Pers og sub 3 i Berlin Marathon!

– En racerapport fra Berlin Marathon 2013 av Trond Inge Carlsen – 

Berlin-Marathon-2-lite
Fornøyd maratonløper med ny pers i Berlin!

Innledning, forord og bakgrunn

I år skulle jeg delta i Berlin Marathon for første gang. Dette er jo en av verdens «viktigste» maraton og en av 6 World Marathon Majors og kjent som et flott arrangement i en flott by. Og ikke minst er det her verdensrekorden på maraton er satt med en snitthastighet på under 3 minutter pr km.

Mitt første løp i Tyskland var Frankfurt Maraton ifjor hvor jeg perset og kom under 3 timer for første gang. Etter løpet pratet jeg med Alemayeuh Sitotaw som har løpt begge steder (2.39 og klasseseier i M50 i Frankfurt ifjor) og som mente Berlin var raskere.

Formen er fin men grunnlaget fra i sommer er egentlig for tynt pga en skade. Men hvis alt klaffer kan jeg klare sub 3 her også. Men da må jeg virkelig ha dagen, og i tillegg ha is i magen og åpne rolig og holde igjen første 3 mil, slik «boken» sier. Det er mange nordmenn som skal løpe og mange kjentfolk som skal løpe under 3 timer, hvorav noen for første gang. Det er derfor store muligheter for å løpe sammen med kjentfolk, hvor vi kan psyke hverandre opp og trøste hverandre etterpå.

Fra Mandal kommer som vanlig Kalle Glomsaker med en busslast, med bl.a. Norges beste kvinnelige veteran over 55 år, Vera Nystad på 67 år, nordlendingen som har slått seg ned i Søgne, hvor mine forfedre holdt til. Når det gjelder Kalle, tror jeg han har løpt de fleste Berlin Maraton med beste tid på 2.36. Norges beste kvinnelige maratonløper over 50 år kommer også, Nina Wavik Ytterstad, som er tilbake for fullt etter en kneoperasjon rett etter fjorårssesongen, hvor hun satte aldersrekord i Frankfurt med 2.51. Og det stiller flere opp i Berlin som også løp Frankfurt ifjor, bl.a. Øystein Ringnes, Tim Bennett og Frode Monsen, alle med sub 3 som mål. Rolf Bakken skulle også vært med, men måtte dessverre kaste inn håndkleet pga et dårlig kne.

Berlin-Marathon-5
Det var mye historie og mye å se på i Berlin både før og etter løpet. Foto: Privat

Traseen gikk opprinnelig i Vest-Berlin, og har blitt endret flere ganger. Da muren falt i 1990 ble de siste 4 km lagt til gamle Øst-Berlin. Løpet avsluttes med å løpe paradegaten Unter den Linden og ut gjennom den eneste gjenværende av opprinnelig mange porter inn til det gamle Berlin, Brandenburger Tor. Berlin i seg selv er jo en kjempeflott by med veldig mye historie, som de fleste gamle byer i Europa, men spesielt pga 2.verdenskrig og den kalde krigen.

Dagen før Racing Day

Jeg bor rett over grensen i det gamle Øst-Berlin, i nærheten av konsertarenaen O2 World. Det er kun 20 minutter med flytog hit for en pris under 30 kroner. Det er et veldig koselig strøk med mye folkeliv, og masse små butikker og spisesteder av alle slag til en billig penge. Middager ligger på 3-5 Euro. Startnummer måtte hentes på Expoen som er helt syd i bykjernen, et par korte U-bahn strekk fra der jeg bor. Expoen ligger på en nedlagt flyplass og er monumental og kjempestor, opprinnelig bygget av nazistene, men brukt av amerikanerne under den kalde krigen. For å få tak i startnummer måtte en gjennom hele området, så det ble en del trasking.

Etter å ha fått startnummer falt jeg for fristelsen til 25 minutters massasje av beina for 10 Euro. Det var veldig behagelig, selv om jeg følte at mine harde legger godt kunne tas hardere. Jeg har trent spesielt leggene hardt i høst, både på asfalt, spensthopp med vekter og tåhev, så hovedoppgaven de siste to ukene har vært å løse de opp, tøye og massere. Jeg er avhengig av sterke legger for å holde ut en hel maraton og er derfor mest bekymret for å få krampe i dem, slik jeg fikk ødelagt Oslo Maraton ifjor, selv om det ble akseptable 3.02. Etter massasjen koste jeg meg ute på flyplassen med en ekte tysk eplekake, sol og masse folk.

Deretter ble det en tur til start og målområdet og tid for å være turist i de sentrale strøk med alle dets turistfeller. Men et par tyske pølser og alkoholfritt øl under solen på Unter den Linden føltes ikke som noen felle. Utpå kvelden returnerte jeg til basen for en lang natt med nyinnkjøpt litteratur om «der Mauer» og Berlins historie. Selv om maraton på mitt nivå bare skal være gøy, så er det likevel såpass alvorlig at det ikke blir mye søvn siste natten. Men det er ikke farlig og helt vanlig, bare jeg får slappet av.

Berlin-Marathon-1
Utstyret er i orden og ingenting overlates til tilfeldighetene. (Foto: Privat)

Racing Day, før starten

Ettersom starten går 08.45 og jeg av erfaring ikke kan ta til meg næring senere enn 3 timer før start, er jeg oppe 05.15 for å spise frokost. Etter frokost slapper jeg av med å surfe på internett, før magen plutselig slår seg vrang. Jeg må styrte på do, og dette gjentar seg flere ganger. På vei til start jogger jeg 3 km og må enda en gang på do. Jeg har ofte vondt i magen på slutten av maraton, men aldri før start. Jeg begynner å bli bekymret, men det må jo bli tomt etterhvert, og da går det vel bra.

Startområdet er mye mer kaotisk enn jeg forestilte meg, det er fullt av folk, tett i tett. Det er vanskelig å orientere seg pga alle folkene og det tar tid å komme gjennom folkemengden. Det viser seg at bagasjen skal leveres i en retning, mens starten er i motsatt retning. Jeg blir bekymret for tiden, men det løser seg heldigvis. Jeg treffer Anders Rygg som er bekymret for løpet, og prøver å motivere ham. Jeg ankommer startbåsen min 1/2 time før startskuddet. Men jeg må veldig på do igjen og heldigvis er det doer ved startfeltet, men altfor få, så jeg blir stående 20 minutter i kø. Det dobesøket var det deiligste jeg hadde opplevd så langt den dagen.

Tømt og lettet virrer jeg meg inn i startbåsen, dvs. der var det så fullt at det var lang kø utenfor, men så får jeg øye på Tim og Line Foss og hopper inn til dem og slår av en liten prat. Jeg speider etter 3-timers ballongene og ser de langt framme. Vurderer et øyeblikk om jeg skal være sosial og henge med Tim, for det går sikkert fort nok for meg de første km. Jeg har ikke de store forhåpninger for dagen uansett. Men med et snev av dårlig samvittighet bykser jeg ut av startfeltet og inn lenger framme, men fortsatt langt bak 3-timers ballongene. Der treffer jeg en gammel Bøler-løper som heter Arild i en gammel Bøler-singlet, men som nå bor i Son.

Berlin-Marathon-1b_arrangørbilde
Stor stemning da ballongene ble sluppet og løpet var i gang! Foto: Arrangørens facebookside:

Racing rapport

Da startskuddet går tar det en stund før jeg passerer startstreken. Det er en stor lettelse å endelig komme i gang, og jeg strekker armene i været og koser meg med å endelig løpe. Bøler-fyren fra Son forsvinner raskt fram i feltet, men jeg stresser ikke og tar det helt med ro. Det er jo også ganske mye folk. De første km skal jo gå med til å finne en rytme som føles behagelig og samtidig ikke ødelegge helt for en mulig god sluttid. Jeg har ikke helt troen på at jeg klarer å holde helt inn ettersom grunnlaget er mye dårligere enn da jeg løp Frankfurt et år i forveien. Men beina føles mye lettere ut nå. Første km passeres på 4.30, men jeg er ikke bekymret, det er fortsatt langt igjen. Jeg prøver å løpe i samme tempo eller fortere enn de rundt meg.

Snart tar jeg igjen Bøler-gutten og etter 2-3 km tar jeg igjen Frode som tydeligvis har startet enda lenger framme enn meg. Vi slår av en liten prat før jeg sakte siger fra ham med nok en litt dårlig samvittighet for ikke å være sosial og ligge sammen med ham. Jeg regner det også som sannsynlig at han vil ta meg igjen senere i løpet. Men jeg lar beina bestemme, og etterhvert styrer jeg etter klokka også for å ha sjanse til å komme under 3 timer, hvis jeg mot formodning skulle holde distansen helt ut. Ved 4 km treffer jeg Petter og blir løpende å prate med ham. Han skal også under 3 timer i dag. Jeg vet ikke om han tok meg igjen eller om jeg tok ham igjen, men etter første drikkestasjon ved ca 5 km så jeg ikke mer til ham den dagen. Det siste jeg sa til ham var at det er viktig å drikke mye på de første drikkestasjonene. Derfor stoppet jeg også helt opp for å være sikker på å få i meg mest mulig. Jeg er ikke så flink til å drikke i fart, det går fort i nesen og alle andre steder. Men for tredje og siste gang den dagen får jeg nok et stikk av skyldfølelse for ikke å være sosial.

Etter 5-6 km synes jeg at jeg har fått en fin flyt uten å anstrenge meg, beina går lett og jeg ligger i et bra tempo til å klare sub3. Det er fortsatt et stykke fram til 3-timers ballongen, og jeg prøver å nærme meg, for det hadde vært mer avslappende å ligge i den gruppen. Men det er også vannvittig mange mennesker mellom meg og ballongene. Jeg blir litt stresset av å ligge så langt bak og ikke nærme meg mer. Jeg ligger og presser litt, blir litt andpusten, baksiden av låret begynner å murre etter 12 km og magen begynner å bli urolig. Jeg bestemmer meg derfor for å prøve å være fornøyd med å ha øyekontakt med ballongene, og heller satse på at jeg kan spise opp forspranget senere hvis kreftene fortsatt er tilstede.

Foto: Arrangørens facebookside: Copyright SCC EVENTS/PHOTORUN
Foto: Yrende liv i Berlins gater. Arrangørens facebookside: Copyright SCC EVENTS/PHOTORUN

Etter å ha passert halvveis på 1.28.40 og å ha slitt litt med negative tanker en periode, er jeg overbevist om at det snart er game over. Men når jeg først er her i Berlin og løper maraton, kan jeg jo likegodt teste hvor lenge jeg kan holde det tempoet jeg holder, som jeg har regnet ut vil gi en sluttid på 2.57, altså ny pers. Men magen er urolig og jeg tør ikke lenger ta til meg drikke. Jeg har allerede begynt å gulpe opp det jeg har drukket så langt. Mat og gel er helt utelukket. Samtidig får jeg mye oppturer av publikum og diverse musikanter langs løypa, men hovedfokus er på klokka, beina, 3-timers ballongen og andre løpere. Jeg ser ikke mange norske flagg langs løypa, men roper til de jeg ser og får respons. En kar med et kjempestort norsk flagg ser jeg flere steder. Men dansker er det masse av, både i løypa blant publikum.

Etter drikkestasjonen ved 25 km har jeg plutselig nesten nærkontakt med den bakerste av 3-timers ballongene. Det er fortsatt mange løpere bak ballongførerne, men mye færre enn for ikke så lenge siden. Sakte men sikkert siger jeg innpå ballongene, men samtidig begynner lårene, pusten og magen å protestere, men jeg setter meg som endelig mål at jeg uansett utfall av dagens løp, så skal jeg ha tatt igjen 3-timers ballongene. Med ballongene på netthinnen klarer jeg å presse meg såpass at jeg fortsatt opprettholder farten til 2.57, og klarer samtidig å ligge på grensen til hva lårene, magen og pusten aksepterer. Leggene er fortsatt veldig fine, de er lette og raske i frasparket og hovedårsaken til at det tross alt går så fort framover som det gjør.

Ved 30 km tar jeg endelig ballongene igjen, men etter at de har tanket seg opp med gel må jeg slippe de igjen. Men jeg vet jo også godt at de ligger 1 minutt foran meg, men så lenge jeg har rimelig øyekontakt er fortsatt sub 3 innen rekkevidde. Og gledelig nok tar jeg ballongene inn igjen og klarer å ligge bak og hvile en stund. Samtidig blir det større avstander mellom løperne bak ballongene.

Ved 32 km kjenner jeg ikke lenger noen vondter, og pusten går fint. Istedenfor å holde igjen, lar jeg bare føttene løpe fritt uten å anstrenge seg. Jeg får opp en lett flyt og leggene er forbausende lette og spreke. Jeg glir derfor sakte i fra ballongene. Det er imidlertid mange løpere foran ballongen også, men nå føler jeg at det virkelig går unna. Jeg passerer folk hele veien og 4 ganger fram til 38 km får jeg kilometertid på 3-tallet. Nå er det virkelig moro og jeg begynner å bli overbevist om at jeg likevel klarer å komme meg under 3 timer.

Ved 38 km og Potsdamer Platz begynner lårene for alvor å bli vonde og det er med smerte de flyttes framover. Men samtidig er leggene verdensmestre i dag og vil bare sparke fra som bare det. Men farten slår også ut på magen, og jeg er nødt å holde igjen for å unngå å spy. Ved 39 km tar jeg igjen en dame som må stoppe og spy, og det vil jeg unngå før jeg er i mål.

Målet nærmer seg med stormskritt og jeg har lyst å spurte fram, men må holde igjen pga magen. Nå vet jeg at jeg kommer under 3 timer og nyter ferden inn på Unter den Linden og gjennom Brandenburger Tor. Jeg funderer på hvor langt under 3 timer jeg kommer og om det til og med kan bli pers. Jeg vet at det er et stykke til mål fra Tor’en, og tør fortsatt ikke øke farten. Først når jeg passerer 42 km gir jeg alt, selv om det ikke var så mye igjen, for lårene var blitt ganske stive. Det er med stor glede jeg kan stoppe klokka på 2.57.20, ny pers og 0 i splitt!

Berlin-Marathon-2
Yes! Ny pers og for andre gang under de magiske 3 timene! (Foto: Privat)

Etter målgang

I mål er jeg ikke sikker på om jeg er mest glad for ny pers eller for at jeg ikke fikk krampe eller ikke kastet opp. Det siste var nære på, men nå er det ingen bønn og jeg tømmer meg over nærmeste gjerde. Det blir som vanlig etter målgang på et gigant arrangement en del gåing. Etter et par brekninger til og påfølgende oppstramminger når jeg passerer hjelpemannskapet for å vise at jeg er ok, og svarer ja på spørsmål om jeg faktisk er det, får jeg en flott medalje tredd over hodet. Jeg vandrer videre for å få et plastpledd for å holde på varmen, og masse drikke og mat. Jeg drikker vann og energidrikk og spiser et eple.

Deretter kommer jeg tilbake til den store plassen foran riksdagsbygningen hvor det for noen timer siden var fullt av folk. Nå er det omtrent helt folketomt. Jeg får tak i bagasjen min, får noen til å ta et bilde av meg, kler på meg og får hentet meg en alkoholfri øl som smaker bare fantastisk. Fortsatt er det folketomt på gressletten og jeg ser iallefall ingen kjente. Jeg rusler derfor ut av området og ned til Unter den Linden og ser litt på de som fortsatt løper, og det er jo faktisk de fleste.

Berlin-Marathon-3
Det smakte godt med en øl etter løpet, riktignok alkolfri. Trond Inge foran Riksdagsbygningen. (Foto: Privat)

 

Refleksjoner etter løpet

Det er egentlig en helt fantastisk følelse å ikke sprekke, men holde farten oppe siste mila og helt til mål. Bare ved å holde konstant fart passerer en masse løpere den siste mila, og det i seg selv gir motivasjon til å holde tempoet oppe. Begge gangene jeg har vært under 3 timer har jeg løpt jevnt og ikke sprukket. Min ringe erfaring sier derfor at hvis du er god nok for sub 3 timer, klarer du det fint med en åpning på 1.30. Det er alltid fristende å prøve å presse i begynnelsen for å sette noen sekunder inn i banken, men den banken tømmes fort når motgangen kommer.

Min erfaring er derfor at for å oppnå best mulig tid, er det viktigste å unngå å gå på en sprekk. Det er derfor avgjørende å åpne rolig og kontrollert uten å presse før det er gått minst 3 mil. Nøkkelen sitter derfor først og fremst mellom ørene. Det hele går ut på å være disiplinert til å holde den farten en må holde for å nå målet en har satt seg uten å presse noenting, og samtidig være i stand til å presse seg gjennom smerter og andre ubehageligheter siste mila, slik at det absolutt ikke er mer å hente når en kommer i mål.

(Red.anm: Trond Inge Carlsen løp ikke bare jevnt, han klarte altså det kunststykket å løpe på sekundet like fort på første og siste halvdel. En prestasjon i seg selv. Detaljer kan ses her. Sportsmanden gratulerer med et særdeles jevnt løp og ny pers som velfortjent belønning!)

 

Berlin-Marathon-4
Berlin love you, står det her. For Trond Inge Carlsen er det nok gjensidig! Litt kulturell sightseeing og historie ble det også tid til under oppholdet. Foto: Privat.
 
 
sportsmanden.no

 

#bbbbbb;background:#FFFFFF none;display:inline-block;" title="certified 8 October 2013 09:59:21 UTC by Digiprove certificate P448255" >Digiprove sealCopyright secured by Digiprove © 2013

Lik gjerne
Del gjerne
  • 37
    Shares
Annonse. Nå HALV PRIS på Lactoferrin Gold på Innovatera.no når du bestiller via klikk på bildet

3 tanker om “Pers og sub 3 i Berlin Marathon!

Kommentarfeltet er stengt