Los Angeles Marathon 2017: Jakten på en verdensrekord!!

Av: Christian Odgaard

The fight is won or lost far away from witnesses—behind the lines, in the gym and out there on the road, long before I dance under those lights.” Muhammad Ali                

INTRO:

Hva – Guinness World Records samarbeider med LA Marathon? Jeg formelig dirrer av oppspilthet når jeg leser mailen fra løpsarrangøren nok en gang! Dette er jo bare helt fantastisk – ikke nok med at jeg i mars for første gang skal løpe gromdistansen i min udiskutable favorittby, LA, men her åpner man i tillegg også opp for den ultimate Bucket List Achievement en mann som har bikka 40 kan håpe på å oppnå. I fyr og flamme kaster jeg meg umiddelbart i bilen og freser ut til gladbutikken “Mye Moro” på Sandvika Storsenter. Med en liste i hånden fra arrangøren over godkjente kategorier man kan løpe utkledd i er det bare å starte jakten på det ultimate kostymet! Jeg kliner til med et par elleville forslag, men ingen blir senere akseptert av Guinness som har strenge og veldig detaljerte krav til hvordan kostymene de godkjenner skal se ut. Når alt håp tilsynelatende er ute og jeg har forsonet meg med “å løpe i sivil” i Angel Town, slår det meg plutselig – gikk det ikke an å løpe utkledd som bokser? Gjeldende verdensrekord innen den kategorien er på oppnåelige 3 timer og 8 minutter og jeg kjenner jo eksbokseren Kai Holt som kan låne meg utstyr. I et siste desperat forsøk sender jeg inn en ny søknad med bilder av meg selv ikledd bokseutstyr og kostymet blir denne gangen godkjent!! Utrolig digg – jeg er nå et skritt nærmere den ultimate drømmen…..

PRE-RACE:

«Los Angeles is 72 suburbs in search of a city.»  Dorothy Parker

“Welcome to the jungle!”  Eller hva Axl Rose?? Under innflygningen fredag ettermiddag er det veldig visuelt hvordan LA bare flyter nærmest endeløst utover. Selv om det i selve LA bor under halvparten av befolkningen i New York City (3,9 mot 8,5 millioner innbyggere) er LA faktisk hele 54% større i areal enn NYC. Ser man litt større på det bor det derimot svimlende 18,7 millioner mennesker i det som omtales som Greater LA. Den eneste ansamlingen av høye bygg i LA finner man Downtown (blå sirkel) og Hollywood-skiltet (rød sirkel) ligger høyt der oppe i Griffith Park og skuer utover den menneskeskapte jungelen.

Lørdag kl. 03:00 bråvåkner jeg med jetlag og tallerkenøyne på hotellrommet på The Georgian Hotel i vakre Santa Monica som er en egen kystby inne i LA. Det meget særegne og sjarmerende boutique hotellet fra 1933 i Art Deco stil er det ultimate krypinnet i forhold til maratonet og anbefales bare veldig. Vinduet på rommet mitt vender ut mot legendariske Ocean Avenue (og Stillehavet) hvor målgangen på maratonet finner sted. Hotellet ligger dessuten bare 10 minutter fra Rådhuset der bussene inn til starten går søndag morgen. The Georgian frekventeres gjerne av gamlegutta i Hollywood, Oliver Stone, Robert DeNiro og Arnold Schwarzenegger, men jeg ser ingen fra vinduet, verken kjente eller ukjente, når jeg nyter min morgenkaffe før en hektisk lørdag starter.

Man kan si masse positivt om LA, men har man ikke hatt egen bil eller privatsjåfør (!) er det ikke til å stikke under en stol at byen til tider tidligere har vært et logistikkmessig mareritt! Derfor har nå tjenestene Uber og Lyft de siste årene tatt helt av i City of Angels. Med ny-nedlastet app får jeg selv min Uber-jomfrutur fra Santa Monica og inn til Downtown. Dette er sømløse greier! Bilene kommer rett etter bestilling, det er billig vs. alternativene og ikke minst sørger kanontrivelige sjåfører og det at man plukker opp spennende karakterer på veien for at det blir en sosial happening som passer en reisende drammenser alene alldeles perfekt!

Kl. 09 og jeg er allerede på plass Downtown LA på gedigne Los Angeles Convention Center der Expo’en avholdes. Det bare kryr av løpere, LA Marathon er faktisk verdens tiende største maraton med ca. 20 000 deltakere årlig som karrer seg over målstreken. Fra å ha hatt en litt kjedelig løypeprofil Downtown endret arrangørene i 2010 løypen betydelig. Nå løper man gjennom hele indrefileten av LA i det som bare kalles “Stadium to the Sea.” Man starter fortsatt Downtown LA (nå utenfor Dodger Stadium), men så løper man blant annet gjennom hele Hollywood og Beverly Hills før man altså ender opp ved Stillehavets bredder på Ocean Avenue!!

En tur innom den fargerike bydelen Venice (ofte omtalt som LA’s Amsterdam) er det også tid til lørdag ettermiddag. Etter å ha vært flasket opp med det syklende politiet i TV-serien Pacific Blue på sene kvelder på gutterommet i Drammen, vet jeg dog godt at man må “holde på hatten” når man frekventerer området rundt turistfella Muscle Beach…! Selv om bohemske Venice skal være det hippeste av det hippe akkurat nå i LA foretrekker jeg personlig mer konservative Santa Monica. Noen kul og trendy hipster blir jeg nok aldri…..!

                                                                  RACE-DAY:

“Life’s not about how hard of a hit you can give… it’s about how many you can take, and still keep moving forward.” Rocky Balboa

Søndag morgen kl. 04:30 ankommer jeg ekstatisk den verdenskjente baseball-arenaen Dodger Stadium (som ligger på en høyde inne i sentrum) etter å ha blitt busset fra Santa Monica kl. 04. Jeg har ingen tid å miste – Guinness krever at også hendene under hanskene er bandasjerte for at bokse-kostymet skal være gyldig.

Nå venter selve godkjennelsen av at man faktisk løper i fullt kostyme på løpsdagen – alle som skal prøve å sette en Guinness World Record må møte Guinness sin representant ved Info-teltet før startskuddet går. Jeg finner raskt tonen med tre andre rekordjegere (fra venstre Kathee Miller – Fastest marathon dressed as a cheerleader (female), Salacnib «Sonny» Molina – Fastest marathon dressed as fisherman og Francisco Garcia – Fastest marathon dressed as a postman). Jeg vet ikke om jeg bringer en klam dårlig karma over gruppen – fasiten senere på dagen er uansett at ingen av de tre andre klarer å slå de respektive verdensrekordene de jager.

Akkurat som at kjendiser gjerne hilser på andre kjendiser uten at de egentlig kjenner hverandre, viser det seg at den samme kodeksen også gjelder utkledde løpere. Det virker plutselig bare helt naturlig å slå av en prat med f.eks. “Kongen” i startsområdet. De siste minuttene før startsskuddet går trekker jeg meg dog inn i Christian-bobla – “It’s now or never” som Elvis selv ville ha sagt det!

Pang – startskuddet går presist kl. 06:55 om morgenen og jeg er strategisk plassert langt fremme i feltet (rød sirkel)! Dette er min personlige utgave av “The rumble in the jungle” – den klassisken fighten fra Kongo i 1974 der Mohammad Ali til slutt beseiret George Foreman. Spørsmålet er bare om jeg selv ender opp som Mohammad eller George 42,2 km senere på Ocean Avenue. Eller blir det en knockout allerede på veien til Santa Monica – nervene er i høyspenn!

Blodet bruser friskt i årene og euforien og adrenalinet herjer hemningsløst i den 41 år gamle kroppen de først kilometerne som i tillegg går mye nedover. Folk skriker “Show us the gloves Rocky!” og jeg responderer gang på gang med å løfte hanskene i været i ubetinget ekstase. Alt kjennes så lett – bekymringene rundt det å løpe med hansker og hjelm har nok vært høyst ubegrunnete…. Vi løper gjennom Chinatown før vi passerer rettsbygningen mest kjent for frifinnelsen av O.J. Simpson tilbake i 1995. Deretter, etter ca. 8 km, passerer jeg (ref. bildet) det arkitektoniske mesterverket Walt Disney Concert Hall – det er et spektakulært skue når solen leker seg med det rustfrie stålet som konserthallen er laget av!

“Float like a butterfly, sting like a bee!” var jo Mohammad Ali’s strategi, men det viser seg snart at det ikke er så lett å gjennomføre for undertegnede. Solen har for alvor begynt å steke da vi entrer Hollywood og hansker og hjelm gir meg nå en nærmest klaustrofobisk følelse. Det er akkurat som om hodet sveller og hjelmen samtidig krymper – hangover-uttrykket “trang i hjelmen” blir plutselig veldig bokstavelig! Dessuten er drikkingen på væskestasjonene et kapittel for seg selv – jeg sliter stort med å holde rundt koppen med hanskene og taper tid og energi hver gang jeg skal ha i meg drikke.

Det er til tider helt sykt bra stemning underveis i maratonet – spesielt gjennom Hollwood/West Hollywood samt på Ocean Avenue i Santa Monica. Langs løypen løftes man opp til uante høyder av eggende musikk fra over 50 live-band i tillegg til support fra 500 elleville Cheerleaders og 90 Cheer Zones. RÅTT – jeg merker virkelig at jeg nå er i “The Entertainment Capital of the World!!”

Flakkeblikket begynner for alvor å komme ved passering TLC Chinese Theatres ved Hollywood Walk of Fame ca. 19 km ut i løpet. Jeg passerer deretter halvveis (ved hotell-klassikeren Chateau Marmont i West Hollywood) på rett under 1:30 – trøsten nå er at jeg kan løpe andre halvdel på ca. 1:38 og allikevel klare det. Jeg karrer meg videre langs legendariske Sunset Strip og forbi Tinder sitt globale hovedkontor noe ettertenksom…

Mile 17 (27,4 km) passeres i glamorøse Beverly Hills. På høresiden lyser Louis Vuitton butikken opp, men nå finnes det hverken tid eller overskudd til window shopping! Mens publikum gikk helt bananas i West Hollywood er derimot fornemme Beverly Hills nærmest i mute-mode.

“Mama, take this badge off of me – I can’t use it anymore – It’s gettin’ dark, too dark to see – I feel like I’m knockin’ on heaven’s door.” Videre gjennom Beverly Hills henger jeg i tauene nå – det er helt bekmørkt og jeg har bare lyst til å slenge meg ned i veikanten og begynne å gråte like resignert som Bob Dylan. Jeg har det fryktelig vondt og kjenner hele tiden på frykten for å segne om og bli sendt til sykehuset uten familie eller venner til stedet i byen. Huff, huff – ingen lystig tanke….. Men av en eller annen grunn fortsetter jeg å bevege meg fremover – jeg er sikkert full av mangler, men akkurat det å håndtere smerte og utmattelse i løp er jeg ganske så flink til vs. massene.

Når vi passerer fasjonable Brentwood er det akkurat som om et ørlite lys av håp tennes i bekmørke. Vi nærmer oss kysten og solen er erstattet av en gråaktig dis som er mer ok å forholde seg til. Dessuten går det slakt nedover nesten hele veien nå – bare 3 Miles (4,8 km) igjen…..

Inn på Ocean Avenue i Santa Monica er fortvilelsen erstattet av en glede og lettelse over at dette nok kommer til å gå veien. Den siste kilometeren kan potensielt fullføres på nesten 8 minutter uten at verdensrekorden glipper – jeg kan løfte de “blytunge” krabbeklørne i været en siste gang! Det er masse folk som heier og på høyresiden ligger Santa Monica Beach og Stillehavet som et lekkert bakgrunnsteppe – det er bare total gåsehud i all utmattelsen!

Speaker annonserer over anlegget at “Christian Aarstad Odgaard is about to set a new Guinness World Record” og jentene fra Guinness står og vinker til meg fra mållinjen som åpenbarer seg som rene himmelporten i det fjerne. 03:04:57 blir nettotiden min – en senking av verdenreskorden med 3 minutter og 3 sek.! Rett etter målgang tas jeg til siden av TV-teamet som sender maratonet. De spør om jeg klar for et live-intervju og jeg takker umiddelbart ja. “15 minutes of fame” – her er det bare å melke kua hemningsløst til spenene på jura blir både såre og blodige!

 

Så kommer det aller gjeveste øyeblikket – en tur opp på podiet med Guinness-representanten samt det synlige beviset på at verdenrekorden er et faktum! Etter dette sier jeg bare nå som Beavis i kult-klassikeren “Beavis and Butthead”: “I have seen the top of the mountain and it is good!”

Endelig er jeg en del av den inkluderende og hjertevarme Guinness-familien! Innen idretten er det en hygienefaktor å inneha minst en Guinness World Record. På sikt må jo ambisjonen være å danne en indre kjerne/firerbande i Guinness-familien med Novak, Jose og Cristiano, men jeg får vente til neste “familietreff” før jeg starter relasjonsbyggingen. Jeg ser for meg ferier og grilling sammen, herlige fotballfaglige diskusjoner og VIP-plass på Centre Court’en under Wimbledon….! Etter hvert går det også opp for meg at jeg har blitt nr. 153 av 18 921 fullførende i maratonet og nest beste nordmann etter trivelige Lasse Frigstad som jeg forøvrig har hatt en del kontakt med underveis i løpet og som til slutt løper inn på 03:01:40 (Stor grattis Lasse – du er et råskinn!!).

POST-RACE:

“Los Angeles – The gift that keeps on giving!”

Not just “Any Given Sunday»….! Jeg samler ikke bare på maraton, men også på store hotellopplevelser og etter løpet er jeg klar for noe som jeg har hatt på min Bucket List altfor lenge – en natt på helt legendariske The Beverly Hills Hotel! Hotellet er blant verdens mest kjente og tilbake i tid var det tilholdsstedet til blant annet Frank Sinatra, Dean Martin, Marlene Dietrich, Elizabeth Taylor (som har tilbragt 6 av 8 bryllupsnetter nettopp der) og Marilyn Monroe. I nyere tid har det blant annet vært krypinnet til Obama når han har besøkt LA samt at en viss DiCaprio og Al Pacino var der bare kort tid før gamlefar altså nå sjekker inn etter maratonet. Det er en opplevelse bare å tusle rundt i hotellområdet der grom-bilene kommer og går og fiffen henger i pool-baren (som har fotoforbud) på hotellet som gjerne bare omtales som “The Pink Palace”. Hotellet ligger ellers litt alternativt plassert inne i selve boligstrøket i Beverly Hills og har en service, standard og sjel som overgår det meste!

Både en drammenser og en levende legende er søndag kveld på plass for å se LA Lakers mot Cleveland Cavaliers i Staples Center Downtown LA. Jack Nicholson har riktignok hakket vassere billetter der han sitter helt ned ved parketten med solbrillene på og det karakteristiske ulvesmilet på lur. Dessverre må han se favorittlaget Lakers tape en kamp de lenge leder. Som gammel blodfan av Michael Jackson er det ellers spesielt å være i Staples Center – stedet der han øvde til London-showene sine før han plutselig døde tilbake i juni 2009. Staples Center var også arenaen for minnehøystunden til MJ før han ble gravlagt. Forever King of Pop!

Mandag morgen er det tid for Blueberry Ricotta pancakes med “bacon on the side” på legendariske Polo Lounge på hotellet. Samtidig er det gøy å lese om Guinness-stuntet i den rykende ferske utgaven av LA Times. Nå kjenner selv en halvgammel loslitt drammenser seg litt Rockstar i restauranten som slår det meste! Uttrykket “først yte – så nyte” har sjeldent føltes mer reellt….:)

Alle gode ting har dog en rå og brutal ende og mandag ettermiddag er det på tide å forlate hotellet og den røde løperen for å reise ut til LAX for å ta nattflygingen hjem til Oslo (via London).

Minner er viktige for meg og vel hjemme i Norge igjen må jeg glise hver gang jeg ser bort på den gedigne medaljen fra LA – «size does matter» og lekker bling-bling man har jobbet hardt for er stas!!

Nå i etterkant må jeg bare si at dette var en fantastisk opplevelse jeg anbefaler alle selv om det ble i overkant heseblesende å reise over fredag morgen med retur fra LAX allerede mandag kveld! Størrelsen tatt i betraktning er LA Marathon selve definisjonen på en “Hidden Gem” som bare venter på å bli oppdaget av norske løpere. Løypen er ikke lett, men en fantastisk severdig rute veier lett opp for det! Velger man krypinn i Santa Monica og bruker Uber til all transport er logistikken dessuten både relativt sømløs og rimelig.

“LA Marathon – Berre gjer det!!!”

Foto: www.marathonfoto.com, www.guinnessworldrecords.com, Skechers Performance Los Angeles Marathon samt private “blinkskudd”.