Atacama Crossing: 6 dager, 250 km i ørkenen

Thomas Stordalen er en av bare 4 nordmenn som har gjennomført dette løpet – her er hans følelsesladde rapport

Jeg føler meg rolig, avslappet og fokusert. Hvilepulsen er konstant og den øker ikke så mye som med et slag under hele reisen til Chile. På Gardermoen er det som vanlig hektisk og folk stresser og maser som aldri før men jeg smiler og er like rolig. Da jeg kommer til Frankfurt har jeg god tid før neste fly og den gode trenden med hvilepuls fortsetter og jeg koser meg med litt mat og drikke mens jeg lar tankene vandre mot det som snart skal skje. Madrid neste før Santiago og en veldig lang flytur venter og jeg fikk dessverre ikke plass ved nødutgangen. Note to self: bestill dette neste gang! Men jeg får en ok plass på flyet og de neste 12 timene mellom Madrid og Santiago går ganske fort, jeg sover litt, hører på musikk og er et par filmer. Beina skriker litt underveis så jeg gir de litt massasje og strekker på kroppen flere ganger under reisen. Ankommer Santiago og møter flere som skal til  San Pedro. Den siste flyreisen går til Calama og det er god stemning når vi ankommer flyplassen. Siste strekket går med buss til San Pedro. Endelig er vi fremme og snart begynner Atacama Crossing 2016, min drøm, min store, store drøm og noe som nesten har vært som en besettelse siden midten av mai.

Av: Thomas Stordalen 

Siste sjekk før avreise til Rainbow Valley

Dagen før løpet er det klart for race-briefing på hotellet og der får vi masse praktisk informasjon både rundt det som skal skje utover dagen og den kommende uken. 4 Deserts er en velsmurt og god organisasjon så her overlates ingenting til tilfeldighetene når det gjelder informasjon. Det føles trygt og godt å vite at vi blir så godt tatt vare på og at de tenker mye på sikkerheten underveis. Et solid medisinsk apparat er også med og passer godt på samtlige som skulle få noen problemer underveis.

Den obligatoriske utstyrssjekken går veldig bra og jeg har det aller meste men bommet på to ting. Kompresjonsbandasje hadde jeg av en eller annen grunn glemt, så denne kjøpte jeg på et apotek, samt at fløyten min ikke hadde høy nok lyd når jeg blåste i den. Jeg fikk låne en fløyte av en av legene og dette førte til at jeg fikk en straff på pluss 30 minutter før løpet startet, hehe. Brydde meg ikke så mye om det og regler er regler. Derfor skal jeg kjøpe meg en skikkelig dommerfløyte før avreise til Gobi neste år. Klokken 15.00 denne lørdagen satt vi oss i bussene og etter 90 minutter var vi fremme i Rainbow Valley som ligger på ca. 3300 meters høyde. Eventyret kunne begynne.

Stage 1: Navigation by Rock

Det var ganske kjølig denne søndagen og helt ned mot 0 grader da vi sto opp rundt klokken 05.00. Da var det ekstra deilig å sitte ved bålet, kjenne varmen fra flammene, nyte en kopp te og spise frokost. Mange var spente og man kunne kjenne at noe stort skulle skje denne dagen. Den første etappen av Atacama Crossing var i ferd med å starte. Jeg velger å starte med staver og kjenner umiddelbart at ting ikke er som de skal. Pulsen er høy, jeg føler meg ikke motivert og stresser veldig med å finne en god rytme. Presser frem noen smil og det hjelper litt. Tenker at jeg må umiddelbart ta grep, så når jeg kommer til CP1 forsvinner stavene ned i sekken og der blir de til langdagen. Det smarteste trekket jeg har gjort på lenge. Finner rytmen og holder et jevnt tempo hele dagen, men velger å gå litt roligere enn planlagt for å spare mest mulig krefter. Tid og plassering er helt uvesentlig, så bryr meg lite om hvilken plass jeg kommer på denne dagen.

Fokuserer på CP til CP, drikker og får i meg masse næring helt til jeg kommer i mål. Det skjer ikke så mye spennende denne første dagen og jeg bruker den nærmest som en transportetappe og smiler stort da jeg kommer inn i teltet og møter min venn Dirk. Vi snakker om dagen, spiser middag og koser oss med røverhistorier som ikke egner seg på trykk utover kvelden.

Allerede på etappe 1 er det flere som sliter med både varmen, næringsinntak og for dårlig planlegging. Veier sekken din 14 kg og du ikke har prøvd den på trening en eneste gang før løpet ber du om trøbbel. Derfor er jeg stum av beundring over vår morsomme teltvenn Elena fra Tyskland med røtter fra Russland. Nye og trange joggesko hadde hun også. Hele uka kom hun inn blant de siste med den enormt tunge sekken sin. Men ga hun opp? Aldri! En helt rå viljestyrke på den dama og det var alltid gøy når hun kom inn i teltet på kvelden når vi hadde lagt oss. Hun hadde humor og bidro til skikkelig god stemning sammen med de tre kineserne som også var i vårt telt. De var helt herlige og utrolig snille med hjerter av gull. Føler jeg hadde perfekte teltvenner og vi utfylte hverandre veldig godt og ble skikkelig bra kjent med hverandre. Dirk er blitt en venn for livet og vi skal gjøre Gobi sammen neste år. Sovnet tidlig denne kvelden og det var skikkelig deilig.

Stage 2: The Slot Canyons

Vann, vann og atter vann de første 10-12 kilometerne av denne etappen. Starten gikk riktig nok i knusktørre omgivelser med noen bratte bakker. Som vanlig startet jeg rolig og når jeg kom til elven tok jeg følge med Elisabeth fra Canada og min store helt Bruce fra USA. Bruce hadde en helt spesiell grunn for å gjøre dette løpet. Han hadde fått påvist testikkelkreft før han dro og ville så gjerne gjøre en crazy ting før behandlingen begynte. Dessverre var han uheldig og brakk et bein under denne etappen og kunne ikke fortsette. En utrolig inspirasjon for meg og vi fikk snakket en del sammen i campen på kvelden og på lørdagen da han sto i målområdet og tok oss i mot. Love you so much Bruce!

Vi krysset elven utallige ganger og ble selvsagt klissvåt på beina men det var bare deilig å kjenne litt kaldt nedentil, altså på beina! Dette var dagen hvor alt stemte for meg og jeg kom inn som nummer 40 etter og ha tatt igjen over 20 løpere på min vei denne dagen. Igjen, plassering betyr ingenting men det er godt for selvtilliten å plukke opp andre på veien og da følte jeg meg ekstra bra.

Til og med i bakkene denne dagen var jeg sterk og jeg husker jeg sa til meg selv at jeg hadde min beste dag noen sinne som mosjonist denne dagen. Hadde utrolige krefter fra start til mål og ingen av de andre ”walkers” klarte å holde følge med meg mot slutten, så det var litt moro. Høydepunktet denne dagen var en ”kam” vi gikk over med en utrolig utsikt på begge sider og i enden av denne kom vi til en enorm sandyne som var stupbratt. Her var det bare å late som jeg var surfer og hadde ”the time of my life” på vei nedover denne dynen. Det å surfe på en slik dyne må bare oppleves og det var en ubeskrivelig deilig følelse og noe jeg hadde lyst til å gjøre flere ganger. Nesten så jeg snudde i bunn, gikk opp igjen for å gjøre det igjen. Men det ville jo bare vært dumt, eller hva? Hehe.

Derfra og inn fortsatte jeg drivet mitt og maskineriet mitt tok meg fra CP til CP før mål. Det siste partiet på denne etappen var grusomt på en monoton og kjedelig asfaltvei. Det var døden for beina da jeg ikke er noe fan av å gå raskt på asfalt. Vurderte om jeg skulle løpe men da husket jeg løftet jeg hadde gitt min coach, ingen løping de fire første etappene. Men kom meg til mål og gledet meg over en bra dag med løpeskoene på.

Stage 3: The Atacamenos Trail

Dette var en ganske interessant og morsom etappe hva terrenget angår og jeg hadde nok en strålende dag, i hvert fall frem til det var igjen 2 km. Underlaget i begynnelsen var ulikt noe annet jeg har gått/løpt på før og det kan i grunn bare beskrives som frossen brokkoli. Et mareritt for de med dårlige sko og slitne ankler. En drøm for mine pailabber og brede sko. Jeg moste ”brokkolien” og den skulle i hvert fall ikke ødelegge for meg. Etter dette partiet ventet en asfaltvei så langt øye kunne se. Her hjemme elsker jeg jo asfalt men der nede ville jeg rett og slett ikke se det. Den tok aldri slutt og jeg bannet inni meg flere ganger og ble skikkelig irritert over at de hadde lagt løypa på dette partiet, men det var en mening med det, så jeg bare ignorerte tankene til slutt og økte tempoet. Plutselig svinger det brått til venste og atter en gang er vi inne på trail av ulik kvalitet. Men alt var bedre enn denne asfalten, så jeg hadde bra driv på dette partiet.

Fra CP3 til CP4 var jeg nok en gang en maskin og hadde et tempo som ikke de andre gåerne klarte å holde. Plukket noen jevnt og trutt før jeg ankom CP4 og der traff jeg min herlige venn Bo og gladgutten Tony i teltet. Fikk noen velvalgte ord, fylte flaskene mine og fortsatte min ferd mot mål. Det gikk oppover, oppover og oppover nå, men igjen viste jeg styrke og jeg elsket underlaget. En variasjon av sand, stein, berg og alt mulig annet rart. Det føltes som om skoene min bar meg over flatene og jeg hadde ustoppelig med krefter. Men etter gode perioder kommer som regel noen dårlige og jeg hadde det grusomt på slutten. Gikk skikkelig lei her for vi kunne se campen der fremme, 3 km foran oss men rett frem skulle vi selvsagt ikke. Først ned en liten dyne så opp igjen. Og den var bratt, altså ikke bratt som i Oslos Bratteste, men bratt som i rett opp! Her var det bare å bruke hele kroppen og ta den tiden det tok. Vi var to der så vi hjalp hverandre og det gikk i grunn ganske greit.

”Desserten” som arrangøren hadde gitt oss var den siste stigningen før mål da vi måtte klatre opp nok en sanddyne. Da ”glapp” det for meg og følelsene tok fullstendig overhånd. Men jeg var så innmari sliten og lei, tenkte på ting fra fortiden nok en gang. Tenkte på alle de gangene jeg har gitt opp før i livet og alle nedturene jeg hadde som ungdom og i min tidlige periode om voksen. Hvert eneste steg de siste 100 meterne på denne siste stigningen var en påminnelse om hvor langt jeg har kommet og at jeg aldri kommer til å gi meg igjen. Fantastiske mennesker tok meg i mot og etter min sedvanlige drama-gråte-periode koste jeg meg med pasta carbonara, potetgull og deilig, lunket vann. Nok en dag på jobb unnagjort og ende et steg nærmere noe stort.

Stage 4: The Infamous Saltflats

Wow, just wow. For en etappe dette skulle bli. Den inneholdt alt av action for min del og det var mange tanker og følelser rundt denne. I Namibia måtte jeg bryte på fjerde etappe, CP2. Så dere kan jo tenke deg hvordan jeg hadde det når jeg ankom CP2 denne dagen. Jeg kjente gåsehuden reise seg da jeg fylte flaskene mine og jeg slo av en kort prat med de som var i CP2 og det ble noen klemmer og high-fives. Fokuset var bare og fortsette så fort som mulig og tenke minst mulig. Bare komme seg gjennom etappen uten problemer. For kom jeg meg hel til mål her ville mye vært gjort for min del. Da hadde jeg all tid i verden på langdagen. Derfor ble etappe 4 også den mest spesielle for meg og for hvert steg jeg tok kom jeg nærmere og nærmere målet. Men det var noen hindringer underveis som kostet mye krefter.

Før de beryktede saltflatene skulle vi gå gjennom en skog og fra tærne den var det noen enorme torner som lå på bakken. Jeg tenkte ikke så mye over det men kjente flere ganger at torner på 3-4 cm gled gjennom skoen og touchet huden min på tærne og føttene. Så jeg måtte stoppe opp, dra de ut og fortsette. Nærmet meg CP3 som var siste CP før flatene. Er skikkelig sliten i kroppen og får nok en gang en av mine øyeblikk, men nå verre en noen gang under hele uka. Jeg må ta en timeout bak CP og skjuler meg så godt jeg kan. Verden bare raser sammen og jeg forstår ikke hva som skjer med kroppen. Setter meg i skyggen og får støtte fra en av de frivillige. Vi ler litt og jeg ler med så tårer og svette lager en flott harmoni av en elv nedover kinnene mine og ned på bakken.

I 10 minutter holder det på, men etterpå føler jeg meg som verdens letteste mann. Etter en gråteperiode føler jeg meg alltid så innmari bra og lett i kroppen, hehe. Ut på saltflatene drar jeg, helt alene og med musikken på full guffe. Det går som en drøm og selv om jeg følte meg litt ensom der ute stopper jeg aldri, bare fortsetter og gir meg ikke selv en pause før jeg når CP4. Der setter jeg med, spiser litt chips og gjør meg klar for finalen.

Kris, en livlig canadisk/amerikansk jente er i CP sammen med meg og vi holder følge det siste partiet inn til camp. Det var så enormt deilig å komme til mål denne dagen og ekstra god å se Dirk i teltet. Vi hadde en fin kveld sammen før vi sov som barn inn mot langdagen. Kun et hinder igjen nå så er vi ”home free”.

Stage 5: The Long March

73 lange og harde kilometer ventet på denne torsdagen og jeg var skikkelig spent før start. Avtalen med min coach Sondre Amdahl var at jeg kunne slippe meg løs denne dagen hvis jeg følte for det og det gjorde jeg virkelig, bokstavelig talt. Jeg jogget fra start av og ville se hvor lenge det holdt. 7-8 km fikk jeg dratt unna og det føltes i grunn ganske bra, men jeg kjente også at jeg ikke ville dra strikken for langt, så jeg tok en periode med ”run-walk-run-walk”. Det var hele 15 km til CP1 og jeg var superhappy da jeg kom dit. Fylte opp flaskene mine og bestemte meg for å gå resten av dagen da jeg ikke turte pushe, riktig enda.

Frem til CP2 gikk det ganske greit men jeg hadde litt trøbbel med å få i meg nok drikke og næring, så dette tenkte jeg litt på. Fra CP2 til CP3 begynte problemene, både fysisk og mentalt begynte jeg å føle meg dritt. Negative tanker, pulsen gikk opp og ned, småkvalm og svimmel. Gel ville ikke ned, nøtter kom ut av kjeften igjen og sportdrikken smakte rett og slett helt jævlig denne dagen. Richard, en australier blir den reddende engel og gir meg 3 clifshots som smaker smågodt. Det tilsvarer ca. 1 gel og jeg kjenner umiddelbart at energinivået stiger litt. Får også i meg salt-tabletter og litt vann så det tok meg fremover i en ok fart. Foran meg var CP3 og jeg ser Rhiannon, en walisisk jente snakke med legen og peker min vei. Hun har registrert at jeg er ”low on sugar” så jeg må ta en liten timeout og prat med legen. Det går helt fint, jeg får i meg en gel og fortsetter etter bare noen få minutter. Så kommer et forferdelig hardt parti for meg og selv om utsikten og omgivelsene er helt rå, er jeg så sliten og de negative tankene tar mer og mer over. Richard tar meg igjen og jeg bryter sammen og gråter i hans favn. Han trøster meg og vi fortsetter sammen de neste par timene frem til vi skal klatre opp en helvetes bratt sanddyne.

Jeg bruker 20 minutter opp og er så lykkelig da jeg kommer til toppen og føler enorm mestring. Ikke lenge igjen til CP4 og der skal jeg ta en liten pause, for nå er kroppen sliten. CP4 i sikte og en solid bakke ned som jeg løper og hva venter der? Cola! For en lykke! Setter meg ned og føler meg skikkelig shady og siden jeg er en så svær mann får jeg to cola og det får fart på sakene. Nå står jeg med to valg: Ta meg rolig til CP5 som er overnight-camp for langdagen, sove og hvile før de siste 30 km til mål. Eller trøkke til mot CP5, fylle vann og fortsette trøkket til jeg er i mål. Det siste er risky business. Men men, litt slit for medaljen må ta vi med oss på ultradagen! Frem med stavene og 6 km i oppoverbakke venter. Jeg tar igjen hele tre løpere med min enorme gangfart. Stavene avlaster meg veldig og det føles som om jeg går på ski oppover. Pulsen er stabil, jeg er offensiv og målbevisst og henter frem litt dyrisk råskap disse 6 km. Jo fortere jeg kommer meg til mål, jo bedre, tenker jeg. Fråden står ut av kjeften min og på ørene runger We are the champions med Queen og jeg har en opptur jeg sjelden har følt tidligere denne uken. Tar fordel av den og vil ikke stoppe.

Fremme på CP5 tar jeg nesten igjen Rihannon. Hun forlater CP før meg så jeg bruker ikke lange tiden der. Fyller flaskene og forsetter i samme fart. Jevnt og hardt, føler meg ustoppelig, som et godtog og nærmer meg mer og mer. Målet er å ta henne igjen for så å slå følge med henne resten av løpet. Hun snur seg og venter og selskapet er reddet. De siste 25 km gjør vi sammen og jeg kjenner ikke fysisk smerte før de siste 3 km før mål, som er hard asfalt gjennom Valley of the Moon. Who cares liksom! Ikke vi. Det tar uendelig lang tid før vi endelig kommer til mål og jeg er så sliten at jeg ikke føler noen ting når jeg kommer inn. Bare lett lettelse og vonde føtter. 14 timer og 55 minutter på 73 km er lang tid, men terrenget var tøft og kroppen på halv fem da jeg slet med energinivået denne dagen. Rhiannons jellybeans og sweat and sour candy reddet meg på slutten. Jeg var i trøbbel, skikkelig trøbbel.

I 15 minutter ”dry-barfet” jeg også som hun sa. Du vet, når du prøver å spy, men det kommer ikke annet enn spytt. 15 minutter med det var slitsomt og gjorde meg svimmel og rar. Men når det var over var det bare deilig og da lo vi masse av det.

Klokken 06.16 på fredagsmorgenen våkner jeg i teltet, ingen løping venter. Skjønner at jeg har gjennomført Atacama Crossing og følelsene tar fullstendig over. Gråter, gråter og gråter. Er utrøstelig i en time og det er ren og skjær glede. Klemmer mange og vi er flere som gråter. Artig dette med all den gråtingen og der nede i ørkenen er det helt greit. Folk hjemme vil ikke forstå og kommer heller ikke til å forstå. Kanskje noen vil. Uansett må jeg fortelle om det for det er viktig for meg. Nok en gang viser jeg fingern til fortiden! Jeg er en vinner, jeg er suksessfull og jeg lever livet på mine premisser. Whoop whoop. Kun sjarmøretappen igjen og den skal jeg naile.

Stage 6: The final footsteps to San Pedro

Siste etappe står for tur og 8 flate kilometer sto på menyen. Jeg følte meg helt fantastisk denne morgenen og hadde to valg. Lunte gjennom sammen med kjentfolk eller gå all in. Nå hadde jeg vært utrolig disiplinert hele uken og omtrent ikke løpt en meter. Faen heller tenkte jeg, jeg kliner til fra start av og ser om det er noe saft igjen i beina. Dessuten ventet kald cola og pizza når vi kom til mål og jo fortere jeg kom meg dit jo fortere kunne jeg sette tenna i den pizzaen og den iskalde colaen. Omtrent ingen hadde sett denne svære vikingen løpe under løpet og jeg tror heller ingen forventet at jeg kunne løpe. Riktig nok hadde ryktet begynt å gå tidligere i uken om min gode maratontid på 3:11, men det betyr lite eller ingenting ute i en ørken.

Jeg setter ut i god 4:30 fart fra start av og er inne på topp 25 de første kilometerne. Farten øker ikke akkurat og jeg ligger ganske raskt på et snitt rundt 5:00. Plukker en etter en de første 4 kilometerne og tar et stort jafs mellom kilometer 3 og kilometer 4 da jeg plukker 5-6 løpere. Flere ser på meg og får nesten sjokk! Can that big guy run so fast? Ja, det kan han tenk!

Dunker videre og langer ut med mine store steg og nærmer meg den suverene kvinnelige lederen av løpet, Jax. Jax er en fantastisk inspirerende jente som jeg virkelig beundrer og hun blir superhappy når jeg kommer opp på siden hennes og jeg løper fra henne. Så, 2 km før mål møter jeg veggen og det stopper nesten opp, så Jax tar meg igjen og vil at vi løper inn sammen til mål. Jeg tar noen siste magadrag og holder koken inn til San Pedro og inn mot målseilet. Ser det foran meg og øker farten. Jeg skal ha en av mine vanlige spurter hvor jeg stuper over mål og legger meg ned, hehe. Bam! I mål som nummer 12 eller 13, skjønner ingenting, det svimer for meg i hodet, hjertet dunker, alt går rundt og jeg er helt på tur de neste 30-40 sekundene.

Så kommer jeg til meg selv, tar til meg den enorme stemningen som er i målområdet. Hundrevis av mennesker, musikk og sjuk stemning. Bo kommer, min gode venn Bo fra Sverige som jeg delte telt med i Namibia. Vår avtale var at han skulle gi meg medaljen når jeg kom til mål. Så kommer han bort til meg, jeg ser medaljen og begynner å grøsse. Han legger den over hodet mitt og rundt halsen. Kjenner at den er tung og tar tak i den med hendene mine og forstår ikke helt det som skjer. Tårene kommer, følelsene tar over, jeg gråter og innser at drømmen er nådd. Jeg har reist meg etter Namibia og kommet tilbake i Chile helt fra bunnen og hentet den medaljen jeg hadde så lyst på. Kanskje den beste av de alle, hvis jeg bare kunne velge ett av løpene.

En etter en kommer løperne inn og vi klemmer hverandre, gråter med, drikker cola og spiser pizza. Tar bilder og deler dette utrolige øyeblikket sammen. Atacama Crossing 2016 finisher!
For en følelse, for en uke, for et eventyr.

Må ha noen minutter for meg selv og setter meg ned, alene mens jeg tørker tårer og svette. En nydelig chilensk jente trøster meg og passer på meg mens svette, snørr, bussefanter og tårer kommer ut av meg om hverandre. Jeg heller vann over meg selv og kommer til hektene nok en gang.

Jeg er rå, jeg er bra, jeg er tøff, sterk, ydmyk og har vilje av stål. Positiviteten min er enorm og smilet mitt smitter over på alle. Mission accomplished. Som en av svært få nordmenn har jeg fullført Atacama Crossing og det er jeg utrolig stolt over. Ingenting topper dette, ingenting. Jeg vil ha mer, mye mer for dette er livet og dette er mitt kall. Eventyr, opplevelser, multistage, teltliv og fantastiske venner for livet. Der og da bestemmer jeg meg for at jeg vil gjøre et slikt stunt årlig fremover. Må ha det, det er som rus, en rus det er vanskelig å sette ord på. Men jeg har prøver så godt jeg kan i dette innlegget å sette ord på alt jeg tenker og føler, alle detaljer, alle opp- og nedturer. Noen vil like det, andre vil ikke. Og det er helt greit. Inspirerer jeg en av hundre er jeg fornøyd. I´m the worlds greatest and nothing will stop me now!

Hvile og ernæring

Dette er kanskje det aller viktigste som jeg hadde fokus på underveis og noe jeg ikke var veldig god på i Namibia. Jeg gjorde mange amatørfeil sist og disse skulle definitivt lukes bort denne gangen og det satt 100% mellom ørene mine. Jeg byttet ut mitt liggeunderlag til et litt tykkere men som allikevel var ganske lett så jeg merket ikke mye til det. Det ga meg litt mer komfort og mykhet som var nok til at jeg følte meg litt mer komfortabel da jeg la meg ned på det. Min mentale tilstand var helt annerledes da vi kom til camp 1 i Rainbow Valley og jeg kjente ikke på press i det hele tatt og var skikkelig rolig og avbalansert. Den første natta ble det ikke så mye søvn, men det gikk bra og jeg tror de aller fleste slet denne natten. Det var sykt kaldt og vi lå på 3300 meters høyde så gradestokken viste nesten minusgrader klokken 0500 på morgenen. Bortsett fra dårlig søvn denne første natten hadde jeg utrolig bra med søvn resten av uken og jeg tror jeg sov sånn ca. 95% mer under dette løpet kontra det forrige. En virkelig nøkkel til å fullføre, for søvn er viktig for meg når det gjelder restitusjon. Jeg var også skikkelig flink til å gå rett i teltet etter etappene for å hvile og spise, samt ta min recoverydrink. Utover ettermiddagene og kveldene småspiste jeg også på nøtter og potetgull som jeg hadde tatt med meg.

Frokost og middag besto av frysetørket mat fra Expediton Foods og jeg kjørte eggerøre, poteter og paprika de tre første dagene. Det smakte dritt så jeg kommer ikke til å ha det neste gang, haha. Ellers ble det ulike varianter med både kylling, pasta, nudler, ris, biff, linser og slikt. Jeg valgte godt krydrede retter da jeg trenger sterke smaker når det er varmt og maten gikk ned på høykant stort sett hele uka. Jeg slet ikke med kvalme underveis så det var supert. Matlysten forsvant litt utover uken men jeg spiste alltid opp frokosten og middagen selv om det kunne ta litt tid. Hver eneste kalori teller og det var jeg skikkelig bevisst på. Nøttene jeg hadde var salte cashewnøtter, potetgull fra Sørlandschips og fleskesvor i snacksvariant. I etterkant ser jeg at jeg kunne droppet fleskesvor og noe av potetgullet og heller erstattet med godis av noe slag. Noen små biter med jellybeans eller biler hadde gjort seg, så dette kommer jeg til å ta med meg til Gobi neste år.

Underveis på etappene drakk jeg masse long energy fra Sponser, vann og geltuber med jordbær og banansmak. Jeg tok også noen minihåndfuller med nøtter og chips underveis på etappene. Så når det gjelder hvile, søvn, restitusjon og ernæring vil jeg si at jeg traff veldig bra under Atacama Crossing, så dette tar jeg virkelig med meg videre.

Skotøy og føtter

Riktig sko og sokker er helt vesentlig for å lykkes med en ørkenkryssing og det var utrolig mange som sleit med både dårlige sko og forferdelige blemmer. Jeg derimot, kom fra det med nydelige og vakre føtter som dere ser av dette lekre bildet tatt rett etter dusjen på lørdag, et par timer etter målgang. Skovalget mitt var også denne gangen Altra Paradigm 1.5 i lekre spiderman-farger. Også brukte jeg gaitors fra Raidlight. Både skoene og gaitors fikk juling hver eneste dag og jeg måtte trøste de litt hver kveld før jeg la meg og krysset fingrene for at de ville overleve. Det var ikke mye til filler igjen den 7ende dagen men nok til at jeg kom meg helskinnet gjennom uken uten trøbbel med verken føtter, ankler eller tær. Sokkene er også viktig og her brukte jeg tre par Injinji middleweight. Jeg kunne nok klart meg med to par men hadde med tre par for å være på den sikre siden. Det var utrolig deilig å ta på seg helt rene out-of-the-box sokker på sjarmøretappen og det var mange som ble sjalu da når de så det. Etter alle etappene vasket jeg også føttene mine og gjorde de så rene som jeg kunne, samt smurte de med en spesiell fotkrem jeg hadde tatt med i en liten tube. Føttene mine takket meg hver eneste kveld for den spa-behandlingen og jeg er sikker på at de betalte meg tilbake ved å holde seg enda litt sterkere etter hvert som uken gikk. I dag er vi blitt enda bedre venner og jeg er svært takknemlig for føttene jeg har og skal aldri mer ta de for gitt.

Klær og annet utstyr i sekken

Salomon leverer noe av det beste som finnes på markedet av bekledning for blant annet ørkeneventyr og andre ekspedisjoner, enten det er snakk om trail eller fjell. Jeg sverget til min favoritt-trøye som jeg har hatt i over et år nå. Det er en trail-trøye som virkelig gjør jobben i all slags mulig terreng. En shorts med ekstra innlegg for å holde ballene på plass, samt et par sleeves til leggene. I sekken hadde jeg også en varm jakke, langermet trøye (denne skal jeg være varm neste gang for jeg frøys på natta), regnjakke, lue, votter, caps og buff. Kan også nevne de lekre, orange solbrillene jeg hadde fra Rudy Project! De var det mange som var misunnelige på og de blir garantert med i sekken på mine fremtidige eventyr.

Det var også en del annet obligatorisk utstyr som måtte med, både hodelykt, blisterkit, medisiner, etc etc. Et lite sidespor her er hvordan jeg nå ser på noe så enkelt som dasspapir. Jeg hadde med meg rull i sekken og tenkte at vi helt sikkert fikk litt ekstra på de utedoene de hadde satt opp, som var av høy kvalitet. I Namibia var det plenty med papir men ikke denne gangen! Det betydde at jeg måtte rasjonere ut hvor mye papir jeg kunne bruke hver eneste dag. Dere skulle sett meg på slutten av uken når det var to dager igjen av løpet. Sitter der i mørket med hodelykten på og teller hvor mange ruter jeg har igjen av rullen og hvordan jeg skal få dette til å gå opp. Jeg finner ut at jeg kan bruke et par ekstra ruter denne morgenen siden siste etappe på lørdagen avslutter midt i sentrum av San Pedro med 3 minutter til hotellet. Altså, hvor ofte i livet må man planlegge hvor mye dasspapir man skal bruke? Det setter ting i perspektiv på en litt morsom måte og jeg tror kanskje jeg kommer til å bruke litt mindre papir i årene fremover. Hvis jeg kan overleve på en rull gjennom en uke i ørkenen skal jeg klare meg med et par ruller her hjemme på en uke, haha. Hvor spennende og interessant akkurat dette avsnittet var skal jeg overlate til dere som leser og det er helt greit hvis dere her gir meg terningkast 1.

Noen ord til slutt

Det er fortsatt mange tanker, bilder og mennesker som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på alt jeg opplevde i Atacama-ørkenen og dette eventyret vil jeg huske så lenge jeg lever, det er helt sikkert.

Jeg er en drømmer og vil fortsatt drømme mye i årene fremover. Jeg håper jeg kan inspirere flere til å gå for drømmene sine. Det å nå et mål eller drøm, liten eller stor, er så magisk og det gjør noe med deg. Alt er mulig, det umulige tar bare litt lenger tid.

Reisen min er knapt begynt og jeg gleder meg allerede til Gobi March i 2017.

Takk for følget så langt.

“Every great dream begins with a dreamer. Always remember, you have within you the strength, the patience, and the passion to reach for the stars to change the world.”

 

Alle bilder: 4Deserts

Tekst: Thomas  Stordalen

Vil du se litt mer av hva Atacama Crossing er, så ta en titt på høydepunktene fra denne videoen.

 

Les også hvordan det gikk i Thomas Stordalen sitt første ørkenløp:
Eventyret og Marerittet i ørkenen 

Sportsmanden.no