Rigget for revansje-retur til Reykjavik

Janicke Bråthe med racerapport fra Reykjavik Marathon

I nesten et helt år lå Reykjavik Marathon oppført i løpskalenderen. Løpet hadde lenge vært på ønskelisten, og en ny, fargerik reportasje på sportsmanden.no, skrevet av reporter Christian Odgaard, vekket nysgjerrigheten ytterligere (Reykjavik Maraton 2015 – Kjellergraving og en brennhet rumba i Lækjargata!). Da også flere andre fra SkiLøperne – løpegruppen jeg leder – ville ta turen, var det ikke mer å lure på. Fly og hotell ble booket tidlig på høsten i fjor, og startplassen kjøpt så snart påmeldingen åpnet noen måneder senere.

I utgangspunktet var innstillingen at Reykjavik Marathon skulle være et opplevelsesløp. Island er tross alt «sagaøya», så det virket mer naturlig å skulle glede seg over synsinntrykk underveis enn å ta skylappene på og jage ny pers. Sannsynlighet for ny bestetid på det jeg antok var et værutsatt sted anså jeg uansett som liten. I tillegg viste løypeprofilen en vesentlig mindre flatvalset linje enn ”raske” maratonløp som Berlin, Chicago og London hvor mine tidligere bestetider er satt.

Men så var det dette evig tilbakevendende Chewbacca-prosjektet – mitt ultimate hårete mål – og drømmen om 3:15. På noe vis virket det hårete beistet mindre malplassert i Islands særegne kulturlandskap enn i storbyer og blant skyskrapere. Da det kom frem at det faktisk går an å løpe fort i Reykjavik, og at været stort sett er velegnet for maratonløping, våknet Chewbacca igjen opp fra dvalen.

Reykjavik - Sportsmanden - Forberedelser I

Det ble løpt mange kilometer i hjemlige trakter…

Reykjavik - Sportsmanden - Forberedelser II

…og det ble løpt mange kilometer utenlands.

 Fire minutter. Det var tiden som måtte kappes for måloppnåelse etter at PB’en ble kappet med 3,5 minutter i London i vår (London Marathon – Endelig satt den!). Fire minutter høres ikke så voldsomt mye ut når man tross alt er ute og løper i godt over tre timer, men enhver med maratonerfaring vet at det kan være tøft nok å kappe fire sekunder. Selv for oss mosjonister. Skal det perses i maratonløp kan man ikke belage seg på mirakler; Det er trening og forberedelser som gjelder! Med 3:15 og topp ti av damene som definerte mål tok jeg fatt på mine hittil mest intensive og fokuserte treningsuker da sommerferien tok til. Perfekt tid for intensiv trening!

For Reykjavik Marathon ble for første gang opplegget i ”Advanced Marathoning” fra Pete Pfitzinger og Scott Douglas testet. Det skal innrømmes at den seriøse treningen tidvis kostet...

For Reykjavik Marathon ble for første gang opplegget i ”Advanced Marathoning” fra Pete Pfitzinger og Scott Douglas testet. Det skal innrømmes at den seriøse treningen tidvis kostet…

Når noe har vært planlagt og pratet om over lang tid virker det nesten surrealistisk å endelig ta fatt på det. Pippi&Proffen-partner Mette og jeg var smått oppspilte da vi tok fatt på reisen. SkiLøperne og de andre norske var spredt ut over flere flyavganger, men både på flyplassen, flyet og på flybussen inn mot Reykjavik møtte vi andre tilsvarende oppspilte løpere. Jeg digger den herlig fnisete og lett nervøse stemningen som råder blant løpere i tiden før de skal i ilden. Uavhengig av om man har møtt hverandre tidligere, går praten som om man var gamle bekjente.

Første stopp i Reykjavik ble startnummermessen. Etterpå kunne vi slappe av litt i solen mens vi ventet på taxi tilbake til sentrum.

Første stopp i Reykjavik ble startnummermessen. Etterpå kunne vi slappe av litt i solen mens vi ventet på taxi tilbake til sentrum.

Island! For en fascinerende plass på jord. En liten vulkanøy i det store havet. Flatt, rått, grått og grønt. Ild, jord, luft og vann. Og hovedstaden Reykjavik med sin ekstreme miks av arkitektur. Fra de historiske og sjarmerende, via det ordinære og nedslitte, til det moderne og storslåtte. Den mektige Hallgrímskirkja som sammen med Leiv Eriksson ruver over byen. Det omstridte men svært så fascinerende og flotte Opera- og konserthuset Harpa. Maraton eller ei, jeg innså raskt at det må bli ett nytt besøk for å se mye mer.

Hallgrímskirkja og oppdageren Leiv Eriksson. Statuen ble gitt i gave fra USA i forbindelse med Alltingets 1000-årsjubileum. De var nok takknemlige for at han oppdaget Nord-Amerika. (c;

Hallgrímskirkja og oppdageren Leiv Eriksson. Statuen ble gitt i gave fra USA i forbindelse med Alltingets 1000-årsjubileum. De var nok takknemlige for at han oppdaget Nord-Amerika. (c;

Fantastisk bikube-aktig glasskledning på islands opera- og konserthus – Harpa.

Fantastisk bikube-aktig glasskledning på islands opera- og konserthus – Harpa.

Race day! Troen på Chewbacca hadde vært sterkere enn normalt frem til kort tid før løpet, men i min higen etter å følge mitt omfattende treningsprogram til punkt og prikke ble en klassisk generaltabbe begått: Kroppens signaler ble glatt ignorert. Såpass erfaren som jeg begynner å bli nå burde jeg vite at man sjelden kan løpe seg gjennom tiltagende vondter.

I forkant lurte jeg på om det ville bli for kaldt å løpe i singlet og kort skjørt. Ingen fare! Løpsdagen ble antakelig sommerens varmeste på Island!

I forkant lurte jeg på om det ville bli for kaldt å løpe i singlet og kort skjørt. Ingen fare! Løpsdagen ble antakelig sommerens varmeste på Island!

Dagen før løpet var jeg forberedt på at hva som enn gjorde vondt inne i den venstre skinka kunne bli så ille at jeg måtte bryte. Men optimismen lenge leve; Alt annet var jo så bra: veldig godt fullførte maratontreningsuker og hva jeg selv bare kunne anta var mitt livs beste form (så langt), topp pastalading kvelden før, nok søvn, relativt senkede skuldre, strålende vær… Det var ikke noe  tenke på; Bare å gi jernet og håpe at skinka var medgjørlig.

Rett før start møtte jeg Ole Arne Eiksund og Therese Falk. Vi hadde omtrent samme mål alle tre, så jeg ble litt stuss da de ikke var med ut fra start. For å løpe maraton på 3:15 må snittfarten ligge på 4:35 min/km. Vi hadde snakket om å starte litt roligere, på 4:40, og når det gikk greit å komme opp i rett tempo fulgte jeg den planen. Vel, vel, de kommer vel etter hvert tenkte jeg.

Jeg fikk selvfølgelig rett.

I nesten halvannen mil kunne Garmin rapportere at ”Current pace” lå mellom 4:35 og 4:40. Akkurat som ønsket. Urolig konstaterte jeg imidlertid at det altfor tidlig, og i tiltagende grad, måtte fokuseres på å løpe «høyt, fint og lettbent» (et av mine mantraer når det virkelig røyner på). Problemet var bare at det venstre beinet ble strammere og strammere, og knapt fikk klaring mot bakken i pendlingen. Lyden av venstreskoen som subbet lett mot asfalten for hvert skritt mens høyrebeinet løp…vel, ”høyt, fint og lettbent” ga ytterligere grobunn for bekymring; Ikke bare innbilning. Det skulle ikke mer til enn et kumlokk for at det litt slepende venstrebeinet var nær ved å felle meg. Høyrebeinet måtte dermed kompensere for å løfte det venstre litt høyere og den type skjev arbeidsfordeling er sjelden bærekraftig. Forsøk på å mentalt isolere ubehaget og tenke at ”dette kan jeg takle” fungerte en stund, men litt etter litt sakket farten ubønnhørlig av.

Med så mange kjente på plass i Reykjavik ble det feiret i flere omganger. En utepils i solfylt bygate, en ettermiddag på Spa og en herlig bankett på restauranten Grillmarkadurinn som viste seg å være akkurat så bra som alle hadde sagt.

Halvmaraton (røde startnummer) og maraton (grønne startnummer) starter samtidig og følger samme løype frem til drøyt 18 kilometer. Det var derfor bra med folk tidlig i løpet (aldri trangt). Etter at hel- og halvmaraton-løypene skilte lag ble det langt åpnere mellom løperne. FOTO: Rudolf Adolfsson

Den regjerende ultra-norgesmesteren Therese passerte meg ved ca 15 kilometer. I lett og kjapp takt så jeg henne og hennes karakteristiske, fine fletter forsvinne blant andre løper fremover. Ikke lenge etter kom vi heldigvis inn på en del av løypa der vi først skulle løpe ut, og så tilbake. En gylden mulighet til å fokusere på noe annet. På vei ut skuet jeg etter kjente som lå foran meg, på vei tilbake de som lå bak meg. Det ble vinket og ropt oppmuntrende ord i flere omganger.

Bare å kjempe seg frem, kilometer for kilometer. Heldigvis gjorde de vakre omgivelsene reisen litt lettere.

Bare å kjempe seg frem, kilometer for kilometer. Heldigvis gjorde de vakre omgivelsene reisen litt lettere. FOTO: Rudolf Adolfsson

For å gjøre en veldig lang historie (gudene vet at 42,2 kilometer er latterlig langt når man seriøst vurderer å gi opp lenge før man har passert to-milsmerket) forholdsvis kort gikk ikke mitt Reykjavik Marathon særlig bra. Farten måtte holdes et halvt minutt roligere pr kilometer enn det som var målet. Om tempoet ble satt opp strålte det vonde både lenger ned i beinet, opp i hoften og over mot høyre side. Spesielt i nedoverbakkene. Det ble et siste hederlig forsøk da Ole Arne tok meg igjen og forsøkte å få meg med videre, men jeg klarte ikke å holde farten hans. Chewbaccas hårete silhuett forsvant over de Islandske heiene, og målet for dagen ble kraftig justert: Å fullføre! Helst uten å gå.

Hyggelig gjensyn med Ole Arne, Frode og Therese umiddelbart etter målgang. Ingen perser blant dem heller, men alle var svært så glade og fornøyde med flotte maratonløp.

Målgangsreunion: Hyggelig gjensyn med Ole Arne, Frode og Therese umiddelbart etter målgang. Ingen perser blant dem heller, men alle var svært så glade og fornøyde med flotte maratonløp.

For min del ble ikke Reykjavik Marathon løpt, det ble fullført. På den positive siden:

  • Den vakreste maratonløypa jeg har løpt så langt!
  • Fantastisk vær, om enn i varmeste laget for maratonløping. Hvem hadde forventet det?
  • Maraton (eller lenger) nummer 28. i boks. Ny medalje til samlingen og land nummer åtte på maratonkartet.
  • Tok meg ikke helt ut og var i finfin form ved målgang.
  • Tiden – 3:32:28 – er overraskende bra når man opplever å ha karret seg frem.
  • SkiLøperne vant damenes team-konkurranse.
Enkelte (Mette) kunne glede seg over ny PB, mens andre (jeg) fant trøst i ny medalje.

Enkelte (Mette) kunne glede seg over ny PB, mens andre (jeg) fant trøst i ny medalje.

I forkant av løp fabulerer man gjerne – i alle fall gjør jeg det – mye på hvordan det kommer til å gå. Er det denne gangen man skal lykkes? Blir det en tur kjepprett inn i veggen? Eller DNF-premiere? Det spekuleres blant mange ulike scenarier. Håpet for Reykjavik var naturligvis den intense lykkerusen som følger når sekunder, og eventuelt minutter, kappes.

Fire mulige målgangsscenarier. Denne gangen ble det varianten nederst til høre, men det blir nye forsøk på alternativet oppe til høyre om fire uker i Berlin og forhåpentligvis om et år i Reykjavik.

Fire mulige målgangsscenarier. Denne gangen ble det varianten nederst til høre, men det blir nye forsøk på alternativet oppe til høyre om fire uker i Berlin og forhåpentligvis om et år i Reykjavik.

Reykjavik-fasiten ble en liten mørk sky over hodet. Det går imidlertid ikke an å surmule når man er på tur med supre folk, for maraton dreier seg heldigvis bare delvis om å løpe fire mil. Maraton er en totalopplevelse som handler om trening og forberedelser. Det handler om en reise, lang eller kort. Det handler om spenning, endorfiner og store følelser i alle retninger. I tillegg handler det om oppbyggende fellesskap og den usannsynlige gode følelsen av å ha fullført noe stort. Selv når det ikke går som tenkt.

Med så mange kjente på plass i Reykjavik ble det feiret i flere omganger. En utepils i solfylt bygate, en ettermiddag på Spa og en herlig bankett på restauranten Grillmarkadurinn som viste seg å være akkurat så bra som alle hadde sagt.

After-run: Med så mange kjente på plass i Reykjavik ble det feiret i flere omganger. En utepils i solfylt bygate, en ettermiddag på Spa og en herlig bankett på restauranten Grillmarkadurinn som viste seg å være akkurat så bra som alle hadde sagt.

Det viktigste nå er å få kroppen tilbake i full drift, og bli klar til Berlin Marathon om fire uker slik at det kan bli et nytt forsøk på Chewbacca og lykkerus-alternativet. På lenger sikt blir det  forhåpentligvis retur til Reykjavik neste år. Jeg vil se mer av Island, og jeg vil nyte den vakre løypa. Jeg må tilbake for å få min revansje.

Reporteren som med sine beskrivelser fra tidligere år bidro til min Reykjavik-debut har i år tatt steget fra penn og papir til levende bilder. Christian Odgaards reportasjefilm-debut fra årets Reykjavik-opplevelser på YouTube: ”Reykjavik Marathon 2016/ /Reykjavíkurmaraþon 2016” 

Les også hovedreportasjen fra Reykjavik på Sportsmanden:

Varmt, fint og fargerikt i Reykjavik Marathon

 

Sportsmanden.no