New York, New York! I want to be a part of it!
Løpsrapport fra New York City Marathon – Av Jann Post
Over 50 000 maratonløpere sitter og venter i samme område. Starten er fortsatt noen timer unna og det er fortsatt god tid til å bli nervøs. Gressplenene rundt Fort Wadsworth på Staten Island er fylt opp med folk som tenker på det som skal skje. 50 000 løpsplaner finpusses og justeres. Så mange drømmer og mål skal forhåpentligvis realiseres i løpet av dagen. Det er 50 000 grunner til at folk står i dokø, ligger henslengt, småprater, fryser, klapper terapihunder og plasserer energigeler i lomma akkurat nå. Mange kommer til å bli skuffa. Enda flere kommer til å få det fryktelig vondt. Og en god del kommer til å bli jublende glade. De kommer til å oppleve en endorfinbonanza og lykkefølelse de sjelden opplever i livet. Jeg har et sterkt ønske om å være en av dem etter målgang. Men frykter samtidig at dette kommer til å bli svært slitsomt og vondt. Det er det som gjør meg lettere nervøs.
Jeg er ikke god til å vente. Det har jeg aldri vært. Derfor er jeg lettet over at Frank Sinatras stemme runger ut av høyttalerne. New York, New York spilles alltid rett etter startskuddet. New Yorks gater ligger for våre føtter. Veien går fra Staten Island over til Brooklyn, videre til Queens, før Manhattan venter på andre siden av Queensboro Bridge. Det er der det egentlig begynner. Rettstrekka opp 1st avenue er allltid lang. Snarturen innom Bronx virker alltid som en unødvendig omvei, og Central Park er aldri så kupert som på slutten av en maraton.
Men det er lenge til nå. For øyeblikket nyter jeg energien av at det enorme startfeltet som settes i bevegelse. Såvidt inne på Verrazano broen kan jeg se eliten langt oppe i bakken, jeg ser Manhattan skyline langt ute til venstre og litt nærmere Anders Södergren. Langrennsløperen med OL-gull og VM-medaljer løper rett ved siden av meg. Jeg har kommentert han mange ganger før han la opp. Nå skal han løpe sin første maraton. Vi har snakket sammen før start og har omtrent den samme løpsplanen. For meg er det en ære bare å løpe ved siden av Kollen-vinneren.
Hovedmålet er å løpe under 2.40 for første gang på fem forsøk i New York. Men jeg har også en litt mer hårete målsetning. Jeg vil løpe mitt beste maraton noensinne. Det betyr ikke personlig rekord, for den er satt under perfekte forhold i den flate løypa i Berlin. 2.33.32 føles helt urealistisk i New York. Men jeg har vurdert det slik at hvis jeg løper under 2.36 i den mye tøffere løypen i New York, så er det mitt livs beste løp. Så det er dagens drømmemål. Akkurat nå truer imidlertid vinden de planene. På toppen av Verrazano-broen blåser det heftig midt i mot. Vi har løpt to kilometer. De har vært tunge i motvind og oppoverbakke. Jeg håper det blir bedre på den andre siden, for klokka gir positive tilbakemeldinger.
Vel nede på Brooklyn-siden kommer en nordmann jeg ikke kjenner opp på siden og spør hva planen er. Svaret er enkelt. Jeg vil løpe 3.40 minutter per kilometer når det flater ut og kjenne etter om den farten virker fornuftig. Den ukjente løperen, som viser seg å være triatleten Trond Atle Smedsrud, sier at han er med på den planen. Før start snakket jeg med flere nordmenn med omtrent samme plan. Jeg ser etter dem, men ser ingen. Håpet er at det danner seg en gruppe, slik at vi kan hjelpe hverandre.
Den femte kilometeren er den første som er nogenlunde flat. Vinden har løyet og det er først nå jeg vil få et fornuftig svar på hvilken fart jeg kan løpe i. Jeg prøver å roe ned etter utforløpingen og etablerer en marsjfart som jeg tror kan vare resten av løpet. Frekvensen skal være god og det må føles ganske lett. Flytfølelsen innfinner seg ganske fort, spørsmålet er bare hvor hvor fort det går.
– Hva har du i kilometertid på klokken, spør Sødergren.
– Akkurat nå står det 3.31, svarer jeg etter å ha sjekket.
– Min også, svarer Sødergren.
Det var i raskeste laget. Det visste vi begge. Men jeg synes det gikk lett. Følelsen var riktig, men klokken sa det gikk for fort. Så skulle jeg stole på følelsen eller klokka? Jeg satset på at jeg ikke var for høy på adrenalin og stolte på følelsen. Mine 12 tidligere maraton har gitt meg litt erfaring, men jeg har også vært inne i nok syketelt til å vite at alt kan skje.
De neste kilometerne fløt fint på i et lettløpt parti av løypa. Farten holdt seg på lave 3.30-tallet og jeg var toneangivende i det som var i ferd med bli en fin gruppe. Løpet var i ferd med å sette seg og jeg likte situasjonen. På begge sider av veien mot sentrale Brooklyn er det tjukt av folk. Terroren på Manhattan tidligere i uka har ikke skremt folk fra å komme ut. Alt er som det pleier, bortsett fra at jeg er blitt fortalt at lastebiler sperrer innkjøringer og at det ligger skarpskyttere på hustakene. Det er jeg ikke i nærheten av å tenke på nå. I stedet tester jeg tilskuerne med et lite publikumsfrieri. Svaret er massivt. Jubelen stiger mange hakk. Energien slår mot meg og jeg oppdager at jeg plutselig ligger 10 meter foran resten av gruppa. Det er sikkert ikke lurt, men det er fantastisk moro. Sødergren er bortskjemt med publikummet i Holmenkollen og Falun. Dette er det nærmeste jeg kommer i mitt liv. Jeg nyter det og ser litt på løperne rundt meg. Flere av de smiler bredt. Jeg gliser.
Fram mot 17-18 kilometer var det mange i gruppen som er ivrige på å dra. Noen liker å dra på nedover, andre oppover. Jeg ligger mer midt i gruppa for å spare så mye energi som mulig. Tankene er hele tiden på å holde frekvensen oppe og løpe så lett som mulig i den farten som blir holdt. Jeg blir ikke med på noen drastiske fartsendringer av noe slag. Når vi nærmer oss halvveis har gruppen dessverre blitt mindre. Den strekker seg ut i alle retninger. Mange har falt av bak og noen få har dratt fra ved å holde stor fart i utforbakkene. Jeg skjønner at her er det bare å stole på seg selv resten av løpet.
I det jeg ser banneret som markerer for 13,1 miles, eller 21,0975 meter om du vil, så hører jeg kjente toner fra et av mange band langs løypa: .. we are halfway there..
Bon Jovi sin Living on a prayer har aldri vært bedre timet for meg. Jeg gliser igjen og får lyst til å synge med. Men det har jeg verken stemme eller pust til. Allikevel konkluderer jeg med at jeg føler meg bra.
– Tror du at du kan holde samme fart en halvmaraton til?, lyder kontrollspørsmålet til meg selv.
Sannheten er at jeg ikke har spesielt stor tro på det. Min egen klokke viser 1.16.08 ved passering halvveis. Kopierer jeg det setter jeg pers med over minuttet. Jeg skyver tanken kjapt bort med at siste halvdel er betydelig mer kupert. Jeg kan allerede skimte Queensborough Bridge i høyden. Hjernen begynner derfor å regne på hva som skal til for å løpe 2.35.xx. Da holder det med 1.19 siste halv. Det føles mer overkommelig her i New York. Jeg titter over mot skyskraperne i finansdistriktet på Manhattan og tenker at det er langt igjen. Løpet har egentlig ikke begynt.
Etter 24 kilometer svinger løypa hardt til venstre. Den enorme stålkonstruksjonen Queensboro Bridge venter. Jeg løper inn på broa i god forfatning, men vet av erfaring at nå endrer løpet karakter. Denne broa har gitt meg trøbbel flere ganger. En ting er at det er hardt og uvant med en kilometer motbakke så langt ut i et løp. Rytmen og steget må endres og pulsen har lett for å gå opp. Verre har utforbakken ned mot Manhattan vært. Rask utforløping på relativt slitne bein har flere ganger sørget for at lårmuskulaturen min har takket for seg alt for tidlig i dette løpet. Derfor har jeg spesialtrent litt på det som venter meg denne gangen. På de to siste harde langturene mine har jeg lagt inn kupert terreng mot slutten. På min lokale New York trasé hjemme på Råholt har det også vært 2 kilometer nedover etter to og en halv mil. Der har jeg løpt fort for å herde meg for det som venter. Nå får jeg svaret på om det har fungert.
På min lokale New York trasé hjemme på Råholt har det også vært 2 kilometer nedover etter to og en halv mil. Der har jeg løpt fort for å herde meg for det som venter. Nå får jeg svaret på om det har fungert.
Respect the bridges, sier New York-veteranene. Derfor prøver jeg å ikke løpe for fort opp broa. Jeg ser tydelig tegn på at flere foran meg har åpnet løpet for hardt. Det gir meg motivasjon. Oppe på toppen av broa kan jeg virkelig føle at skyskraperne kommer nærmere. Så bikker det utfor. Jeg prøver å holde litt igjen. I fjor var det her jeg fikk de første tegnene på at jeg kom til å få trøbbel. I år er jeg mye bedre forberedt. Klokken gir god respons selv om jeg føler at jeg løper med god kontroll nedover. Lårene holder koken. Det gjør meg optimistisk og fornøyd. Jeg er så happy at jeg går for et nytt publikumsstunt.
Det finnes ikke et sted i løypa det er flere tilskuere enn der vi svinger av Queensboro Bridge og inn på 1st avenue. Det er flere tusen tilskuere som står tett i tett på andre siden av gjerdet på begge sider. Jeg løper yttersving for å komme nærmere publikum. Jeg legger en hånd bak øret, og gestikulerer så godt jeg kan for å få opp volumet. Nok en gang viser det seg at løperne foran meg i løypa har vært en smule mer seriøse. For publikum er ikke lei. Responsen er enorm for en hobbyløper. Det er et herlig kok. Som nok koster meg noen sekunder der og da. Men jeg tar med meg energien langt bortover den alt for lange 1st avenue. Slike opplevelser gjør New York Marathon helt unikt.
Betongen på den lange avenyen pleier å endre løpsfølelsen min. Det er her det virkelige slitet begynner. Veien bølger forsiktig fram mot passering 30 kilometer og videre til broa over til Bronx etter 32 kilometer. GPS-klokka viser at jeg fortsatt holder farten fra første halvdel. Det går lettere enn det har gjort på samme sted tidligere. Men jeg begynner å bli preget. Gelen jeg tar rundt 30 kilometer kommer delvis ut igjen gjennom nesa. Jeg føler også at vinden jobber litt i mot igjen. Nå skulle jeg gjerne hatt en rygg å løpe i. Men jeg er den eneste som løper i min fart. Rundt meg har løpet begynt å kreve sine ofre. Det er mange som kommer i retur. Jeg er fortsatt engstelig for å bli en av dem, så jeg jobber hele tiden med å holde rytmen og steget så uanstrengt som mulig. Veggen kan komme fort. Hver kilometer som passeres tar jeg som en seier.
I fjor tok det slutt ved 32 kilometer. Nå passerer jeg skiltet i større fart. Jeg bestemmer meg for å sjekke tiden min om 195 meter. Da vil jeg ha nøyaktig 10 kilometer igjen. Som tenkt, så gjort. 1.56.00 sånn omtrent sier klokken. Så prøver jeg å regne. Det går tregt i topplokket. Jeg er sløvet ned og bruker noen hundre meter på å bli sikker. Løper jeg siste mila på 37.30 eller fortere, så blir det ny personlig rekord. Da må jeg holde 3.45 i snitt herfra og inn. Kan det gå? Akkurat her og nå føles det fort. De flate kilometerne er straks over. De siste 6 kilometerne langs og i Central Park har sugd livet ut av meg før. Så jeg skyver igjen tanken på pers bort. Nå er det en kilometer av gangen som gjelder.
Broa fra Bronx og over til Manhattan igjen er som en fartsdump å regne sammenlignet med de broene jeg har løpt over. Men alle rytmeforandringer koster nå. Jeg vil ha det flatt, rett fram og medvind. Jeg vet det er et ønske som bare delvis blir oppfylt. For vinden er nok litt i ryggen nå. Fortsatt sier klokka at det går under 3.40 per kilometer og jeg lar meg underholde av en plakat på toppen av broa: Last damn bridge.
– You are damn right, får jeg lyst til å skrike.
Drikkestasjonene koster nå. For første gang i løpet er jeg så andpusten at det er ubehagelig å få i seg det jeg bør. Jeg begynner å bli kvalm. Etter at den siste gelen kom ut av nesa, så løper jeg på sportsdrikk fra 30 kilometer og inn. Rett etter en halv kopp sportsdrikk i gapet, og en halv over resten av meg, så får jeg øye på Central Park for første gang. Det er hyggelig med tanke på at målområdet ligger i den parken, men lite trivelig fordi jeg vet at løpets tøffeste motbakke venter. Det stiger 30-35 høydemeter mellom 37 og 38 kilometer. Og det er alltid der hvor jeg ser flest spreke folk gå under et løp. Sånn er det også i år. Løpere som må ha åpnet til langt under 2.30 går. De er helt ferdig. Vi andre kjemper på så godt vi kan. Håpet er å klare under 4.00 på kilometeren opp her og samtidig være i stand til å akselerere når det flater ut.
For første gang siden passering halvveis blir jeg løpt forbi. En løper som har kledd seg uten å legge skjul på at han er fra Canada kommer susende. Holder du ryggen hans inn setter du pers tenker jeg og prøver. Det blir med forøket. Han forsvinner like fort som han kom. Jeg er sjanseløs. Denne bakken virker ikke å ha noen topp. For første gang i dag må jeg virkelig grave dypt. Samtidig må jeg holde på en viss grad av kontroll. Klokka piper for passering 38 kilometer når jeg endelig nærmer meg toppen. Siste kilometer gikk på 3.53. Det gleder meg. Frykten for parkeringsbot blir erstattet med optimisme i det jeg glir inn i Central Park. Fire småkuperte kilometer venter.
Central Park er et av mine favorittsteder å løpe. Å komme seg ut i parken rundt soloppgang med norsk tidsrytme i kroppen kan jeg virkelig nyte. Synet av skyline i morgensola er spesiell. Men en rolig morgenjogg er ikke slutten av en maraton. Akkurat nå er jeg på grensa til å hate Central Park. Det går opp og ned hele tiden. Det er ikke mulig å finne en god rytme. Kroppen min er ikke innstilt på å løpe fort verken ned eller opp akkurat nå. Den gode følelsen er tapt. Nå er det en kamp. Mot klokka og meg selv. Jeg har mistet oversikt over hvordan jeg ligger an og bestemmer meg for å regne på det ved passering 40 kilometer. I mellomtiden lar jeg meg motivere at jeg nærmer meg en som løp fra meg i utforbakkene før halvmaraton.
Akkurat nå er jeg på grensa til å hate Central Park.
Jeg tar igjen han og en annen løper rett før 40-skiltet. Han andre grynter fram noe som høres ut som norsk. Det er Ole Kristian Heggheim. En løper jeg har stor respekt for, og som har løpt godt under 2.30 etter å ha passert 40 år. Jeg orker ikke svare, tenker i stedet at det er noe nytt at jeg ser så gode løpere på slutten av et maraton. Det er rett og slett et tegn på at jeg har snekret sammen et brukbart løp.
Ved 40-kilometer skiltet får jeg en ny bekreftelse på det samme. Av erfaring vet jeg at jeg på gode dager bruker temmelig nøyaktig 8 minutter til mål. Det gjør det mulig å regne på en sannsynlig sluttid. Jeg er usikker på hva klokken vil vise, selv om jeg vet det er ganske bra. Jeg titter ned og ser 2.24.55. Min umiddelbare reaksjon er at da blir det nye pers. 2.33.32 kommer til å bli slått. Med mindre jeg får krampe. Det har lugget litt. Min andre tanke er at jeg kommer til å komme inn på omtrent 2.33.00. Og jeg er ekstremt mer lysten på 2.32.59 enn 2.33.00. Det motiverer. Så jeg snakker hardt til meg selv.
– En 2.33-løper har du strengt tatt vært i tre år.
– Om du vil være en 2.32-løper bestemmes nå. De neste åtte minuttene avgjør. Det er ikke noe du kan gjøre om en halvtime. Da kan du bare angre. Du må gjøre det nå.
Om du vil være en 2.32-løper bestemmes nå. De neste åtte minuttene avgjør. Det er ikke noe du kan gjøre om en halvtime. Da kan du bare angre. Du må gjøre det nå.
Jeg skjønte det kom til å bli en kamp hele veien inn. Løypa runder inn på sørsiden av Central Park. Der ser du nesten en kilometer rett fram til Columbus Circle, hvor løypa går inn i parken de siste 600 meterne. Problemet mitt er at rettstrekka ikke er så flat som jeg ønsker meg akkurat nå. Det går slakt oppover. Og jeg må jobbe intenst for å holde farten. På dette stadiet av et maraton roper kroppen stopp, men hodet vil til mål fortest mulig. Jeg prøver å gjøre hode til vinneren av den duellen.
Det lugger litt i låret. I fjor fikk jeg krampe 10 meter før mål. Den bør holde seg unna nå. Columbus Circle kommer nærmere selv om det går saktere enn jeg ønsker. Jeg passerer skiltet med 800 meter igjen og er glad det ikke er en meter lenger. Den gode flyten jeg klarte å ha i 35 kilometer er fullstendig borte, men viljen er sterk. Det er herlig å kunne løpe inn i parken igjen, ned en liten bakke, og se flaggrekka som er satt opp de siste 300-400 meterne. Alle deltakernasjonene har sitt flagg i rekka. Det gjør den ganske så lang. Jeg speider etter det norske flagget. Jeg vet det står etter 42 kilometer. Der kan jeg sette inn det siste jeg har av krefter i motbakken opp til mål.
Hvorfor er et maraton 42,195 km og ikke 42 blank rekker jeg å tenke i det jeg passerer det flagget jeg kjenner best. Jeg prøver å øke farten, lykkes ikke spesielt godt, og fester blikket på målklokken. Den viser fortsatt godt inne på 2.32-tallet. Er det bare meg eller tikker sekundene fryktelig raskt nå? Heldigvis vet jeg at jeg har 5-6 sekunder bedre tid en klokka viser. Jeg gir det jeg har, og 50 meter før mål skjønner jeg at det kommer til å gå. Det er tid for å nyte.
Å krysse målstreken i en maraton har alltid vært spesielt for meg. Denne gangen føles det allikevel bedre enn på tre år. Det er noen treningsøkter siden. Jeg har løpt mitt beste løp noensinne uansett distanse. Jeg har overrasket meg selv i den relativt tøffe løypen i New York. Armene går opp i været. Dette er det ikke sikkert jeg får oppleve igjen. Jeg er glad. For en gangs skyld veldig fornøyd med meg selv. Og det føles veldig godt å stoppe.
Endorfinene gjør meg skyhøy. Jeg takker de entusiastiske funksjonærene som deler ut medaljer, næring og sørger for at vi går videre. Fotografene får en lett jobb med å fange idrettsgleden. Jeg kommer aldri til å vinne noe som helst, og jeg kommer aldri til å løpe på en virkelig god tid. Men det er ikke det som betyr noe for meg. Sammen med 50 000 andre i startområdet håpet jeg på en god dag og nå mitt mål. Jeg håpet på å være den beste utgaven av meg selv, og jeg klarte det. Det gjør minuttene etter målgang fantastisk deilig.
Det ble en bra kveld i New York, og følelsen satt i noen dager. Så ble den erstattet med et ønske om å få oppleve den en gang til. Da ble tanken sådd. 2.32.53 i New York er farlig nære 2.29.59 i Berlin. Er det ikke?
If you can make it here, you can make it anywhere….
«After-run»
Les også Sportsmanden sin reportasje fra New York Marathon og se hva Petter Northug jr. kalte Jann Post.
Se også: Breaking2:30 – Jann Post sitt neste prosjekt sammen med 5 andre supermosjonister
Da ble tanken sådd. 2.32.53 i New York er farlig nære 2.29.59 i Berlin. Er det ikke?
Her kan du også gjenoppleve alle Jann Post sine tidligere skildringer her på Sportsmanden fra sine maratonløp rundt omkring i verden de siste årene.
Sportsmanden.no
