Et gullrush i miniatyr!

San Francisco Marathon – En racerapport av Janicke Bråthe

Tåken var så tett at det egentlig kunne vært hvilken som helst bro jeg løp over, men åtte kilometer ut i San Francisco Marathon visste jeg at dette var broen. Broen jeg i trekvart år hadde gledet meg til å se og å løpe over. Den røde, store, mektige, elegante – og riktignok svært så ofte fullstendig tåkelagte – Golden Gate Bridge! Under føttene mine lød det dype og mektige varselet fra tåkeluren atter en gang, og selv om jeg bare så vidt kunne skimte de nærmeste par meterne av broens høyreiste stag akkurat når jeg løp gjennom dem var opplevelsen av å krysse den 2,7 kilometer lange hengebroen over Golden Gate, ut og tilbake igjen, alt jeg hadde håpet på. Og enda litt til!

California! Etter et vemodig men økonomisk hyggelig hyttesalg i fjor ble tidenes drømmeferie lagt i kalenderen. Et slags «plaster på såret» for mine to døtre og meg. Så fort vi var enige om feriemål (umiddelbart) identifiserte jeg aktuelt tidspunkt for reisen basert på to fullstendig jevnbyrdige krav:

  • Skoleferie
  • Aktuelt maratonløp

Snakk om lykketreff at selveste San Francisco Marathon går i fellesferien! Fly og hotell ble booket og nedtellingen var i gang. Å glede seg er en nydelig bonus når man planlegger så lang tid i forveien.


Å glede seg #1: Byggverket for julen 2016s (første) pepperkakekonstruksjon var sterkt inspirert av drømmereisen. I motsetning til den virkelige Golden Gate Bridge, som står stødig selv etter et utall jordskjelv gjennom mange år, kollapset den spiselige kopien etter kun få dager. Årsakene antas å være et noe slett ingeniørarbeid, samt krav fra de unge oppdragsgiverne om å kle bærende elementene i rødt (tungt/fuktig festemasse). Det kom imidlertid få klager fra oppdragsgiverne som gladelig tok på seg å «rydde» restene. 


Å glede seg #2: Daglig påminnelse gjennom nedtelling på kjøkkentavla.

Vi har gledet oss så mye at det føltes rent uvirkelig da avreisedagen endelig opprant. Nå skulle det skje, og for uvanlighetens skyld var maratonløping bare en bitteliten del av reisen. For mine lett-hevede løpsskuldre var det topp, og å ikke ha mål for løpet ut over å virkelig oppleve San Francisco Marathon, krysse ikoniske Golden Gate Bridge og fullføre «maraton eller lenger» nummer 36 slik at jeg er i rute for å runde nummer 40 i New York i november, var som prozac for sarte løpsdeltakelses-nerver.

Eller… Det er selvfølgelig ikke helt sant at jeg ikke hadde mål knyttet til tid eller plassering. Noen uker før avreise sjekket jeg jo faktisk resultatlisten for 2016 for å finne ut hva slags tid som ville kreves for å komme blant de beste hundre damene. Tiden i seg selv, rundt 3:40, virket ikke avskrekkende, men så vet jeg jo at flere faktorer kan påvirke. At San Francisco byr på flere bakker enn mange andre løp er én ting. Værforhold er en annen faktor som kan gjøre betydelige utslag fra år til år. På 98 plass i fjorårslisten fant jeg til alt hell en gylden mulighet for avklaringer. Facebook avslørte at den norske kvinnen og jeg hadde en god del felles bekjente, så jeg tok sjansen og kontaktet henne. Resultatet ble en veldig hyggelig dialog, mye nyttig informasjon og supre tips både for løpet og San Francisco-oppholdet generelt.

Utrustet med mer utfyllende input ble målet satt: Sub 3:40 og topp 100 av damene!

Strøken beliggenhet for San Francisco Marathons Expo! Ved vårt første møte med Golden Gate Bridge stod den klar og tydelig uten en tåkedott i sikte!

Startnummer og trøye hentet. Litt spent, men fremdeles ingen nerver.

For å unngå at forberedelsene til løpet skulle påvirke mer av ferien enn nødvendig, ble reisen lagt opp slik at den delen skulle være unnagjort tidlig. Vi ankom San Francisco torsdag ettermiddag, hentet startnummeret på fredag, og så var det bare å lade og være turist frem til søndag morgen klokken 05:30.

Da jentene rigget seg til for å følge opp lørdagens spennende Alcatraz-besøk med å se den gamle klassikeren «Escape from Alcatraz» ved åtte-tiden lørdag kveld, plugget jeg inn øreproppene og la meg til å sove. Alarmen var satt på 03:00, men med melatonin-balanse på norsk tid jeg var 99 % sikker på å våkne før den tid – og fikk naturligvis rett. Litt over klokken 01 mente kropp og hode det var på tide å ta fatt på den nye dagen. Det ble rikelig med tid til maratonforberedelser.

En litt annen variant av tidtakings-chip trygt festet på favoritt-maratonskoene (New Balance 1500 v2). Funket tydeligvis fint den også.

Det var mørkt og stille i San Franciscos gater da jeg smatt ut av hotellet ved Union Square litt over fire. En annen hotellgjest på vei ut – gudene vet hvorfor han var oppe på denne tiden – smilte og ønsket meg «good luck». Selv om San Francisco er Californias mest folketette by, så jeg ellers bare én og annen uteligger, stort sett sovende, de 15-20 minuttene det tok å gå til startområdet. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sjekket og dobbeltsjekket tiden mange ganger, ville jeg begynt å lure på om jeg var altfor tidlig ute.

Usedvanlig god kapasitet på arrangementets «fasiliteter» en knapp time før start.

Bay Bridge – San Franciscos andre landemerke-bro – er ikke like berømt som storebror Golden Gate, men så absolutt et imponerende skue.

Arrangementet San Francisco Marathon har 27.000 deltakere, men bare rundt 6.500 løper selve maratonløpet. Et ultraløp på 52,4 miles er del av arrangementet, men de aller fleste går for arrangementets kortere distanser: en fem-kilometer og to ulike halvmaraton. Her synes jeg arrangøren har gjort en veldig artig vri, for vil man løpe halvmaraton kan man kan velge mellom første og andre halvdel av maratonløypa. I utgangspunktet skjønte jeg ikke hvorfor noen ville velge andre halvdel når det er i første halvdel man krysser Golden Gate. Etter å ha løpt begge halvdelene kan jeg imidlertid godt forstå at en del går for andre halvdel…

Litt spent men med tidenes laveste skuldre. Den avslappede stemningen i startområdet passet meg ypperlig.  

Det var felles start for maratonløperne og deltakerne i halvmaratonet «1st half», men ingen trengsel i startområdet, og da startsignalet, i form av ringing i «cable car»-klokke, klang for startgruppe to gikk det bare et sekund eller to før startmattene var passert og løpet i gang.

Det første stykket av San Francisco Marathon går gjennom det populære Fishermans Wharf. Området yrer vanligvis av turister, men nå var det knapt andre mennesker enn oss løpere. Publikumsoppslutningen blir naturlig nok begrenset når løpet starter før seks på morgenen.

Etter hvert som speaker-pratet og musikken ved start ble svakere ble jeg vár det mektige varselsignalet fra en tåkelur. Dens dype røst runget gjennom morgengryet med jevne mellomrom. Først i det fjerne, så tydeligere og tydeligere. Det gryende morgenlyset avslørte også at vi hadde retning av en tett, grå masse, og det krevdes ikke mye tankekraft å anta at Golden Gate lå innhyllet i tåke. Sikten på broen kom antakelig til å være begrenset, men det fikk så være. San Francisco Marathon… Jeg bare nøt å være en del av det. Kombinasjonen av den stille stemningen, løpernes tassende føtter mot betongen, min egen rytmiske pust og de fascinerende dype og jevne støtene fra tåkeluren ga assosiasjoner til scener i Ringenes Herre og/eller Game of Thrones. Hærer på vei ut i krig. På sett og vis var jeg på vei ut i min egen krig, selv om den var rimelig ufarlig og skulle utkjempes med usedvanlig lave skuldre. Det føltes smått magisk!

Når du synes den aller første bakken er tøff og husker at den bare var en veldig liten hump på løypeprofilen…

Både løpets grafiske fremstilling av løypeprofilen, og informasjon fra tidligere års løpere, hadde forberedt meg på at San Francisco Marathon ville bli en kupert opplevelse. Visstnok kan man legge 10-15 minutter på sine «normale» maratontider. Det forteller jo en del, men det er uansett vanskelig å sette seg inn i hva det egentlig betyr. Ved seks miles, da jeg oppdaget at den aller første bakken vi skulle opp var en nokså lang og bratt bakke som jentene og jeg hadde gått ned på vei fra startnummermessen, ble det klarere. Jeg husket veldig godt hvor bitteliten den første «humpen» på løypeprofilen var. Jo, det var bare å forberede seg på en virkelig «bumpy ride». Å starte forsiktig var avgjørende!

Broen i lett tåke i 2009. Bilde lånt fra SFGate.

Etter ni kilometer var vi endelig på vei opp på broen. Nå kunne det egentlig vært en hvilken som helst bro – og egentlig hadde det ikke behøvd å være en bro i det hele tatt – for tåken var nærmest en fysisk vegg av vind og vann. Startnumrene blafret faretruende i vindkastene, vanndråpene som utgjorde tåken pisket sidelengs og den mektige tåkeluren lød nå rett under bena på oss. Jo, dette var definitivt Golden Gate Bridge, og for en fantastisk følelse det var å endelig være her!

San Francisco Marathon er imidlertid mye mer enn de drøyt seks kilometerne frem og tilbake over broen. Vel tilbake på San Francisco-halvøya tok vi fatt på en drøss lange motbakker på vei mot og inne i Golden Gate Park.


Løypa går rundt om i Golden Gate Park. For retnings-utfordrede som meg var det som å få bind for øynene og bli snurret rundt. Jeg gadd ikke engang forsøke å ha kontroll med hvilken retning vi løp i. 

Følelsen av å bli passert av i overkant mange løpere i motbakkene plaget meg litt, men jeg trøstet meg halvhjertet med at mange av dem antakelig løp halvmaraton. Det var nok også en andel litt for ivrige maratonløpere der. Mange av dem ville antakelig få kjenne på det senere i løpet. Formaningen til meg selv var klar: Løp ditt eget løp! Garmin varslet stort sett om kilometertider på rundt fem minutter. Raus margin for 3:40-målet. 

Inne i Golden Gate Park var det avvikende løyper for hel og halvmaraton. 1st half-løpernes målgang og 2nd half-løpernes start var lagt her. Skillene var godt merket, så det var aldri noe usikkerhet eller bekymring om hvor jeg skulle løpe. Nøyaktig ved halv distanse dukket imidlertid en helt annen bekymring opp. Noe kløp til i noe på innsiden, i underkant av det høyre kneet. At skinka som begynte å plage meg i februar/mars aldri blir helt bra har jeg vent meg til, men dette var nytt. Det vil si; det dukket opp første gang på den aller siste løpeturen før avreisen til San Francisco. Da hadde jeg stoppet og forsøkt å tøye det bort, uten hell. Deretter hadde jeg trosset det og løpt hjem. Selv om det var skremmende under og rett etter den løpeturen hadde jeg fullstendig glemt det. Inntil nå.

Nei, nei, nei… Klarer jeg å løpe de resterende 21 med dette? Må jeg gå? Jeg har krysset broen, så i verste fall… Nei! Jeg vil jo fullføre og få medalje! Værsåsnill, værsåsnill, værsåsnill, jeg vil jo bare løpe.

Den konstante klypingen gjorde vondt, men jeg forsøkte å justere steget, lande annerledes, vri foten litt innover i landingen og fortsatte lett haltende mens jeg vurderte opsjonene. Det var egentlig bare én aktuell løsning: Å løpe så langt det gikk, og så gå resten dersom det måtte til.

Hva som ga smerten og hva som fikk den til å forsvinne aner jeg ikke, men etter tre kilometer slapp den taket, og etter fire var den helt vekk. Vantro men lykkelig fortsatte jeg ferden ut av den stille og disige parken. Med kneet på lag kjente jeg at bena generelt var freshe, så da solen endelig åpenbarte seg, en kvinne ropte at vi nå bare hadde «the flats» igjen og en bred, rak og slakt fallende asfaltgate kom til syne begynte optimismen å boble. Jeg ikke visste nøyaktig hva slags tid jeg lå an til var jeg sikker på at det ar langt under 3:40, og sannsynligvis også under 3:30! Topp hundre måtte da i så fall være sikret? Den neste tanken var uunngåelig: Kan jeg klatre høyere? Med det spørsmålet var konkurranselysten vekket!

Jeg elsker når det skjer! Det er som om man vrir på en kameralinse og endelig finner fokus. Plutselig forsvinner mye av den generelle støyen som fyller hodet, og det er bare det som må til for å nå målet – eller høyere – som får regjere. Farten ble justert opp og autopiloten koplet inn. Det funket! Enten det gikk oppover, bortover eller nedover hentet jeg inn og passerte nye rygger – hele veien inn til mål. For et herlig gullrush!

Nailed it! En herlig tanke å få spontant etter fullført maraton!

Som vanlig mener jeg at jeg tok i alt jeg kunne på slutten. En kvinnerygg sørget for at jeg var ekstra bevisst på å kjempe hele veien inn, ettersom jeg først måtte kjempe for å passere henne, og deretter var livredd for at hun skulle få blod på tann og «ta» meg. Samtidig innser jeg at det høyst sannsynlig er en del mer å hente når jeg knapt føler meg sliten i det hele tatt etter målgang…

Som a-menneske er jeg nokså vant med å utrette forholdsvis mye på morgenene, men å ha løpt en maraton og attpåtil ha prestert over forventing, allerede klokken ni på morgenen kjennes stort selv for meg. Nå var det bare å få fart på jentene på hotellet, så skulle det bli en real maraton-frokost på oss alle!

Post race pancakes! Fast tradisjon etter maratonløp i USA.

Tiden ble riktignok drøye ni minutter saktere enn maratonpersen fra London, men jeg lurer på om San Francisco Marathon allikevel er blant mine beste prestasjoner. Disponeringen i den nokså krevende løypa var i alle fall særdeles god!

Og plasseringen? Målet om topp 100 ble nådd med riktig så god margin!

  • Nummer 42 av 2.338 kvinner
  • Nummer 4 av 285 i aldersklassen
  • Nummer 375 av 6.506 løpere totalt

Med «maraton eller lenger» nummer 36 i boks skal skuldrene senkes enda et hakk og resten av California-ferien nytes til fulle. Deretter skal det tas grep mot nummer 37: Reykjavik Marathon den 19. august! Målet der tør jeg knapt å tenke på…

Janicke

Les fjorårets racerapport Rigget for revansje-retur til Reykjavik

Du kan lese mer fra Janicke Bråthe på bloggen Lettbent 2.0


Sportsmanden.no 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *