Miami Marathon 2018: Don Johnson og jakten på drømmemedaljongen!

Av Christian Odgaard

“I’m just a simple guy swimming in a sea of sharks.” Sonny Crockett (A.K.A. Don Johnson)

INTRO:    

På 80-tallet var det bare en ting som gjaldt for prepubertal-ungdom uten tilgang til verken Iphone eller Netflix – Detektimen! Denne magiske stunden hver fredag kveld, gjerne sensurert av foreldre som syns det hele var for voldelig, gikk over til et helt nytt nivå i 1986. Da ble den eks-alkoholiserte kriminalbetjenten Jim Bergerac og den kanskje enda mer trauste Derrick, i sin lyse trenchcoat og mørke skinnsko, utfordret hver tredje uke av de overkule nykommerne Sonny Crockett og Rico Tubbs i den nye banebrytende krimserien Miami Vice. Godt voksne etterforskere og konservative settinger ble med ett erstattet med sol, strender, fet musikk av U2/Phil Collins/Depeche Mode, raske båter og smellvakre damer med Sørøst-tuppen av USA som sitt naturlige habitat. Spesielt Crockett, spilt av Don Johnson, tok skjermen med storm og bare blåste oss fullstendig av scenen (i starten kun gjennom levende skildringer i skolegården på mandagsmorgenene fra dem som faktisk hadde fått lov til å se på Detektimen noen dager tidligere!).

Crockett var en mann av få ord og med en steintøff attitude som bestandig var solbrun og aldri hadde på seg tilfeldige klær fra nederst i klesskapet – han kjørte heller bestandig antrekk! Pastellfarget dress med trang hvit t-skjorte under, hvite slip-ons uten sokker, Wayfarer shades og todagers-skjegg var gjerne grunnpakka til mannen som hadde perfeksjonert den hårfine balansen mellom badass detective og følsom kvinnebedårer. Krimkongen Derrick var nærmest over natten tvunget helt ned i knestående – det var utvilsomt Sonny Crockett og Miami Vice som nå var den nye vinen både for gutta og jentene på fredagskveldene i Søndre Buskerud!!

28 år etter at NRK tok Miami Vice av skjermen skal jeg siste helgen i januar 2018 endelig nå selv få reise i selveste Don sine fotspor! Kompisen min har måttet kansellere turen sin så oppholdet blir helt uten makker. Det er selvsagt dumt, men samtidig også helt håndterbart da flere av mine mest interessante løpseventyr utenlands nettopp har vært helt på egenhånd!

PRE-RACE:

«Mitt lille land / Et lite sted, en håndfull fred / Slengt ut blant vidder og fjord.» Selv en selverklært trekkfugl som undertegnede blir stolt der jeg beskuer et snøkledd fedreland fra flyvinduet på vei til New York fredagen før løpet.
«New York, concrete jungle where dreams are made of…….» På Newark Liberty Airport i New Jersey sender jeg et kjapt blikk bort på den karakteristiske Manhattan skylinen før jeg boarder innenriksflyet til «The Sunshine State». 5 enorme maratonopplevelser har jeg hatt i NYC, men nå er det kun drømmen om å erobre Miami’s gater for første gang som gjelder!
«I can feel it coming in the air tonight, oh Lord / I’ve been waiting for this moment for all my life, oh Lord!» Å ankomme helt himmelske Four Seasons Hotel Downtown Miami fredag kveld er bare mitt store personlige Don Johnson-øyeblikk! Når Tom Cruise ikke dingler i Prekestolen eller Britney har fri er det visstnok her de gjerne bor når de besøker Miami. Jeg samler som tidligere nevnt ikke bare på løp, men også på store hotellopplevelser og utsikten fra hjørnerommet mitt scorer høyt!
“What’s the story morning glory?” Med mye tidsforskjell i kroppen våkner jeg grytidlig lørdag natt/morgen med øyne vidåpne som gigantiske ovale kakefat! Kl. 09:15 busses vi ut med skolebusser til det supertrendy Wynwood Art District der Expo’en med nummerlapputdelingen finner sted. Det hele er veldig sømløst og proft.
«It’s not Miami without you» sa dem……. Intet snakk – en erkeklassisk Expo-posering!
Wow, wow, wow!! På standen som promoterer BFF Miracle Body Buffer får jeg selv prøve den fantastiske elektriske triggerpunktbehandleren! Dette er kjærlighet ved første berøring – jeg gyver løs på lår-og lyskesonen med begjær og iver – ikke et eneste triggerpunkt skal slippe unna nå! Jeg forlater standen som rene Gummi-Tarzan med slarkete lyske- og lårmuskelatur og klar for morgendagens race.
Første halvdel av Miami marathon må jo bare være en av de råeste løpstraseene der ute hvor man kombinerer Downtown Miami med løping over de magiske broene frem til og tilbake fra gledelige Miami Beach! Når halvmaratonløperne springer i mål ved Bayfront Park fortsetter dem som løper hel ned til vending i Coconut Grove før man løper tilbake til Downtown igjen med en liten innlagt «strafferunde» ut på vakre Rickenbacker Causeway. Løypen er generelt en flat og rask lekkerbisken bortsett fra litt stigning over et par av broene. For en sightseeing det hele er!!!

RACE DAY:

“But until the gates are open / I just want to feel this moment!” Rett før starten kl. 06 søndag morgen runger eggende toner fra Christina Aguilera og en alltid like aggressiv Pitbull utover høyttaleranlegget Downtown Miami ved American Airlines Center (hjemmebanen til basketlaget Miami Heat). Og der, som manna fra himmelen, hører jeg plutselig Ariana Grande’s nydelig røst synge «One Last Time». Jeg kjenner en salig ro spre seg utover kroppen min rett før startskuddet går og ca. 14000 halvmaratonere og 3000 helmaratonere legger i vei! «Nu kör vi!»
Alle mødres «l’heure bleue» eller den blå timen som vi sier i Norge. Det er bare så vilt rått å løpe over broene på vei ut til Miami Beach med fantastiske Downtown og USA’s tredje høyeste skyline som lekkert bakteppe. Jeg merker dog umiddelbart at dette, ikke uventet, kommer til å bli «en tøff dag på kontoret» så jeg bestemmer meg for å se minst mulig på klokken underveis og bare kose meg så godt som rå er……
Miami føles ganske stor, men er egentlig en relativt liten by med kun litt over 400 000 innbyggere (USA’s fireogførtiende største by). Greater Miami Area har derimot over 6 millioner innbyggere og er USA’s åttende største område. Mektig er Miami uansett også når det lysner!
Ute på Miami Beach, byen med 90 000 innbyggere, blåser det ekstremt som man ser på palmene på bildet! Vi løper langs legendariske Ocean Drive på South Beach – stripa for de rike og berømte. Blant annet passeres Versace Mansion – boligen der stjernedesigneren Gianni Versace, mannen bak mange av klærne til nettopp Don i Miami Vice, helt tragisk ble skutt og drept på vei hjem fra en morgentur i 1997 av en seriemorder. Den aller første Miami Vice episoden ble forøvrig også spilt inn i Versace Mansion så her snakker vi hellig grunn.
«Og du ga mæ et smil – isbjørn i sommarland – Ingen får ta fra dæ – Kvitfargen du viste me!» Ved passering 15 km på vei over Venetian Causeway mot San Marco Island smiles det tappert, men jeg begynner å skjønne at bare det å komme seg til mål i dag er alt annet enn ferdigscora. Temperaturen har steget til rundt 26 grader og luftfuktigheten er på grensen til det ekstreme. Overgangen fra norsk vinterløping i Frognerkilen til eksotiske Miami er mildt sagt brutal!
På vei siste stykket fra Venetian Islands, med alle sine luksusboliger, og inn til sentrum igjen av Miami er det bare usannsynlig stilig – få av mine 37 gjennomførte maraton kan slå denne magiske traseen! Jeg titter bort på Star Island litt til sør for oss – øyen selveste Don selv bodde på under mange av Miami Vice årene. Miami har kallenavnet «Capital of Latin America» og jeg er omgitt av løpere fra Puerto Rico, Den dominikanske republikk, Colombia osv.
«What doesn’t kill you makes you stronger» sang visst Kelly Clarkson… Men nå begynner det å bli skikkelig kladdeføre og jeg er ikke engang halvveis. Fortvilelsen lyser ut av ansiktet mitt!
«Come on – only one Mile left…!” Det elleville Miami-publikummet oppmuntrer halvmaratonløperne til å ta ut det aller siste rundt 19 km, men presterer samtidig å psyke ut helmaratonløperen Odgaard i samme slengen! Jeg er i full Despacito- (les slow) mode nå selv om halv passeres på ca. 1:32.
På vei nedover mot Coconut Grove begynner jeg å gå fullstendig opp i liminga. Ved ca. 25 km spiller noen tilskuere høyt Mariah Carey’s episke sviske «Hero». Det gir meg faktisk en liten svulstig opptur før jeg raskt er helt nede på stålet igjen. Sola steker nå og det er den mest ekstreme luftfuktigheten jeg har vært borti under noe løp. En voksende kvalmhetsfølelse indikerer at jeg også har fått i meg for lite væske. Ved passering 32 km er det full kok – en eldre dame spyler meg heldigvis forbarmende ned med en hageslange mens vi løper forbi et boligstrøk. Avkjølende og fantastisk digg, men effekten er så altfor kortvarig. Det eneste jeg fokuserer på nå er basic’en: »ikke begynn å gå, ikke begynn gå!» Jeg er ikke lenger bare i kjelleren – jeg er i ferd med å grave meg videre ned derfra også.
Miami Rock City!!! De siste hundre meterne er så vonde, men samtidig også så fantastisk emosjonelle da man løper rett inn i en voldsom støytunnel. Miami, byen som både har blitt fremhevet som USA’s reneste og rikeste, leverer et så utrolig vakkert, sjarmerende og stilig arrangement som bare blåser meg av scenen!
Nettotiden på 3:18:03 er 41 minutter bak egen pers og min nest dårligste maratontid noensinne, men jeg er allikevel veldig glad og stolt! Det som koster mest smaker best og i dag har jeg bare gravd helt ekstremt dypt. Tiden holder uansett til topp 3% totalt i maratonet og jeg ender opp som nr. 71 (etter å ha passert som nr. 73 etter 20 km). Selv om det var ekstreme forhold under løpet erkjenner jeg allikevel at jeg det siste året har slitt med den ungdommelige sulten på gode tider og ikke minst motivasjonen til å trene mye. For meg nå dreier det seg mer om jakten på fine turer og gjerne litt spesielle løp samt at det å være påmeldt til konkurranser i seg selv kvalitetssikrer at jeg alltid holder meg fit. Hjelp – jeg har blitt soft!!!
Det er masse godfølelse i målområde ved Bayfront Park selv om jeg både er kvalm og uvel. Det er en svært generøs utdeling av både mat og drikke til utslitte løpere som alle har levert varene. Stor kudos til arrangøren – alt i målområdet er knallbra!
«Because You’re Worth It!» som vi hadde som slogan da jeg jobbet som Brand Manager i L’Oréal! Et par iskalde meksikanske bjørnunger (Dos Equis) ved bassengkanten tilbake på hotellet igjen etter løpet føles i hvert fall veldig innafor ut!
«My precious…..!!!» Miami Marathon har blitt beryktet for sine helt fantastiske medaljer og årets versjon tar bare kaka og er nesten verdt turen til USA alene! Diger, i gull og med bevegelig element i midten – selv rapperen 50 Cent hadde nok blitt mo i knærne hadde han sett denne godbiten!!! Medaljen er faktisk så lekker at jeg bare må ta den med på beachen for en liten photoshoot i sanden….!
Man blir kanskje ikke 110 år gammel dersom man bare spiser tykke amerikanske pannekaker nydusjet i store mengder kanadisk lønnesirup og med et par pølsesnabber «on the side», men dagen derpå er det bare helt velfortjent å starte dagen med nettopp dette! Himmelsk!!
På mandag formiddag er det tid for en melankolsk rusletur langs strandkanten på South Beach. Her vandret jeg også som liten gutt tilbake på starten av åttitallet – tiden flyr bare så altfor fort skjønner man bare mer og mer jo eldre man blir. Den halvgamle hobbyfilosofen fra Drammen rir igjen!
«Those Miami nights…!» Legendariske Fontainebleau Miami Beach Hotel – hotellet kjent fra blant annet filmene Goldfinger og The Bodyguard besøkes mandag kveld. Jeg rigger meg til i den legendariske lobbybaren Bleau Bar, men ser verken snurten av Kate Hudson eller DiCaprio. Det blir heller enveiskommunikasjon med min gode, grønne og ikke minst ekstremt lojale hollandske venn!
Maui halvmaraton samt New York, Boston, Chicago, Big Sur, Los Angeles og nå Miami maraton var de amerikanske løpene jeg en gang i tiden satt opp på drømmelisten min. Nå har jeg plutselig løpt dem alle! Ringen føles derfor på mange måter sluttet når jeg tirsdag ettermiddag fornøyd vender snuten hjemover til Oslo og min kjære familie igjen. Miami hel-/halvmaraton kan bare anbefales veldig – rask og særdeles severdig trase, herlig stemning/vibe, den råeste medaljen der ute og det at Miami midtvinters i seg selv er utrolig digg er bare noen av mange hardtslående argumenter for å melde seg på dette løpet som allerede har blitt en aldri så liten personlig favoritt!!

THANK YOU MIAMI!!!

                         

                          Photo: Fitbit Miami Marathon & private pictures.

            

 

                                                                         

 

#bbbbbb;background:#FFFFFF none;display:inline-block;" title="certified 18 February 2018 09:41:31 UTC by Digiprove certificate P977163" >Digiprove sealCopyright secured by Digiprove © 2018
Lik gjerne
Del gjerne