– You are an Ironman!

IRONMAN…. det er bare å «tygge» litt på det ordet… Det er noe spesielt, nesten magisk over det. Tror jeg. Snart vet jeg svaret, forhåpentligvis. Om under to uker braker det løs med årets triatlonfest i Haugesund! Det blir nok en opplevelse for livet, på godt og vondt!..


Dette skrev jeg for noen uker siden. Nå vet jeg svaret.

Her er beretningen om min debut i fulldistanse triatlon.

Av: Frode Monsen / Sportsmanden.no

Klokken er 06.30. Det var en fin morgenstund i Haugesund. Solen tittet til og med frem. Akkurat det skulle imidlertid ikke vare lenge, der jeg stod i våtdrakten min, klar for min livs største utfordring.

Et par uker tidligere hadde alvoret plutselig gått opp for meg. Å skulle både svømme og sykle dobbelt så langt som jeg noen gang hadde gjort før – uten en eneste svømmetur siden sommeren var over i august i fjor, og uten en eneste sykkeltur utendørs i år – det var jo ren galskap. At jeg etter å ha svømt 3800 meter og syklet 180 km skulle avslutte det hele med et maratonløp på 42,2 km, det var jeg faktisk ikke like bekymret for. Bare jeg kom meg dit, da

Men Ironman er nok i drøyeste laget med dine spinkle forberedelser, så kanskje det er best å krype til korset og endre til den halve distansen, såkalt Ironman 70.3, konkluderte jeg overfor meg selv et par uker tidligere.

Jeg sendte mail til primus motor for hele arrangementet, Ivar Jacobsen, som i det hele tatt gjorde det mulig for meg å stille til start, men svaret var overraskende.

Du skal på full. Dato for endring var 16.mai, Ironman ser dette som to adskilte arrangement og vi følger deres regler.

Han skrev også at dette kommer til å bli gøy! Og la til:

– Du kommer til å takke meg resten av livet!

Noen dager før avreise til Haugesund ble jeg igjen veldig i tvil. Værmeldingen var ikke akkurat god, og var det noe jeg fryktet, så var det regnvær med våt og glatt asfalt til syklingen.

Men når Charles Granquist var velvilligheten selv og lånte meg racersykkel og Morten Vestvik og Inger Johanne Klokset har gjesterommet stående klart, så var det bare å sette seg i bilen og ta turen vestover.

Og når jeg nå stod og ventet på å komme ut i vannet for svømmingen, følte jeg meg overraskende klar! Hadde faktisk sovet brukbart i natt også, og da jeg våknet klokken 04 tenkte jeg at i dag er dagen – nå får det bære eller briste. Værmeldingen var brukbar også nå, kun litt regn under svømmingen, deretter oppholdsvær, viste Yr. Helt sånn skulle det imidlertid ikke bli…

– Du kommer til å takke meg resten av livet!

Ivar Jacobsen, primus motor Ironman Haugesund

Svømming til lyn og tordenskrall

Stemningen var magisk like før startskuddet smalt klokken 07 og Ja, vi elsker ble spilt over høytaleranlegget. Jeg fikk gåsehud. Så smalt det for første pulje, deretter løp fem og fem i vannet hvert femte sekund. Jeg hadde klokelig stilt meg i nest bakerste pulje og følte meg ikke en gang sikker på å klare cut-offen på 2 timer og 20 minutter.

Sjokket over plutselig å komme i det kalde vannet som viste 16 grader uteble heldigvis, starten gikk ganske greit og jeg fokuserte på å puste rolig, finne en rytme og ikke bruke for mye krefter. Fokuset var på første bøye langt der fremme, og jeg hadde delt inn hele svømmingen i fiktive del-etapper. Jeg svømte mest bryst, men brukte crawl innimellom for å veksle litt. Jeg klarer å crawle greit og forholdsvis avslappet, problemet er bare at det ikke går noe raskere, snarere tvert imot. Jeg velger å se positivt på det, for det vil vel si at jeg er en brukbar brystsvømmer, om ikke annet…

Halvveis ut på den første av de to rundene begynner det plutselig å lyne, mens tordenskrallene braker og det plaskregner. Litt sprøtt å svømme rundt under sånne forhold, men jeg synes faktisk at det var litt kult og tenker at det er bra at det regner fra seg nå, før syklingen. Men jeg misunner ikke de som nå står og gjør seg klare til Ironman 70.3…

Etter den første runden må vi opp av vannet og løpe 20 meter, før siste svømmerunde. Da først ser jeg på klokken og blir veldig overrasket da jeg ikke har brukt mer enn vel 46 minutter. Det var en lettelse, for da visste jeg umiddelbart at svømmingen, den skulle jeg fikse.

– Heia Frode! var det også en som ropte ved vendingen. Det var Inger Johanne, som klarte å gjenkjenne meg.

HALVVEIS: Jeg titter spent på klokken (bakerst her) i regnværet ved passering etter en runde.

Den andre svømmerunden gikk bra, og jeg måtte le litt av en kar som jeg stadig kom i nærkontakt med. Han skulle absolutt crawle, men svømte i sikksakk – hele tiden. Skar inn foran, kolliderte med den blå linjen, korrigerte kurs, men kom straks altfor langt ut motsatt vei. Jeg var sikker på at han var distansert, men langt ut på sisterunden kom han jaggu baksende igjen, frem og tilbake. Han må ha svømt dobbelt så langt som de andre…

Så endelig var jeg fremme. Opp av vannet og ferdig med 3800 meter med svømming etter 1:38:02 til 25. og trolig sisteplass i klassen min – men tid og plassering betydde ingenting i dag. Jeg var langt foran cut-off, var ikke særlig sliten og strålende fornøyd med starten!

Raske svømmere på vei opp av vannet.
… med oppmuntrende tilrop fra funksjonærene til alle.

Nå var det om å gjøre å nullstille, jogge ned til skiftesonen og gjøre seg klar til syklingen. Jeg hadde fått råd om å gi meg god tid der, og jeg fulgte rådet i kanskje litt for stor grad. Over 23 minutter i T1 var trolig dagens treigeste!.. Men etter dobesøk, på med tørre klær og spise litt, var det å komme seg opp på sykkelen. Været var langt fra bra, men regnværet hadde stanset – bare midlertidig skulle det vise seg – og nå fikk det stå til!

Syklingen gikk bedre enn forventet – men ikke helt uten uventet dramatikk

Syklingen var det jeg grudde meg desidert mest til. Jeg var også reelt redd for ikke å klare minstetiden på 10 timer totalt etter sykkeletappen. Bruker man mer enn det, blir man tatt ut av konkurransen før maratonløpet.

Noen av de raskeste etter svømmingen starter på sine 18 mil på sykkelsetet.

Jeg syklet ut helt ensom, og det gikk lang tid før jeg endelig skimtet noen foran meg. Etter et par mil passerte jeg først en, så en til. Men så begynte andre syklister å passere meg, ja de formelig suste forbi! Dette var selvsagt teten, som nå var ute på sin andre runde, og som var topptrimmet både i kropp og utstyr. Men det var ispirerende med andre i løypen også, dog enda litt mer utfordrende i de vanskelige utforkjøringene, som det var en del av.

«CAUTION!» Skarpe svinger foran. Men her var det heldigvis godt merket og vakter som med tydelige bevegelser viste at her må du bremse godt ned!.. Jeg tok det pent og holdt meg på sykkelen uten uhell, selv om det nå var blitt fryktelig vått og grått. Været får jeg ikke gjort noe med, og regnet slutter vel snart, tenkte jeg…

Syklister suser av gårde på den våte asfalten i langt større fart enn undertegnede…

Det jeg imidlertid måtte gjøre noe med, var et økende behov som meldte seg etter regelmessig inntak av sportsdrikke. På de store sykkelløpene på tv ser man jo stadig at syklistene later vannet underveis, enten syklende eller ved å stoppe i veikanten. Jeg valgte sistnevnt variant, i et skogholt, og lettet litt på trykket.

Ironman har strenge regler for hva som er lov, og bryter man reglene, risikerer man gult eller rødt kort, som på en fotballbane. Gult kort får man typisk hvis man ikke opprettholder regelen om 12 meter avstand til syklisten foran. Får man rødt kort er det game over og du er diskvalifisert.

I det jeg skal sykle videre har en motorsykkel akkurat stoppet på andre siden av veien. Vakten bakpå roper et eller annet, jeg trodde han lurte på om alt var ok, men hører så at han sier et eller annet om at du tisset langs veien, det er ikke lov! Hæ, er det ikke lov? Hva gjør man når man blir trengt da, tenkte jeg, i det fyren fiklet etter noe i lommen sin.

Søren også, nå får jeg gult kort, og må ta noen straffeminutter i neste telt… Er det virkelig SÅ strengt?

Men sjokket blir enda større, da sykkelvakten drar opp et stort rødt kort og holder det opp i luften mot meg som en fotballdommer, mens andre syklister suser forbi mellom oss! RØDT KORT! Jeg er diskvalifisert! 50 km på sykkel, det var så langt jeg kom. Var det slik dette eventyret skulle ende?

Tankene raste rundt i hodet, fortvilelsen var i ferd med å ta overhånd, samtidig som jeg ikke skjønte noen verdens ting.

–Han sa jo ikke noe om det på briefingen i går, prøvde jeg meg med.

Ivar Jacobsen under racebriefingen dagen før.

–Gjorde han ikke? kom det fra vakten, som plutselig ble litt usikker. Han tok opp mobiltelefonen og skulle ringe til en en annen motorsyklist, sikkert til han som var vaktsjef, da sykkelen plutselig dukker opp og stopper. De to konfererer, uten at jeg hører hva de sier, før overraskelse nummer to kommer.

–Det er lov! Du kan bare sykle videre. Sorry!

Puuuh! Reddet av gongongen! Jeg nærmest hopper på sykkelen, som om jeg er livredd for at de skulle ombestemme seg. Jeg er for sliten og lettet til å bli sint og sier bare takk i det jeg med fornyede krefter fortsetter ferden. Selv om jeg både da og senere lurer på hvordan slikt er mulig. Dommerne må kunne reglene, særlig dersom de ved en feil håndbevegelse kan legge drømmer i grus. Da må det i hvert fall skje på riktig grunnlag…

Sykkelen er nok mer proff enn syklisten, som dagen etterpå nøyde seg med kun å sykle på lilleskiven, og ikke ta i bruk tempobøylene heller. Safety first.

Jeg prøvde imidlertid å bruke hendelsen positivt, med fornyet energi etter en liten pause som kanskje bare gjorde meg godt? Og bortsett fra denne glippen, fungerte det aller meste med arrangementet nærmest prikkfritt.

Inn mot vending etter 90 km på 3 1/2 time følte jeg meg forbausende sprek, jeg nærmest gledet meg til å ta fatt på andre runden. Dette går jo kjempebra! På andrerunden var det nesten ikke noe nedbør heller, og endelig tidvis tørr asfalt. Nå håpet jeg å holde tempoet oppe og kanskje klare en sykkeltid på syv timer.

Men det ble for tøft, selv om jeg følte at jeg hadde brukbart trykk nesten hele veien. Men jeg syklet mutters alene mil etter mil, til og med på E39, der det ene feltet var reservert syklistene i Ironman mens alle bilene måtte nøye seg med kolonnekjøring frem og tilbake i det andre feltet. Der kom jeg syklende alene, og det føltes som om halve veien var stengt av bare på grunn av meg. Det var nesten litt komisk og ganske kult.

STERK SYKLIST: Arne Kalland-Olsen syklet sine 180 km på 4.51 da Haugesund Sparebank vant lagkonkurransen.

– Det er viktig at du spiser og drikker mye underveis, var det beste rådet jeg hadde fått i forkant av folk som Håvard Nordgård og Tim Bennett, begge med flere Ironman i beltet.

Dette rådet fulgte jeg også, og jeg skiftet drikkeflaske og fikk påfyll av energi i form av banan, barrer og gel på alle matstasjonene. Før matstasjonen som kom med omtrent 4 mil igjen – i praksis den siste – fisket jeg den siste geltuben opp fra lommen. Men på matstasjonen like etterpå var det kun drikke… Tomt for både gel og annen føde. Søren også, da har jeg kun en drikkeflaske igjen på resten av etappen.

Jeg feilregnet også litt på distansen, og en hel mil trodde jeg at det var 5 mil igjen til mål, mens det bare var 4. Godt var det, for ellers hadde jeg virkelig måtte slite for å klare cut-offen! Lettelen var stor da jeg fikk neste mil-skilt og så at jeg hadde brukbar kontroll på tiden. Dog var jeg aldri helt sikker, jeg kunne punktere, gå tom (noe jeg nå holdt på å gjøre uten flere geltuber) – eller få kramper.

Utrolig nok så fikk jeg ingen slike problemer. Noen små krampetendenser et par ganger, men jeg tøyde litt på sykkelen flere ganger i nedoverbakkene og syklet hele tiden kun på lilleskiven, så dermed ble det ganske hurtig frekvens og relativt lette gir. Jeg fikk rett og slett ikke storehjulet til å funke – sånn kan det gå uten å ha testet sykkelen på forhånd – så jeg valgte tidlig å ikke fokusere på det og tenkte at det for en urutinert syklist som meg kanskje bare var bra for maratonbeina etterpå.

Uansett kjentes det forløsende da den siste matstasjonen dukket opp like før syklingen var over. Jeg hev innpå litt banan og gel og puttet flere i lommen, så jeg kunne fylle opp mer i teltet i T2 noen minutter senere.

STERK IRONMANDEBUT AV MARIUS LID på totalt 11.02.22. Her er et utsnitt av racerappordten hans, på ekte Telemarkdialekt: «Sykkelløypa va ei fin og kupert løype på 9 mil, med ca 860 høgdemeter som me kjørte 2 gonger!! Syns fyrste ronden gjekk veldig bra, men merka halvvegs ut på andre runden, at her hadde eg kansje sykkla litt førr hardt på fyrste ronden!! Farten datt litt, blei nokon kjappe do besøk, og satt og gleda meg te og ta fatt på marathonen!!! Siste 4 mila va harde, måtte jobbe skikleg mæ høvu, va mykje vind og regn og torden, men fekk kriga meg inn på sykkeldelen på 6 timar, her veit eg at eg kan bære mæ litt meir sykkeltrening, men ok førrnøgd!!»
STERK DEBUT PÅ IRONMAN 70.3: Mads Berge var Team Sportsmandens andre representant for dagen, og etter seier i sine to første triatlonkonkurranser – dog av langt mindre format – var han svært spent før debuten i Ironman 70.3. Den ble unnagjort på sterke 4:51:58 etter 57.beste tid i klasse M30-34 år på svømmingen og 30.beste sykkeltid, før han klinket til med 1.21.50 på det avsluttende halvmaratonløpet, til tredje beste tid i klassen og sjette beste tid av samtlige på halvmaraton!

Jeg var glad og lettet da jeg endelig kunne rulle over mål etter 7:24:00, men i ettertid ikke helt fornøyd med å bruke drøye 23 minutter lenger tid på runde 2… Snittfarten var på moderate 24,32 km/t, men for en som syklet sin fjerde tur noensinne på en racer, på lånt sykkel og kun brukte lilleskiven, som ikke har syklet ute siden noen turer på offroad i fjor høst og som aldri har syklet lenger enn Birkebeinerrittet, så var dette over all forventning. Nå gledet jeg meg nesten til å ta fatt på det jeg egentlig kan, nemlig å løpe…

Sliten og vond rygg, men maratonbeina var overraskende lette!

På ny tok jeg meg veldig god tid i skiftesonen, den såkalte T2. Tok med meg posene som jeg hadde brukt lang tid på å forberede i går og satt meg ned for å la beina hvile litt, mens jeg skiftet til tørt igjen og tok til meg næring. Siste halvdel ev en dobbelt polarbrødskive med Nugatti og litt spekeskinke gikk ned på høykant, sammen med litt annet.

T2 gikk på litt under 20 minutter, så det var jo fremgang fra T1!…

Jeg gikk ut av banen, men begynte umiddelbart å jogge utenfor gjerdet. Allerede der løp jeg forbi en kar som gikk, og etter hvert skulle det bli mye av gjennomgangsmelodien. Vel ute på veiene inn og ut av sentrum av Haugesund, føltes beina ganske så lette. Derimot var nedre og ytre del av korsryggen veldig vond. Jeg tenkte å løpe veldig rolig, og gjorde jo det også, selv om de aller fleste rundt meg løp eller gikk enda saktere. En titt på klokken viste imidlertid at jeg løp på under 5 blank fart på kilometeren. Det var raskere enn planlagt, men her måtte jeg bare løpe på feelingen og rutinen. Jeg synes faktisk det var mer anstrengende å løpe saktere, så jeg prøvde bare å holde beina i gang.

Beina holdt overraskende bra på maratonløpet. Litt verre med ryggen, spesielt når jeg gikk, så her var det bare om å gjøre å holde beina i gang….

De første 7-8 kilometerne gikk ganske så greit, og ved første delmål etter 10km, passerte jeg på 55 minutter – langt foran skjema. I den grad jeg hadde noe skjema, så var målet å komme under 5 timer. Og jeg hadde ytterligere et lite kvarter på meg til å komme under 15 timer, som var et lite totalmål, dersom jeg klarte å fullføre.

Den andre milen gikk nesten i samme fart og halvmaraton ble passert på like under to timer. Dette gikk jo over all forventning.

Likevel, den øvelsen jeg fryktet minst, ble den tøffeste. Aldri har jeg slitt sånn på et maratonløp. Men det hjalp veldig at det var kjente som heiet ulike steder i løypen, og at vi på hver av de fire rundene passerte målområdet ved bryggekanten to ganger, der det var livesending og en engasjert speaker som både heiet på de som passerte, samt ropte «You are an Ironman!» for hver eneste triatlet som kom i mål.

Jeg VIL høre det jeg også, tenk hvor deilig det skal bli, formanet jeg meg selv!

Jeg hadde trodd at faren for ikke å klare å fullføre var over når de to første øvelsene var unnagjort, men nå begynte jeg å bli litt bekymret for maratonløpet. Ryggen var ikke god, så jeg måtte unngå låsning eller at problemene satt seg andre steder. Høyre hofte hadde streiket etter Fjellmaraton på Beitostølen – var den ordentlig bra igjen eller ville den lage trøbbel? Jeg kjente litt kvalme også nå, og husket bilder av maratonløpere og triatleter som kollapser like før mål.

Jeg SKAL klare det, men må fortsatt ha rett fokus. Løypen var ikke helt enkel, med flere bakker underveis, der jeg gikk. Det var fristende å fortsette å gå, som de fleste rundt meg nå gjorde, men jeg kjente nesten mer til ryggsmertene når jeg gikk. Så her var det bare å få beina i gang igjen. Delmålene på 10 km føltes uendelig lange nå, så det ble små, korte delmål i stedet. Løp til neste topp, til neste drikkesftasjon, til vending, kommanderte jeg meg selv.

Og omsider kom jeg frem til det punktet der jeg fikk dratt på meg det røde strikket, som var bevis på at jeg passerte lengst ute for tredje gang. Kun en gang til skulle jeg hit nå.

Jan Rune, Inger Johanne, Morten, Mads, Ove, Arnstein og Anbjørg – samt mange ukjente ropte navnet mitt og ga meg nye krefter. En herlig gjeng fra wee.no laget et skikkelig leven ved hver eneste passering – takk til de alle sammen! Og til speaker, det ble high five flere ganger ved passering målområdet.

–Er det vanlig at man ser så blid ut på slutten av noe sånt, lød en av kommentarene etterpå. Moro!

– Du ser bare lett og fin ut! ropte Inger Johanne, da jeg absolutt ikke følte meg lett.

– Flott stil! ropte en ukjent kar.

Joda, beina VAR faktisk overraskende lette. Og utrolig nok hadde jeg fortsatt ikke fått noen kramper i hele dag! Etter passering 30 km lå de og lurte, men mirakuløst nok holdt de seg borte helt til mål.

Så var det endelig vending ytterst ute for aller siste gang, nå nærmet det seg virkelig slutten! Inn mot Bryggen for nest siste gang ser jeg med 4 km igjen at jeg faktisk kan komme under 14 timer totalt hvis jeg klarer 5 blank fart på de siste kilometerne. Men da må jeg altså skru opp farten igjen. Nei, nei, det orker jeg ikke, det gidder jeg ikke. Målet var jo bare å fullføre, tiden er helt uvesentlig, minner jeg meg selv om.

–Men tenk om det røde kortet, at du ble holdt igjen der i flere minutter, om DET skal gjøre at du akkurat bikker over 14 timer?…

Jeg gikk opp neste lille bakke, men kom i joggemodus igjen. Det får gå som det går, jeg er snart i mål uansett.

Det var live-sending hele dagen og dette bildet fra sendingen ble sendt av Henning Mortensen, som fulgte med hjemme i Brumunddal.

Ned på brosteinen igjen for aller siste gang, før ekstrasløyfen på snaue 2 kilometer frem og tilbake langs bryggekanten. Jeg har fortsatt nesten 10 minutter på meg!

OK, jeg går for det, jeg går for en slags langspurt, tenkte jeg, økte farten og var optimist, dette må da gå?

Det føltes lett! Helt til jeg runder ut av bryggekanten, inn på ukjent territorium, og ledes rett inn i en stupbratt motbakke! Er det mulig å få en sånn bakke midt i fleisen nå, med 1 kilometer igjen?? Jeg gikk opp bakken, løp ned på andre siden før siste 180 graders vending. Småløp opp igjen, så ned og inn på selve oppløpet, ut på flatstrekket langs kaien, inn mot publikumsbryggen. Men hvor langt er det egentlig igjen?

Jaggu var det litt fart igjen i overraskende lette bein på slutten!

Dette er litt idiotisk, å spurte etter nesten 14 timer, husker jeg at jeg tenkte, men det vil jo være litt artig å se 13-tallet!

Skulle ikke du NYTE selve oppløpet? Jeg tar en siste kikk på klokken. Dette klarer jeg, med «god» margin! Jeg løfter armene i været de siste 20 meterne – og nyter lyden av speaker som høyt proklamerer over anlegget; – Frode, you are an Ironman!

FRODE, YOU ARE AN IRONMAN!!!! 


– Frode kommer i en fantastisk fart! Han har spart litt på energien, han ville gå i mål med stil. Frode, you are an Ironman! ljomet det over høytaleranlegget (ordrett gjengitt fra live-sendingen) da jeg endelig kunne strekke armene over hodet etter 13 timer 58 minutter og 8 sekunder.
YES, I DID IT!
Gjett om det var deilig å løpe over mål med armene hevet, for deretter å bare legge seg ned på første benk og nyte øyeblikket!
Foto: Inger Johanne Klokset

Ganske utslitt etter en solid innspurt, var det utrolig godt å legge seg ned på første benk og puste ut, bare nyte øyeblikket – vel vitende om at dette hadde gått veien. En fantastisk følelse!

Like etterpå ble jeg gratulert av sjefen selv Ivar Jacobsen, som synes jeg var ganske kald. Vennlig, men myndig geleidet han meg til Røde Kors-teltet for en sjekk. Der ble temperaturen målt til 33,8 grader, men det var heldigvis ikke noe dramatisk i det. Jeg følte meg også helt fin og det var ganske deilig å kunne slappe av på en sykeseng i noen minutter, mens omsorgsfulle og bilde folk i helsepersonellet sjekket at alt var ok. Deretter var det på med tørt tøy og få seg en etterlengtet burger og pils i utøverteltet. Nå var det tid for å NYTE.

Synd hvis dette var siste Ironman i Norge

Ironman Haugesund ble vunnet av Knut Ole Thoreplass på fantastiske 9.02.38, foran tyske Karsten Schutt og Heiko Sepp fra Estland. Schutt lå 10 minutter foran etter svømmingen, men Thoreplass var suveren på maratonløpet som gikk unna på 2.58.30.

Svenske Mikaela Holmberg vant kvinnenes Ironman på 10.25.53, med norske Kaja Wright Bergwitz-Larsen på andreplass på 10.37.33 og enda en svenske, Frida Hedman på tredjeplass. Holmberg avgjorde på maraton, der hun med 3.25 knuste sin norske konkurrent med 20 minutter.

På briefingen dagen før fikk primus motor Ivar Jacobsen stående og velfortjent applaus etter gjennomgangen. Dessverre ser det ut til å bli siste gangen Jacobsen og hans driftige stab arrangerer Ironman Haugesund, da dette er en relativ kostbart affære. Fra pålitelige kilder har vi blitt fortalt at dette skyldes at Kulturdepartemenetet tre ganger har avslått søknaden om to millioner i støtte. Veldig synd, for dette er ikke et arrangement for eliten, men noe som skaper engasjement i en hel by og i en idrettsgren som omfatter alt fra supertrente atleter til mosjonister i alle aldre. Den eldste påmeldte var over 80 år.

– Vi er veldig glad for det vi har fått til. Vi vet at dette betyr utrolig mye for veldig mange, ikke minst i et folkehelseperspektiv. Så når jeg ser hva vi har fått til, blir jeg veldig stolt, uttalte arrangementsansvarlig Ivar Jacobsen til lokalradioen dagen derpå.

Etter å ha fått vært med på festen og klart å kjempe oss helt til målstreken, men fremfor alt sett hvordan en hel region støtter opp om arrangementet – med alt fra hundrevis av entusiastiske funksjonærer til massevis av tilskuere som trosset været og stod i timesvis og heiet på alle – så må vi bare si oss hjertens enig med Jacobsen.

Bare så synd at Trine Skei Grande, Norges såkalte idrettsminister, ikke selv var til stede for å bivåne idrettsfesten. Da hadde det neppe vært siste gang med Ironman Haugesund.

Resultater

At Ironman er noe spesielt, merker man både før, under og ikke minst etterpå, i form av utrolig mange hyggelige gratulasjoner fra kjente, samt en og annen fra ukjente – som denne under her som kom via Morten Vestvik. Man blir jo litt glad av slikt!

Populær vinner av lagkonkurransen

Haugesund Sparebank vant lagkonkurransen, der Jorunn Hauso først svømte, før Egil Kalland-Olsen syklet 180 km og nestor Morten Vestvik tok seg av maratonetappen på gode 3.17, til suveren seier. Her er vinnerlaget før, under og etter Ironman Haugesund.

Andre bilder fra Ironman Haugesund

FOTO: Inger Johanne Klokset, Morten Vestvik, Jan Rune Nuland og Frode Monsen

IRONMAN Haugesund – Voted the 10th best global event in the category of ‘Overall Run Experience’ in the 2018 Athlete Choice Awards! 

The raw and wild nature, with fjords and mountains, provides the best backdrop for an IRONMAN race venue. The city of Haugesund eats, drinks, and breathes triathlon. Here, the Viking spirit embraces IRONMAN and its competitors.

The 3800m swim is calm, with lane ropes guiding the way. An «Australian-exit» after 2300 m brings the crowds’ energy even closer. The transition areas are only a 50m run from the swim exit.

The bike course is a two-loop, 180 km ride featuring turns and rolling hills. It’s one of the most beautiful bike courses in long-course triathlon. 

Once back in T2, the run takes athletes through the city center in four loops. Athletes will pass the finish line eight times before they cross the finish line the ninth time.

IRONMAN Haugesund Norway will for sure become an iconic IRONMAN races.

(Sitat fra hjemmesiden)


Sportsmanden.no

Lik gjerne
Del gjerne