Jann Post rapporterer fra sitt eget VM

Jann Post har i 11 måneder trent med ett mål for øyet, nemlig Chicago Marathon, en av de seks store som inngår i World Marathon Majors. Som «elitemosjonist» og toppidrettskommentator hadde Post gjort dette til sitt eget VM. Hvordan det gikk, kan du lese i hans egen stemningsfulle løpsrapport fra Chicago.

Dette er maraton på godt og vondt.

ChicagoMarathon2013_Post-2
Klar, ferdig, gå…. Chicago Marathon er svært!

 

LØPSRAPPORT FRA CHICAGO MARATHON 2013 

–  Av Jann Post – 

Drømmen var å kunne løpe over målstreken med hendene mot himmelen. Med en brusende følelse i hele kroppen. Jeg ville kjenne på mestringsfølelsen etter å ha lykkes med å være i min livs form i et gigantisk idrettsarrangement, stå i en fremmed park med skyskrapere som vitner og kjenne tårene presse på av glede, lettelse og utmattelse. Jeg hadde fått oppleve det i New York for to år siden, og i Amsterdam i fjor. Derfor visste jeg at det kun var ved å sette personlig rekord jeg kunne å få den følelsen igjen. Derfor hadde jeg i mitt mosjonisthode gjort Chicago Marathon til mitt eget lille VM.

I 11 måneder har Chicago Marathon vært det store målet. Løpet har vært i tankene på hver eneste treningsøkt fra november i fjor. Derfor var det deilig å sette seg på flyet over dammen sammen med løpevenner som hadde lengtet etter samme utfordring. Vi fløy over to dager før løpet. Selvfølgelig ikke ideelt med 7 timer tidsforskjell, men med start allerede kl 7.30, så skulle det ikke være så dumt å holde norsk døgnrytme. Vi var 8 kjente på flyet over, noe som gjorde at det var enkelt å beholde entusiasmen og humøret på den lange reisen.

Derfor var det en ivrig gjeng som sjekket inn på hotellet 500 meter fra start- og målområde. Beliggenheten var perfekt. Jeg dro rett ut på en lett løpetur med Anders Øksenholt og Anders Trygg. Vi nøt utsikten til storbyen og 20 varmegrader der vi jogget langs Lake Michigan. Allikevel var det ikke tvil om at alle tre søkte etter positive signaler fra beina. Perioden før et maraton er det nærmeste hypokonder jeg kommer.

ChicagoMarathon2013_Post-3
Snart klart til start for dette sterke trekløveret. Jann Post sammen med Anders Øksenholt, som løp på 2.51.53 – og Anders Trygg (t.h.), som fikk sluttiden 2.56.39.

Dagen før løpet var jeg ute på en 6 kilometer rolig tur i 6.30 tiden, og fikk selskap av soloppgangen og en rekke nervøse maratonløpere. Stemningen var spesiell allerede.

Løpeturen ble etterfulgt av frokost og en tur til startnummerutdelingen på et gigantisk messeområde. Vi fikk skyss i typiske amerikanske skolebusser og ankom så tidlig at vi slapp all form for kø. Det passet utmerket da ingen av oss hadde lyst til å henge rundt der for lenge dagen før et tøft løp. Vi handlet derfor raskt og effektivt inn det siste vi trengte av utstyr i form av noen gel og et løpebelte til å frakte gel i. Hadde det vært en hvilken som helst annen dag, så hadde nok bankkortet fått kjørt seg, for utvalget på den gigantiske expoen var enormt. Og prisene det halve av hjemme. I stedet ble det senga og restaurantbesøk resten av dagen.

Jeg sovnet allerede kl 19.30 og sov som en stein til 23.30. Da var klokken 6.30 hjemme i Norge, et tidspunkt jeg er vant til å stå opp. Jeg likte imidlertid dårlig å være lys våken allerede 8 timer før start etter bare 4 timer søvn. Jeg fant fram en bok og lommelyktappen på mobilen. Etter en times lesing under dyna for å ikke forstyrre Vidar Hansen, fikk jeg heldigvis sove 3 timer til.

Frokosten ble inntatt 3 timer før starten i form av brød og syltetøy. Samtidig med de siste forberedelsene fulgte vi med ut av hotellvinduet for å se om det ble noe kø når 40 000 løpere skulle ta seg til start. Arrangøren hadde lovt et strengt sikkerhetsopplegg etter bombene i Boston. Dette merket vi heldigvis lite til. 1 time før start kjørte vi felles oppmøte i lobbyen og 10 min senere var vi på vei til start. Vi som var kledd i gamle klær som skulle kastes før start og ikke skulle legge igjen noe til oppbevaring gikk bare rett inn i startområde. Der møtte vi Espen Ringom, Johan Nordby og Trond Hansen og gliste godt av hverandres ”kastbare antrekk”.

De fleste av oss hadde fått plass like bak eliten i startfeltet. Der var det et lite område slik at vi fikk jogget 10 minutter til oppvarming. Det var morsomt å være omgitt av de samme ansiktene som på trening hjemme, samtidig som 40 000 andre laget elektrisk stemning. Praten gikk etter hvert litt mer anstrengt enn vanlig.

Plutselig var den amerikanske nasjonalsangen og ett minutt stillhet for ofrene i Boston gjennomført og det gjenstod bare et par minutter til start. Jeg følte meg klar for oppgaven. Riktignok hadde jeg hadde skadeproblemer deler av året og ikke lykkes med å sette en eneste pers på korte distanser. Og selv om jeg hadde avskrevet sesongmålet om sub 2.35 som en følge av dette, så visste jeg at formen hadde blitt betraktelig bedre de siste ukene. Og jeg løp for å straffe 2.38.41, som jeg satte i Amsterdam ett år tidligere.

ChicagoMarathon2013_Post-1
Løpet er i gang, sannhetens øyeblikk etter 11 måneders trening nærmer seg. Post leter etter flytsonen.

Plutselig var løpet i gang. Lyden av tusentalls av løpesko som setter fart er spesiell. Jeg så kenyanerne lengst framme sette ut i et umenneskelig tempo og prøvde å finne en rytme blant massene. Etter 200 meter gikk det lett å løpe i sin egen fart. Jeg sjekket GPS-klokka rett før vi løp inn i en lang tunell etter 300-400 meter. Den viste 3.50 på kilometeren og det var i grunn perfekt. Da var det bare å fortsette i den farta og ikke la seg påvirke av adrenalin og overivrige løpere.

På grunn av høye bygninger og tuneller visste vi at GPS-klokka ikke var til å stole på etter hvert. Derfor brukte vi miles-skiltene til å sjekke farta manuelt. Jeg passerte 1 mile på 6.05 (sluttid 2.40) og økte deretter farten til litt under 6 min per mile. Det mest gledelige var at jeg synes det gikk lett. Lettere enn i starten for et år siden.

Etter 5-6 km satte løpet seg. De ivrigste hadde begynt å få det og plutselig var det bare løpere som holdt samme fart rundt meg. Jeg la meg inn i en gruppe og prøvde å løpe så billig som mulig. Samtidig var jeg opptatt av å løpe jevnt, så av og til gled jeg fram i tet. Men i motvindpartiene holdt jeg meg bak.

10 km ble passert på 37.08 og jeg lå over halvminuttet foran pers. Fortsatt føltes alt lett og jeg tok meg tid til å nyte jubelen og musikken langs løypa. Amerikanerne er utrolig flinke til å lage stemning. Lydnivået var skyhøyt en rekke steder, og steg ytterligere hvis noen av oss hilste eller smilte. Et av høydepunktene var en scene med en Elvis-imitator etter 17-18 km. Han var så bra at jeg måtte le selv om jeg da holdt 3.40 fart per kilometer.

ChicagoMarathon2013_Post-5
Chicago Marathon regnes som en av Amerikas raskeste, med fire verdensrekorder opp gjennom årene.

Løypa var paddeflat, gatene brede, været perfekt og jeg følte meg strålende da jeg passerte halvveis på 1.18.05. Det var 2.50 bedre enn i Amsterdam, men da løp jeg 1.17.45 siste halvdel. Og nok en gang tenkte jeg tanken om det var en mulighet for negativ splitt. Så da en italiener tok sats og stakk fra gruppa i lett motvind akkurat ved passering halvveis, så tenkte jeg at det bare var å henge seg på. Så slapp jeg å gjøre løpet alene hele veien inn. Det var ikke så dumt tenkt, men da jeg så på klokka at kilometerne begynte å gå under 3.35 ble jeg litt skeptisk. Men akkurat da tenkte jeg at sub 2.35 var mulig. Etter 25 km skjøt italieneren ytterligere fart og jeg måtte slippe. Det gikk rett og slett for fort. Men fortsatt holdt jeg en fin rytme fram til 30 km.

I etterkant ser jeg at jeg løp de 10 kilometerne mellom 20 og 30 på 36.22. Det var nok i overkant. For ved 30 km begynte jeg å kjenne det litt. Dermed var det bare å legge inn et litt sikrere gir. Det fungerte greit og jeg løp 18.45 på de 5 km fram til 35. Det var fortsatt et tempo som var raskere enn pers. Men de negative tankene begynte å krype inn. Ved 32 km tenkte jeg ikke på 2.35, men regnet i stedet ut at 40 min på siste mila fortsatt ville holde til pers. Det var jo det som var målet.

ChicagoMarathon2013_Post-4
Nå gjelder det å tenke positivt og holde konsentrasjonen oppe.

Ved 35 km følte jeg fortsatt at jeg hadde bra kontroll på pers. Og tenkte at kommer jeg meg til 40 km, så skal jeg klare å øke igjen. Og den siste kilometeren skal jeg gi alt.

Ved 37 km skjønte jeg at her var det bare å komme seg til mål. Jeg var i ferd med å bli utmattet og steget var vesentlig tyngre. Den lille motvinden begynte å plage meg, og plutselig så løp jeg ikke fortere enn alle rundt meg lengre. Avstanden mellom hvert mile-skilt føltes som en evighet. Jeg måtte be meg selv ta meg sammen, så jeg ble løpende å kjefte på meg selv:
– Du har hatt det verre på trening, dette er ikke noe.
– Det er jo dette du vil, dette du har trent for.
– Det må jo være mulig å ha det vondt i 15 minutter
– Etterpå kommer du til å le av dette

Jeg vet ikke om det virket, men jeg visste jo at jeg nærmet meg. Så jeg telte meg selv inn. Nå er det bare en runde rundt Sogsnvann igjen. Den runden har du løpt en million ganger, du må da klare en til. 2 kilometer igjen, det er jo ingenting. 1 mile igjen, det er jo noen skarve runder rundt friidrettsbanen. 1 km igjen, et eneste lite intervalldrag.

ChicagoMarathon2013_Post-6
Innbitt og konsentrert på vei mot målet.

Her skjønte jeg at det i allefall ble pers. Jeg klarte hele tiden å holde meg under 4 på kilometeren. Men jeg hadde ikke noe å gi de siste 1000 meterne. Det hjalp heller ikke at den eneste lille bakken kom 400 m før mål. Men jeg kom opp og rundt den siste svingen.

Der så jeg verdens vakreste målstrek 200 meter foran meg. Det var tid for å spurte. Det gikk ikke. Men jeg tenkte at jeg måtte nyte avslutningen allikevel. Nyte de siste meterne av dette løpet. Nyte at jeg fikk oppleve å sette pers en gang til. Det er ikke sikkert du løper bedre enn dette noen gang, sa jeg til meg selv.

Allikevel lengtet jeg bare etter å komme i mål. Og det gjorde jeg, med hendene over hode og med en lykkefølelse som knapt kan beskrives. Jeg hadde klart det. 2.37.21. Pers med 1.20. Det skal ikke mer til for å gjøre en ivrig mosjonist overlykkelig. Jeg svevde og hang over gjerde på en og samme tid. Jeg hadde vunnet over meg selv. Vunnet mitt VM.

ChicagoMarathon2013_Post-7
Et deilig øyeblikk. Jann Post kan strekke armene mot himmelen og juble for seier i sitt eget VM. Sportsmanden gratulerer!

Jeg klarte nesten ikke gå ut av målområde. Jeg var utslitt, men gliste. Og tok i mot alle gratulasjonene fra funksjonærene som om de virkelig mente det av en eller annen dum grunn. Plutselig tenkte jeg på hvor hardt jeg hadde jobbet for dette, hvor forbannet jeg hadde vært i skadeperiodene. Da kjente jeg at tårene ikke var langt unna, der jeg stod alene uten noen jeg kjente rundt meg. Heldigvis kom de som delte ut øl inn fra siden og reddet meg. Da skiftet jeg fokus.

Mandag starter jeg treningen for Berlin Marathon 2014. Jeg vil ha den følelsen igjen..

ChicagoMarathon2013_Post-8
En velfortjent øl og skifte av fokus:
Berlin Marathon 2014 er neste mål!

 

Alle bilder: Fra Jann Post

Detaljer fra Jann Post sitt løp kan ses her.

Les også Christian Odgaard sin vurdering av Chicago Marathon i artikkelen 10 internasjonale maraton med trøkk!!!

 
 
 
sportsmanden.no
Lik gjerne
Del gjerne
  • 16
    Shares