InternasjonaltLøpingMaraton

Løpsrapport fra Paris Marathon

– Mitt jevneste maratonløp

– Av Sindre Torp –

- - - - - Annonse (klikk på bildet) ⬇️ - - - - -
Paris Marathon er et flot skue. Foto: Eirin Bugge.
Paris Marathon er et flott og fargerikt skue. Foto: Eirin Bugge.

Etter flere måneders treningsforberedelser, planlegging og spenning, viste Paris Marathon 2016 seg å bli en fantastisk opplevelse. Paris sine flotte kulisser og ei fantastisk vårsol kombinert med en sprek kropp, gjorde dette til en herlig tur gjennom Paris’ gater. Dette maratonløpet skulle også vise seg å bli mitt jevneste til nå.

Min målsetting med løpet var å komme under den magiske grensa på 3 timer. Min tidligere bestetid var på 3 timer, 7 minutter og 53 sekunder fra København Maraton våren 2015. Helt siden da har fokuset vært rettet mot ”sub3”. Gjennom vinteren i Tromsø, i mørketid og under nordlyset, har grunnlaget blitt lagt. Jeg var klar over at dersom målet mitt skulle nås, måtte treningsmengdene økes. Langturene måtte bli flere og antallet kilometere måtte opp i forhold til tidligere. Jeg tenkte dette kunne bli utfordrende gjennom vinteren på varierende Tromsøføre. Men jeg klarte å finne motivasjonen. McMillans treningsprogram gjennom Strava ble brukt som inspirasjon, og hovedfokuset ble å få gjennomført langturene. Det hjalp også at flere andre fra løpenettverket Northern Runners i Tromsø også skulle løpe i Paris. Det å trene sammen med andre som har samme mål, men ikke nødvendigvis samme tidsmål, er utrolig inspirerende gjennom utveksling av hverandres forberedelser. Når dagen for Paris Marathon kom, den 3. april, følte jeg meg veldig godt forberedt og sub3 burde være innen rekkevidde.

Noen av deltagerne fra Northern Runners. Foto: Eirin Bugge.
Noen av deltagerne fra Northern Runners. Foto: Eirin Bugge.

Planen var å starte litt rolig, for så å øke tempoet underveis. For å komme under 3 timer på de 42 195 meterne må man holde en snittfart på 4:15 min/km. Min plan var å starte i cirka 4:20, deretter øke til 4:17 etter 3 km, 4:14 ved 14 km og ned på 4:11 ved 28 km. En oppskrift på negativ splitt, inspirert av ”MARCO Running Calculator”. Nok tall, på tide å løpe.

- - - - - Annonse (klikk på bildet) ⬇️ - - - - -

Startskuddet smeller. Løpet er i gang! For å komme meg til startposisjonen, forteller skrittelleren på pulsklokka mi at jeg allerede har gått over 4 km så langt i dag. Det er store avstander i Paris og man trenger god tid fra klesinnleveringen til startposisjonen. Jeg løper utover Champs-Élysées, sammen over 40 000 andre. Starten går 08.45 og sola har kommet opp, stemningen er satt, nå er det bare å følge planen.

Tillegg 1
Paris Marathon starter på og nedover selve Champs-Élysées. Få maratonløp starter på en bredere og mer oversiktlig aveny. Foto: Sindre Torp

De første kilometerne er flate, traseen er bred og kroppen kjennes bra. Det er første gang jeg er i Paris og store deler av de to foregående dagene ble tilbragt i Paris’ metrosystem, så det er i dag den ordentlige sightseeingen skal gjøres. I mine tidligere maratonløp har jeg ofte vært så fokusert på mitt eget løp at omgivelsene har kommet i andre rekke. Slik er det ikke i dette løpet. Paris viser seg fra sin beste side i vårsola. Løypa passerer flotte bygninger, stemningsfulle gater og fine grøntområder. Jeg tar meg tid til å se meg rundt. Det bugner ikke med tilskuere langs løypa i den første delen, men det er mange nok til å få inspirasjon til løpe. Takk til alle dem som er oppe klokka 09.00 en søndags morgen for å se oss galninger som har med oss enorme treningsmengder i bagasjen for å kunne nå våre egne mål. Alle i hver sin boble. Jeg er sjelden gavmild med smilene til tilskuere som roper navnet mitt på en blanding av fransk og norsk fordi de nesten har klart å lese navnet riktig på startnummeret mitt, men skal jeg love dere at det er inspirerende.

Ved cirka 23 km. Foto: Eirin Bugge.
Ved cirka 23 km. Foto: Eirin Bugge.

Løypa svinger seg gjennom parken Bois de Vincennes på østsiden av sentrum. Løypa åpner seg, noe som er en god avveksling fra bygatene. Riktignok innledes parken av en motbakke som kjennes på pulsen, men beina, kroppen og hodet har det likevel veldig bra. Løypa ”vender” i denne parken etter rundt 14 km, og da vi løper tilbake, kan jeg skimte Eiffeltårnet i det fjerne. ”Er Eiffeltårnet SÅ langt borte”, tenker jeg. Paris’ enorme størrelse bekreftes. ”Jeg kommer i hvert fall raskere fram til tårnet nå som jeg løper, fremfor om jeg skulle gått”. Løpsopplegget mitt fungerer bra. På vei mot Eiffeltårnet går løypa i en tunnel som er om lag en kilometer lang. Frykten for at GPS-signalet skal mistes og at løpsopplegget skal rotes til, glemmes straks jeg er inne i tunnelen. Det å unnslippe sola som har begynt å varme godt utover formiddagen, og oppleve en svalere temperatur, oppleves som behagelig. Plakater med kunst, og avspilling av musikk som fyller tunnelen med enorm klang skaper variasjon og roer det hele ned noen hakk.

Vi har nå passert 25 km og opp fra tunnelen er det tilbake til engasjerte tilskuere som kommer med tilrop på alle verdens språk. Jeg nærmer meg 30 km og den fryktede veggen. ”Farten er fin, beina kjennes ok. Det er vel nå jeg skal få det?”, tenker jeg. Jeg har opplevd det før, møtt veggen. Men ikke denne gangen! Jeg fortsetter i planlagt tempo, men jeg mangler det lille ekstra for å øke så mye som skulle ønske. Jeg tenker på vinterens lange langturer i sol, mørke, snø og vind. ”Jeg har lagt grunnlaget, så det er ingen grunn til å spare på kruttet i dag”. Jeg gjør et forsøk på å øke litt til.

Eirin motiverer før de siste 7 km inn til mål. Foto: Eirin Bugge.
Eirin motiverer før de siste 7 km inn til mål. Foto: Eirin Bugge.
Terje fra Northern Runners får også litt motivasjonspåfyll ved 35 km. Foto: Eirin Bugge.
Terje fra Northern Runners får også litt motivasjonspåfyll ved 35 km. Foto: Eirin Bugge.

Ved 34 km møter jeg veggen. I form av en motbakke. Den er ikke bratt, men bratt nok til at jeg mister litt av piffen. Vel oppe, klarer jeg å hente meg inn igjen. Min kjære Eirin står langs løypa ved cirka 35 km og heier som hun alltid gjør. Vanligvis når jeg passerer henne mot slutten av et maratonløp er det ikke mye energi å hente (fra meg altså, hun er alltid full av engasjement når det gjelder å heie fram meg og andre kjente i maratonløp), men denne gangen har jeg krefter til å koste på meg et smil. Det verdsettes! ”Også et smil!!”, ropes det fra sidelinjen. Takk.

Så bærer det videre, bare 7 km igjen. Jeg presser på, det er tungt, men jeg har ikke møtt veggen. Jeg kikker ikke noe særlig på klokka mot slutten. Jeg vet at jeg løper så fort jeg klarer uansett. Ved passering av 40 km forsøker jeg å øke tempoet litt, jeg kjenner jeg har krefter, men jeg kjenner også at lårmuskulaturen har fått nok. Krampene begynner å melde seg, og jeg dropper fartsøkningen. Etter beregningene mine perser jeg uansett. Jeg vet at sub3 skal holde hardt. Men jeg smiler, fordi jeg har gjennomført et strålende maratonløp uansett. Jeg ser målbanneret og gjør et forsøk på å dra til med en liten spurt for å befeste min 1047ende plass, ”avlyst grunnet kramper!”. Jeg roer ned på oppløpet. Dagen har vært fantastisk. Treningen har gitt resultater. Jeg har løpt min beste maraton!

Nå ville nok en passende avslutning på denne løpsrapporten være at jeg løp et jevnt løp, økte mot slutten og passerte målstreken smilende på en tid under 3 timer. Men jeg fikk ikke se 2-timerstallet denne gangen heller. Når det er sagt, så løp jeg uansett smilende over målstreken. Persen var et faktum med 6 minutter og 5 sekunder. Sluttiden ble 03.01.48. Jeg hadde løpt min jevneste maraton noensinne, med negativ splitt, der andre halvdel ble løpt rundt 15 sekunder raskere enn første halvdel. Sub3 glapp, men likevel var smilet på plass.

Mye spennende å få med seg underveis i Paris Marathon. Foto: Eirin Bugge
Mye spennende å få med seg underveis i Paris Marathon. Foto: Sindre Torp

Det ble en solid pers denne gangen. Og det at jeg løper maraton stadig raskere gir meg en god indikasjon på at sub3 vil bli en realitet i framtiden. Jeg har nå hele sommeren og høsten til å forbedre maratonformen mot 16. oktober da store deler av Northern Runners reiser på klubbtur til Amsterdam maraton. 42 195 meter skal da igjen tilbakelegges. Men før den tid skal mange løp i Tromsøkarusellen gjennomføres, flere halvmaraton skal tilbakelegges, pluss andre løpseventyr som for eksempel Tromsø Skyrace og Etape Bornholm.

Reisen mot drømmen om sub3 er motivasjon i seg selv. Etter 8 maratonløp siden debuten under Oslo Maraton i 2011, må jeg vel kalle meg selv en maratonløper. Det å være maratonløper er mye mer enn de 42 195 meterne på løpsdagen. Det er alle langturene, alle intervalldragene, alle fellesøktene, alle fjellturene, alle forberedelsene, alle oppturene, alle nedturene, alle de mentale kampene, all ensomheten på treningstur og alt samholdet i løpemiljøet. Men ingen følelse er så god som når du krysser målstreken etter å ha fullført et maratonløp. Det å oppleve den følelsen er verdt alt slitet i seg selv!

Bilde 5
Godfølelse etter målgang. Foto: Mikael Arnesen.

Takk til alle dere andre fra Northern Runners som deltok i løpet for godt samhold, utveksling av treningsprat og annen prat, og gratulerer til Mikael som klarte å bryte den magiske 3-timersgrensa.
Vi løpes!

Se også: Vakkert i Paris Marathon

Sportsmanden.no 

Spre idrettsglede og gjør Sportsmanden mer kjent med å dele innlegget!
- - - - - Annonse (klikk på bildet) ⬇️ - - - - -