Janicke Bråthe sprenger stadig egne grenser

Chicago Marathon 2019 – Fortspringende og grensesprengende!

Av: Janicke Bråthe

Helgen 12. – 13. oktober 2019 ble et tidsskille i maratonløpingens historie. Først ble den magiske totimersgrensen brutt da Eliud Kipchoge tilbakela de 42.195 maratonmeterne frem og tilbake mellom to rundkjøringer i Wien. Han var godt hjulpet av et omfattende apparat med ledebil som holdt nøyaktig fart, harer som sørget for minst mulig vindmotstand i en V-formasjon hele veien, servering av energi fra sykkel, og på føttene hadde han prototypen på den neste versjonen av Nikes Vaporfly-sko hvis teknologi det nå hersker liten tvil om at har effekt. Tiden 1:59:40 regnes ikke som offisiell rekord, men faktum er uansett at maratondistansen ble løpt fortere enn to timer for aller første gang.

I Chicago nøyde ikke Brigid Kosgei seg med å ta Paula Radcliffes løyperekord på 2:17:18, med tiden 2:14:04 smadret hun også Paula Radcliffes verdensrekord på 2:15:25 fra London Marathon 2003. Det noteres at også Brigid bar Nike-skoene, om enn i en versjon som finnes (relativt) tilgjengelige i butikkene, men for en maratonhelg!

Du vet du er løpenerd når du våkner kl 01:58 og den første tanken som slår deg er: «Nå løper Kipchoge, og det vises på NRK!»

Samme dag som Eliud brøt totimersgrensen, ble det en maraton-DNS for meg på det som egentlig skulle være min femtiende «maraton eller lenger». Selv om jeg hadde gledet meg til Göteborg Marathon lørdag den 12. oktober, var den lett å ofre da Springtime halvannen måned før løpshelgen ringte og lurte på om jeg hadde lyst og mulighet til å være reiseleder på deres tur til Chicago Marathon.

Ok, så tror jeg at tilfeldigheter bare er nettopp tilfeldigheter, men noen ganger kobles disse tilfeldighetene på en måte som gjør det vanskelig å ikke handle som om sammenfallet hadde en større betydning. For eksempel:

  • Chicago Marathon var den av de seks World Marathon Major’en jeg har hatt mest lyst til å løpe igjen.
  • Göteborg og Chicago Marathon arrangeres henholdsvis 12. og 13. oktober, så treningen for å løpe raskt nettopp den helgen var godt i gang.
  • Drammen halvmaraton, kort tid før henvendelsen, gikk langt over forventning, og begge kvalitetsøktene uken forespørselen fra Springtime kom signaliserte at formen var god.
  • Jeg hadde i flere omganger vurdert å finne et annet, mer PB-vennlig løp enn Göteborg, men det føltes for råflott å skulle ta atter en utenlandsreise (lenger enn Gbg) rett etter høstferie i Spania.
  • Chicago er et perseløp.
  • Jeg hadde nok av feriedager å ta av, og synes det var bittelitt trist at 2019 lå an til å bli det første året siden 2012 uten USA-besøk.
  • Jeg har sagt fra meg mye av det løpsrelaterte i livet mitt i det siste. Først jobben i Springtime for halvannet år siden, og nå blant annet spalten i Runner’s World og plassen i Kondis’ redaksjonsråd. Selv om beslutningene kjennes riktige og nødvendig er det også vemodig. Enda et steg bort fra deler av løpsmiljøet på noe vis.

Og så kom altså muligheten servert på et lekkert, blankpusset fat, som i tillegg var dekket med muligheten til å treffe hyggelige gamle og nye bekjentskaper.

Göteborg, Chicago… Göteborg, Chicago?

Jeg digger Göteborg, men til syvende og sist var det ikke så mye å lure på.

Herlig, stor Springtime-gjeng i Chicago, og det var en bra skokk som ble med på morgenjogging og start-/målområde-rekognosering. Gruppebilde ved «the bean» hører med!
Gøy med bean-selfie!

Den mentale bagasjen til Chicago omfattet forventning, glede, undring, takknemlighet – og for første gang noensinne før en maraton: en behagelig, trygg ro basert på gode forberedelser og tro på at formen var der den skulle. Maratonmotivasjonen min har en tendens til å bygge seg skyhøy mens det ennå er trygg avstand til løpet, for så å rase som et overivrig og ustabilt bygget korthus når dagen nærmer seg. Denne gangen var fundamentet bygget sterkere, og da Eliud klokket inn 1:59:40 et døgn før jeg selv skulle i maratonilden, kunne det like godt blitt satt et flagg på toppen. Det var dags for å bryte min egen barriere!

Tretrinns-målraketten var klar:
1. Sub 3:07:30 – fordi det er nærmere 3:00 enn 3:15. Dette var det jeg håpet på.
2. Sub 3:10 – bryting av en ny barriere.
3. Pers (under 3:11:07) – fordi det ikke er lov å sutre over en PB.

I ærlighetens navn ble det lekt med drømmer videre ned mot tretallet. I følge appen McRun skal man være kapabel til å løpe maraton på 3:03 om man løper halv på 1:27 som jeg gjorde i Drammen. Om alt klaffet liksom. Men det var bare drømmer.

Foreløpig. 

Opp som en løve…? Mektig portvakt utenfor The Art Institute of Chicago.

Til alle som spør meg om Chicago Marathon beskriver jeg at den er en nydelig miks av New York og Berlin: Amerikansk storby, ulike bydeler og entusiastisk publikum med kreative plakater som i New York. Alt det, kombinert med enkel logistikk, flat løype og herlig avslapping i parken etter løpet som i Berlin.

Jeg står ved den beskrivelsen fremdeles. Løpet har vokst betraktelig siden den forrige deltakelsen i 2014, men alt av organisering og logistikk fungerte like strålende som jeg kunne huske det.

Været er alltid et populært tema før maraton. I the «windy city» Chicago er vinden et større spenningsmoment enn ellers.

Selv om målraketten var rigget, var jeg veldig usikker på utgangstempoet. Skulle jeg sette ut i 4:30-tempoet som kreves for 3:10 og satse på negativ splitt, eller 4:26-tempo for å gå for 3:07:30 fra start. At fire sekunders pr kilometer gir hodebry virker smått latterlig, men etter 49 maraton vet man litt for godt hvor avgjørende slike beslutninger kan være.

Når man vet hvilke mellomtider man skal ha ved kilometer- eller mile-passeringene, er det ingen sak å holde god kontroll på fremferden i løpet. 

Til syvende og sist ble beslutningen tatt for meg. Av meg selv, men av meg selv en uke eller to før avreise. Jeg hadde bare laget ett pace band – tempoarmbånd – med kilometertidene. Et nyttig verktøy i de fleste maraton, og ekstra nyttig i Chicago. De høye bygningene gjør GPS-signalet ekstremt unøyaktig, så om man baserer tempoet på informasjonen fra GPS-klokken er faren for å mislykkes minst like høy som byens mektige skyskrapere!

Tempobåndet jeg hadde forberedt var for 3:07:30. Da fikk det bli slik.

Sentralt startomårde i Chicago – Buckingham Fountain i Grant Park i nydelig soloppgang.

Springtime-gjengen på Best Western Grant Park forlot hotellet i samlet flokk, men etterhvert som porter inn til startområdene merket med bokstaver for de forskjellige startgruppene ble passert, ble lykkeønskninger utvekslet og flokken stadig mindre. 

Sjukt å stå så nære startseilet! Rett der fremme stiller Mo Farah, Brigid Kosgei og Galen Rupp opp. Heftig!

Snart befant jeg meg alene i startgruppe A. Som vanlig fyltes jeg av ærefrykt, litt helt vanlig frykt og også litt vantro stolthet av å stå så tett på startseilet der eliten snart skulle stille opp. Jeg, her, med alle disse spreke folka, liksom? Denne gangen følte jeg meg imidlertid ikke fullt så malplassert som jeg som oftest gjør. Jeg skulle jo faktisk i mål på mindre enn tre timer og ti minutter. Dette var vitterlig riktig gruppe!

Etter å ha fått kjent litt på en annen type ubehag enn den maratondeltakelse vanligvis fører med seg, under fremføringen av den amerikanske nasjonalsangen (ingen enkel nasjonalsang å synge fikk vi erfare), var vi endelig igang!

Here we go! 

Da jeg løp i Chicago for fem år siden var det med en helt annen innstilling fra start. Chicago Marathon var det fjerde av fem maraton på ti uker, jeg hadde perset i Berlin to uker tidligere og var helt enkelt rimelig lei maraton. Jeg følte meg tom og umotivert og måtte – mentalt – plassere opptil flere velrettede spark bak for å ta inn hvor rått det var å stå ved den heftige starten i Grant Park med skyskrapere på flere kanter og skulle løpe mitt femte World Marathon Major-løp.

Denne gang krevdes ingen «boostende» tiltak; opplevelsen av å være med på noe stort var solid plantet og jeg sugde til meg alle inntrykk. Dette skal jeg huske!

Det viste seg at jeg husket en del fra sist gang også, og det ga en viss trygghet å kjenne seg igjen i løypa. Nå gjaldt det bare å finne rett tempo. Allerede etter et par hundre meter befant vi oss mellom høyhus og skyskrapere, og gjeldende tempo på klokken var opplagt fullstendig ute og kjøre! Tempoarmbånd er et strålende verktøy, men det hjelper lite for å sette rett tempo fra start, og det er så skrekkelig lett å la seg rive med når den motiverte massen maratonløpere setter seg i bevegelse.

På jakt etter rett tempo.

For å være helt ærlig ble jeg mer overrumplet av å ikke ha noe å styre etter, og at jeg ikke hadde en plan for å håndtere det, enn jeg burde ha blitt. Jeg hadde latt det faktum at jeg stort sett alltid løper veldig jevnt bli en sovepute, og glemt at det tar noen kilometer å finne flyten.

Da jeg oppdaget redningsbøyen, i form av to fartsholdere, grep jeg den. På det lille flagget festet i toppen av de lange pinnene hver av de to holdt stod det 3:05. Ikke optimalt, men det finnes ikke fartsholdere på 3:07:30.

– Og det kan jo faktisk hende…

Værvarselene for løpsdagen hadde variert enormt den siste uken. Sol. Skyet. Regn. Mye regn. Kraftig vind. Mindre vind. Temperaturen lå imidlertid ganske stabilt på rundt 10 grader på alle varslene. I bagasjen fantes klær for nesten all slags vær, men da siste varsel anga ni grader, overskyet, opphold og en vind som skulle starte på 5 m/s og øke med en sekundmeter hver time, kunne jeg gå for det antrekket jeg hadde ønsket: Skjørt og singlet, løse ermer som eventuelt kunne brettes ned, hansker og to buffer.

Fullklaff: Buffene dro jeg av meg ganske tidlig. Surret dem rundt håndleddene. Ermene fikk bli oppe, men hanskene tok jeg av og på et par ganger. Av og til, når vinden var ekstra kald, trakk jeg buffene over fingrene for ytterligere beskyttelse.

Veldig spent på om hammeren ville falle, men ved godt mot ved ca 25 km!

Det kjentes greit å henge med 3:05-gjengen, og jeg vekslet mellom å ligge side ved side med dem, og litt bak i gruppen. Grunnen til at jeg sjelden bryr meg om fartsholderne er at de har en tendens til å løpe langt mer ujevnt enn jeg foretrekker, men så lenge man slår seg til ro med at at avstanden kan variere litt – at det er en form for tøyelig strikk mellom seg selv og fartsholderen – så er nok de fleste fartsholderne i disse store løpene ganske dyktige på å komme i mål til rett tid.

Ved å tillate meg selv denne fleksibiliteten kunne jeg flyte frem i egen jevn driv, se på omgivelsene, publikum og alle fantasifulle plakater, la tankene fly i relativ forvissning om at farten var omtrent der den skulle. Litt mer fokus hadde imidlertid vært lurt, for bare en mil inn i løpet begikk jeg en tabbe som kan ha kostet meg et trinn på målraketten.

Jeg løp side ved side med «mine» fartsholdere, da fartsholderne for 3:00 fra startgruppen etter vår gled opp på siden av oss. De utvekslet noen ord og en stund var våre to grupper fullstendig blandet. Da de to fartsgruppene splittet opp, som en slags menneskelig celledeling, var jeg sikker på at jeg var med i den riktig «cellen». I flere kilometer var jeg sikker på det, for det var ikke så lett å se tidsangivelsen på det bittelille fartsholderflagget som ofte var i feil vinkel. Spesielt ikke når det ikke var noen spesiell grunn til å sjekke.

Høyst sannsynlig var det disse kilometerne med 3:00-gjengen som straffet seg på slutten, men jeg kan ikke annet enn å for en sjelden gangs skyld være takknemlig for å være utstyrt med begrenset tro på egen kapasitet. Da en fyr som så ut som en særdeles seriøs løper gled forbi meg i en sving, kikket anerkjennende på meg og sa «Good pace!» var min første tanke «Shit, jeg løper for fort!». Deretter tok jeg et nærmere blikk på det lille fartsholderflagget. Joda, der stod det 3:00! Bare å slippe opp og løpe mitt eget løp, helt uten fartsholdere, og håpe på at tabben ikke ville få for store konsekvenser.

Viktig å benytte muligheten til sightseeing – det ble tross alt bare et ganske kort besøk i denne fascinerende byen også denne gang.

I løpsinformasjonen for Chicago Marathon stod det at det skulle være markeringer for hver mile og hver femte kilometer. Hver femte kilometer var det tidtakermatter, som i tillegg til å sikre at alle faktisk løper hele distansen, forsyner trackingløsningen med passeringsdata slik at interesserte kan følge med på fremferden på appen.

Det viste seg at det også var markeringer hver kilometer, men jeg holdt meg til planen om å bare kontrollere status hver femte kilometer. Det er en nydelig bingo-følelse hver gang man kommer opp mot en 5K-klokke, sjekker tiden mot den passeringen som står på fartsbåndet og det faktisk stemmer. Det er noe fint å la tankene spinne rundt underveis, og den positive passeringsopplevelsen forsterkes ytterligere av å tenke på at de der hjemme får se at man er i rute. Man får plukke ekstra motivasjon der man kan.

Etter dansen med 3:00-gjengen ble halvmaraton passert på 1:32:36, ganske nøyaktig et minutt foran skjema. Tanken på 3:06:30 vekket både boblende forventning og fatalistisk frykt. Med 49 «maraton eller lenger» i erfaringssekken er jeg tross alt brutalt innforstått med at maraton begynner først ved 30-35 kilometer. Etter tabben var tempoet stabilisert rett for 3:07:30, men spørsmålet var om det var for sent og at 4:26-tempo kanskje var for fort.

Akkurat som fryktet begynte det å røyne på fra tretti-kilometersmerket. Beina ville ikke fortsette som før og det kjentes som farten stupte. Kontrollen ved 35 viste at det ikke var så dramatisk som fryktet, men med 5-6 sekunder saktere pr kilometer de siste fem og med de syv tøffeste kilometerne i ethvert maraton igjen, skulle det ikke mye hoderegning til for å skjønne at minuttet jeg hadde tatt i starten fort kunne gå tapt.

I slike situasjoner glimter lysten til bare å kaste inn håndkleet opp. Det kommer så brått på, og lysten til å gi etter er så sterk, at man fort kan finne seg gående før man får tenkt seg om. Det er da man må skru på hodet og gå i krigen mot seg selv. Forsøk på å dra på litt igjen funket dårlig, så det handlet mest om å forklare for meg selv at så lenge jeg ikke begynte å gå så ville jeg nå et helt vilt mål: maraton på under 3:10!
– Drit i 3:07:30, sub 3:10 betyr kryssing av en ny barriere som du ALDRI har sett for deg å ta! Sub 3:10 er sykt fort!!!

Som værvarselet hadde meldt tiltok vinden, og på slutten slo den iskaldt imot på flere av de lange åpne strekningene. Ut på en spesielt lang strekning helt på slutten kom den både i reell og overført betydning som et slag i trynet:
– Seriøst, utbrøt jeg høyt, og slo oppgitt ut med armene.
Jeg hater motvind i maraton, og det har en ekstremt dårlig effekt på viljestyrken. Nå var det ingen tvil  om at det gikk saktere, men jeg konsentrerte meg om å gjøre mitt beste i stedet for å henge meg opp i hva klokken og fartsarmbåndet fortalte. Det var bare to ting som gjaldt: Å holde beina i gang og å fikse sub 3:10!

Den siste lille stigningen før man tar inn i Grant Park mot målportalen var igjen akkurat så bratt og lang og tung som jeg hadde beskrevet for Springtime-gjengen på morgenjoggeturene basert på 2014-opplevelsen. De hadde flirt litt mistroisk av det da, men jeg antok at pipa deres fikk en annen lyd denne dagen. Selv jeg hadde ikke trodd den skulle være fullt så ille!

Tenk at man skal få oppleve å komme i mål før den offisielle klokken som startet med eliten bikker 3:10! 

Inn på oppløpet, på god avstand, så jeg klokken på målseilet vise 3:09-noe. Kunne det stemme? Ettersom jeg krysset startmatten om lag to minutter etter at klokken ble startet måtte det bety at 3:07-tallet var innen rekkevidde! Det var ikke mye saft eller futt i beina, men jeg ga det jeg klarte.

Fra å tenke at forskjellen mellom 3:09:59 og 3:07:30 var ubetydelig da det røynet på, føltes plutselig forskjellen mellom 3:08:00 og 3:07:59 helt avgjørende!

Ny barriere brutt – med god margin. Med tiden 3:07:50 ble det også finfine plasseringer: Nr 319 av ca 21.289 kvinner, nr. 11 av de 2.620 i aldersklassen, samt nr 2.903 av nesten 46.000 totalt. Sinnsykt!
Det gikk!

3:07:51 på egen klokke! Jeg noterte at jeg bare var 21 sekunder unna toppnivået på målraketten, men skjøv det bort og lot meg rive med av lettelsen og gleden over å ha nådd enda et nytt og hårete mål! Det ble en «nær vegg opplevelse», men jeg klarte å unngå noe stort krasj! Jeg blir sjelden emosjonell etter målganger, men denne gangen kjente jeg øynene bli blanke og en liten stund knøt det seg litt i halsen. Om enn langt mindre enn da jeg et par netter tidligere så Kipchoge fikse sub 2.

En annen umiddelbar tanke som dukket opp, og som mine forsøk på å skyve bort ikke helt lykkes med, var hvor nær 2:59:59 nå er…

Hvorfor kan man ikke bare nyte suksessen uforbeholden en stakket stund?

Etter å ha diskutert strategi for løpet og maraton generelt de to siste middagene før løpet, var det herlig å møtes igjen i målområdet. Andreas ikke helt fornøyd med sin rå tid på 2:34:51 (alt er relativt), mens Sondre og jeg var superfornøyde med våre deilige perser på henholdsvis 3:02:22 og 3:07:40! Jepp, det ble bobler også!

Til en viss grad klarte jeg heldigvis å legge sub 3-tanken bort, og bare nyte å ha lykkes i mitt 50. maraton, der jeg subbet avgårde for å hente posen med skiftetøy. En av de virkelig store fordelene med å løpe relativt fort er at det er relativt få som har kommet i mål. Man glir igjennom alle sluser og slipper køer – og har generelt godt med plass. 
Det er også lett å finne folk, og det ble mye hyggelig skravling i målområdet før vind og nedkjøling tvang oss til hver våre hotellrom – og badekar. 

Suksess! Bommet riktignok med 20 sekunder på tempobåndets angitte sluttid, men det føltes til syvende og sist fullstendig irrelevant. 
Det har sine fordeler å ha blitt en raskere løper – Etter halvannen times skravling på 27th mile post marathon party i Grant Park, gåtur tilbake til hotellet, en god stund i badekaret samt forberedelser til feiring, viste utsikten fra hotellrommet at det fremdeles var horder av løpere på vei opp «den brutale bakken» mot oppløpet og målgangen.
Først litt feiring sammen med en annen gjeng, deretter var det duket for after run-middag med Springtime-gjengen.

Feiring er en viktig del av maratonløping. Det gjelder uansett resultat, men det er klart morsommere når man er fornøyd. I Chicago ble det feiret i flere omganger den ettermiddagen og kvelden, sammen med en horde fine folk! Det var mange som hadde perset i de gode forholdene. Enkelte hadde løpt sin sjette World Marathon Major og fått ikle seg den lekre bonusmedaljen. Kort sagt: stemningen var på topp!

«Dagen derpå» i Chicago… Helt innafor! Mange folk med medaljene, t-skjorta og andre finisher-bevis! Love it!

Nummer 50 i boks, og det til pers i et WMM-løp og første gang sub 3:10! Ble faktisk bittelitt rørt en liten stund der. 

I tiden etter at jeg brøt min lille barriere i Chicago har det kommet overveldende mange gratulasjoner og hyggelige meldinger i diverse kanaler. Med veldig mange av dem følger også antakelsen… eller la oss kalle det «utfordringen», ettersom det er slik jeg tar det, om veien videre. Knapt noen ser 3:05 som et naturlig neste steg etter å ha beseiret 3:15 og 3:10 i rask progresjon. Forventningene handler om den virkelige magiske 3:00-barrieren, og som vanlig er jeg en «sucker» for løpsutfordringer.

MEN, maraton på under tre timer er sjukt fort! Sannsynligheten for at det nå er snakk om en for meg uoverkommelig barriere er veldig stor. Slik er det bare. Men når jeg nå har kommet så nær er jeg topp motivert for i alle fall å forsøke.

Og skulle jeg klare dét… Hjelpes… DA vil jeg anse meg som virkelig lettbent og aldri sikte høyere.

Skrev hun.

Janicke

– – –

Bakgrunn: Janicke Bråthe er en ivrig maratonløper som skriver den populære bloggen Lettbent. I fjor sommer løp hun tvers over Norge på det bredeste, 660 kilometer tilbakelagt over 18 dager, sammen med Jon Ilseng og Kim Johannessen. Hun er initiativtaker til løpegruppen SkiLøperne og SkiLøpet.

Janicke har også i flere år vært en av bloggerne på Sportsmanden. Du kan lese alle tidligere innlegg på Sportsmanden
her.

Sportsmanden.no

Lik gjerne
Del gjerne

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.