På løpseventyr i Det Indiske hav

Uventede opplevelser i verdens tøffeste 100 miles

Øyen La Réunion er fransk og en del av EU, men den ligger ganske langt fra Europa, i Det Indiske Havet, øst for Madagaskar.

Det er midten av oktober og jeg drar fra Paris med fleecejakke og lange bukser, men når vi lander etter 10 timer er det sommer, 26 grader og en fin vind kommer inn fra havet. Det er fremdeles tre dager til løpet, men de frivillige er allerede på plass utenfor flyplassen og de tar i mot alle løperne med musikk, sang, informasjon, mat og drikke.

Jeg er heldig og skal bo hos lokale venner, rett ved starten i St Pierre, på sørkysten av øya. Dit kommer jeg med en to-timers busstur med flott utsikt.

Av: Luca Roncoroni 

Vakkert på sørkysten av La Réunion. Foto: Luca Roncoroni
Ikke alle steder er like trygge for svømmere…

Bilder: Etter vulkanutbrudd kommer livet tilbake, og det ser flott ut! 

Foto: Luca Roncoroni

Jeg har lest og drømt om denne øya i flere år, faktisk helt siden 2010, da jeg så smått startet med løping – og med å lese om ikoniske konkurranser verden over.

Det er kanskje riktigere å si at jeg har lest og drømt om La Diagonale des Fousi i like mange år…

La Reunión er et så spesielt sted at det kan endre mennesker… i hvert fall i følge lokalavis…

Hva er egentlig La Diagonale des Fous?

Jeg kan starte med å si noe om navnet, som betyr “de gales diagonal”  (eller noe slikt…).

“Diagonal” fordi man krysser øya fra sør til nord, mer eller mindre i en diagonal linje, over vulkanske fjell og gjennom frodige og varme daler. Diagonalen er 165 km lang, med en positiv høydeforskjell på 9576 m, og en negativ høydeforskjell på 9529 m.

“Gal” fordi… de som gjorde dette første gangen kan ikke ha vært helt normale…

Men i år, på den 26. utgaven av løpet, var cirka 2800 personer fra 47 land påmeldt, noe som er enda galere!

Kart og løypeprofil

Løpet er ofte omtalt som verdens hardeste 100 miles, og selv om jeg er usikker på om dette stemmer, kan jeg absolutt si at dette var det løpet som “tømte meg mest”. Ikke fysisk, men emosjonelt.

Det har nå gått over tre uker siden jeg kom i mål, kroppen føles bra og jeg er tilbake i rolig trening, men jeg er fremdeles ganske “skjør” emosjonelt, og jeg vet ikke helt hvorfor.

Kanskje den flotte naturen? Men jeg er heldig og har vært på mange vakre steder før…

Kanskje den tøffe løypa? Men Andorra var minst like tøft…

Kanskje den fysiske påkjenningen? Men jeg har løpt 100 miles før…

Kanskje det var menneskene? Ja, menneskene… det må være menneskene.

Det virker som alle, på hele øyen, lever for denne ene uken, for disse løpene. De nærmest flytter i telt langs løypa, både i dalene og på fjelltoppene, og heier og støtter alle løpere i flere døgn. Det føltes som en blanding av Zegama (et annet drømmeløp i Baskerland) og Tour de France i ett; et hav med mennesker langs løypa, noen steder var “menneskeveggene” så tette at kun en løper av gangen kunne komme forbi! 

En utrolig følelse, og et utrolig adrenalinkick!

Forberedelser

Jeg kom til La Réunion et par dager før start, slik at jeg kunne slappe av og bli litt vant til klimaet og varmen. Samtidig hadde jeg bestemt meg for ikke å stresse med rekognosering og testing av løypa; det skulle være enda mer spennende å se fjellene for første gang under løpet. Så det ble med et par lette løpeturer langs kysten, pakking av utstyr og mat, og generelle forberedelser. Og selvfølgelig henting av startnummer og besøk av “messe” med produkter fra alle sponsorene.

Jeg fikk også møtt Kim fra Fredrikstad, som løp her i 2017 og som ga meg bra tips i forkant av reisen. Vi bodde på forskjellige steder på øya, så vi avtalte et møtested for starten, slik at vi i hvert fall kunne løpe noen hundre meter sammen.

Utstyr klar til start (både det jeg skal ha på meg, og det jeg skal sende i to “drop-bags”)

Tilbake i leiligheten gikk jeg gjennom planen for løpet, sjekket utstyr og næring, og jeg pakket drop-baggene som jeg skulle få under løpet på de to største matstasjonene ved 65 km og 126 km.

Drop-baggene ville også hjelpe meg til lettere å “dele” løpet inn i tre “etapper”, slik at det ville være enklere å takle distansen og å fokusere på forskjellige delmål;

  • etappe en; ernæring
  • etappe to; posisjonering
  • etappe tre; konkurrere

Løpet skulle starte kl. 22:00, så jeg brukte ettermiddagen til spising, avslapping, litt yoga og et par timer søvn. Så gikk jeg ned til promenaden, blant tusenvis av mennesker, og traff Kim på møtestedet rett ved starten.

Utstyrssjekk før start. Foto: Franck Oddoux

Vi ventet et par timer på en stor parkeringsplass, sittende på en pappeske på bakken, og rundt oss var det et par tusen andre løpere, alle med løpets hvite og gule t-shirt som man må ha på seg både på start og inn til mål.

Så plutselig var vi i gang!

Kim hadde fortalt at starten kan bli ganske “vill” med så mange mennesker og så mye adrenalin i blodet… og det stemte bra; jeg tror vi kunne ha latt være å bevege beina og vi ville ha kommet oss fremover uansett!

Vi løp langs promenaden i St.Pierre, uten å se annet enn smilende mennesker, hender som ga “high-five” og plakater med støttende ord.

Lydnivået var utrolig og det løftet oss fram de første 10-15 kilometerne. Heiagjenger overalt!

Starten var drøy… Foto: Franck Oddoux

Starten – det vil si de første 11 timene…

I starten var det vanskelig å fokusere på seg selv med så mange mennesker som heiet, det var rett og slett overveldende.

Etterhvert kom vi litt ut på landet, blant sukkerrør og under den mørke himmelen med tusenvis av stjerner, og da begynte jeg å forstå at jeg faktisk var i gang med å løpe Diag (løpets kallenavn).

Vi forlater sørkysten noen mil etter starten. Foto: Franck Oddoux

Planen var å bruke de første 11-12 timene til å nyte opplevelsen, kjenne på kroppen, og det viktigste av alt; til å SPISE. Jeg var veldig disiplinert og jeg fikk i meg næring hvert 15. minutt. Jeg forsøkte å finne et jevnt og rolig tempo, som jeg visste jeg kunne holde over tid, uten å tenke på de andre løperne. Men dette var ikke det viktigste. Jeg hadde kun ett mål; jeg skulle få i meg 220-250 kcal/time gjennom den første natten og påfølgende dag.

Det gikk veldig bra, magen spilte på lag, og jeg følte at jeg beveget meg bra (selv om jeg ikke visste, eller var interessert i plasseringen… enda…).

Den første dagen – varmen

Etter cirka 7 timer kunne jeg slå av hodelykten; solen kom tilbake og plutselig kunne jeg se den første dalen, fjellene, de gule blomstene og en fin hvit hest. Det var vakkert!

Bilder: Første soloppgang
(Foto: Luca Roncoroni)

Jeg løp nå sammen med et par lokale løpere, og det var fint å snakke med dem om det som ventet oss. I vår gruppe var også en liten hund som jeg hadde sett rett etter starten, men nå var hun 50-60 km hjemmefra… Jeg lurte på hvor lenge hun skulle følge oss, men jeg visste at hun i hvert fall hadde glede av maten løperne ikke spiste opp ved matstasjonene!

Hundesupport

På Cilaos hentet jeg min første drop-bag, tok en rask dusj og skiftet klær og sko, smurte meg med solkrem og fylte sekken med maten som planlagt. Etter å ha spist litt pasta og en yoghurt var jeg igjen på vei.

Midt på dagen var det varmt, og jeg passet på å drikke ganske mye, jeg fylte flaskene på alle drikkestasjoner, og også ved noen bekker og elver. Jeg holdt også capsen og trøya våt hele tiden for å regulere kroppsvarmen.

På ettermiddagen begynte jeg å legge en plan for mørkets ankomst.

Jeg vet at jeg sliter når natta kommer, og jeg forventet en tung periode cirka 24-26 timer inn i løpet, derfor begynte jeg å jobbe litt ekstra mentalt for være klar for de tunge timene. Det skulle vise seg at jeg trengte det…

Bilder: Bratte fjell og varmen  (Foto: Luca Roncoroni)

Feil vurdering, veggen… og power-nap

Jeg fylte flaskene og spiste appelsin og eple på matstasjonen, så begynte jeg klatringen mot toppen av Maido, løpets tøffeste klatring med 1700 høydemeter fordelt på 11 km.

Klokka var litt over 22:00, ganske nøyaktig 24 timer etter start, og jeg merket fort at jeg begynte å bli veldig trøtt. Jeg tror jeg sov flere ganger mens jeg gikk, og jeg måtte støtte meg mot steiner og trær for å ikke falle. Jeg stoppet et par ganger og satt meg ned, men jeg måtte stå opp med en gang for å ikke sovne. Det gikk VELDIG sakte oppover, og jeg tenkte på all den tiden jeg mistet; men jeg tenkte også at jeg visste dette skulle komme, og at det ville gå over om noen timer, når solen kom tilbake… og da ville kroppen min “våkne til live» igjen!

Jeg forstod at jeg skulle ha tatt en pause før jeg begynte klatringen, men det var for seint nå, så jeg måtte bare gjøre det beste jeg kunne for å komme til neste stasjon på toppen.

Når stien omsider flatet ut på toppen av fjellet, så jeg at det var mange mennesker som campet, grillet og heiet på oss; det ga meg litt energi og jeg begynte å løpe igjen, selv om det fremdeles gikk veldig sakte. Etter noen minuter var jeg endelig framme på matstasjonen og jeg bestemte meg for å prøve noe nytt; en “power-nap”. Det var første gangen jeg gjorde dette, og jeg håpet at det ville hjelpe, så jeg stilte klokka på 3 minutter og la meg ned for å “sove”…

Når jeg våknet føltes det som om jeg hadde sovet i 10 timer! Jeg var en ny person, jeg følte meg sterk og fokusert, jeg fylte flasker med varm te, spiste litt suppe og så begynte jeg å løpe nedover fjellet.

Ikke bare mennesker som var interesserte i oss løpere…

Med nye krefter etter power-nap’en, følte jeg at jeg igjen hadde kontroll over kropp og hodet, jeg tok igjen flere løpere og følte at konkurranseinstinktet våknet. Men jeg visste også at på de neste 13 km skulle jeg ned 1658 m, og at lårene skulle få jobbe hardt, så jeg forsøkte å løpe lett uten å bremse for mye.

Jeg kom ned til Sans Souci (126 km) midt på natta og hentet min andre drop-bag. Jeg skiftet sko og trøye, fylte sekken med ny mat og byttet batteri på hodelykten, før jeg igjen løp videre.

… og enda flere bratte fjell…

… og noen flate partier…

Mitt første virkelige “mantra”

Når jeg forlot Sans Souci gledet jeg meg for det som skulle komme etter en times tid; solen!

Men jeg kunne aldri ha drømt hvilke følelser jeg skulle få oppleve…

Jeg visste fra tidligere løp at jeg pleier å få en skikkelig energiboost når lyset kommer tilbake, og jeg begynte å tenke på hvordan jeg skulle bruke energien.

Og jeg begynte å gjenta et “mantra”; “jeg skal plukke løpere hele veien til mål, og ingen skal løpe forbi meg”.

Jeg har prøvd dette før, men denne gangen var det annerledes; jeg var overbevist om at mantraen ville fungere, jeg hadde full tro på det! Og jeg var villig til å jobbe for at det skulle bli til virkelighet!

Solen kom tilbake, og jeg slo av hodelykten for siste gang. Samtidig følte jeg det som om jeg akkurat hadde blitt ferdig med oppvarmingen, og jeg nå var klar til å konkurrere, selv om jeg altså allerede hadde vært i gang i over 29 timer!… Jeg tror aldri jeg har følt meg så sterk og fokusert før. 

Det begynte å regne, først kun noen små dråper, men så ganske kraftig, og i løpet av 15-20 minutter ble skogen veldig gjørmete og glatt. Men det så ikke ut til å påvirke meg. Så kom jeg til den beryktede “chemins des anglais” (“den engleske veien”); en gammel vei som engelskmennene bygget på midten av 1700-tallet og som er alt annet enn lett på trøtte bein… Det var krevende, men jeg klarte å ta igjen flere løpere, og det ga meg energi til å presse videre.

“Chemins des anglais”
Det er bare å presse seg videre. (Foto: Flash Sport-Maindru Photo)

Jeg løp på flata, jeg løp oppover, og jeg løp nedover.

På hver sjekkpunkt spurte jeg om min plassering, og jeg satt meg nye mål. Jeg skulle ta igjen flere løpere!

Pausene på matstasjonene var nå redusert til et minimum og jeg fylte alltid flaskene med varm og veldig søt te, som jeg drakk jevnlig. Jeg gjentok mantraet mitt om og om igjen… og jeg pushet alt jeg kunne, hele tiden, i de siste 8 timene.

Langspurten

På Grand Chaloupe, 14 km fra mål, sjekket jeg igjen plasseringen min; på de siste 25 km hadde jeg tatt igjen 77 løpere!

Nå visste jeg at det skulle bli vanskeligere å ta igjen flere, men mantraet presset meg til å forsøke, og det virket som om energien ikke tok slutt, så det var bare å pushe på.

Det var ekstremt varmt på vei opp mot Colorado, ingen skygge og fremdeles veldig glatt og gjørmete, så den siste bakken var ganske tung. Men det var den siste, og så var det bare 5 km ned til stadion i Saint Denis… og til målet!

Den siste nedoverbakken var veldig teknisk, glatt og bratt, men når man har kommet så langt, kjenner man ikke smerten, bare gleden og mestringsfølelsen over å ha klart å krysse øya.

Mine siste meter før mål! (Foto: Flash Sport-Maindru Photo)

De siste meterne inne på stadion var i en slags tåke, jeg hørte alle heiaropene og at speakeren sa navnet mitt. Jeg var glad og stolt. Jeg følte meg ganske bra fysisk, men var overveldet av følelsene.

Dette var virkelig et unikt løp…

Bilder: Målområdet

Kim i mål  
Premiutdeling
Fyrverkeri

Tallene

Jeg krysset mållinjen etter 37:46:20, på 147. plass. Jeg tok igjen 102 løpere på de siste 40 km.

(Kim Olsen fra Fredrikstad, den andre norske deltakeren, kom i mål på 45:09:55 til 558.plass, red.anm.)

Fine finisher-medaljer… (Foto: Franck Oddoux)
og enda bedre t-shirt! (Teksten sier “jeg overlevde!”)
Post-race frokost i Saint Denis smakte bra!

Info

Diagonale des Fous

Km 165/ D+ 9576 m/ D- 9529 m

Sted: La Réunion, fransk øy mellom Madagaskar og Mauritius i Det Indiske Havet

Reise: direktefly fra Paris (Air Austral eller Air France)

Nettside: http://www.grandraid-reunion.com/?lang=en

Dato: 17-20 oktober 2019

Andre distanser: 65km, 110km, 184km/ stafett (3 personer)

– – –

Foto, der annet ikke er nevnt: Luca Roncoroni

Tekst: Luca Roncoroni

Sportsmanden.no

Lik gjerne
Del gjerne
  • 49
    Shares

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.