangs rundt på Europas langrennsdestinasjoner har jeg klart å lure meg i fin vårform. Lenge hadde jeg et avslappet forhold til dette løpet. Men etter at jeg perset med noen få sekunder på halvmaraton for tre uker siden, så har hodet mitt vært innstilt på å slå persen på 2.33.32 fra Berlin Marathon. 7 måneder er gått. Jeg har aldri vært i så god vårform. Derfor løper jeg på tidene fra Berlin når jeg finner min posisjon i feltet de første kilometerne.
Og som vanlig føles det så lett. Jeg ligger på kilometertider på rett i underkant av 3.40 og det føles ut som en lek. Den følelsen har jeg aldri på trening. Det er et merkelig fenomen. Etter 3 kilometer med lett sikksakkløping kommer nedoverbakkene. På to kilometer faller det 40 høydemeter. Det gjør at farten økes ytterligere. Jeg er bevisst på å ikke overdrive, men passerer allikevel 5 km på 18.04. Det er 19 sekunder foran pers og føles kontrollert. Optimisten i meg regjerer.
Nå begynner grunnjobben i et maratonløp. Mellom 5 og 30 kilometer må jobben gjøres tålmodig og rutinemessig. Det vil si drikke og innta næring med passe mellomrom, løpe jevnt og økonomisk og håpe at godfølelsen varer så lenge som mulig. Det gjelder å ikke sløse med energien, og jeg følger min egen plan til punkt og prikke. 10 km passeres på 36.18 og 15 km på 54.35. Det er fortsatt noen sekunder foran mitt livs beste løp.
Publikummet i London er fantastisk. Allerede langt utenfor sentrum står folk tett i tett og heier folk fram. Det gir en ekstra dimensjon for en som er vant til å løpe for seg selv på øde veier på Romerike. Det er bare å suge til seg inntrykkene. Når løypa samtidig drar oss løpere innom flere av de kjente sightseeingstedene i storbyen så føler man seg privilegert. Ved Cutty Sark etter ca 10 km løfter publikum oss fram.
Fortsatt er det så mange løpere rundt meg at jeg har merket minimalt til vinden, og temperaturen, som virket noe kald før start, føles nå akkurat passe. Det er bare å forsøke å bli i denne boblen.
Rundt 17 kilometer merker jeg at det er litt ekstra trykk på publikumsbrølet 100 meter foran meg. Hvem er det som får den massive støtten? Det kan ikke være? Jo, selvfølgelig. Det kan bare være Paula Radcliffe. Jeg har lest at hun hadde et håp om å løpe under 2.30 i vinter, men at en achillesskade satte en stopper for det prosjektet. Så nå løper verdensrekordholderen i stedet 100 meter foran meg, innpakket av en del mannlige mosjonister som synes det er stas å løpe i nærheten av henne. Jeg kjenner at dette gir meg mer energi. Og tempoet mitt går noe opp. Jeg nærmer meg.
Snart hører jeg jubelropene mer tydelig; Come on Paula! For en opplevelse hun må ha. Og snart er vi på det heftigste punktet i løypa publikumsmessig. Etter 20 kilometer kommer nemlig Tower Bridge. Der vet jeg det venter tusenvis av folk på begge sider. Jeg setter meg som mål om å hente henne inn før det. Motivasjonen er at jeg vil føle det publikumsbrølet på kroppen.
Med en fartsøkning på 4-5 sek per kilometer henter jeg inn Radcliffe-gruppen etter omtrent 18,5 km. Det er lett å dra kjensel på hennes noe uryddige løpestil på nært hold. Jeg legger meg litt bak i gruppa for å få litt drahjelp. Jo nærmere vi kommer Tower Bridge, jo flere folk blir det langs løypa. Og når flere av herrene rundt Radcliffe peker på henne og fyrer opp publikum får enda flere med seg hva som skjer. Det er i ferd med å eksplodere. Jeg tar meg selv i å tenke at nå har jeg ikke sjans til å høre min egen pust. Det føles litt uvirkelig. Er det sånn våre langrennstjerner hadde det da de kjempet om medaljer i Falun? Det er heftig.
På vei opp Tower Bridge merker jeg at Radcliffe løper litt for sakte. Jeg glir langsomt fra gruppen og hører publikumsbrølet forsvinne noen meter bakover. Jeg er litt høy på opplevelsen, men håper allikevel at jeg vet hva jeg gjør. Hvis du først løper fra gruppen med Radcliffe så kan du ikke bli tatt igjen. Ferdig snakka!
Like etter kommer passering halvmaraton. 1.16.42 viser klokka mi. Det er 21 sekunder foran Berlin-løpet. Med like rask annen halvdel blir det 2.33.24 og pers med 8 sekunder. I et perfekt løp passerer jeg på 1.16.45 og føler meg lett, sa jeg til meg selv på hotellsengen i går. Fortsatt løper jeg det løpet.
Et eller annet sted her står min samboer og sønn og heier. Jeg kommer ikke til å ha en mulighet til å se dem. Men jeg håper de ser meg. For et kaos det må være å dra rundt på en 10 måneder gammel gutt i barnevogn her. Håper de klarer seg bra. Hvis de får med seg tiden min så vet de i alle fall at jeg er i rute. Jeg vet de gleder seg med meg.
Plutselig slår hverdagen tilbake etter 25 kilometer. Radcliffe-jaget har lagt seg. Adrenalinet har roet seg. Vi løper inn i et område med mindre folk. Og jeg begynner å kjenne det litt. Hukommelsen prøver å fortelle meg at jeg kjente meg bedre på dette tidspunktet i Berlin. Med 17 kilometer igjen begynner det å ane meg at min London-fest er over.
Allikevel nekter jeg å gi opp. Det er fortsatt ikke noe problem å holde en grei marsjfart. Det er bare det at jeg aner at det ikke vil vare evig. På 30 km er jeg to sekunder bak pers. Det vet jeg ikke der og da, men jeg føler at jeg er i ferd med å bli vippet over på defensiven. Etter å ha tatt igjen folk i lang tid, er det nå noen som kommer sigende bakfra. Bare det ikke er Radcliffe, tenker jeg. Men det ville jeg hørt.
Ved 32 kilometer skjønner jeg at det ikke blir pers. Da må siste mila gå under 36 min og det har jeg ikke i kroppen nå. Såpass realistisk er jeg. Kilometertida er på vei opp sammen med smertenivået. Moralen er litt på vei ned. Jeg skjønner at jeg må justere kursen såpass at det ikke blir havari. Fram til 35 kilometer går det på et vis. Men nå er kjelleren neste etasje. Og kampviljen kunne vært bedre. Igjen passerer jeg stedet familien skal stå. Jeg skulle ønske de fikk se meg fra en bedre side. Allikevel er jeg sikker på at de roper så høyt de kan.
Jeg trener såpass mange timer som jeg kunne brukt på mer fornuftige ting, og her er jeg i ferd med å sprekke. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde takket ja til en gratis startplass i New York Marathon her og nå. For jeg trives ikke veldig bra.
- Skjerp deg. Det er jo dette du trener for hele tida. Du har tålt denne smerten før, sier stemmen inne i hodet mitt.
- Hvis du ikke tar deg sammen blir du tatt igjen av Radcliffe. Da kunne du like gjerne ligget i den gruppen hele tida.
Tankene er ikke like positive lenger. Heldigvis hører jeg ikke noe publikumsbrøl som kommer bakfra heller. Så jeg bestemmer meg for å bruke de siste kreftene på at det ikke skal skje heller. Nå blir det å ta kilometer for kilometer.
Jeg legger meg i en fart jeg håper jeg holder til mål. Det er ikke lenger morsomt å sjekke kilometertida på klokka. Men jeg forbanner meg på at jeg ikke skal over 4.00 per kilometer i alle fall. Det gjelder å finne seg stadige nye mål. Men mest av alt lengter jeg hele tiden etter å se neste kilometerskilt.
Slik jobber jeg meg fremover meter for meter. Trøsten er at det er noen som har det verre. Allerede på 30 km så jeg en kar som ikke klarte å reise seg fra asfalten etter å ha knekt sammen.
Plutselig dukker Big Ben opp der framme. Der skal vi ta inn mot St. Jamses`s Park og Buckingham Palace. For meg kan ikke den røde asfalten på paradegaten the Mall komme fort nok. Kilometeren min mellom 40 og 41 km blir den tregeste. Jeg føler at jeg står stille, men holder meg så vidt under 4.00.
Foran meg står et skilt. Jeg regner med at det er 1 km igjen skiltet. Når jeg kommer nærmere ser jeg at det står 800 meter igjen. Lykkefølelse. Jeg slapp 200 meter mentalt. Ved skiltet det står 400 meter igjen begynner veien å svinge inn på den store plassen foran Buckingham Palace. Det er så vidt jeg orker å kaste et blikk opp mot det staselige bygget selv om jeg har gledet meg en hel vinter til å komme hit. Akkurat nå er jeg mer nysgjerrig på hvor langt det er til målstreken når jeg runder inn på the Mall. 200 meter ser langt ut i dag.
Folk heier. De britiske flaggene vaier på hver side av the Mall. Det er et mektig oppløp. På storskjermen ser jeg Paula Radcliffe løper. Jeg snur meg og sjekker at det ikke er like bak meg. Lysten til å spurte er ikke tilstede. På den andre siden har jeg ikke lyst til å komme bak han som ligger ved siden av meg heller. Så jeg gir på litt ekstra de siste 50 meterne. Jeg krysser målstreken samtidig som jeg stopper klokka. Smerten er over. For første gang på mine seks maraton jubler jeg ikke når jeg løper i mål. Og for første gang setter jeg ikke personlig rekord. Men det er min nest beste tid: 2.35.36. Og vi er fortsatt i april. Allikevel er jeg skuffet. Mest over eget løpsopplegg. Jeg skulle hatt litt mer is i magen. Men jeg er utrolig glad det er over. 42 195 meter var nok i dag også.
Speakeren fyrer seg opp. Midt på oppløpet kommer Radcliffe. Hun skal krysse målstreken i et maratonløp for siste gang. Det er et mektig øyeblikk. Så mange timer med trening. Et helt liv i toppidretten. Hun avslutter karrieren på den lengste distansen med stil. Jeg har kjempet hardt nok til at jeg fikk lov å se på fra orkesterplass. Der og da følte jeg at jeg fortjente det.
I ettertid synes jeg ikke at løpet var så dårlig. Siste halvdel gikk to minutter saktere enn første. At jeg klarer 2.35 i min første vårmaraton gir meg håp. Håp om at Berlin Marathon 2015 kan bli morsomt. Der har jeg større mål.
Les også tidligere rapporter fra Jann Post sine maratonopplevelser i det store utland:
Berlin Marathon: Drømmen om Brandenburger Tor
Chicago Marathon: Jann Post rapporterer fra sitt eget VM
Sportsmanden.no
