På fuktig VM-tokt til Cardiff

Rapport fra IAAF/Cardiff University World Half Marathon

Cardiff? Hva visste jeg egentlig om Cardiff?  Det var for så vidt uten betydning. Grunnen til at Wales og Cardiff ble et reisemål skyldtes utelukkende lysten til å delta i et verdensmesterskap. Når jeg nå i skrivende stund sitter på toget på vei fra Cardiff til London dagen derpå har jeg en finfin VM-medalje og en ny halvmaratonerfaring i bagasjen. Om Cardiff vet jeg ikke stort mer, bortsett fra at en norsk kirke er blant severdighetene og at Roald Dahl ble døpt i nettopp den kirken.

Av: Janicke Bråthe 

Å komme seg til den walisiske hovedstaden er et prosjekt i seg selv. Det letteste var å fly til London og ta tog eller buss derfra. Fra jeg forlot heimen kvart over fire på morgenen, til døren til hotellrommet ble åpnet i Cardiff, tok det rundt ti timer. Heldigvis møtte jeg en bekjent i samme ærend på flyet. Reisen går mye fortere når man kan benytte tiden til å skravle med likesinnede. Ikke minst ble værvarselet et gjennomdiskutert tema. Hvordan ville regnvær og 17 sekundmeter vind oppleves i løpet?

Reading-selfie

Ingulf Nordahl skulle også løpe VM i Cardiff og det ble god tid til å diskutere forhold og målsetninger. I forbindelse med togbytte ble det også lunsj (og selfie) i Reading. Innholdsrik reise…

Hyggelig selskap til tross, jeg var rimelig trøtt da jeg sjekket inn på The Angel Hotell ved to-tiden. Hotellet viste seg å ligge rett ved startstreken for løpet, og fra rommet hadde jeg utsikt ned til den aller første delen av løypa. Ideelt! Etter en kjapp runde i byen, med innkjøp av litt drikke og et enkelt utvalg frokost-mat, kapitulerte jeg på rommet. Frokostmaten ble snart konvertert til middagsmat og før klokken 20:00 var det mørkt på rom 304.

Å bo rett ved startstreken er kanskje ideelt for når man skal stille til start, men man får også tatt del i forberedelsene. Gjennom de alt annet enn lydtette vinduene hørtes det godt at riggingen av scene og franske gjerder langs løypa startet svært tidlig. Enda godt man hadde fått seg noen timer på øyet før den tid.

Før maratonløp føler jeg stort sett at jeg har god kontroll. Det har blitt såpass mange av dem at jeg vet hvilke forberedelser som funker. Halvmaraton føler jeg meg ikke like godt kjent med, og muligens tar jeg litt for lett på det fordi distansen bare er den halve.

Det var takket være min halvmaraton-lettsindighet at jeg ikke hadde tenkt så voldsomt da jeg pakket løpsantrekk. Jeg hadde tatt for gitt at det var langt på ermer og ben som gjaldt, men få timer før løpet innså jeg at det kom til å bli for varmt. I det minste på bena. Løpet startet først 14:10, så jeg hadde heldigvis tid til å jakte etter sportsbutikk med en shorts, eller aller helst et skjørt, som jeg kunne VM-debutere i. Det fikk bare stå til at det er risikabelt å bruke uutprøvede plagg i løp. Akkurat dét gikk heldigvis bra i Cardiff, men denne typen siste-liten-styr bør unngås selv om det ”bare” handler om halvmaraton. Å løpe 21,1 kilometer er jeg riktignok i stand til stort sett daglig, men å løpe 21,1 kilometer med snittfart på 4:15 er noe ganske annet. Faktisk har jeg ikke vært i stand til det en eneste gang. Aldri! Sub 1:30 var målet da jeg meldte meg på, og selv om jeg ikke hadde troen ble ikke målet justert.

Kvinnestart

Kvinne-eliten startet 35 minutter før herrene og ”massen”, og med såpass bra utsikt fra hotellrommet måtte jeg bare se dem passere derfra.

I tillegg til å stille til start i nytt plagg begikk jeg en annen amatørfeil; Jeg stilte opp til start i seneste laget. Da jeg kom frem til startgruppen min et knapt kvarter før start var de fleste andre på plass. Naturlig nok. Jeg var i startgruppen for de som løper på mellom 1:30 og 1:45 og burde ha stilt meg lengst frem, men jeg fikk meg ikke til å brøyte meg gjennom horden av spente løpere. Når starten gikk ble det dermed veldig mye slalom og rykk-og-napp-løping de første kilometerne. I perioder var det frustrerende å stadig måtte sakke ned, brått endre retning, hoppe opp på en fortauskant her, skvise seg gjennom en luke der, og gasse på når muligheten åpnet seg, men som en ”slow starter” trøstet jeg meg med at det kanskje var bra at tempoet ikke ble for høyt i starten.

På den positive siden var løpsantrekket perfekt for temperaturen. En langermet trøye jeg hadde hatt under t-skjorta fikk jeg heldigvis lirket av meg før start, og buffen kastet jeg fra meg etter få kilometer. Vinden dro tidvis bra på, såpass at startnummeret løsnet i et hjørne og jeg måtte jobbe litt for å få det på plass igjen, men det kjentes langt i fra så heftig som fryktet. Av og til ga den dessuten hyggelig hjelp i riktig retning. Det var bare å gampe på, og mens bena jobbet for å holde farten oppe forsøkte jeg å fokusere på teknikken. De store spørsmålene distraherte meg imidlertid stadig: Er farten god nok, og hvor lenge holder det? Noen seige bakker styrket den nedbrytende tvilen. Kilometerne virket unødvendig lange.

Til tross for lett regn og guffen vind, var det godt med publikum langs løypa. Deres tilstedeværelse og heiing kom ekstra godt med denne dagen. Løypa hadde sine finere deler, og vi passerte også den norske kirken, men det ga ikke nok adspredelse til å veie opp for mine pessimistiske tanker. Adspredelse fikk jeg imidlertid i rikelig monn ved ca 13 kilometer da det plutselig blåste skikkelig opp og et heftig skybrudd sørget for at både løpere og publikum på svært kort tid var dyvåte til skinnet. ”Keep going!” ropte tilskuere lattermildt gjennom det dundrende regnet. Enkelte av dem løp hylende i dekning, men jeg er virkelig imponert over hvor mange som faktisk holdt stand. For oss løpere var det bare å gjøre som befalt: Keep going! De fleste av oss ble nok også enda mer ivrige på å komme i mål og få det hele overstått. Det ekstreme regnet varte bare noen minutter, men etterpå ble det kaldt. Veldig kaldt!

Med seks kilometer igjen klarte jeg omsider å få fokus på noe annet enn at det var kaldt og tøft og at jeg ikke kom til å klare sub 1:30. Helt fra start hadde jeg stort sett passert andre løpere, og jeg fortsatte å gli forbi mange også når tre fjerdedeler av løpet var tilbakelagt. Tidsmålet anså jeg som tapt, men jeg kunne i alle fall klatre så høyt som mulig på resultatlisten. Løperne rundt var stort sett menn, men så fort jeg oppdaget en kvinnerygg begynte jeg å jage. Om jeg en sjelden gang ble passert av en kvinne, blant annet en med lilla team-singlet for Hyde Park Harriers, ble hun automatisk hovedkonkurrent. Gleden av hver enkelt passering bidro godt til at kilometerne ikke virket fullt så lange lenger.

Et par kilometer før mål reiste en kort men bratt bakke seg foran oss. Høylydte stønn fortalte tydelig hva løperne synes om det, men teksten på mile-skiltet midt i bakken fikk meg til å bite tennene sammen: ”It’s only a hill, get over it!” Opp, opp og opp. Flere pesende løpere ble passert, men det hadde sin pris. På toppen kjentes lårene stinne av melkesyre. Til min store lettelse ropte en tilskuer at nå var det bare en mile slakt nedover til mål. Slipp opp og kjør på. Nesten der!

Klissbløt, skuffet og langt unna en lettbent opplevelse, men heldigvis snart i mål!

Klissbløt, skuffet og langt unna en lettbent opplevelse, men heldigvis snart i mål!

Jeg visste nå at tiden kom til å bli over 1:32, men håpet inderlig at det ikke ble over 1:33. Gjorde en mental notering til meg selv om at jeg MÅ endre oppsettet på klokka slik at sekunder vises også når man har passert timen, mens jeg tok ut siste rest frem mot målstreken. Siste rest av mine krefter, men Hyde Park Harrier-kvinnen hadde tydeligvis mer inne. Noen skarve meter før mål fløy hun forbi meg i stor fart…

Ingen halvmara-pb men fin medalje og kul trøye.

Ingen halvmara-pb men fin medalje og kul trøye.

Mørk til sinns plukket jeg med meg medalje og finisher-trøye og jogget tilbake til hotellet for å få av det våte, kalde tøyet og ta en lang, varm dusj. Og bearbeide skuffelsen. Det hjelper å få ting litt på avstand. Det hjelper også med oppbyggende ord fra venner og bekjente. Ikke minst hjelper det med bankett.

Bankett 1

Bankett hører med når man løper VM. En bra norsk delegasjon deltok: Johnny Stensrud, Christian Hellerud, Siw Denné, Roger Evensen, Kim Olsen og Tim Bennett.

Bankett 2

Ingulf Nordahl, Stian Løkken, Irene Nordrum Rakvåg, Kenneth Hareide og frk Løpeskjørt Tone Nordang Pedersen.

Det ble verken pers eller sub 1:30 for meg i Cardiff, men det var min nest-raskeste halvmaraton. Jeg får bare finne et annet halvmaratonløp som passer inn i kalenderen og forsøke igjen. Kampen mot de andre kvinnelige løperne bar uansett frukter; Niende plass i klassen på totalt 757 i et VM er stas! VM generelt var i grunn stas, og Cardiff leverte et proft og hyggelig arrangement. Jeg ser ikke bort fra at det ny VM-deltakelse i Valencia i 2018.

PS: Her er arrangørens oppsummering av løperne som VM egentlig dreier seg om: 

Britain’s Mo Farah won a bronze medal as Geoffrey Kamworor won back-to-back World Half Marathon titles in testing conditions in the Welsh capital. Kamworor won in 59:10 despite falling at the start, while compatriot Bedan Karoki finished second. 

In the women’s race Peres Jepchirchir led a Kenyan clean sweep in the women’s event. Pre-race favourites Cynthia Limo and Mary Wacera were both beaten into bronze and silver respectively by Jepchirchir in a time of one hour seven minutes and 31 seconds. 

Kamworor’s 59:10 means a new Course Record for the Cardiff Half Marathon, whilst Mo’s time at the 15km mark (although still 200m off the leaders at this stage) was fast enough to break the 15km UK record. 

Tekst og foto: Janicke Bråthe
Sportsmanden.no