Big Sur Marathon 2016 – California Dreamin’ og den store flukten fra tallet 40!

Av Christian Odgaard

dumbIntro:

President Reagan iført cowboy-hatt og labben rundt sin hulde viv Nancy står der og konverserer med Carl Lewis. Overkroppen til sprintesset glinser av svette og er bare pakket inn i den karakteristiske lyseblå Santa Monica Track Club singleten. Litt diskret til høyre sitter ulven DiCaprio med en Camel Light i munnviken og med en kramsugen Lindsay Lohan godt plantet på høyre lår. De nyter eggende musikk fra Tony “the last crooner” Bennett og hans elektriske storband på scenen. En dresskledd Dennis Hopper inhalerer lystgass fra en nifs tank mens Chili Pepper’s Anthony Kiedis ligger i fosterstilling på parketten og jamrer noe om å bli tatt med til under en bro i L.A. Og der, over dansegulvet nærmest svever en glohet 90-talls utgave av Cameron D – alle elsker Mary eller hur? Dette er jo ren galskap – har jeg havnet midt i et psykedelisk kjendisparty på Mulholland Drive iscenesatt av selveste David Lynch?

Viserne på vegguret over Leo’s hode bare spinner hurtigere og hurtigere – sekunder blir til døgn og uker til år i et helt ukontrollert tempo. Fra en stor kiste til høyre for utgangsdøren klyver med ett ut en solariumsbrun spjæling iført trang candyblå tank-top og åltrange vinrøde lærbukser mens han skriker til meg: “Nå må du gønne på med Botox og frekke tekstiler før alt virkelig rakner din skitne 40-åring!” Festlokalet begynner sakte å helle og veggene kryper bare nærmere og nærmere som en hånd som er i ferd med å lukke seg rundt meg. Jeg klamrer meg hjelpeløst fast til bardisken og den halvtomme Michelob-flasken. Er dette virkelig slutten? Har jeg blitt han “godt voksne skalken” er det siste jeg rekker å tenke før alt går i svart…

Bildet 2
Jeg bråvåkner lettere forfjamset i flysetet – Evian-flasken og fagbladet Runner’s World faller rett i gulvet! Under meg ligger San Francisco’s Golden Gate Bridge og resten av magiske Bay Area badet i sol. Min barndomsvenn Morten Haug og jeg er i ferd med å ankomme California, staten som på mange måter kulturelt sett har preget våre oppvekster og liv. Det var derfor aldri tvil om hvor vi skulle reise for å få utløp for midtlivskrisen – vi har endelig kommet “hjem” for å feire fylte 40 og å løpe det mange beskriver som verdens vakreste maraton!

Pre-Race:

Bildet 3
Vi er som to snauklipte og lite barmfagre utgaver av Thelma & Louise der vi fra flyplassen i Frisco cruiser nedover legendariske Pacific Coast Highway i vår innleide Cadillac. Vi er slitne, men paradoksalt nok samtidig også proppfulle av energi – denne turen har vi planlagt i over et år!
Bildet 4
Vår road trip på vestkysten starter i San Francisco fredag ettermiddag og går først sørover ned til den lille sjarmerende kystbyen Monterey der vi bor to netter og løper maratonet fra Big Sur til Carmel. Deretter kjører vi rett videre til Los Angeles hvor vi tilbringer to netter i Hollywood før hjemreisen tilbake til Oslo tirsdag kveld. Intenst og hektisk, men spekket med opplevelser! Fyll og annen energitapping er som alltid non grata – hver dag og time skal MAKSES nå!
Bildet 6
På lørdagen er det elektrisk stemming på Expo’en 100 meter fra vår Base Camp før løpet – Portola Hotel og Spa i Monterey Bay. Logistikken er m.a.o. sømløs! Vi henter startnr. og prater ivrig med andre løpsskinn! Og undertegnede stritter ikke akkurat veldig når anledningen til en klassisk “Expo-posering” byr seg…!

Race Day:

«If we were told we could only run one marathon in our lifetime, Big Sur would have to be it.» Bart Yasso – Runner’s World Magazine

Bildet 7
Kl 04:15 (!!) søndag morgen busses jeg ut til Big Sur ca. 5 mil sør for Monterey Bay (Morten skal løpe kortversjonen av løpet på ca. 17 km så han kan slappe av litt lengre på rommet den sniken…). I anledning 40-årsdagen har jeg forøvrig påspandert meg selv plass på Runner’s World sitt eget VIP-team. Det innebærer blant annet høykomfort-buss ut til start, kjærkomment oppvarmet VIP-telt i startområdet (høyre bilde over) samt tilgang til eget VIP-telt etter målgang med utstrakt servering av mat og drikke. Høvdingen på VIP-teamet er selveste Bart Yasso (på venstre bilde over) – en kultperson med tilnærmet rockestjerne-status innen det amerikanske langdistansemiljøet. Han er mannen bak det legendariske intervall-konseptet “Yasso 800” og han jobber nå som reisende løpsreporter for løpebladet Runner’s World. En herlig eventyrer!
Bildet 8
“All I wanna do is have some fun – I got a feeling I’m not the only one!”  Det er en meget lystig og tilnærmet euforisk stemming i skumringen den siste halvtimen før startskuddet går. Alle vet at de skal ut på sitt livs kanskje største løpsopplevelse og det preger atmosfæren. Rett før starten dukker også ultralegenden Dean Karnazes opp løpende med hodelykten trygt festet på pannebrasken. Applaus fyller området – Dean har tradisjonen tro løpt opp maraton-ruten motsatt vei i mørket for så nå å være klar til å løpe maratonet tilbake igjen til Carmel sammen med oss. Ellevill positiv galskap!!
Bildet 9
“Ground Control to Major Tom (Ten, Nine, Eight, Seven, Six) – Commencing countdown, engines on (Five, Four, Three) – Check ignition and may God’s love be with you (Two, One, Liftoff).” Det er for egen del spent stemning rett før utskytningen David Bowie-style i de dype redwood-skoger! Holder hamstringene eller vil alt gå rett i dass? Et snitt på 2 mil i uken med løping i 2016 er fasiten – suppen er også tynn, skremmende tynn! Jeg har allikevel plassert meg selv midt på helt foran – jeg har nemlig fortsatt tro på at mange års erfaring skal kunne gi meg en tid på i hvert fall rett under 3 timer i den meget krevende løypen.
Bildet 10
De første 8 km av maratonet er lettløpte gjennom mektig California redwood og beskyttet fra den ekstreme motvinden som skal åpenbare seg om litt. Jeg følger opplegget mitt – en defensiv 2:59-plan der jeg blant annet har byttet ut konkurransesko med tyngre sko med mer demping. Det er ikke aktuelt med noen «Grexit» – jeg driver med “egencoahing i verdensklasse” nå for å være like ubeskjeden som en viss Kjetil Rekdal (Foto fra 2015).
Bildet 11
“Jag trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill jag bo” – eller hva Ulf Lundell? Problemet med det åpne landskapet er bare det at man i årets utgave løper rett inn i en mur av ekstrem motvind. Km-tiden på Garmin-klokken farer umiddelbart i været og vinden uler og jamrer seg så mye at jeg ikke lenger hører at bena treffer asfalten. Jeg skjønner kjapt at nå må jeg legge klokken og sekunderingen til side og heller fokusere på en bra gjennomføring og plassering da andre jo også er nødt til å slite fryktelig med værforholdene. (Foto fra 2015).
Bildet 12,0
Selv om vinden og etter hvert også en jamrende hamstring frustrerer, koser jeg meg allikevel ganske så mye på første halvdel. Etter hvert begynner jeg også å passere masse løpere som løper 34 km-løpet (og senere også 17 km/14 km-løpet). Medløperne roper ljug som “You look awesome Norway!!” til meg og jeg nyter det ukritisk i fulle monn!
Bildet 13
Selv uten motvind har Big Sur en krevende profil og er således definitivt ikke et perseløp. Det er konstant det amerikanerne kaller “rolling hills” og høydemeter-messig når det hele et klimaks rett før passering halv når man skal forsere utkiktspunktet “Hurricane Point” (171 meter over havet) som jo virkerlig lever opp til navnet sitt nettopp denne dagen! I tillegg er maratonet også kjent for at selve veien heller mye i store partier av løpet slik at man blir løpende på skrå og ikke finner noen komfortabel stil og rytme. Dette opplever jeg spesielt krevende i andre halvdel av løpet.
Bildet 14
“You could travel the world, but nothing comes close to the golden coast!” Amen Katy Perry – jeg kunne verken ha sagt eller sunget det bedre selv selv om Katy vel strengt tatt egentlig refererer til damene og ikke landskapet i sangen sin California Gurls! Omgivelsene som omgir oss er uansett bare så ubeskrivelige vakre med den røffe kystlinjen og Stillehavet på venstre side og den staselige Santa Lucia fjellkjeden på høyre side! På bildet (fra 2015) er man på vei opp mot Hurricane Point og nyter en helt vill utsikt!!
Bildet 15
På toppen av av Hurricane Point skimter man legendariske Bixby Creek Bridge og passering halv i det fjerne. Det mektige skue blåser meg omtrent bokstavelig talt av veibanen! Jeg skjønner nå både hvorfor løpet omtales som verdens vakreste og også som en mer spirituell opplevelse enn andre løp (Foto er fra 2015).
Bildet 16
“Whoa, we’re half way there – Whoa, livin’ on a prayer!”  Det er bare å klore seg fast til Jon Bovi’s famøse åttitalls-bønn der vi halvveis i løpet passerer den 218 meter lange og over 80 meter høye verdenskjente Bixby Creek Bridge fra 1932. Det er mildt sagt en sterk opplevelse å løpe over en av California’s mest ikoniske landemerker! Et minne for livet!!
Bildet 17
På den andre siden av Bixby Creek Bridge passerer jeg halvmaraton-skiltet på tiden 1:32. Der sitter også pianomannen Michael Martinez og akkompagnerer det hele med nydelig klassiske musikk! Pianomannen kryssklippet med Bixby Creek Bridge er et høydepunkt for mange løpere og det er høy selfie-faktor blant enkelte! Ellers er ruten forøvrig krydret med ulike band som spiller mye heftig musikk – stor tommel opp! (Foto er fra 2015).
Bildet 18
“You can run but you can’t hide» – i hvert fall ikke fra de ivrige (og flinke!) fotografene til marathonfoto.com som har en egen evne til å forevige meg i de mest sårbare og fornedrende situasjoner. Med Bixby Creek Bridge og den røffe kystlinjen som bakgrunnsteppe begynner det nå virkelig å røyne på. I tillegg opplever jeg ved ca. 28 km at noen bak meg plutselig roper “Rattlesnake!!!” Jeg ser ned på asfalten og oppdager klapperslangen rett foran meg. I det jeg febrilsk hopper til siden ser jeg at den er overkjørt. Puhh – jeg har et like anstrengt forhold til slanger som en viss Indiana Jones…..
Bildet 19
Målgangen i Carmel (Mitt fullførte maraton nr. 32!) er bare en helt enormt sterk emosjonell opplevelse. Carmel er jo byen som selveste Clint Eastwood styrte fra 1986-88. Bare tanken på alfahannen Clint’ern som ordfører kan jo gi den mest hardbarka maratonløper akutt gåsehud! Men denne gangen er det ikke Dirty Harry, men tvert imot Dirty Odgaard som er kongen av byen (i sitt eget syke hode i hvert fall!!)! Selv om 3:11 er min tredje dårligste maraton-tid noensinne og hele 34 minutter bak persen, holder det til å bli nr. 38 av totalt 4242 fullførende på maratonet og jeg unngår med stil å bryte løpet (noe som jeg jo faktisk fryktet på forhånd pga. hamstringene).
Bildet 20
Etter målgang er dags for litt skamløs post-race bjeffing i sosiale medier og avslapning i VIP-teltet sammen med Morten som også har gjennomført en knallbra konkurranse (topp 12% totalt sitt løp!!). STOR grattis til min gode venn og reisefølge i verdensklasse!! Deretter er det tid for premieutdeling hvor vi ubeskjedent plasserer oss helt på første rad (til høyre på bildet).
Bildet 21
“Nobody puts Daddy in a corner!” Det er stor stas for gamlefar å bli ropt opp av speaker og å komme opp på podiet for å motta pris for å ha blitt bli nr. 5 totalt (av 292) i klassen min (Menn 40-44 år). Kul opplevelse for en alltid småskadet familifar som nok har lagt de beste tidene bak seg og heller nå må fokusere på relative prestasjoner fremover! Men det gjør ikke så mye – for meg handler løping primært om fysisk og psykisk velvære, det herlige løpsmiljøet og muligheten til å oppdage kloden løpende! Dessuten liker jeg å coache og motivere andre løpere.

Post Race:

Bildet 22
Vår bankettmiddag finner sted på Denny’s i Salinas på vei mot L.A. Svære pannekaker marinert i kanadisk lønnesirup med en klassisk amerikansk frokost elegant “on the side” blir aldri feil uansett tid på døgnet. Drit i skalldyr og dyre viner – det enkle er jo som kjent ofte det beste og godfølelsen er nå komplett for to oppspilte drammensere!!
Bildet 23
“Friends say he’s trying too hard and he’s not quite hip. But in his own mind, he’s the, he’s the dopest trip!” (The Offspring – Pretty Fly (For A White Guy)). Omverden får heller le av oss, men vi føler oss svært høye på strå når vi søndag ettermiddag i Cadillacen cruiser nedover mot selveste La La Land og sine 3,8 millioner Angelenos (17,8 millioner medberegnet alle L.A.’s 72 forsteder). Skaper midtlivskrisen vår ekstern latter “bjuder vi på den” som de sier på den andre siden av riksgrensen!

“This ain’t no disco – It ain’t no country club either – THIS IS L.A!” (Sheryl Crow)

Bildet 25
Jeg er på ingen måte JFK, men også Marilyn og jeg går “way back!” I 1998 var en senpubertal guttegjeng fra det sentrale Østlandsområdet på stor road trip i USA og blant annet innom Walk of Fame på Hollywood Boulevard. 18 år senere smetter jeg ned på knærne samme sted for å posere på nytt. Det er vilt hvordan tiden flyr – bildet fra 98’ fyller meg med både gode, men også melankolske følelser.
Bildet 26
“There she stood in the doorway; I heard the mission bell, And I was thinking to myself, This could be Heaven or this could be Hell!» Vi innlosjerer oss på det helt legendariske og intime Chateau Maramont på Sunset Boulevard i West Hollywood. Det ekstravagante hotellet/slottet gjennomført i glamorøs 40-talls-stil er L.A.’s kanskje største kjendisbol som The Eagles altså udødeligjorde i sin hyllest “Hotel California.” Her har blant annet The Doors Jim Morrison brukket armen etter å ha svingt seg i et utvendig avløpsrør, Led Zepplin har kjørt motorsykkel gjennom lobbyen, skuespiller John Belushi dødd av overdose, DiCaprio tatt med sine erobringer, Lindsay Lohan blitt bannlyst for enorme ubetalte regninger og Lana Del Rey holdt sin legendariske konsert ved hotellets bassengkant (hotellet nevner hun også i sangen “Off To The Races”: “Likes to watch me in the glass room, bathroom, Chateau Marmont”). Når man står i den gamle trange heisen (som Scarlett Johansson innrømmer å ha hygget seg i med Benecio del Toro) på vei opp til rommet føler man seg virkelig tett på stjernehimmelen. Jeg bruker aldri ellers sånne summer på overnattinger, men dette er et minne for livet!
Bildet 27
“King For A Day, Fool For A Lifetime!” Omgitt av kjente TV-fjes, langbente modeller og hyperaktive PR-agenter føler vi oss virkelig i vinden på hotellet. Under lunch på hotellets restaurant Patio får jeg plutselig akutte frysninger. Jeg ser nemlig rett på det jeg mener er “o store rockeguden” Josh Homme!! Jeg skal til å spørre Morten om det faktisk er Josh som sitter der, men han har allerede gått inn i en helt fraværende starstruck-transe som jo bare bekrefter at godgutten “is in da house.” Da hotellet har fotoforbud i fellesområdene nytter det uansett ikke å svinge med selfie-stanga – dette kan kun oppleves live og memoreres i hjernebarken for ettertiden. Det er virkelig barnslig moro for gamle gutter å se en vassekte rockestjerne i sitt naturlige habitat!!
Bildet 29
Legendariske Route 66 ender på pier’en på Santa Monica Beach og det er på mange måter der vår førtiårs-tur også avsluttes tirsdag ettermiddag. Hobbyfilosofen Morten ser ettertenksomt utover Stillehavet fra bryggens ende mens undertegnede tar en siste krampe-selfie langs den verdenskjente Baywatch-stranden. Dette har vært en fantastisk tur ute av hverdagens hamsterhjul som vil gå inn i den store minneboka – STOR takk til våre kjære og støttende familier som har bidratt til å muliggjøre denne gubbeturen! Maratonet og alle naturopplevelsene langs kystlinjen har vært helt spektakulære og Englenes By har i tillegg bydd på alt det en ihuga urbanist kan drømme om. “I’ll be back!” som en viss eks-guvernør og Hollywood-bauta jo så kjent sier….!!

Foto: www.bsim.org, www.marathonfoto.com samt private blinkskudd.

Lik gjerne
Del gjerne