Da Langhus kom til New York

Reportasje fra New York City Marathon – av Jann Post

Vidar skulle bli fotballproff. Jeg skulle bli best i verden i en eller annen utholdenhetsidrett. Slik gikk det ikke. I stedet for Champions League-finale eller OL ble New York Marathon det største idrettsarrangementet vi noen gang skulle delta i.

804925_1017_0004
SAMLØP: Langhus-guttene Jann Post og Vidar Hansen på eventyr i New York!

50 meter er det mellom de to rekkehusene på Langhus. Vidar bodde på nedsiden av lekeplassen, jeg på oversiden. Vi har kjent hverandre fra den dagen jeg ble født, drøye fire måneder etter Vidar, sommeren 1980. Vi lekte boksen går fra vi kunne gå, hoppet på miniski, spilte landhockey, arrangerte triksekonkurranser og skjøt i stykker garasjen til fortvilte naboer.

I 10 år spilte vi på samme fotballag, de fleste av dem med faren til Vidar som trener. Det varte helt til jeg innså at balltalentet var så begrenset at jeg burde bruke alle kreftene på det som er langt og slitsomt. Uansett delte vi i denne perioden mange sportslige drømmer. Vi var ekstremt opptatt av all mulig idrett, og vi skulle selvfølgelig leve av sport når vi ble store.

Voksne ble vi for så vidt. Men de personlige idrettsdrømmene ble vel ikke helt oppfylt. Vidar spilte riktignok mange sesonger i 2. og 3.-divisjon som fotballspiller, og jeg røsket med meg noen NM-medaljer i yngre årsklasser før jeg la bort alle ambisjoner.

Heldigvis har vi ved hjelp av tilfeldighetenes spill oppdaget at ekstreme idrettsøyeblikk fortsatt er mulig å oppleve med oss selv i hovedrollen. For noen år siden begynte vi å løpe maraton. Og nå skulle vi til New York for å løpe det største av dem alle. Med over 50 000 deltakere på start, og et sted mellom en og to millioner tilskuere langs løypa.

img_804891_1032_0046
Spektakulært.

Hotellet lå rett ved Times Square. Et av de stedene i New York hvor du føler deg lengst vekk fra oppveksten på et rolig norsk tettsted. Fiskemarkedet i Tokyo, Brandenburger Tor i Berlin, skyline i Chicago og Tower Bridge i London har fått fram den samme følelsen tidligere på vår maratonvei. En lang løpetur kan være en bra unnskyldning for å dra på til utlandet. Og den unnskyldningen har vi etter hvert blitt ganske gode på å bruke.

Det som var litt spesielt denne gangen var at vi kom til å stille til start med de samme ambisjonene. Etter at jeg har ledet an tidsmessig de siste årene benyttet Vidar fjorårets pappaperm til å løpe seg ned fra 3.08 til 2.45. Nå håpet han på en tid rundt 2.40. Jeg har gått motsatt vei. Fra 2.33 i 2014 ville jeg nå vært jublende glad for å se 2.39, og selv det målet levde farlig etter skade og omgangssyke. I løpet av syv maratonløp har vi aldri sett snurten av hverandre. Nå var målet å hjelpe hverandre et stykke på vei.

Selv om ikke alt gikk på skinner i ukene før New York Marathon, så gikk ting som det skulle de to siste dagene etter ankomst. Vi fikk sovet det vi skulle, trent et par små turer og ellers dratt nytte av byens restaurant og underholdningstilbud. Så da klokka ringte på maratondagen følte jeg meg klar til å komme i gang. Vidar på sin side lurte på hvorfor klokka ringte nå. Mitt rolige svar var at det var fordi bussen gikk til start om 45 minutter. Han virket i alle fall mer trøtt enn overnervøs.

New York Marathon er en liten prøvelse i logistikk. Bussen gikk fire timer før start, og man må regne med tre timer venting i startområde. Det er ikke ideelt før et så langt løp, men det er en del av leken. Og det er verdt det. Egentlig gikk tiden fort ute på Staten Island. Det er hele tiden noe som skal skje. Doturer, inntak av vått og tørt, skifting, vurdering av vindretning og vindstyrke, innlevering av tøy til mål, frister for oppmøte ved startbås og så videre.  Jeg følte vi var opptatt det meste av tiden.

I minuttene før start møtte vi også 4-5 andre norske løpere som bidro til at ventetiden forsvant. Praten gikk, og humøret var bra. Selv om alvoret ligger og lurer. Alle vet jo hva som venter. De færreste tar lett på å løpe 42,195 km så fort de kan. Og når man har reist halve jorda rundt, og investert både tid og penger, som normale folk helst mener burde vært investert på andre ting, så er det alltid et snev av alvor der.

Med minutter igjen til start ljomer den amerikanske nasjonalsangen over høytaleranlegget i versjon a capella. Akkurat så høytidelig og svulstig som man forventer på denne siden av Atlanteren. Først så flirer jeg litt for meg selv, så blir jeg litt grepet av stemningen allikevel, og irriterer meg litt over at jeg lar meg følelsesmessig påvirke av dette iscenesatte føleriet. Men det er noe med situasjonen. Du står der med 50 000 andre som har samme oppgave foran seg. De fleste har trent i månedsvis, og alle har ventet i timesvis på å slippe løs denne dagen. Når øyeblikket er der så blir energien og stemningen helt spesiell.

Startskuddet smeller og Frank Sinatras «New York, New York» overtar lydbildet ved siden av tusenvis av mennesker som settes i bevegelse. Klokkene piper rundt meg og vi er på vei opp Verrazano-broen med utsikt til Manhattens skyline ut til venstre. Vi står ganske langt fremme, allikevel er det folk overalt og de fleste av dem skal vi passere i løpet av 2 kilometer. Vi løper på venstreside av broen, og starter 100 meter foran herreeliten som løper på høyreside. Det tar ikke mange sekundene før de kommer fykende på andre siden av gjerdet. I noen meter får vi følelsen av hvilken fart som kreves for å vinne dette løpet. De løper bare to meter fra oss. Et øyeblikk senere er de borte og vi konsentrerer oss om vårt eget løp.

Planen er klar. Jeg skal dra de første fem kilometerne i ca 3.48 minutter i snitt per kilometer. Det gir en sluttid på 2.40 med jevn fart. Grunnen til det er at jeg har best fartsfølelse, og mest erfaring med å løpe i denne hastigheten. Slik skal Vidar unngå å ruse avgårde blindet av adrenalin. Det får andre ta seg av. Jeg nyter synet av Manhatten og føler at jeg har bra kontroll på farten opp og ned av brua som gir oss pluss-minus 40 høydemetere. Vidar ligger limt i rygg, feltet strekker seg ut, og vi får løpt fritt fram til 5 kilometerskiltet som passeres på skjemaet. Jeg hører på pusten til Vidar at han føler seg bra. Selv er angsten om at magesyke og leggskade skal sette meg ut i ferd med å slippe. Vi er i gang.

804925_1017_0002
Starten er gått. Den rutinerte maratonløperen Jann Post i rødt skulle dra de første 5 kilometerne. Langhus-gutta er i gang!

I Brooklyn er det møtt opp mye folk som lager god kok i kilometer etter kilometer. Jeg løper ut til siden og gir lua mi til en liten jente som står og heier. Det er rundt 10 grader og blir gradvis litt varmere. Forholdene er ideelle bortsett fra motvinden som til tider plager meg litt med tanke på at vi skal løpe i samme retning de første 30 kilometerne. Heldigvis er vi to som kan hjelpe hverandre. På andre siden av gjerdet går det noen fine grupper, på vår side er det vann mellom båtene. Og løypene samles ikke før etter 12 kilometer. Men vi bytter på å dra, og vinden er ikke verre enn at vi har opplevd det samme på omtrent hver eneste langtur på Frognerkilen. Bortsett fra omgivelsene føles det i grunn som å være hjemme på trening.

Vi har ingen avtale om at vi må løpe sammen etter de første fem kilometerne. Det faller seg bare naturlig. Begge er opptatt av å løpe konservativt og kontrollert den første og letteste halvdelen. Det går bra en stund, jeg føler meg ok. Men etter 14 kilometer begynner jeg å slite.

Det var da tidlig tenker jeg. Tankene blir litt dystre. Jeg slipper Vidar med noen meter, noe han merker og snur seg. Du må bare løpe ditt løp skriker jeg. Jeg havner fort 20-30 meter bak og prøver å løpe så billig som overhode mulig. Det går ikke an å lade opp til maraton på ellipsemaskin, sier jeg til meg selv og tenker på de ukene jeg har gått skadet på forhånd. Nå får du bare ta deg til mål på anstendig vis.

Etter et par kilometer stabiliserer situasjonen seg. Jeg taper ikke noe mer til de rundt meg og er fortsatt bare 20-30 meter bak Vidar som løper alene like foran. Han har ikke sett bakover en eneste gang siden jeg slapp. Etter 18-19 km er det som håndbrekket blir tatt av. Det skjer noe i kroppen min og jeg går inn i min beste fase i løpet. Kort tid etterpå er jeg på siden av Vidar og slenger en melding. Det ser ut som han skvetter litt, samtidig virker han glad for at jeg er tilbake.

Sammen passerer vi halvveis på 1.20.05 i det vi tar igjen en større gruppe. Vi er på offensiven. Nå er det bare å løpe siste halvdel 11 sekunder fortere sier jeg til Vidar og gliser. Det ser ikke ut som han føler det er umulig. Og da han 2 kilometer senere rykker opp på siden av meg fordi han har sett en fotograf som tar bilder skjønner jeg at han fortsatt er sprek. Det passet i grunn bra. For akkurat da registrerer jeg at den siste kilometeren passeres på 3.40. Farten har gått opp uten at jeg har forsøkt å øke tempoet. Det er et godt tegn.

Men det er nå New York Marathon begynner. Alt fram til dette punktet er egentlig en transportetappe. Vi runder en sving etter 24 kilometer og ser motbakken opp Queensboro Bridge foran oss. Den enorme to etasjers broen som har forbundet Queens med Manhatten siden 1909 er 2270 meter lang. Hvor halvparten er motbakke og resten stuper ned fra toppen mot Manhatten.

– Hvis vi klarer å ha litt is i magen over her nå, så blir det bra, sier jeg høyt. Bare for å minne oss om det gamle slagordet vi begge kjenner; respect the bridges.

img_804892_1009_0043
Respect the bridges! Med god grunn.

Selv om vi føler oss bra skal vi ikke kjøre oss i senk opp broen, og heller ikke prøve å ta igjen alt det tapte på vei ned. Det er langt til mål, og vi trenger gode bein en stund til. Selv om løpets høydepunkt for mange venter på andre siden av broa.

Jeg setter en kontrollert fart opp broa. Etter så mange kilometere med flate partier føles det litt uvant, men det flyter bra på. Det gjør det ikke for alle rundt oss. Det er umulig å ikke legge merke til at vi tar igjen mange. Det er mange som har åpnet for optimistisk, og som kommer i retur nå. Jeg kjenner igjen et par fra tidlig i løpet og jeg må innrømme at det gir meg litt innvendig glede.

Vi passerer toppen av broa og kan se Manhattens skyline foran oss. Det er helt stille på broa, med unntak av løpesko som treffer betongen. Ingen tilskuere slipper inn her. Det gjør at det lydmessig fremstår som en stor kontrast til resten av løypa, hvor det står folk nesten overalt. Noen synes det er deilig. Andre synes det blir litt dødt. Jeg lytter litt ekstra til stillheten, for å øke lengselen etter det som kommer. For jeg vet hva som venter.

Utforløping på betong kan være brutalt for beina etter 25 kilometer. Og halvveis ned fra broen merker jeg at lårene sier litt ifra. De tåler ikke dette spesielt bra. I 3 av de siste 5 ukene har jeg ikke kunnet løpe på grunn av en leggskade, og jeg vet jeg ikke er forberedt på dette. Jeg prøver å sette beina ned rett under meg uten å bremse, samtidig som jeg jobber med frekvensen for å minimalisere problemene. Vidar virker sterk og ser ikke ut til å tenke noe annet enn at det er deilig å løpe nedover. Han pustet kanskje litt mer enn meg opp broa, men muskulært vet jeg at han kommer til å tåle hele distansen. Han er godt forberedt.

De negative tankene blir fort feid bort. For nå nærmer vi oss broens ende og vi skal straks plante våre løpesko på Manhatten for første gang i dag. På vei ned fra broen har vi havnet litt for oss selv. Det er langt fram til neste løper og vi har heller ikke noen i hælene. Det er rart at man kan føle seg alene i et løp med 50 000 på start, men akkurat nå føles det sånn.

804929_1029_0023
Utrolig at det kan være så glissent mellom 50.000 løpere i hjertet av New York.

Vi løper mot det ventende folkehavet. For der Queensboro Bridge treffer Manhatten er det tjukt med folk. Det er det punktet i løypa med flest tilskuere, og de er kjent for å lage et enormt liv i det man svinger av broen og inn på 1st avenue. Det er her kontrasten fra stillheten inne på broa skal synliggjøres. Jeg har gledet meg i ett år til dette.

Men i det vi svinger av broen blir jeg litt skuffet. Folkene er der, det er ingen tvil om det. Det står mange i dybden bak gjerdene som sperrer de ute fra løypa. Men det er merkelig stille. Og jeg fornemmer en litt avventende stemning. Når jeg har løpt på tredemølla hjemme i kjelleren og tenkt på dette øyeblikket, så har jeg sett for meg at det skal eksplodere. Det gjør det ikke.

Da kommer jeg på at det ikke er så rart. Kenyanerne og resten av eliten har passert for 20 minutter siden. Etter dem kom det sannsynligvis ingen. I alle fall på en god stund. Så kom de mest seriøse supermosjonistene med alvorlige uttrykk og et stivt blikk eller to ned på GPS-klokka for å sjekke om de fortsatt holdt seg på skjema. Uten at de har enset omgivelsene rundt seg. Så kom vi. Akkurat her ligger vi kanskje som nummer 150 i løpet. Og akkurat nå minner vi nok tilskuerne mest om de dratte svette kroppene på jakt etter ny personlig rekord som akkurat har passert. Det er ikke så festlig for publikum med alvorlige supermosjonister som ikke driver toppidrett, og som heller ikke gir folket en eneste reaksjon. Jeg bestemmer meg for å vise litt entusiasme.

Med gjentatte armbevegelser fyrer jeg opp publikum, og Vidar kaster seg på leken. Vi legger hånda bak øret, peker, og hever armene fra hoftehøyde og opp i lufta med høy frekvens. Responsen vi får er enorm. Nå våkner amerikanerne til liv. Publikumsbrølet stiger til værs og forfølger oss på vår vei videre.

Akkurat da var det rått å være to mosjonister fra Stenfeltskogen på Langhus i en av verdens heftigste byer. Å løpe inn på Manhatten til brølet fra flere tusen tilskuere er spesielt. Det er noe filmaktig over det, eller som en scene tatt ut av en litt absurd drøm. Jeg snudde meg tilbake og så at det ikke var noen andre tilskuerne var opptatt av. Det var bare oss der. Det er faktisk barnslig moro å føle seg som idrettsstjerne i et halvt minutt. Og akkurat da følte jeg at vi fikk oppleve et snev av våre barndomsdrømmer. Det var ikke Champions League-Finalen, det var ikke inne på et OL-stadion, men det var tusenvis av folk som støttet to Langhus-gutter ute på en av sitt livs mest spesielle løpeturer.

804926_1010_0035
To Langhus-gutter ute på sitt livs mest spesielle løpetur!

Det kan være kjedelig å løpe kalde søndagsmorgener med barnevogn langs Frognerkilen, og det kan være kjedelig å stå i timesvis på tredemøller og ellipsemaskiner, men akkurat der og da var det verdt det.

Som vanlig blir man innhentet av virkeligheten i et maratonløp. 500 meter senere var det krystallklart at jeg ikke var en kenyaner med lette bein som føk gjennom New Yorks gater, på vei mot rekordtider og ære til publikums store begeistring. Derimot følte jeg meg som en middels mosjonist fra Langhus med lår som begynte å takke for seg med alt for mange kilometer igjen. Selvbildet var innhentet av den faktiske situasjonen og justert. Plutselig var 1st Avenue irriterende lang. Klokken viste at farta burde vært høyere. Håpet om 2.39 var i ferd med å bli glemt.

– Du føler deg pigg nå?

Spørsmålet fra Vidar etter 33 km i The Bronx kommer uventet.

– Nei, dessverre, er svaret.

Det var ment som en oppmuntring. Men 500 meter senere slipper jeg han for andre gang i løpet og denne gang for godt. Luka økte hele veien inn til målstreken i Central Park. Jeg var sjanseløs. Beina hadde takket for seg. Vidar gjorde et forøk på å øke for å rekke inn før det digitale uret viste 2.40.00. Jeg måtte konsentrere meg om å unngå en kjempesmell. Konkurranseinstinktet mitt likte det dårlig, men det tror jeg at jeg kan leve med om noen år. Jeg kommer også til å glemme at det gjorde vondt så det holdt opp stigningen på 5th Avenue, at veiene i Central Park var mer kuperte noen gang, og at jeg fikk krampe 10 meter før mål og hinket de siste meterne. Det var uansett deilig å krysse målstreken. Jeg hadde gitt det jeg hadde, og var fornøyd ut fra forutsetningene.

img_804889_1031_0007
FINISH-LINE i sikte!… Godt å få vist riktig vei!

Etter å ha tøyd ut krampen, samtidig som jeg fikk kjeft av funksjonærene for at jeg ikke gikk videre, begynte jeg å se etter Vidar. Jeg fant han ved medaljeutdelingen, etter at han etter eget utsagn hadde gitt et episk adrenalinintervju til en lokal TV-stasjon. Han kom i mål som nr 98 i herreklassen på 2.40.51. Ny pers med over fire minutter. 1 minutt og 18 sekunder foran meg. Det var det verdt å feire.

Så en haltende gåtur, en taxitur, to pils og en dusj senere satt gutta fra Stenfelt på hamburgerbar og diskuterte hvor fort de skulle løpe i Boston i april.

P.S TV-intervjuet har vi fortsatt ikke lykkes å finne. Dessverre.

805075_1003_0048
Slitne, men lykkelige! De to Langhus-guttene gjorde sine saker meget bra i storbyen. Vidar Hansen var faktisk bare 2 sekunder fra å være beste nordmann i NYCM 2017, mens Jann Post var tredje best av de hele 339 norske som fullførte TCS New York City Marathon 6.11.2016. (red.anm.)

Topp 3 av 339 norske i New York

Overall
Place
Gender
Place
Age
Place
Bib
No.
First Name Last Name Age Finish
Time
5 km 10 km 21,1km Minutes
per Mile
108 95 34 1208 SJUR MOLSTAD 33M 02:40:49 00:18:01 00:36:24 01:18:26 06:08
110 97 17 2712 VIDAR HANSEN 36M 02:40:51 00:18:56 00:37:57 01:20:07 06:09
131 115 23 1652 JANN POST 36M 02:42:09 00:18:57 00:37:55 7 01:20:06 06:12

NRK-Post på Sportsmanden

Jann Post har mange ganger vist at han har talent for mer enn å kommentere langrenn. Her kan du gjenoppleve noen av hans tidligere svært så levende skildringer på Sportsmanden av sine maratonløp i Berlin, Chicago og London:

Fra London Marathon 2015: Jakten på en verdensrekordholder

Fra Berlin Marathon 2014: Drømmen om Brandenburger Tor

Fra Chicago Marathon 2013: Jann Post rapporterer fra sitt eget VM

 

Sportsmanden.no 

Lik gjerne
Del gjerne
  • 225
    Shares