Trond Olav Berg oppsummerer 4 klassikere

Rapport fra skisesongen 2016 – Av Trond Olav Berg

Etter et sommerhalvår i fjor med totalt 15 løpskonkurranser, innledet med Fredrikstadløpet 19. april og avrundet med halvmaraton på Jessheim 15. november, ispedd et knippe tøffe rulleski-testløp til Tryvann med jevne mellomrom, hadde jeg behov for en konkurransepause. Og desember og januar ble viet til ren mengdetrening på ski, intervallfritt, i stor grad på Øyerfjellet.

- - - - - Annonse (klikk på bildet) ⬇️ - - - - -

Holmenkollmarsjen

Sesongdebuten skjedde først i Holmenkollmarsjen, et årvisst høydepunkt i skikalenderen, kun overgått av Birken. I år ble rennet avviklet fra Holmenkollarenaen, og gjennomført som fire runder i selveste World Cup-10-kilometeren. Den tøffe profilen og de mange høydemetrene favoriserer oss med bakgrunn fra aktiv langrenn, og ikke uventet utviklet det seg til å bli en knallhard duell mellom meg og Andreas Engebretsen. Uten innslag av fartstrening på forhånd følte jeg meg litt rusten, men jeg klarte etter hvert å bite bra fra meg, og da vi la ut på sisterunden hadde jeg klart å tette luka Andreas hadde opparbeidet seg i første halvdel av løpet. Jeg gikk i tet opp mot Frognerseteren, og forsøkte å gå fra, men han hang på som en klegg, og hadde tydeligvis en bra dag.

Han passerte meg i utforkjøringene før vendepunktet ved Frønsvollen, jeg bet meg fast, og vi lå tett sammen på Frognerseteren da vi skulle ut i løypas mest krevende utforkjøring for siste gang. I den krappe svingen, som var dekket av sukkersnø, var det en kar fra en annen pulje som falt rett foran oss. Andreas klarte å svinge elegant unna, jeg tok sikte på innersvingen, men der var det is, jeg mistet grepet og deiset i bakken, og mistet muligheten til en duell i det tøffe terrenget på stadionområdet. Ergerlig med fallet, men det hører med til gamet å holde seg på beina. Det var en grei sesongdebut, og en annenplass etter en så sterk løper fikk være godkjent.

Grenaderen

Også årets Grenanaderrenn ble flyttet, fra Hakadal til Ringkollen. Jeg hadde opprinnelig ikke planlagt å delta, men løypetraséen fra Ringkollen til Løvlia gjennomført to ganger fristet, og jeg meldte meg på. Trond Inge Carlsen og jeg dro opp kvelden i forveien og overnattet hos min gjestfrie venn Leif Kagge, som bor ved foten av Ringkollen. Vi våknet til snøstorm og ulende vind, og rundt null grader. Det var duket for en manndomsprøve. Jeg hadde gjennomført en minimalistisk skiprepp, og jeg merket at konkurrentene med full Cera-pakke hadde bedre gli, spesielt i første del av løpet.  Men formen var bra, og jeg bet meg fast i en gruppe ved å øse på med krefter mens de andre hvilte.

- - - - - Annonse (klikk på bildet) ⬇️ - - - - -

Les også: Forkortet Grenaderløp tøffere enn noengang

På andrerunden var gliforskjellen omtrent utjevnet, og det gikk greit å holde følge med gruppa. Jeg hadde truffet OK med festesmøringen – den gamle favoritten Rode Multigrade fungerte bra – men det var nær null, og det dannet seg kladder i motbakkene, som heldigvis lot seg banke av nokså greit. Men det tunge føret – jeg gikk mange steder diagonalgang der man normalt lett kan stake – kombinert med den ekstremt tøffe løypeprofilen og den lange løpstiden – gjorde at de siste 10 kilometrene – fra Vassendvika ved Storflåtan og til mål – ble de tøffeste jeg har opplevd som idrettsmann noensinne. Beina var så tunge at fiskebeinsbakkene måtte forseres ved hjelp av labbing. Selv om jeg har gått bakkene fra Storflåtan til Ringkollen mange ganger kunne jeg ikke huske at den bestod av så mange kneiker, strekningen virket endeløs. Men det holdt til klasseseier, foran min gode gamle konkurrent Egil Nilsen.

Birkebeineren

Etter Grenaderen var det fire uker til Birken, årets sportslige høydepunkt. Det ble tre uker med mengdetrening, med mange mil på Øyerfjellet i helgene, ispedd langturer i Østmarkas lysløyper hverdagene. Den siste uka før rennet liker jeg å ta det med ro, og legger gjerne inn rikelig med hviledager for å samle overskudd.

Rustad IL har et velfungerende årvisst Birkenopplegg. Vi tar felles buss fra bydelen fredag morgen, som stopper ved Skramstadseter, for en rolig skitur til Dølfjellet eller Dambua. Deretter er det henting av startnummer på Rena og innsjekking på vårt faste hotell i Elverum sentrum. Bussen kjører til startområdet i 6-tiden neste morgen.

Sekken skal veie 3.5 kg, og pakkeprosedyren er tilsynelatende enkel, men det er fullt mulig å gjøre dette til et stressmoment. Det gikk rykter om at man ikke kunne stole på hotellvekta. Romkamerat Ole Martin Bollandsås og jeg tok en tur ut i Elverum sentrum på jakt etter en digital fiskevekt, som gir full trygghet. På Intersport rett over gata fikk vi kjøpt en Rapala fiskevekt av ypperste kvalitet, sertifisert til veiing av blodposer på sykehuset, i følge ekspeditøren. Finjusteringen av sekken kunne dermed foretas med sjokolade, og ved å bytte ut en New Energi-bar (45 g) med en Bounty (85 g) fikk jeg økt vekta fra 3460 g til 3500 g.

For å sikre seg en god startposisjon må man gjennomføre en vellykket «Birkenstart nr. 1» – dvs. kampen om å legge ut skiene, noe som skjer eksakt 25 minutter før start. Det er litt av et syn når en flokk spinnville adrenalin- og testosteronfylte menn – som har glemt alt som heter køkultur, høflighet og skikk og bruk – kjemper om å trenge seg gjennom en liten port, for deretter å råsprinte 100 m for å legge ut skiene så langt fram som mulig.  Jeg kom gunstig ut av det, og havnet i tredje rekke. Overtoppens Andreas Engebretsen stod rett i nærheten i sin gule drakt.

Fjorårsvinner Knut Engebretsen valgte i år – utrolig men sant – å gå uten staver, etter et veddemål, noe han for øvrig gjennomførte med glans – han klarte merket med god margin. Med erkekonkurrenten ute av spill ble favorittgruppa i klassen snevret inn, og jeg anså nå Kristen Aaby – som startet i elitepulja – som sterkest. Men jeg var innstilt på å gi ham kamp…

Jeg er så privilegert å få ferdigsmurte ski i Birken hvert år av Rustads Morten Tomter. Vissheten om at skiene er i de beste hender bidrar til en god oppladning. Jeg fant det mest fornuftig å gå på festesmøring, men ble noe betenkt da jeg testet skiene og kunne konstatere null feste. Morten kunne imidlertid opplyse om at skiene var smurt for å fungere i høyden, og at de ville sitte når jeg nærmet meg Dølfjellet.

Startskuddet gikk – jeg staket i vei – og da vi var godt inne i de lange slake motbakkene mot Skramstad merket jeg at det heldigvis gikk greit å holde følge med konkurrentene som gikk diagonalgang. Da stigningene til Dølfjellet begynte satt plutselig skiene som spikret, presis som Morten hadde forutsagt! Det var deilig å lange ut i diagonalgang, jeg avanserte framover i feltet i store jafs, og Andreas Engebretsen forsvant.

Til min glede merket jeg at jeg også hadde god glid i utforkjøringen mot Dambua, og det var bare å ta opp jakten på Kristen Aaby, men jeg ante ikke hvor langt han var foran. Skiene var perfekte opp bakkene mot Raufjellet, og idet vi rundet toppen passerte jeg Aaby. Dette ga ytterligere energi, og etter det så jeg meg aldri tilbake.

Jeg hadde trygt feste opp den første og bratte Midtfjellkneika, men etter krysning av veien ble det mildere, festet forsvant, og det var bare å innstille seg på staking til mål. Det ble solid sug i sporet de siste kilometerne mot Birkebeineren stadion, men det var likt for alle, og jeg stod på så energisk jeg kunne helt til målstreken. Rett etter målgang hørte jeg over høyttaleranlegget at jeg var klassevinner i M55-59. Jeg kunne gå smilende inn i bussen, og nyte den herlige følelsen som full klaff i Birken gir. Og omsider hadde jeg fått revansj fra duellen mot Aaby i 1984, da han vant M20-24-klassen og jeg ble nr. 2.

Mer om årets Birkebeinerrenn her. 

Troll Skimaraton

I år deltok jeg i Troll Skimaraton – 95 km fra Venabu til Sjusjøen – for tredje år på rad. De siste par årene har det også vært et tilbud om 120 km til dem som synes 95 km blir for kort.

I fjor debuterte jeg på blanke ski. Jeg tok sjansen i og med at løypa innbyr til det, med sine endeløse slake partier. Riktignok finnes det også noen tøffe motbakker, men disse lar seg forsere på et vis om man har trent endel staking, om stavfestet er bra, og om føret og vindforholdene er OK.

Fjorårets stakeeksperiment ble en suksess, til tross for et stavbrudd halvveis, og 50 km med en stav som var 10 cm for kort.

Trond Olav Berg sin rapport fra fjorårets dramatiske Trollski kan du gjenoppleve her. 

Siden opplevelsen i fjor tross alt var såpass bra, var jeg ikke i tvil om at det måtte ble staking også i år. Tilliten til egne stakeferdigheter var nok i høyeste laget, for jeg hadde ingen plan B hvis været skulle slå seg vrangt. Og selv om yr.no  kunne melde om 7-8-9 sekundmeter motvind fra sør og nysnø lot jeg meg ikke affisere av det –  “pytt pytt, det er jo bare 95 km i fjellterreng, men vinden vil sikkert avta og stavfestet er sikkert bra hele veien”, tenkte jeg…

Formen var solid, og stakeskiene jeg hadde lånt av Morten Tomter gled godt. Jeg havnet i et sterkt beite med stakespesialist Helge Brandsdal fra Bergen, og andre kjenninger. Vi byttet på å dra i motvinden, milene gikk unna, jeg var full av energi og dravillig og tok mer enn min tørn i tet for gruppa uten å klage. I det hele tatt hadde jeg en utmerket dag, helt til vi nærmet oss Gopollen og passering 50 km. Vi befant oss i et åpent område med ekstra mye motvind og ekstra dårlig stavfeste, og den rutinerte og meriterte langløperen Ola Sandholt dro feltet. Som den kloke og erfarne skiløperen han er hadde han valgt å gå på feste, og da han gikk over til diagonalgang fikk han en liten luke. Jeg var ikke spesielt utkjørt, men skjønte da at skjegget var på vei inn i postkassa…

Blanke ski og staver med bittesmå trinser egner seg dårlig til å ta seg fram med når det er intens og vedvarende motvind, fokksnø og dårlig stavfeste. Jeg erkjente at jeg hadde feil redskap til oppgaven – å måtte la beina ligge brakk når man virkelig trenger dem var frustrerende. Men merkelig nok var det ikke verre enn at luka fram til Sandholt ikke vokste så voldsomt de neste få kilometerne, og jeg holdt greit følge med en liten gruppe anført av Helge Brandsdal, som virket sterk.

Så dukket et annet problem opp … Jeg hadde drukket et par-tre liter på morgenkvisten, med tanke på at løpet er langt – det jeg kaller «kamelvann». Men så er det jo slik at man får rikelig med drikke underveis fra matstasjonene. Og dessuten bidro den vedvarende kraftige vinden til at svettingen ble minimal – supertrøya var tørr som knusk hele veien og trengte stengt tatt ikke vaskes etterpå. Dermed gikk jeg med et enormt væskeoverskudd – urutinert nok. Flere liter måtte ut!

Da jeg måtte stoppe første gang rett etter Gopollen strevde jeg noe voldsomt for å få åpnet den lange enveis glidelåsen på heldressen. Toppen av glidelåsen befant seg under startnummer og sekkeremmer oppe ved halsen, jeg fomlet, og tiden gikk. Jeg skjønte da hvorfor den todelte dressvarianten er oppfunnet…

Det var behagelig etterpå, men da befant jeg meg i ingensmannsland. Adrenalinet var borte, og jeg var bare innstilt på å komme meg helskinnet til mål. Klasseseieren ville uansett gå fortjent til Sandholt. Normalt konkurrerer han ikke direkte mot meg, 6 år yngre som han er, men Troll opererer med 10-års-intervaller og klasse 51-60 år.

«Mareritt ble stikkordet for de neste milene»

Men så begynte det virkelige slitet. Etter passering Digeråsen gikk vi inn i et krevende parti og mange kilometer med jevn stigning, som kom på toppen av ulende motvind, minimal sikt og dårlig stavfeste. Tiltagende murring fra en prolaps jeg har slitt med i vinter gjorde ikke saken bedre. Så det som lenge lå an til å bli et vellykket løp med god form og energisk staking i hyggelig selskap gikk nå over til å bli en ensom kamp mot naturkreftene  for å komme til mål. «Mareritt» ble stikkordet for de neste milene.

Kilometrene mot Keiken sneglet seg av sted, jeg stod nesten stille i vindkastene med mine latterlige små trinser i den løse snøen. Et mareritt! Jeg lengtet etter å bruke mine uthvilte beinmuskler til å sparke fra og skyte fart med kraftige diagonaltak gjennom vinden! Tenningen og killerinstinkt avtok, og urineringstrangen tiltok. Disse tingene henger jo sammen. Jeg måtte ta to solide fomlepauser til for å kvitte med med flere av de overflødige litrene som befant seg inne i kroppen. Jeg har ikke for vane å stoppe og tisse – sist gang var under Vasaloppet i 1991, da jeg også totalt overvurderte behovet for væskepåfyll på forhånd bare fordi løpet er over 9 mil.

Sluttiden min ble 6.35.33, mens Garmin viste en bevegelsestid på 6.26.08! Neste år bruker jeg todelt drakt i Troll.

Jeg fikk en opptur helt mot slutten av løpet, da klubbkamerat Morten Rød plutselig dukket opp mens jeg var i ferd med å knote meg opp bakkene mot Lunkefjell, rundt 5 km før mål. Jeg var nettopp blitt passert av raskeste dame – som naturligvis gikk med feste. Morten kom med motiverende tilrop, og fikk pisket meg i gang. Jeg merket da at jeg hadde massevis av ubrukte krefter, og inspirert av innpiskeren skrudde jeg farten opp betydelig, og unngikk tjejdeng med bra margin.

Jeg var spent på hvordan prolapsen – som jeg har slitt med siden januar – ville takle 95 km staking på blanke ski i motvind. Det ble endel murring og ubehag utover ettermiddagen, men heldigvis ble ble den ikke nevneverdig verre av opplevelsen.

Les også: Trollski – «verdens flotteste skirenn»

Jeg ser nå fram til en rolig “off-season”-periode. Målet for vårsesongen er først og fremst å bli prolapsfri. Jeg håper å finne tilbake til en slags løpsform i løpet av forsommeren, slik at jeg kan få gode opplevelser i det jeg kaller høstens “monumenter” – i første rekke Oslo Halvmaraton, Nøklevann Rundt og Hytteplanmila.

Sportsmanden.no 

- - - - - Annonse (klikk på bildet) ⬇️ - - - - -