Fra bunnløs fortvilelse til euforisk glede i Berlin
En racerapport av Janicke Bråthe
Janicke Bråthe har i flere år hatt et litt hårete mål om å løpe maraton på under 3.15. Etter utallige forsøk klarte hun det da hun ikke ventet det, på en dag da hun ikke var helt «påskrudd». Men etter å ha løpt hele 660 km tvers over Norge i sommer, var jo grunnlaget lagt. Her er hennes egen beretning fra bloggen Lettbent.
Berlin Marathon 2018 – Gnistrende solskinn for et bekmørkt sinn
Seiersgudinnen. Vanligvis et så yndet syn, men ikke i dag. I alle fall ikke ved første møte…
Foto: Sportograf.com
Ja, ‘heldigvis’, for selv om det ikke anbefales å begi seg ut på maraton med bekmørkt sinn, så finnes det en oppside: Når man har gitt opp, så finnes det ikke lenger noe å tape.
Motvillig, men det ble i alle fall ikke DNS. Så får tiden vise om det blir DNF.
Foto: Sportograf.com
Slalomløpingen fortsetter, og jeg innser tabben: Startgruppe E var for løpere mellom 3:15 og 3:30, og i pessimismens navn stilte jeg meg bakerst. Når jeg nå forsøker å komme opp i tempo for 3:15, så er det noen tusen løpere å pløye seg forbi. Jeg tar det med fatning. Det har liten betydning denne dagen. ingen grunn til å plage seg selv over det også.
– Skal jeg virkelig bryte, spør jeg meg selv, men oppdager i det samme en fartsholder med 3:15 på flagget som glir rolig forbi med «saueflokken» sin. Djevelen på den ene skulderen hvisker «Yes, yes, rub it in!», men overraskelsen over at flagget ikke for lengst er langt foran i løypa, løsner mirakuløst tankefloken i hodet mitt. Hva om jeg hiver meg med? Prøver å holde rett fart i et minste frem til maraton. Det skal ikke være noen sak. Og så kan jeg heller bryte der.
Beina piskes i gang for å ikke miste saueflokken, og jeg legger meg tett i rygg på gjeteren. Garmin melder om 4:25-fart. Burde jeg ta kontakt og høre hvordan han har tenkt å legge opp løpet? Jeg slår det fra meg. Det er ikke viktig. «So what» om det viser seg å bli for hardt? En skarve halvmaraton i dette tempoet skal gå greit.
Foto: Sportograf.com
Ved passering ti kilometer sjekker jeg for første gang pace-armbåndet, som jeg med et skjevt smil om munnen tok på meg før avgang til start. Jeg følger 3:15-flagget som burde tilsi en snittfart på rundt 4:37, men Garmin sier 4:28. Jeg vet svært godt hvor brutalt det kan bli om man bare løper noen få sekunder for fort pr kilometer. Nesten ti sekunder er i praksis å be om bråk. Men jeg vet også at distansen på klokken og reell distanse kan avvike en del, og ved passering av ti-kilometersmerket noterer jeg at det er snakk om nær hundre meter. Hoderegning er bare å glemme, så armbåndet blir fasiten. For å klare 3:15 må mila passeres på 46:13. Garmin viser 45:45, et halvt minutt foran. Litt raskere enn jeg og min forkjærlighet for negativ splitt ville lagt opp til, men greit nok.
God hjelp i tempobånd! Ofte avviker distansen på klokka og reell distanse i løypa nokså mye, og da blir både tempoangivelse og resterende distanse feil. Ved å forholde seg til kilometerskiltene og sjekke medgått tid på klokka mot aktuell tidsangivelse på pace båndet, slipper man kjipe overraskelser. Man kan naturligvis skrive tidene direkte på armen også, men min erfaring er at penn eller tusj og svette ikke er noen god kombinasjon…
Jeg forsøker å snakke meg ut av optimismen: Det er langt igjen, alt kan skje, maraton begynner ved 30-35 kilometer og jeg har bommet på dette mange ganger før. Men tenk om… Jeg har haugevis av kilometer i beina etter Tvers over Norge-prosjektet i sommer, og jeg vet at de 660 kilometerne med sekk på ryggen har hatt en positiv effekt på formen. Jeg har ingen vondter, ei heller noen form ubehag. Farten føles grei og på føttene har jeg sko en verdensmester verdig!
I et slags kompromiss bestemmer jeg meg for å holde meg til planen om å vurdere hvordan ting føles ved halvløpt løp, men innerst inne vet jeg at nå er det alvor: Berlin Marathon 2018 er et seriøst forsøk på det seiglivede 3:15-målet!
Nike Vapor Fly 4 % – sko en verdensmester verdig. Placebo eller faktisk effekt? (ikke sponset)
Med en tydelig oppgave å jobbe med, går veien videre i en lett beruset «race mode»-boble. Det er litt mindre slalomløping nå, og jeg holder meg unna publikum, inn mot de blå stripene i asfalten og følger med på avstanden til 3:15-flagget. Avstanden varierer, men jeg mistenker at det er fartsholderen og flokken som løper ujevnt. Selv har jeg funnet et cruisetempo som tydeligvis – over tid – passer, selv om de andre tidvis glir fra og kommer nærmere, som en merkelig, fargerik og hyppig skiftende tidevannsbølge.
Jeg blir etter hvert kjent med ryggene til de andre i flokken som fremdeles henger på. Han høye, tynne franskmannen som har datterens navn på ryggen. Hun lille, lettkledte amerikanske som svetter så mye og som har pers på 3:15:11 (hun spurte hva mitt mål var). De to kameratene fra Brasil som ikke lenger prater så ivrig med hverandre og fem-seks andre. Om noen forsøker å snakke med meg svarer jeg så kort som mulig, og glir unna. Vil ikke kaste bort krefter på prat nå.
Lett vantro, men veldig fokusert!
Foto: Sportograf.com
Berlinløypa er så godt som paddeflat. Kun to steder er det noe man kan kalle bakker, men jeg er bevisst på å heller ikke pushe der hvor det bare såvidt er stigning. Kontrollert og «billig» løping absolutt hele veien. Nyte været, stemningen langs løypa, og all musikken. Det er MYE musikk langs løypa i Berlin! Band av ulike slag, trommegrupper, enkeltmusikanter, folk i leiligheter langs løypa som (hvert år) spiller musikk fra sine anlegg. Et sted går det fast i Rammstein.
Solen skinner, men temperaturen er helt fin. Av og til får vi lett motvind som kjøler akkurat passe. Jeg digger det når vi passerer taktfaste trommer. Perfekt for jevn, maskinaktig løping. Flere ganger hører jeg noen rope navnet mitt, oppfatter et «Norge» eller «Norway», og ser kjente så vel som ukjent ansikter. Takknemlig smiler og vinker jeg tilbake. Også blant de andre løperne hilser jeg på en og annen bekjent, men fokus er stort sett utelukkende på eget løp. Jeg lar meg ikke påvirke mer enn nødvendig av det som foregår rundt, eller andre løperes tempo.
- Gjennom drikkestasjonen har jeg passert fartsholderen
- Om dette holder inn blir det SUB 3:13!
Gåsehuden melder seg og øynene blir blanke. Det kan da virkelig ikke være mulig – kan det? Uansett må jeg nå være smart. Et øyeblikk vurderer jeg å sakke av og plassere meg bak fartsholderen igjen, men bestemmer meg i stedet for å bare følge godt med, slik at jeg ikke løper fra ham. Farten må for enhver pris ikke skrus opp for høyt. Plutselig har jeg ALT å tape, og det er nå løpet for alvor begynner. Bare å holde inn. Joda, jeg kommer sikkert til å bli sliten etter hvert, men da har jeg disse magiske skoene til hjelp. Bare 12 kilometer igjen; dette må da holde? Dette SKAL holde!
Forsiktig optimisme ned shoppinggaten Kurfürstendamm, med den istykkerbombede Gedechtniskirche som karakteristisk bakteppe.
Foto: Sportograf.com
På den syvende turen gjennom Berlin Marathons løype, har jeg full kontroll på de fleste områder og svinger. Det litt kjedelige området etter folkelivet på Ku’damm. Den lille stigningen før passering av Kulturhuset og Potsdamer Platz. Den lange strekningen på Leipziger Strasse før vi omsider og endelig tar av mot venstre, samt nøyaktig hvor langt det er fra den flotte Gendarmenmarkt-plassen til Unter den Linden og det – etter min mening – uovertrufne oppløpet!
Bilder kan fortelle mer enn tusen ord – og vise ting man ikke fikk med seg der og da. Blant annet at enkelte hadde en lang tøffere reise enn andre. Heldigvis får han god hjelp av rause med-deltakere. Forhåpentligvis kom han helt i mål.
Foto: Sportograf.com
Brandenburger Tor! Jublende flyr jeg mot og gjennom den mektige portalen mens jeg tar et kikk på klokka for å forsikre meg om at dette virkelig skjer. Sjokkert innser jeg at dette ikke bare blir sub 3:15 eller sub 3:13. Det blir sub 3:12, og med den innsikten kommer jeg på sms’en jeg fikk fra en løpbuddy da jeg stod i startfeltet i mitt grimme humør noen timer tidligere. Han ønsket meg lykke til og ga meg tillatelse til å ta persen hans. Da jeg fikk meldingen ble jeg nesten irritert. Å tulle med at jeg kunne få ta hans pers på 3:11:09 når jeg atter en gang skulle mislykkes med 3:15… Nå fortoner det seg veldig annerledes, og jeg gasser på i et forsøk på å utnytte hans vennlige tillatelse.
Så er det gjort. Offisiell tid 3:11:07 og pers med over seks minutter! Jeg er lamslått. Fem år og over tretti maraton (riktignok bare syv reelle forsøk) etter at 3:15-målet ble satt, nettopp her i Berlin. Hele seks minutter raskere enn jeg noen gang har løpt, og så føles det som mitt letteste maraton noensinne… Maraton altså!Få meter fra målstreken blir jeg intervjuet av en nærgående reporter med mikrofon og kameramann. Jeg svarer ekstatisk på spørsmålene, og utbroderer hvilket strålende arrangement Berlin Marathon er. Gudene vet hvor det intervjuet endte opp.Videre. Jeg har los på medaljene og får raskt blikkontakt med en av dem som deler ut. En eldre dame.
– This is the best moment, sier jeg til henne og lener meg frem. Hun smiler og legger medaljen høytidelig rundt halsen min. Når jeg takker henne for at hun og de andre funksjonærene bidrar til å gjøre dette løpet så fantastisk, trekker hun meg resolutt til seg og jeg får en skikkelig bamseklem før jeg, sterkt og deilig endorfinruset, rusler videre mot enda mer av det som gjør Berlin til mitt favorittmaraton: Stemningen på gressplenen foran riksdagsbygningen og alle samtaler med kjente og ukjente der, solen (nesten alltid), den tradisjonsrike alkoholfrie sponsorølen. Og aller mest: den sanseløst gode smaken av en vanvittig etterlengtet pers.
Enda en av disse nydelige Berlin Marathon-medaljene, og årets utvalgte medaljeprofil kunne ikke passet bedre…
…for sannelig ble den sympatiske Eliud Kipchoge ny verdensmester. Han hadde på forhånd meddelt at han skulle gå for pers, så verdensrekord var forventet, bare ikke med så rå margin. Gjett hvilke sko han løp med. (c;
Hvordan er det mulig? Hva er det som gjorde meg i stand til å løpe 3:11 denne dagen, når jeg har slitt så lenge med 3:15? Flere har spurt om det kan være et resultat av de 660 kilometerne Tvers over Norge i sommer. Svaret er ja. Det er hevet over enhver tvil! Ingenting annet kan forklare en så stor forbedring.
I tillegg er jeg rimelig sikker på at skoene bidro. Noe placebo-effekt, definitivt, men jeg kan ikke huske å ha vært så lite sliten i beina på slutten av et maratonløp tidligere. Det gikk fint å jogge umiddelbart etterpå, og den påfølgende dagen var det ingenting som tydet på at beina hadde løpt maraton i det hele tatt. Det er riktignok sjelden jeg er særlig plaget med vonde ben etter lange løp (med mindre jeg er skadet), men dette var spesielt.
Det er opplagt en del å utsette på mental instilling, men svært lite å utsette på gjennomføringen. Som min far beskrev det: «Jevnt som en klokke». Nå, en uke senere, kan jeg fremdeles knapt tro det! 3:11 er fort, og å bli 223 av 12.329 damer totalt, og 22 plass av 1.992 i aldersklassen – og også nummer 2.911 av de 40.781 menn og kvinner som fullførte totalt… Vel, det er bare helt hinsides!
En annen ting jeg gjorde for første gang og kommer til å gjenta, selv om det antakelig ble for halvhjertet til å ha effekt, er inntak av rødbetsaft. Jeg fikk ikke i meg mye av det – det smaker jo virkelig pyton – men inntil et par desiliter ble det kanskje med frokosten den morgenen.
Det er alltid veldig mange kjente som løper Berlin, så også i år. Hjembygdinger, andre SkiLøpere, folk som man har blitt kjent med på andre reiser og løp. Ikke minst virker det som Tromsø løpeklubb er representert i de fleste utenlandske løp. Etter målgang ble det ble noen timer med skravling. Ikke minst med denne gjengen: Helga, Mona, Anja (som også perset stort), Sharon, Eline og Luis.
Å stå på startstreken så motvillig som jeg gjorde denne dagen var virkelig ikke bra, men i ettertid tenker jeg at det egentlig var utrolig flaks. Dersom jeg hadde hatt nogenlunde normal innstilling og satset seriøst på 3:15, ville jeg aldri våget å holde tempoet som krevdes for å henge med den fortløpende fartsholderen, og som var nødvendig for å innkassere denne deilige, nye persen.
Det er mulig at Berlin Marathon 2018 blir stående som mitt livs maratonhøydepunkt, det får tiden vise, meen selv om jeg rett etter målgang utbasunerte at jeg aldri mer skal sette så tøffe mål, så er drømmen om å oppleve noe lignende igjen (naturligvis) godt etablert.
