En reise fra Rotterdam til Rotterdam gjennom de gylne maraton-førtiåra (3)

Del 3 – Troen på gode prestasjoner

Nils Hjelle sin artikkelserie i 3 deler om «sportslig status» på sin maraton-reise i 40-årene.

Hva skjedde egentlig sportslig sett på denne «reisen» mellom mine to Rotterdam-løp, i 2008 og nå i 2017 – gjennom ni år og 135 maratonløp? Et entydig svar finnes ikke, men jeg vil i denne artikkelserien peke på tre forhold som på hver sin måte har bidratt mye til positiv resultatutvikling – forhåpentligvis til inspirasjon for flere!

Del 1 – Forfotsteget – ble publisert 26.mai.

Del 2 – Ultraløpingens betydning – ble publisert 29.mai.

Her er del 3 – troen på egne prestasjoner, på at det er mulig!

Denne suksessfaktoren har for meg vær litt annerledes enn de to andre. For det første gjelder ikke «jo mer, desto bedre» – fordi tro som ikke er balansert mot realisme ofte kan ende i skuffelse. For det andre er det ett punkt på tidslinjen min som har vist seg å trumfe alle de viktige «trostankene», og det er den dagen jeg første gang løp maraton under 3 timer. Da «satt troen seg fast» i meg, og trengte deretter betydelig mindre tankemessig næring.

Jeg gikk fra å tro til å vite at det var mulig!

Poenget er ikke å snakke ned troen, men bare å konstatere at ett konkret bevis på at jeg kunne klare sub3 gjorde underverker med den videre troen. Med andre ord en god sirkel, der enhver ny «erobring» styrker troen på den neste. Etter gjennombruddet i Bienwald i mars 2015 har det blitt ytterligere syv, og jeg er ikke lenger i tvil om at jeg kan. Det betyr slett ikke at sub3 er noen «walk in the park» for min del, det må selvsagt full skjerping til – men jeg bruker ikke lenger energi på å tenke på OM det er mulig…

Alle har sine egne sub X’er å fokusere på, og at min har vært akkurat sub3 på maraton er litt tilfeldig. Man må ikke stirre seg blind på kun de runde tallene!

Dagen før årets Rotterdam Marathon var det inne i mitt hode ikke spørsmål OM jeg ville klare sub3 (tidligere i uka var det faktisk det, pga. forkjølelse og stillesitting), men HVOR LANGT UNDER jeg ville klare. Målet ble offensivt men realistisk satt til 2:55.

Men tilbake til troen, og litt etterpåklokskap…. Da jeg tidligere på de aller beste dagene oppnådde maratontider på 3:02-3:04, var det endel rundt meg som – mer eller mindre kvalifisert – mente at jeg burde klare sub3. Dessverre var jeg ikke selv en av dem! Jeg visste jo at jeg hadde gitt alt i mine beste løp, og at flere minutter er mye også på maraton – tenk bare på betydningen av ett minutt på 10km! Men min realitetsorientering – overfor både andre og meg selv – gled over i en begrensende ”sannhet” om at det ikke var mulig, og særlig siden jeg ble eldre!

At min første sub3-tid kom i 2015 og ikke tidligere betyr selvsagt ingenting, men opptakten til gjennombruddet illustrerer tydelig at tro er ekstremt viktig – særlig når man befinner seg på det hårfine balansepunktet mellom å lykkes og ikke lykkes. Poenget er at de andre rammebetingelsene var fullt på plass fra Frankfurt-14, der jeg nærmest uten trening men med «forfotdebut» virkelig ovepresterte for første gang (3:03). Men verken i Tarragona i januar-15 (3:02) eller på Bislett 50km i februar-16 (passering 3:06, med mye krefter igjen) tenkte jeg at sub3 faktisk var mulig, men nærmest tvert i mot hadde jeg en ubevisst sperre.

Det måtte altså tre klare indikasjoner til før jeg skjønte at noe ved min løping hadde forandret seg positivt – og selv bestemte meg for at sub3 var mulig!

Litt uvant husker jeg det var da jeg i Bienwald i mars 2015 sto på startstrek med ambisjon om sub3 for første gang, og det var helt bevisst at ytterst få var innvidd i dette nye målet. Og jeg er helt sikker på at jeg ikke ville klart 2:58 i dette løpet uten sub3 som mål!

Oppsummering

De tre omtalte hovedårsakene til min resultatforbedring handler om helt ulike ting:

  • Forfotsteget har rett og slett økt min naturlige marsjfart
  • Ultraløpingen har gjort den siste maratonmila til ”en lek”…
  • Troen på gode prestasjoner har bidratt til å sette riktigere mål og dermed å ta ut alt

Jeg vil til slutt komplettere de tre hovedårsakene med noen andre viktige forhold som har bidratt for min del – og som også bør være allmenngyldige på tvers av distanse og alder:

  • Økt erfaring på aktuell distanse. Men jeg har åpenbart «ofret» noe annet, for det har etter hvert blitt nærmest ”angstfylt” å stå på startstreken i kortere løp enn maraton…
  • Fokus på viktige detaljer i oppladning til og gjennomføring av konkurranser. Dette er nyttig å ha i bakhodet for mindre erfarne, og også for erfarne – der ydmykhet og presisjon kan bli utfordret av ”dette kan jeg”-nonchalanse…
  • Skadeforbygging. Dette handler selvsagt mye om flaks og uflaks, men også om å være klok når man av og til blir småskadet eller syk – slik at ikke utålmodigheten vinner og man havner i en ond sirkel fordi «det tapte» forsøkes tatt igjen altfor tidlig
  • Med en jobb som ikke innebærer nevneverdig fysisk aktivitet, har jeg blitt mer bevisst på verdien av turgåing, trapper framfor heis, kreative valg av stoppesteder for buss/T-bane osv. Bedriftsidrettens ”Sykle til jobben-aksjon” og iPhone sin helseapp er også supre triggere!
  • Lystbetont trening og konkurranse. Når det er så mye å velge i, både mellom idretter og innenfor løping, bør det være lett å velge treningsformer og konkurranser man har genuin glede av å gjennomføre. Da blir aktiviteten bærekraftig over tid, og gir mer energi enn den tar – sett bort fra den energien som forbrennes rent fysisk da…

«Reisen» videre nå innebærer ambisjon om sub3 hvert halvår og maratonløp nummer 200 omtrent på 50-årsdagen. Det skal selvsagt feires som nummer 50 og 100, på Beitostølen under Fjellmaraton!

Er det rart jeg synes dette er Norges flotteste maratonløp? (Foto: Frode Monsen)

I første omgang gleder jeg meg til Riga Marathon og Kick-Master ultra i mai, Fjellmaraton og Nordmarka skogsmaraton i juni, og kanskje Ringerike 6-timers i august. Og selvsagt årets artigste løp – som fartsholder i Oslo Maraton i september.

– – – – –

Redaktørens kommentar og etterord:

Etter at reportasjen ble ført i pennen, har Nils Hjelle løpt både Riga Marathon på 2.58.28, Kick-Master Ultra, som han vant på 3.50.00 – og Fjellmaraton med ny klar løypepers på 3.06.35 til 7.plass totalt. 

Fremgangen har altså fortsatt. Noe av årsaken har Nils Hjelle selv prøvd å beskrive i denne artikkelserien, som forhåpentligvis kan være til inspirasjon for flere maratonmosjonister og løpere midt i livet, som kanskje føler at tiden for perser er forbi.

Les også en annen «trilogi» fra Nils Hjelle som tidligere er publisert her på Sportsmanden:

Topp 10 maratonløp i 3 ulike dimensjoner! 

Og vil du løpe et maratonløp litt utenom «de vanlige», så får du fine tips fra Nils Hjelle her:

«Uoppdagede» maraton-godbiter i det nære utland

Nr 1 og 2 i Kick-Master ultra i Drammen 21.mai: Nils Hjelle (t.v.) og Ragnar Nygård. (PS: Nei, de er ikke i samme klubb, selv om de begge har på seg en gammel t-skjorte fra Oslo Maraton. Hjelle løper for Team Sportsmanden, mens Nygård representerer Romerike Ultraløperklubb.

Fin medalje for sin første seier i et ultraløp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sportsmanden.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *