En ærlig fortelling om kontraster, om glede og fortvilelse, om opp- og nedturer på flere måter, fra et av verdens mest kjente og tøffeste fjell-ultraløp i Alpene, som går gjennom Frankrike, Sveits og Italia – og der legenden Kilian Jornet stod for «oppvarmingen»:

Ultra-Trail du Mont-Blanc!

– Av Luca Roncoroni –

Den siste måneden

Etter en bra helg langs Rallarvegen og ny pers for meg, føler jeg meg selvsikker og i god form. Jeg gleder meg til de neste 4 ukene som skal lede opp til sesongens største mål; TDS (Sur les Traces des Ducs de Savoie) ved Mont-Blanc den 28. august.

I år skal vi ta en lang sommerferie og vi har bestemt oss for å dra til de italienske Alpene, der jeg tilbrakte mye tid under oppveksten; det skal bli godt med løpe- og gåturer og ikke minst med tilvenning til høyden.

Vi bruker fire dager på å kjøre til Alpene, med korte dagsetapper som gir oss tid til litt kos underveis, og til rolige løpeturer i Danmark, Tyskland og Sveits. Så ankommer vi Sierre, en fin liten by i de sveitsiske Alpene. Dagen før vi dro fra Drøbak fant jeg nemlig ut at det 40 år gamle fjelløpet Sierre-Zinal (31 km / 2100 høydemetere) skulle arrangeres den 11.august, og jeg meldte meg på. Dette skulle være den perfekte oppkjøringen til TDS.

Løypa var veldig tung, med masse oppoverbakker og tekniske partier med løse steiner. Den siste nedoverbakken før målet var så bratt at lårene og ryggen skrek av smerte, og jeg drømte om mine staver, som kunne ha hjulpet meg til å ”spare kroppen” (staver var nemlig ikke tillatt i dette løpet). ”Stavmangelen” er mindre merkbar i oppoverbakker, fordi man kan presse hendene på knærne for å ”hjelpe til”, men i nedoverbakker er det bare å løpe og ikke tenke på lårene…

Dette var en flott opplevelse og et veldig bra arrangement, med majestetiske fjell som kulisser!

Samme kveld kjørte vi gjennom den Store St. Bernard tunellen til Aosta, og oppover den andre siden av dalen til Pila, der vi skulle bo de neste ukene. Det føltes godt å komme ”hjem” og jeg gledet meg til å se fjellene jeg savner når jeg er i Norge.

To og en halv uker i Pila går ganske fort når vi fyller dagene med rolige løpeturer i høyden, lange fjellturer enda litt høyere, god mat og is (viktig del av oppladning for meg!) og besøk til Mattia, min bror som bor i Valtournenche ved foten av Cervino (i Norge kjent som Matterhorn).

Billedserie fra løpeturer og gåturer i fjellene rundt Pila, med Tina og Nero:

Fjelltur til Becca di Nona (3141 m.o.h.) med Mattia og Nero

Kilian Jornet sørget for oppvarmingen

Jeg får også med meg den nye, utrolige prestasjonen til Kilian Jornet Burgada; 2:52:02 fra kirken i Cervinia til toppen av Cervino (Matterhorn) og tilbake… den 18 år gammel rekorden til den lokale helten Bruno Brunod er slått!
(Du kan lese mer her:
http://blog.summitsofmylife.com/2013/08/22/details-of-the-record-in-the-cervino/ )

Legenden Kilian Jornet på vei opp til Cervino: 

(han løper på den italienske siden og fjellet skal derfor kalles med den italienske navnet!)

De siste dagene før TDS føler jeg meg i form og gjennomfører veldig bra løpeturer både i høyden og i lavlandet; dette lover bra og jeg gleder meg til starten i Courmayeur! Ekstra gøy blir det når jeg vet at broder Mattia skal være med å løpe; jeg har stor tro på at han kan gjøre det bra her. Vi er enige om at han ikke skal vente på meg; han skal gi maks helt fra starten.

De siste 24 timene

Starten nærmer seg og det er på tide med en siste utstyrssjekk; denne gangen er vi heldige og vi skal ha et ”support-team” underveis (Tina, Francesca, pappa og mamma) og det betyr to ekstra muligheter til å få tørre klær og påfylling av mat, og enda viktigere; mye psykisk støtte langs løypa!

Vi gjør derfor klar tre depot-sekker:

–       51 km – der Tina og Francesca skal vente på oss

–       66 km – organisasjonens depot halv veis i løpet

–       95 km – siste møte med Tina og Francesca før målgangen

Så må vi ha en plan på logistikken; møtesteder, passeringstider og utstyrskift skal avtales, fordi Mattia og jeg kommer til å ha ganske forskjellige tempo og vårt ”support-team” må planlegge bilreisen slik at de rekker fram til neste post.

Tirsdag 27.august kjører vi til Chamonix for å hente startnummer og for å se oss litt rundt i byen som er forvandlet til et diger start- og målområde ved hjelp av hundrevis av frivillige. I dag regner det ganske mye og tunge skyer dekker Mont-Blanc, men vi håper at værgudene vil bli med oss i morgen…

Tilbake i Pila er det bare tid til en god pastaporsjon med olje og revet parmesan (og en like god porsjon is!) før jeg legger meg kl.21:45.

Den store dagen

Klokka 03:45 (10 min før vekkerklokka skal ringe!) våkner jeg og kjenner adrenalinet i kroppen, selv om dette ikke er nok til at jeg føler meg helt våken ennå… vanskelig å spise frokost så tidlig, men den må ned; müsli med yoghurt, frukt og honning skal inntas slik jeg har gjort hver dag siden april 2005. Ingen vits å teste nye ting i dag.

Så er det fylling av drikkeflaskene, taping og smøring – og vi er klare til å kjøre til Aosta, der vi skal møte Mattia og Francesca for å kjøre til Courmayeur med kun en bil; ”supportbilen” som skal følge oss langs løypa.

Vi ankommer Courmayeur kl.06:15 og har god tid til de siste detaljene før start.

Både Mattia og jeg velger å løpe med staver, som burde være god hjelp langs den tekniske løypa, både oppover og nedover, spesielt i siste halvdelen av løpet når man virkelig begynner å merke kjøret. Stavene hjalp meg utrolig mye på CCC i fjor (Courmayeur Champex Chamonix, den korteste av de 4 distansene i Ultra-Trail Mont-Blanc som «bare» er på 100 km med 5950 høydemetere….(red.anm.)) og i andre lange fjelløp i år og jeg bruker dem når terrenget er så bratt som her i Alpene.

Nedtellingen starter og kl.07:00 legger 1500 løpere i vei med kurs mot Chamonix, på en flott morgen med blå himmel og frisk luft. Dette har jeg ventet på helt siden CCC-målgangen for 12 måneder siden, jeg vet også at jeg har løpt bra så langt i år og at jeg kan gjøre det bra her også.

Jeg løper rett bak Mattia de første km, men når det begynner å gå oppover fjellsiden må jeg gå i mitt eget tempo; han løper forbi mange konkurrenter og jeg ser hans oransje trøye flere svinger over meg. Etter 15-20 minutter forsvinner han fra synet mitt og jeg vet at jeg ikke kommer til å se ham før vi er i Chamonix.

Jeg finner et tempo som føles bra og bryr meg lite om de andre rundt meg. Jeg fokuserer om å bruke stavene og om å drikke helt fra starten, og jeg nyter utsikten rundt meg.

Men allerede ved den første drikkestasjonen etter 6,6 km føler jeg at noe ikke stemmer, jeg føler meg veldig svak og klarer ikke å skjønne hvorfor. Jeg har aldri hatt denne følelsen før. Jeg tenker imidlertid at kroppen kanskje ikke er ”helt våken” enda og fortsetter i samme tempo, uten å presse for mye.

Ved passering av den første fjelltoppen (2409 m.o.h.) ligger jeg på 139. plass.

Etter 15 km kommer jeg til Lac Combal, en flott innsjø i en bred dal der solen titter frem og varmer luften. Jeg spiser appelsiner og sjokolade, men også litt italiensk pølse og buljong for å få i meg salt. Jeg fyller flaskene og drikker et par glass vann og energidrikk jeg får fra de frivillige. Så bærer det oppover neste fjellside. Men jeg kjenner fortsatt den samme ubehagelige følelsen; jeg er svak…

Jeg bruker 5:11:03 for å komme til Col du Petit St. Bernard (36,3 km), der foreldrene mine venter og heier; jeg får vite at Mattia ligger på andreplass (!) og føler seg bra, og dette gjør meg utrolig glad!

Samtidig vet jeg at jeg må gjøre et eller annet for å bli bedre selv; Jeg stopper litt lenger på matstasjonene og spiser så mye jeg kan. Buljong, saltpølse, frukt, sjokolade og kaker! Jeg drikker godt og sitter et par minutter, mens jeg prøver å få frem positive tanker. Jeg synes hodet er på ”riktig plass”, og klarer ikke å forstå hva som skjer med kroppen min; muskulaturen føles bra, men samtidig føler jeg meg ”tom” og svak.

Jeg vet at jeg har mistet minst 20 plasseringer her, men det er ikke så viktig på dette tidspunktet av løpet. Jeg håper litt nedoverløping og tempoendring kan være det jeg trenger nå og setter kurs mot dalbunnen og Bourg St. Maurice, som ligger 1351 meter lenger nede. Der skal Tina og Francesca møte meg og jeg kan skifte trøye og sokker, samt få påfylling av gel, karbotabletter og annet næring.

Det tar 1:41 å tilbakelegge de drøye 15 km til dalbunnen der Tina venter på meg i ”supportområdet”. Hun hjelper meg med klesskift og henter mat og drikke, mens jeg tørker meg og hviler. Jeg er fremdeles innenfor mine tidsestimater, men jeg kjenner meg fremdeles svak og er ikke blitt bedre. Nå gjelder det å dele løypa inn i kortere deler og fokusere på en del av gangen. Tankene mine  er fremdeles positive.

Og Mattia ligger fortsatt på andreplass – og tar kraftig innpå førstemann!

De neste 1136 høydemeterne opp til Fort de la Platte føles som et helvete, delvis pga varmen, men mest pga av tomhetsfølelsen som blir enda sterkere og som kulminerer i to ”black-out”, der jeg nesten faller utfor den lille stien på fjellsiden! Jeg velger å stoppe litt for å hvile.

Når jeg setter meg ned tar det bare noen få sekunder før jeg slukner helt og jeg våkner ikke før etter cirka 40 minutter! Nå begynner jeg å fryse og jeg tar på meg både løse ermer i ull, gore-tex jakke og caps; og dette i sola og midt på dagen! Jeg pleier ikke å fryse så lett heller og skjønner derfor at dette er ikke et bra tegn…

Jeg fortsetter oppover fjellet, men nå går det veldig sakte, jeg klarer ikke å løpe og til tider føles det vanskelig å følge en rett linje. De neste 10 km til matstasjonen på Cormet de Roselend, på 66 km, kommer til å bli ganske tøffe, men dette er mitt neste mål. Jeg bestemmer meg for at jeg skal komme dit, spise og skifte klær, før jeg tar en avgjørelse om veien videre.

Denne strekningen ble enda tyngre enn jeg hadde trodd og jeg brukte hele 2 timer og 50 minutter på den milen… Jeg måtte stoppe flere ganger for å ikke besvime og det ble ganske klart at jeg ikke kunne fortsette. Etter 66 km ble tapet et faktum og jeg måtte inn i ”race-teltet” for å melde meg av konkurransen. Dette føltes som et stort slag i trynet for meg og jeg følte en dyp skam, først og fremst mot meg selv.

Lyspunktet var å se Mattias navn øverst på lista! Han ledet løpet nå, etter å ha tatt over ledelsen etter 60 km og var fremdeles først etter 95 km!

Jeg måtte vente 45 minutter på bussen som skulle kjøre tilbake til Chamonix og dette ga meg tid til å prøve å forstå hva som gikk galt i dag. Jeg tenkte på oppkjøringen og de siste dagene før løpet; jeg følte meg helt topp for 4 dager siden. Ble det for mye reising etter det? Eller spiste og drakk jeg for dårlig/lite de siste dagene? Eller ble kroppen sliten av å overnatte tre uker på 1800 m.o.h.? Hvorfor følte jeg meg så svak?

Jeg klarte ikke å finne et svar, og klarer ikke det den dag i dag, selv om jeg tenker mye på det.

På bussen sjekker jeg live-timing på nettet og ser at Mattia nå ligger på andreplass og tredjemann tar innpå i den lange flaten inn til Chamonix. De to andre har merittlister som er flere sider lange, og som starter 10 år tilbake i tiden, mens Mattia løper sitt fjerde løp noensinne, og sin første konkurranse over 85 km! Kom igjen Mattia, hold ut og skriv historie som første italiener på podiet av TDS!

Følelsene mine er som en berg og dal bane; skuffelse for min egen del og en enorm glede for Mattia. Det tar nesten 3 timer å komme til Chamonix, der jeg løper til målgangen, men akkurat for seint til å se Mattia komme i mål. Men det blir en stor fest allikevel; Mattia kom på 3. plass i TDS!

Dagen etter løpet er det full fest i Chamonix, med premiering av de beste løperne, intervju og forberedelse for de andre to løpene, CCC og UTMB, som skal snart starte. Det er Mattias sin store dag og vi er alle superstolte av han!

Hodet mitt er fremdeles forvirret og flere spørsmål er ubesvarte. Det er mange løpefølelser jeg må analysere og forstå, men jeg håper likevel at jeg blir plukket ut også neste år for å prøve å løpe TDS en gang til… og komme til mål!

– Tekst og alle foto der ikke annet er spesifisert:  Luca Roncoroni –

 

Hjemmeside med resultater

sportsmanden.no