Spartathlon – 246 km blodslit fra innsiden

Legendariske Spartathlon. 246 km fra Akropolis i Athen til Sparta, et av de mest prestisjefylte og historiske ultraløpene, som svært få nordmenn har løpt. Tre nordmenn deltok i år og alle fullførte. En av dem var 60-årige Lars Christen Dørum fra Ski. Les hans egen eksklusive rapport her på Sportsmanden:

Spartathlon-2013_9

 

SPARTATHLON 2013

– Tekst: Lars Dørum, foto Wenche Dørum – 

En må tidlig opp skal en springe Spartathlon. Frokost serveres 04.15 – 05.00, bussavgang 05.45 og samling ved Akropolis før 06.30. Stemningen er nærmest elektrisk med 350 løpere, masse supportere og selvsagt alle løshundene som eier stedet. Bilder blir tatt i tusentall!

Spartathlon-2013_1

Spartathlon-2013_4
Spartathlon ble arrangert for 31.gang. Eiolf Eivindsen (t.h.) har vært med ti av gangene!
Spartathlon-2013_13
Klar til start ved Akropolis
Spartathlon-2013_2
Skodd og tapet og klar til start!

Spartathlon-2013_6

Akkurat i det det begynner å lysne går starten. Stemningen er stor når vi jogger lett ned gjennom byen i perfekt temperatur, supre 21 grader. Det skulle fort bli mer.

Allerede etter en halv time kommer det første lille trøkket. 3 kilometer med stigning. Ikke bratt, men sugende nok. Men etterfulgt av 3 raske kilometer med nedoverbakke. Men alt i alt er ikke den første maratondistansen spesielt hard, ikke var det altfor varmt heller. Men det var tidvis en kraftig motvind som nok krevde sitt. Maraton ble passert på 3.48, noe som er normalt for meg på et så langt ultraløp.

Ikke lenge etter begynner det å bli langt mer kupert, og plutselig føltes varmen kvelende. Pulsen steg kraftig og jeg fikk ikke puste. Det er mulig at det ikke var mer enn 30 grader i skyggen. Men hvor var denne forbannede skyggen? Ikke mye å se til den, og samtidig var det dønn stille. Alle drikkestasjoner ble brukt til å kaste vann over hue og dytte capsen godt ned i svampebøtta. Det gikk vel rundt ett minutt, så var alt tørt igjen… Senere i løpet lærte jeg å fylle capsen med isbiter. Ikke dumt det, men de måtte stadig flyttes rundt, ellers ble hodet helt bedøvet.

 

Spartathlon-2013_18
Viktig med væskebalansen i varmen.

Jeg pleier ikke å være mye plaget med kramper, men etter å ha gått opp en lang bakke ble det mye “napping” i beina og krampen var ikke langt unna. Men med litt løping igjen, så ordnet det seg heldigvis.

Etter 81 km kommer vi til Korint. Første hoved-matstasjon og første sted vi kan motta hjelp fra støtteapparatet. Jeg var så heldig at jeg hadde et rutinert støtteapparat i Team Dørum (Wenche og søster Lisbeth). Jeg kunne derfor nøye meg med å legge ut bare 5 drop-bag’er, og visste jeg kunne få mat/drikke som det var et visst håp om at jeg kunne få ned.

Spartathlon-2013_5

Tid til Korint: 7:55 og 1:35 til gode på max tid. Helt OK. Ved Korint kom også Eiolf inn rett bak meg og jeg fant ut at jeg skulle ta følge med ham. Pust og puls var skremmende høy og jeg hadde behov for å ta det med ro. Og slik ble det. Vi tok oss god tid på alle matstasjoner og gikk forholdsvis mye. Jeg måtte bare innse at det ikke var mulig å repetere tiden min fra forrige gang og satset bare på å cruise inn til en hederlig plassering. Hadde ikke trodd at det var varmen som skulle ta knekken på meg, men derimot lår/lyske-smertene som hadde vært svært plagsomme de to siste månedene. De dukket da som vanlig opp etter 50 minutter, men ble IKKE verre utover i løpet!

Spartathlon-2013_7
Underlaget var ikke alltid like jevnt og fint som dette…

Følte meg rimelig trygg på å finne veien når jeg løp sammen med Eiolf. Det ble tross alt 10. gang han fullførte her! Men jeg var vel litt for trygg, så trygg at jeg ble litt sløv. Så en ekstra avstikker ble det, før vi skjønte at noe måtte være feil. Vi tapte nok ikke mer enn 7-8 minutter, men en hard ekstrabakke ble det!

Spartathlon-2013_17
Ultraløperen: Eiolf Eivindsen.

Ellers var det interessant å se hvor forskjellig vi løp. Eiolf i jevn rolig joggefart, og jeg som løper intervaller hele tiden. Det virker kanskje snålt, men dette syns jeg passer meg. Og så får jeg hvilt meg ofte!

Det er MYE bakker i Spartathlon, men litt etter 150 km begynner klatringen opp mot Sangas for alvor. Det er langt og det er bratt, og siste del er en svært ulendt sti. Her gjelder det å passe på hvor en setter ned foten. Sist husker jeg at jeg kunne løpe forsiktig ned på andre siden, men nå var det så løst at det ble for risikofylt. Etter å ha sklidd et par ganger og også kjent på skarpe steiner som nesten skar seg gjennom sålen på skoene, ble det en nesten like rolig tur ned som opp.

Spartathlon-2013_21
Muligens trenger Lars Dørum litt påfyll av energi her…

Temperaturen sank naturlig nok kraftig når sola gikk ned, og selv med en ekstra langermet trøye ble det kaldt. 6-8 grader ble det sagt, men sikkert kaldere enn det oppe på Sangas. Men samtidig betydde den lave temperaturen at jeg stadig følte meg bedre. Det ble riktignok 3-4 dobesøk og 3-4 runder med spying. Men det er normalt og gjør bare godt. Å spy gjør at pulsen går ned og sjansen for å få ned mat øker.

Løse hunder er alltid en liten risiko i Spartathlon. Jeg hadde derfor utstyrt meg med en liten sprayboks i beltet; Dog Protection! Skulle nesten tro at hundene hadde luktet lunta da vi møtte to stykker. Jeg som løp først slapp greit forbi, Eiolf som kom bak ble møtt med ilter glefsing. Eiolf hadde imidlertid et annet våpen; noen saftige nord-norske gloser med høyt lydnivå. Det holdt!

Spartathlon-2013_23
Trond Sjåvik – en av Norges aller mest rutinerte og meritterte ultraløpere.

På morgenkvisten kom også Trond fykende. Han hadde ligget opptil 50 minutter bak oss, men hans fornuftige åpning betalte seg nå og han forsvant fort. Jeg hadde sett for meg at jeg og Eiolf kom sammen til mål. Det kunne vært moro. Men da det var 3-4 mil igjen følte han seg rimelig sliten, mens jeg følte at jeg hadde en god del krefter igjen. Så vi ble enige om at jeg bare skulle løpe videre alene. Jeg tok igjen en god del løpere i nedoverbakkene på slutten, og fra å ligge 2,5 timer under max-tid, slik vi gjorde gjennom hele natta og morgenen, ble det til slutt til 4 timer under.

Spartathlon-2013_15

Men igjen ble jeg lurt av hvor lange de siste kilometerne inn i Sparta er. Trodde jeg hadde god kontroll på 32 timer, men jammen ble det 26 sekunder over, selv med en god spurt opp den siste lange gata.

Spartathlon-2013_14
Klare til fest!
Spartathlon-2013_12
Endelig – i mål i Sparta med norsk flagg!!
Spartathlon-2013_11
Kransen!
Spartathlon-2013_10
En ekte «spartaner»!

Og for den som måtte tvile, det er en fantastisk velkomst som venter i Sparta! Masse jublende mennesker, gratulasjoner, drikking av hellig vann, premier og krans på hodet. Og ikke minst stell av føtter, inklusive å få stukket hull på alle vannblemmer. Og en kald øl!

Spartathlon-2013_22

Spartathlon-2013_19

Spartathlon-2013_20
Skål!

Jeg ble nr 37 på 32.00.26. Fornøyd med det, selv om det på ingen måte kan måle seg med forrige gang, da jeg ble nr 12 på 28.08.31. Noe jeg ville ha gjort annerledes? Jeg skal for framtiden i hvert fall være mer forsiktig, slik at jeg ikke pådrar meg vannblemme under foten dagen FØR løpet. Jeg gikk visst for langt barbeint og svett i sandaler… Dessuten burde jeg ha valgt sko med noe tykkere/stivere såle. Har kjent på mange steiner og mye dårlig asfalt og vannblemmene ble gigantiske. Så en uke etter løpet er jeg fortsatt for sårbeint til å løpe.

Men det var sterkt av det norske laget å bli eneste land (unntatt noen lag med kun en løper) med 100% gjennomførende!

Norske resultater:

29        Trond Sjåvik               31:25:58

37        Lars Chr. Dørum         32:00:26

48        Eiolf Eivindsen             33:04:54

Spartathlon-2013_24
Tøff ultra-trio: Eiolf Eivindsen, Lars Chr. Dørum og Trond Sjåvik er klare for velfortjent bankett!

Spartathlon-2013_3Sportsmanden takker fotograf Wenche Dørum og mann, løper og tekstforfatter Lars.

 

sportsmanden.no

 

Lik gjerne
Del gjerne
  • 10
    Shares