Norge viste verden vinterveien – igjen!

Høydepunkter, sitater og tall fra rekordenes OL

Så er OL over for denne gang. Etter 18 dager med 102 øvelser i 15 disipliner, er de siste av de rundt 3000 deltakerne i ferd med å forlate PyeongChang og Sør-Korea. For Norges del ble det tidenes OL. Aldri før har en nasjon kapret hele 39 medaljer i et vinter-OL. USA sin rekord på 37 medaljer fra 2010 ble slått. Og da Marit Bjørgen ikke bare sikret seg «tittelen» som tidenes vinterolympier med seier på den aller siste øvelsen, gikk også Norge forbi Tyskland på medaljestatistikken. Landene har like mange gull, men Norge har flest medaljer samlet sett etter den fantastiske fasiten med 14 gull, 14 sølv og 11 bronsemedaljer. Canada tok også 14 gull på hjemmebane i Vancouver-OL i 2010, men både Norge og Tyskland går foran på statistikken med flere medaljer i øvrige valører. Og lille Norge topper altså igjen «alle» listene. En utrolig prestasjon av et lite land med 5,2 millioner innbyggere. Det hårete målet om 30 medaljer, hvorav 10 gull, ble også innfridd med god margin. Så kanskje det er like greit at OL nå er over, det blir nesten litt for mye av det gode.

Jeg sliter med å finne de riktige ordene for å beskrive hvor stor den jenta er både som idrettsutøver og person.
(Vibeke Skofterud om Marit Bjørgen)

Vi skal hverken nevne alle eller rangere prestasjonene her, men velger å trekke frem noe av det som varmet mest, sett med litt kondisjonerte briller. Og vi kan ikke unngå å starte med det siste – og for mange det beste – Marit Bjørgen sitt gull på OLs aller siste øvelse, 30km klassisk, der hun både forsvarte gullet fra Sotsji og altså sikret at Norge ble beste nasjon. For ikke bare var det Marits første individuelle gull i lekene. Det befestet også posisjonen som tidenes vinterolympier. 8 gull har både Bjørn Dæhlie og Ole Einar Bjørndalen også kapret, men Marit har med sine 15 medaljer et par mer enn de to nevnte mannlige legendene. Kun den russiske turneren Larissa Latynina har flere OL-medaljer hvis en også tar med sommer-OL, med sine 18 medaljer.

Tidenes vinterolympier! Mye fint er sagt om Marit Bjørgen, som her bæres på gullstol etter å ha tatt sitt OL-gull nummer 8, symbolsk nok med startnummer 8, på OLs siste dag. På forsidebildet sklir hun over mål og setter et fantastisk punktum for tidenes norske medaljerush. Her holdes hun oppe av de tre andre på tremilslaget, Ragnhild Haga – gullvinneren på 10km fristil og stafett (t.v.), Heidi Weng og Ingvild Flugstad Østberg.

Litt synd at ikke Ole Einar Bjørndalen fikk anledning til å pynte på statistikken eller forsvare sin eventyrlige gullbragd fra Sotsji for 4 år siden, han hadde neppe gjort seg bort i en skiskytterleir som opplevde store svingninger både i prestasjoner og i vindforhold, men han kunne i hvert fall juble for gullmedaljen til fru Darja Dombratsjeva, da hun sikret hviterussisk stafettgull på en dramatisk siste-etappe. Og siden vi er innom skiskyting, så kan vi ikke unngå å nevne Johannes Thingnes Bø sitt utrolige gull på 20km med 2 tilleggsminutter – og seiersklemmen han fikk av forbildet og broren Tarjei målområdet etterpå. Rørende – og veldig fortjent. I skiskyttersammenheng må vi nesten også nevne den overraskende seieren til Sverige i mennenes stafett, der nok det gamle slagordet om at sølv er nederlag var gjeldende for det norske laget, slik stafetten utviklet seg. Mens sølvmedaljen til Marte Olsbu på sprinten var god som gull.

Da Silver-Stina ble Gull-Stina

Tilbake til langrennsleiren, så slo også det norske landslaget alle gamle rekorder med hele 14 medaljer, en mer enn det gamle Sovjetunionen tok i det norske fiasko-OL i Calgary i 1988, og hele 7 av medaljene våre var gull. Langrennskongen ble Johannes Høsflot Klæbo med 3 gull i sitt første OL – som første mannlige vinterolympier som har klart det før fylte 22 år. En fantastisk prestasjon! OL-dronningen Marit Bjørgen endte med 2 gull, 1 sølv og 2 bronse, men stod uten sitt individuelle gull helt til OLs siste øvelse.

Men Bjørgen får aller mest ros for den personen og det forbildet hun er. Hun fremhever og støtter alltid laget og gleder seg over konkurrenters suksess også, både norske og utenlandske. Alle husker vel hvordan hun avgjorde stafettduellen mot svenskenes Stina Nilsson, som selv hadde et strålende OL og endelig ble kvitt merkelappen «Silver-Stina» etter seieren på sprinten – i hvert fall midlertidig – for det ble igjen nettopp sølvmedaljer på begge stafettene for Sverige og Stina.

Jeg overrasket meg selv der!
(Marit Bjørgen om å ha spurtslått Stina Nilsson på stafetten)

Rørende var det da Marit seilte over mål til norsk stafettseier, og det første hun gjorde var å gi uheldige Astrid Uhrenholdt Jakobsen en god klem, som etter å ha blitt akterutseilt på andreetappen av Charlotte Kalla var svært lei seg og nok fryktet for at hun skulle bli syndebukk og ødelegge gullfesten for lagvenninnene. Når det heldigvis ikke skjedde, var det imidlertid minst like mye Ragnhild Haga sin fortjeneste etter sin kjempeløp på tredje etappe, som Bjørgens. For Haga har, sammen med Simen Hegstad Krüger, vært OLs store norske overraskelse og gjennombruddsløper i langrennsleiren.

Begge to har riktignok vært knallgode hele sesongen og var klare medaljekandidater i OL, men at Haga skulle gå helt til topps på 10km fristil og Hegstad Krüger på 30km med skibytte var likevel to herlige overraskelser. Også måten de begge gjorde det på, ikke minst Hegstad Krüger som vant sitt OL-gull på den aller første langrennsøvelsen etter å ha gått skikkelig «på snørra» innledningsvis, både rørte og imponerte en hel langrennsnasjon, som kanskje er altfor bortskjemt med store prestasjoner og mesterskapsgull.

Ingen barnestjerne. Simen Hegstad Krüger har vært tålmodig og gått gradene. I Romjuslrennet på Sjusjøen så sent som i 2014 ble han nummer 55. Her er han i samme renn året før. (Foto: Frode Monsen / Sportsmanden.no)

 

Fra knall og fall…
… til nærmest uvirkelig seiersjubel!

 

 

 

 

 

 

 

 

At det ble trippel norsk på 30km må selvsagt nevnes som ett av de store høydepunktene. Martin Johnsrud Sundby fikk sin eneste individuelle medalje med sølvet, men kunne likevel dra hjem fra OL med to gull i bagasjen, fra begge stafettene. Og nesten enda mer gledelig var bronsen på tremila til Hans Christer Holund. For det var nærmest opplest og vedtatt at Holund ikke kunne spurte og således var sjanseløs på medaljer i fellesstarter. Men så distanserer Lyn-gutten alle utlendinger og tar bronsemedaljen på skiatlon-distansen. At han leverte et svært sterkt løp og kjempet om pallen også på 15km fristil burde sikret han en plass på stafettlaget også, der Didrik Tønseth likevel ble foretrukket på første-etappe. Holund fikk mye ros for måten han taklet den vrakingen på.

Den tidligere juniorverdensmesteren Hans Christer Holund hadde flere sesonger på det jevne langt fra rampelyset, før han virkelig har fått gradvis og stadig fremgang de siste årene. Her er han på vei til 2.plass i Romjulsrennet på Sjusjøen i 2014. Trolig hadde han på den tiden ikke så store forhåpninger om at han skulle ta olympisk medalje noen år senere. (Foto: Frode Monsen / Sportsmanden.no)

Heldigvis ble heller ikke de tapte sekundene på stafettens to første klassiske etapper avgjørende, mye takket være Simen Hegstad Krüger som leverte en knallsterk tredje-etappe – og ankermannen vår da. Som alle vet, var det hverken legenden Petter Northug jr eller han som ble utnevnt som Norges ankermann allerede i fjor høst, Finn Haagen Krogh; men unggutten Johannes Høstflot Klæbo.

Nå er jo ikke Klæbo hvem som helst og trolig er han verdens mest rutinerte 21-åring, men mange har nok ikke skjønt hvilket enormt press trønderen har hatt før dette OL. Det var ikke sikkert at han hadde lyst å gå siste-etappen, uttalte han til VG før OL, og Johannes innrømmet også etter sprintgullet – da han ble tidenes yngste mannlige OL-vinner i langrenn – at han var blitt mange, mange kilo lettere med den seieren; at han hadde slitt med lite søvn og nerver og følt presset på kroppen, selv om det ikke så sånn ut da han tilsynelatende lekte med konkurrentene i selve sprinten.

JUBEL OG LETTELSE: Johannes Høstflot Klæbo har blitt tidenes yngste mannlige OL-gullvinner i langrenn.

Brødskivene er som lim hver dag nå!…
(Johannes Høstflot Klæbo om nervøsiteten før lagsprinten)

Og før lagsprinten var han om mulig like nervøs som sin langt mer erfarne makker Martin Johnsrud Sundby – begge fleipet de etterpå med hvor forferdelig dag dette hadde vært og hvor tøft de hadde hatt det i forkant av konkurransen. Aldri har vi heller sett Martin juble så hemningsløst som når Johannes skled over målstreken i finalen. Det var en enorm gledesutladning og lettelse for begge to, for øvrig etter et perfekt taktisk opplegg som de begge gjennomførte til punkt og prikke.

JAAAA!!!! Vi klarte det!!

Vi har vært en dualitet av en nerveklump i dag, men fantastisk når vi klarte det! (Martin Johnsrud Sundby etter gullet på lagsprinten)

Så tilbake til den tradisjonelle stafetten; det var nok en allerede noe «lettere»  Johannes som igjen satte inn det berømte Klæbo-rykket, et rykk selv Petter Northug jr. på sitt aller beste skulle hatt problemer med å følge – og avgjorde det som for flere enn Thomas Alsgaard er selve indrefileten og høydepunktet i OL; herrestafetten i langrenn. Og selv om vi ikke har glemt hverken Finn Haagen Krogh sin legendariske og heroiske sisteetappe da Norge sikret VM-gullet i Lahti i fjor eller at Petter Northug snøt svenskene for stafettkonfekten på hjemmebane i Falun-VM – så er det noen år siden vår ankermann kunne sikre Norge gull på herrestafetten i et OL. Sist det skjedde var i OL i Salt Lake City helt tilbake i år 2002!

Men i Norges kanskje vel nasjonalistiske seiersrus er det også hyggelig – og bra – at andre nasjoner også forsyner seg litt av medaljefatet. Charlotte Kalla imponerte stort da hun vant 15km med skibytte og parkerte både Bjørgen og alle de andre på slutten – og Dario Cologna ble historisk da han ikke bare forsvarte 15km-gullet fra Sotsji, men ble den første i OL-historien som vant samme langrennsdistanse i tre OL etter hverandre.

Idrettsglede! Kikkan Randall og Jessica Diggins

Men aller kulest var kanskje de historiske amerikanske jentene som tok gull på sprintstafetten, etter at veteranen og Norgesvennen Kikkan Randall overrasket med å holde bakskiene til Kalla og Bjørgen på samtlige runder, før humørsprederen Jessica Diggins spurtslo de to beste spurtene de siste årene, svenske Stina Nilsson og vår egen Maiken Caspersen Falla, til ellevill amerikansk seiersjubel etter landets aller første langrennsgull i OL noensinne! En veldig populær seier og et OL-gull er stort, ikke minst i USA.

Moro, imponerende og historisk var også alpinistene sin innsats, der legenden Aksel Lund Svindal ikke bare ble tidenes første norske OL-mester i utfor da kompisen Kjetil Jansrud attpåtil sikret norsk dobbeltseier; han ble også med sine 35 år den eldste alpinist som har tall OL-gull. Og Ragnhild Mowinckel viste oss OLs bredeste smil etter sine to fantastiske sølvmedaljer da hun ble første norske kvinnelige alpinist som tok en OL medalje siden 1938! Hvem sier at sølv er nederlag?

Til slutt må vi selvsagt nevne skøytegutta våre; først tusendelsdramaet der Sverre Lunde Pedersen tok bronse på 5000m, før Håvard Holmefjord Lorentzen tok Norges første OL-gull på formel 1-distansen 500m siden 1948, – etterfulgt av sølv på 1000m – og lagtempogutta som satt prikken over i-en med sitt sensasjonelle gull. Endelig fikk da også Håvard Bøkko sin velfortjente gullmedalje på tampen av en lang karriere som nok hadde vært adskillig mer glamorøs om han ikke hadde vært så uheldig å være jevngammel med tidenes desidert beste skøyteløper Sven Kramer.

Det var kult å stå øverst på seierspallen og se ned på Sven Kramer!
(Håvard Bøkko etter lagtempogullet)

Og med skøytebragdene fikk Bergen plutselig tre utøvere som har tatt gullmedalje i et vinter OL. Før lekene i PyeongChang hadde dette aldri noensinne skjedd. At det var mulig nå, skyldes forutseende ildsjeler som kjempet mot fordommer, vindmøller og regnbyger i Fana på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. En kamp som til slutt ble kronet med seier da en utendørs kunstisbane så dagens lys i regnværsbyen i 1991. Det er en annen historie, men uten nettopp den banen hadde det heller ikke blitt skrevet norsk skøytehistorie i Sør-Korea i 2018.

Og snipp, snapp, snute, så var også OL-eventyret 2018 ute….

Et eventyr med happy ending!

 

Alle bilder der ikke annet står nevnt: skjermdump fra TV. 

Sportsmanden.no

Takk for at du leser Sportsmanden. For å kunne fortsette å produsere inspirerende reportasjer og bildeserier avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

#bbbbbb;background:#FFFFFF none;display:inline-block;" title="certified 26 February 2018 11:56:42 UTC by Digiprove certificate P980752" >Digiprove sealCopyright secured by Digiprove © 2018
Lik gjerne
Del gjerne