Nina Wavik Ytterstads ferd mot norsk og nordisk klasserekord på maraton

55-åringen smadret rekorden i K55-59 med 2.55.53 i Valencia som første kvinne under 3 timer – Les hennes egen rapport:

Før årets sesong var den norske klasserekorden på maraton for kvinner i aldersklasse 55-59 år på 3.09.02, satt av Kari Langerud i 2014. I Valencia Maraton 19.november ble denne tiden smadret, da den tidligere håndballspilleren Nina Wavik Ytterstad fra SK Vidar satt norsk og nordisk rekord, og ble første norske kvinne som er fylt 55 år som løp på under 3 timer, da hun vant klassen i Valencia på fantastiske 2.55.53. Og det etter et par år med mye skadeplager. Her er Nina sin egen reportasje til Sportsmandens lesere, både av oppkjøringen og av selve rekordløpet.

Spektakulære omgivelser.

Løpsrapport fra Valencia Marathon 2017, med nogot attåt…

Av: Nina Wavik Ytterstad

Når jeg ble utfordret til å skrive en løpsrapport fra Valencia Marathon 2017, trengte jeg ikke så mange minutter på å takke ja. Samtidig benyttes anledningen til å gi et innblikk i opptrening etter et lengre skadeavbrekk og hvordan jeg trener til en maraton.

2017 skulle bli mitt comeback etter flere forholdsvis alvorlige løpsskader. Det var mange ting som måtte være på plass for å motivere og klare å stå løpet ut for en ny maraton. Jeg hadde flere ganger uttalt at «Nå får nok være nok”. Målsetningen med gjennomføring av “The Six Majors” var nådd, og jeg burde være fornøyd.

Høsten 2016 introduserte en tidligere kollega (Marie Brudvik) meg for treningsappen Strava. Siden 2009 har jeg ført god gammeldags treningsdagbok. Marie synes det var på tide at jeg fulgte med i utviklingen og la ut om alle fordelene, og for ikke å snakke om alle “kudosene» (=Likes) jeg kunne få etter en treningsøkt. Så sagt – så gjort. Strava ga meg den motivasjonen jeg trengte for å komme igang.
Parti i Valencia.

Dessverre er jeg belemret med en god dose konkurransenerver, hvilket gjør at jeg ikke deltar på så mange konkurranser i løpet av en sesong som mange andre. Samtidig har jeg såpass konkurranseinstinkt at om noen «byr opp til dans» er jeg ikke vond å be. Denne gangen var det Erik Nossum, som sikkert mange lesere vet hvem er (han har løpt Norge på krys og tvers og langs osv.), som bød opp til dans. «Hva med å snuse på lave 2.50, Nina? Det hadde vært noe».

Nå er det sånn at jeg fyller år sent på året (november). For å konkurrere i kl 55-59 internasjonalt måtte jeg finne et løp ultimo november. Valget falt på Valencia. En løpsrapport på Sportsmanden i 2016 skrevet av Janicke Bråthe, var forlokkende lesing.

Dette skulle altså bli mitt maraton nr. 17. 17 løp med samme oppkjøring. Da skjønner du at jeg er forholdsvis strukturert. Jeg trenger ett opplegg og når jeg har det, følges det fra A-Å. Herr Nossum hadde en formening om at langturene min ikke kunne løpes sakte nok, at jeg ikke burde ha mer enn 2 intervaller i uka, og tilslutt bare et passe antall konkurranser før hovedmålet. Det satt langt inne å gjøre disse justeringene, men jeg skjønte at hvis kroppen skulle tåle dette måtte jeg gjøre noen grep.

Min maratonoppkjøring (15 uker) ser slik ut:

Pr.uke: 10-12 økter, 100 – 145 km, 2-3 intervaller og 1 langtur (2-3 t.). Øvrige økter i rolig tempo. Variasjon på både fart og varighet på intervallene og lengden på langturene øker, som seg hør og bør, ut over i programmet.

2017 innledes med følgende konkurranser:

Mars: 1/2 maraton i DenHaag:Fytti rakker`n så tungt. «Det var jo i denne løypa jeg gjorde det så bra i 2012!»
April: Rotterdam maraton: OK, men for første gang så jeg 3 t-tallet på en maraton
Juni: Birkebeinerløpet: OK

Juni: 10 km i Grimstad maraton: OK

Etter sommerferien fikk jeg det for meg at jeg skulle gå «All in», en spire fra en av Strava-vennene som handlet om minimalt inntak av alkohol frem mot Valencia. Og jeg som er så glad i rødvin!

August:Ringeriksmaraton (parmaraton med Kari Langerud): Veldig fornøyd
September: NM halv i Oslo maraton: Veldig fornøyd
Oktober: 5 km Nøklevann rundt: OK

Oktober: Hytteplanmila: Fornøyd

Konkurranseresultatene brukes aktivt til å anslå hvordan jeg ligger an i forhold til målsetning om lave 2.50. En drøm kan fort gå i tusen knas hvis den ikke er realistisk.

Èn intervalløkt litt for tidlig etter NM i september ga seg utslag i en vond hamstring. Spørsmålet var nå om målsetningen måtte justeres noe. Lærepenge nr. 1: Hva var det Erik hadde sagt; «Spar på kruttet til du skal løpe i Valencia»! Gjennom et langt treningsprogram øker faren for vondter i takt med antall km.pr.uke. Særlig for en dame med en noe skjør kropp. Det var bare å overlate «skroget» til mine faste hjelpere på Klinikk for alle på Majorstua.

De av dere som har trent til en maraton vet at de siste to ukene handler om nedtrapping, og jeg hater nedtrapping! Da føler jeg meg lat, har vondt over alt og blir usikker på om jeg har gjort jobben som skal til. Jeg har ikke vært syk, alle økter er gjennomført og nesten alle er gjennomført i riktig tempo. Den vonde hamstringen er tapet etter alle kunstens regler. Det burde ikke være snev av bekymring, eller ….?

«Sånn følte jeg meg dagen før løpet – tynget av bekymringer!»

Uke 15 – Valencia maraton:

Grytidlig avgang fredag morgen, mellomlanding i Frankfurt og deretter videre til Valencia. Fremme ved 12-tiden. Hotellet (Primus Valencia) ligger i gangavstand til start- og målområdet.

Tidligere kollega Marie m/mann skal bo på samme hotell som oss. Og mann, det er Kjell Arne Olsen, som jeg bare har truffet en gang tidligere – på Lørenskogløpet i 2016. Gjennom nevnte Strava, var jeg kjent med at Kjell Arne hadde hatt kneproblemer over lengre tid og derfor trent alternativt med sykkel. Tilbakemeldinger fra flere av hans Strava-venner, tydet på stor skepsis til om sykkel, som alternativ trening, ville duge til et respektabelt maratonresultat. Nå skal det sies at Kjell Arne har en lang sykkelkarriere bak seg, så grunnformen var på plass.

En rapport som denne må også inneholde noe om ernæring. Det skrevet side opp og side ned om hva man bør spise i dagene før et maraton; Det handler om pasta, karbohydrater og god væskebalanse.
Litt utradisjonell «karbo-loading».

I mangel av ledig bord på Italiensk restaurant lørdag kveld, endte vi opp på Taco Bell. Lærepenge nr 2: Det funker fint uten pasta!

Nå var det tid for pepp-talk. Noen snakker seg opp, andre snakker seg ned. Jeg tilhører nok den siste gruppen, jf tidligere omtale om nedtrappingen de siste to ukene. Mannen min hadde fått rollen som tilskuer/heier og fotograf. En rolle det ikke skal kimses av. Ingen heiing – ingen stemning, ingen fotograf – ingen bilder! Målsetting ble delt og strategien ble lagt. Morten og Marie la planer for hvor i løypa fotoshooten skulle foregå. Alt lå tilrette for et fint løp. Selv værgudene var på vår side. 12 gr ved start, 18-19 gr ved 12-tiden og lite vind. Altså helt perfekte forhold.

Henting av startnummer og besiktigelse av start- og målområdet ble gjort fredag. Etterfulgt av en 40 min.rolig løpetur for å få flyturen ut av bena og for å minne ekstremitetene på at de snart skal ut og prestere. Superlativene stod i kø; et fantastisk område med spektakulære bygg på alle kanter. Også det oppløpet! Dette er bilder som ble lagret på netthinnen.
Bilde fra oppløpet.

Søndag morgen (løpsdag): Som vanlig en urolig nattesøvn. Alle ritualene gjennomføres: På med kompresjonsstrømpene. Jeg var usikker på om det ville bli for varmt med knestrømper, men tok sjansen. Så på med Vidar-trøya og startnummer. Mellomtider noteres på armen med sprittursj i tilfelle søling fra drikkestasjonene. Frokost; Gryn, yogourt, brødskive og frukt. 1 kopp kaffe, 1 gl. juice, så litt mere kaffe. Nå er jeg snart klar, venter bare på sommerfuglene – de som helst skal fylle magen.

Kjell Arne og jeg småtripper til startområdet. Mange forventningsfulle løpere på rekke og rad. For bare å ha oss selv og tenke på, ønsker Kjell Arne og jeg hverandre lykke til, før vi går hvert til vårt. «Nervøsskvetten» tømmes og en såkalt oppvarming gjennomføres . Jeg klarer å jogge 600 m rundt og rundt i det blå startfeltet. Så står man der da, som sild i tønne, og deler både kroppstemperatur og lukter mens det «regner» klær fra alle kanter. 3-4 helikoptere sveiper over området og politiet følger nøye med på alt og alle. Jeg prøver å nyte nuet, kjenne gleden ved nok en gang å stå på startstreken, gleden over å kunne løpe sammen med 18.000 andre og ikke minst gleden over å få muligheten til å krysse målstreken om ca. 3t.

Det går unna i teten, med palmer i bakgrunnen.

Startskuddet går og jeg starter klokka. Jeg har lært meg å ikke stresse i starten. Det er plenty av tid til å ta igjen de tapte sekundene fra de første kilometerne.

Lærepenge nr. 3: Kluss aldri med klokka rett før start! Klokka «lapper» kun totaltid! Hva i huleste er det jeg har tukla med nå, da? Den pleier jo alltid å vise km-tid. Så har jeg altså gjort noe jeg ikke skulle ha gjort. Fokus, Nina! Stol på gjennomsnittstiden på klokka og mellomtidene notert på armen.

Målsettingen var å løpe på 4.09 pr.km, noe som skulle gi en sluttid på 2.55. Løypa er flat med lange rette strekninger. Hvis du ber meg gi en nærmere løypebeskrivelse, er jeg redd jeg ikke kan bidra. Jeg er nemlig veldig fokusert på det jeg holder på med der og da. Lave skuldre, finne flyten og takten og kjenne på go´ følelsen. 3-4 km; Har jeg noe vondter? Murring i hamstring, men ingen fare – foreløpig. Drikke på hver femte km, både vann og sportsdrikk. 15 km og fortsatt er hamstringen under kontroll.

Jeg registrerer både trommer, fengende rock og heiarop langs løypa. «Go Noruega», hører jeg. Takk og takk, tenker jeg. 1/2-maraton passeres. Alt i rute. Nå er det bare litt mer enn 2 x 10 km igjen. Det er sånn jeg stykker opp et maratonløp.

Ved passering rundt 23 km.
Ved 23 km viste jeg at fotograf Morten skulle stå plassert. Da var det om å gjøre å finne frem smilet.

Etter 35km tenker jeg at det bare er en tur til jobben igjen. Det er nå «moroa» begynner. Fortsatt ingen nevneverdige vondter, men sjansen for at de negative tankene skal komme snikende, er stor. Jeg ser på klokka at plan B-målet er innafor (<3t). Det ville være å feige ut, så her er det bare å skjerpe seg. Strategien blir å henge på de som løper forbi, i alle fall i 400-500 meter av gangen. Dette viser seg å være en god strategi, i alle falle denne gangen. Det hjelper meg til å holde tempo oppe. Kilometerene går og jeg henter frem bildet som var lagret på netthinnen; Det blå dekke over vannspeilet! Faktum er nå at jeg straks er der: En venstresving, 150 m rett strekning, en høyresving og så en siste venstresving. Der – endelig – nå løper jeg på det myke, flotte blå dekke med tribuner på begge sider. En rask titt på klokka; «Gi jernet nå, Nina, så kommer du under 2.56!». Tikk, takk, tikk,takk. Yes: 2.55.52! Ny norsk og nordisk klasserekord.

Så kommer følelsene. Det var jeg ikke helt forberedt på. Skadehistorien, opptreningen, alle vondtene, men også alle de flotte treningsturene: DET VAR VERDT DET! Tårene renner og jeg ser etter noen å «tute» sammen med. En tilfeldig spanjol ser at jeg trenger en klem, kommer bort og gratulerer. Det hjalp godt.

Sterke følelser etter målgang. På Facebook la Nina Wavik Ytterstad blant annet ut denne teksten: «En følelsesladet dame filmet rett etter målpassering. Noen kaller det «Runners high». Jeg kaller det gledestårer 😂. Og folkens – det er aldri forsent å begynne med løping. Husk det 😊.» (Screenshot fra TV-streaming v/Martine Wavik Auvi)

Medaljen får sin rettmessige eier. Nå var det om å gjøre å finne støtteapparatet og dele løpsopplevelsen. Det store spørsmålet var hvordan hadde det gått med Kjell Arne? Han som nesten «bare» hadde trent alternativt! Og der kom de gående, alle sammen. Gjett om det var en som strålte! 3.02 kunne Kjell Arne notere! Lærepenge nr. 4: Sykkel fungerer som alternativ trening!

Kjell Arne Olsen og Nina kan slippe jubelen løs.

Gleder ble delt, alle var fornøyd, fotografene fikk sitt og vi ruslet rolig tilbake til hotellet.

Denne rapporten burde avsluttet med en omtale av byen Valencia, men det må bli en annen gang. Nå har jeg har brukt opp spalteplassen, og mere til.

Vakkert i Valencia. Bilde fra havna.

2018 – Hvem byr opp til dans?

Tekst: Nina Wavik Ytterstad

Foto: Morten Ytterstad/Nina Wavik Ytterstad/screenshot Martine Auvi Wavik

Lik gjerne
Del gjerne
  • 236
    Shares