Eksotisk og varmt i Colombo Marathon
-En kjempeopplevelse jeg aldri vil glemme….
Swuuup……..swuuup……swuuup, det eneste jeg hører er lyden av tunge steg i sko fyllt med vann. Øynene mine er lukket. Temperaturen og luftfuktigheten er høy, jeg er tørst og kroppen sliter med å puste. Likevel løper jeg her, med tunge anstrengte steg som om hvert steg er det siste kroppen kan klare. Tempoet er deretter og tanken om hvor mange timer det er til mål i dette tempo er forferdelig. Temperaturen nærmer seg 32 grader celcius og det kjennes ut som om huden grilles på yttersiden, mens blodet kokes på innsiden. Det eneste hjernen tenker på er et basseng fylt med isbiter og det er jeg fortsatt klar nok i hodet til å vite at ikke kommer til å skje.
Colombo Marathon, Sri Lanka, hvordan har jeg havnet her? Tanken streifer meg flere ganger.
Av: Kasper Hesselbjerg, Ronhill Norge
Det hele startet en vårdag. Jeg var igjen begynt å løpe etter månedslang vinterpause og nå var lysten og energien til igjen og utfordre meg selv på maratondistansen. Mitt ønske var Dublin Marathon, det skulle være et veldig sosialt løp med fantastisk stemning. Men min samboer klaget på at årets «kjærestetur» på mine primisser, igjen skulle være i et land med noe som ligner på skandinavisk høstvær. De siste 2 årene har jeg løpt maraton i Køln og Frankfurt hvor hun i regn og vind har ventet på at jeg nærmet meg målstreken.
Hun fikk lov å se igjennom den internasjonale maratonkalender, og fant Colombo Marathon på Sri Lanka. Det hørtes varmt, men eksotisk ut. I løpet av våren begynte jeg å elske ideen om et riktig løpeeventyr hvor deltagelse og hyggelig stemning var viktigere enn raske mellomtider, med mange tilskuere og fine deltagerdiplomer.
Fjorårets maraton i Frankfurt hadde vært en positiv opplevelse, etter ca. 350 treningskilometer på asfalt i 2014 satte jeg personlig rekord med tiden 3.21.16. Jeg hadde løpt et løp hvor alt var planlagt til minste detalj. Alt fungerte og hver eneste kilometertid satt rett i skapet.
Nå ventet 4 måneder med trening til dette spesielle maratonløpet i en del av verden jeg ikke har kjennskap til. Første oppgave var å finne så mye informasjon om løpet som mulig. Men med få deltagere fra Europa og USA var det vanskelig å finne noe. Jeg fant en blogg skrevet av en engelskmann som i 2014 hadde løpt halvmaraton på Sri Lanka (Colombo Marathon tilbyr 5km, 10km, halv og hel maraton). Det var litt skremmende å lese erfaringene hans. Jeg tok dem seriøst, men tenkte også at jeg er litt tøffere enn en engelsk mosjonist på feil side av 40 årene. En varm løpetur på 42,2 km skulle jeg klare med min viljestyrke og langt flere treningstimer enn i 2014.
Neste oppgave var å gå ned i vekt. Vekten var i mai måned 81 kg, og for en person på 173 cm, trenger man ikke være ekspert for å vite at det ikke er kenyansk dna kroppen min er bygget på. (Jeg er tidligere sprinter og muskulaturen har ikke endret seg mye de siste 15 årene).
Deretter kom det store dilemma. Med drikkestasjon for hver 5.kilometer kunne jeg regne meg frem til at jeg måtte drikke mellom 0,5 -1 liter på hver drikkestasjon for å dekke min forbrenning. Samtidig var det bare vann og ikke en bra energidrikk, med de viktige mineraler som ville bli servert. Dilemmaet var, skal en da ta den ekstra vekten og ubehaget det er å løpe med drikkesekk med 2 liter energidrikk? Etter mange tanker og søk etter råd hos erfarne løpere bestemte jeg meg for sekk; mere vekt = mere vann = bra for en bleik danske i solen!
Jeg brukte drikkesekken min på nesten alle treningsturene, selv de korte, for å vende meg til følelsen og for å få trent opp rygg og nakke til å løpe med 2 ekstra kg. I løpet av kort tid ble sekken en fin treningspartner, og jeg savnet den de få gange jeg løp uten.
Med en alder på 38 år og en kroppsbygning langt fra en langdistanseløper, visste jeg at hvis dette løpeeventyret skulle ha en lykkelig slutt, måtte jeg være i langt bedre form enn de forrige 4 maratonløpene jeg hadde gjennomført tidligere (til tider mellom 3.21 og 3.42). Som jeg pleier å si: «tiden er din verste fiende». Desto lengre tid jeg ville tilbringe i den varme sol, jo mere avkreftet ville kroppen min bli.
I juni ble formen testet i Birkebeinerløpet på Lillehammer. Med sikker merketid kunne jeg gå mot sommeren med selvtillit.
August og september ble brukt til å få løpeturer på 18-30 km i beina. I alt 75 km i august og 103 km i september. Kanskje ikke mye sammenlignet med andre mosjonistmaratonløpere, men en økning av kilometer i forhold til de forrige to års maratontreninger. Det ble også tid til Oslo halvmaraton (1.33.22) 3 uker før avgang til Sri Lanka. Vekten var da nede på 76 kg og selvtilliten var fortsatt på topp.
Turen til Sri Lanka var litt av et «CO2 utslipp». Først 2,5 timers fly til Paris, deretter 8,5 timer til Bombay og til slutt 2 timers lokalfly til Colombo, Sri Lanka.
Varmen og luftfuktigheten som traff oss da vi kl. 05.30 på morgenen kom ut av flyplassen i Colombo skremte meg. Det var som å puste med en sokk i munnen, og t-skjorten var gjennomvåt i løpet av 4 minutter.
En rask 3 km formiddagsløpetur på stranden gav ikke den gode følelse som man alltid håper på 3 dager før et maraton. Beina var tunge etter nesten 20 timers reise og varmen var….. varm!
Lørdag formiddag var det arrangert buss fra Negombo (målbyen vi bodde i) til Colombo (hovedstaden og startby) for å hente startnummer. I bussen satt de tre kenyanske favorittene Antony Mugo, Albert Kangor og Joseph Kariuki. Det satt også et ektepar fra Texas som deltok i maraton og ultraløp i hele verden. Det var en fantastisk busstur. Det ble fortalt masse løpehistorier og masse treningstips. Det beste treningstipset kom fra Antony Mugo, (som forresten vant Tromsø Maraton 2015); «løp 50 km og sov 16 timer hver dag!»
Startnummerutdelingen var litt av en opplevelse. Alle var hyggelige og hver turist fikk en guide til å hjelpe seg gjennom byråkratiet. En større legekontroll var pålagt alle. Først skulle sjefslegen stille masse helsespørsmål mens han så deg rett inn i øynene. Så skulle blodtrykket måles og sist men ikke minst, kom den store EKG-måling med utstyr som lignet noe fra den engelske kolonitiden. Deretter kunne man hente startnummer i et telt fylt med flere offiserer enn deltagere.
Det ble også tid til en kort samtale med Ryan Fernando (løpslederen) rundt utviklingen av løp på Sri Lanka. Løpet startet i 1998 på den sørlige del av øyen med 208 deltakere. Løpet var den gang som i dag, arrangert av LSR Sri Lanka (et sportsreise-/turistbyrå). I 2004 ble starten flyttet til hovedstaden Colombo, og løpet endret navn til Colombo Marathon. I 2005 og 2009 ble løpet avlyst på grunn av tsunami og borgerkrig.
Sri Lanka sin historie er en kulturell miks. Først ble det opprinnelige folket fordrevet av en stamme fra Nord-India (singaleserne). I 1500 erobret Portugal den store øyen. De ble fordrevet av Nederland på 1600-tallet, innen England overtok i 1700 og endret landets navn til Ceylon. I 1948 ble Sri Lanka endelig selvstendig. Religionen er delt mellom buddhisme, hinduisme, islam og katolikker. Fra 1983 – 2009 var Sri Lanka rammet av borgerkrig (i større eller mindre grad) mellom de tamilske tigre og regjeringen. Og i 2004 ble Sri Lanka som mange andre land, rammet av den store tsunamien. Men siden 2009 har Sri Lanka vært et fredelig land med positiv utvikling i både turisme og økonomi. Jeg har selv aldri opplevd et land med så mye hjelpsomhet og hyggelige mennesker.
På årets løp stilte ca 6.000 deltakere til start, fordelt på 5km, 10km, 21km og maraton. Ca. 200 er påmeldt maraton, herav 8 fra Europa (Danmark: 1, Sverige: 2, Norge: 1, Frankrike: 2, Sveits: 2). Colombo Marathon er bl.a. Sri Lankas uttakelsesløp for VM og OL.
Volleyball og cricket er nasjonalsport. Men det løpes litt i parkene på morgenene, og de større byene har et friidrettsanlegg (vi så anlegget i Colombo og det er ikke akkurat tale om hverken Bislett Stadion eller Fana stadion)!
Ruten starter i hovedstaden, og de første 9 km er gjennom Colombo by. Deretter følger man den lange, naturlige demningen som skiller havet og sjøen Negombo Lagoon, innen de siste 6 km i Negombo by hvor målgang er på den store stranden i sentrum av byen. Drikkestasjonene legger med 5-km intervaller, og det samme gjør stasjonene med dusjsvamper.
Etter å ha hentet startnummer besøkte vi det store buddhist-tempelet i Colombo. De imponerende Buddha-figurene, og den stillheten hele tempelet har, får en til å tenke på morgendagen. Vi donerer litt penger til templet, og innerst inne håper jeg at den berømte buddhistiske karma inntreffer positivt halvveis i løpet i morgen.
Søndag morgen, vekkerklokken ringer kl. 03.00, og det er bare å forsøke å få i seg litt mat; yoghurt med musli, litt frisk frukt og en energibar. Alt skylles ned med SQUEEZY Carbo loader. Nå venter først 1½ times busstur med de samme menneskene som vi reiste med dagen før. Men stemningen er annerledes. Folk er trøtte og det er en spesiell nervøs stemning i luften.
I startområdet er det ikke mye informasjon. Med 1 time til start er det ingen stress. Jeg får pakket tingene mine, 7 SQUEEZY Drink Gel, sekk med 2l SQUEEZY energidrikk med ekstra mineraler, solbriller og en cap til å skygge for solen. Vi sitter og snakker med de to svenskene. Den ene er en rutinert maratonløper som bor i Beijing hvor han jobber for Volvo, det er hans maraton nummer 97. Den andre svensken har bakgrunn fra Sri Lanka, men har bodd hele sitt liv i Sverige. Det er hans 2. maratonløp, han løp i fjor i Stockholm maraton på 4 timer 10 minutter, jeg spår han til å få en tøff dag.
20 minutter til start, og de forsøker å få alle deltakerne på plass. De ønsker at alle som skal løpe helmaraton skal stå helt over på høyre side, men det er ikke nok offisiell informasjon, så alt er litt kaotisk. En mann med megafon roper masse på noe som sikkert er hovedspråket singalesisk. Han vil ha turistene frem til første rad. Han roper og skubber til de lokale løperne for å få dem til å gå tilbake, og fortsetter å peke på de få bleike menneskene som står og skjuler seg litt på femte rad. Vi ser på hverandre og bestemmer oss få å gjøre som han sier for å få fred. Den tidligere presidenten kommer for å starte løpet. Ut fra reaksjonen fra de lokale løperne var han en veldig populær president.
Foto: Susanne Bøtcher
Jeg rekker å tenke noen tanker rett før starten… ”nå må jeg være sterk, dette blir tøft og varmt. Hold deg til planen,» (som var å løpe de første 15km med 5min/km for å få tilbakelagt så mye som mulig før solen stod høyt, og deretter se hva kroppen klarer å holde til). Håpet var å gjennomføre løpet på rundt 3 timer og 40 minutter.
Starten går, det er mange løpere, men veien er bred så det går fint. De fleste av dem foran meg løper barfot, unge gutter på 13-15 år i høyt tempo. Jeg finner mitt eget tempo, de første kilometerne er med små stigninger pga bruer. Jeg løper plutselig ved siden av en ung gutt fra den lokale løpeklubb, han skal bare løpe 5km. Han kan ikke engelsk, men jeg føler vi har en fin dialog. Da han løper i mål på 5km er solen allerede høyt på himmelen og varmen, luftfuktigheten og lukten er forferdelig. Det føles som at kroppen ikke klarer å kvitte seg med varmen. Dette er bare starten på en følelse som best beskrives som klaustrofobisk.
Allerede på første drikkestasjon må jeg helle en halv liter vann over hodet. Den kjølende effekten gir med en gang gevinst. Tempoet går helt automatisk opp, men det holder ikke mere enn 3-5 minutter, da sliter jeg igjen med å holde de 5min/km som vanligvis går som en lek. Til tross for dette er stemningen helt fantastisk. Det er mange tilskuere langs løypen som alle deler ut vann og «heia»-rop på singalesisk. Alle deltagerne hjelper hverandre og dele det vannet de har fått tak i.
18km er gått og jeg må rett og slett stoppe og sette meg ned litt. Det har aldri skjedd i et løp før. Musklene mine har sluttet å fungere. De er tunge og stive, som på slutten av en maraton. Kroppen skriker etter å bli kjølt ned. Jeg sender en tekstmelding til kjæresten min (noget som heller aldri har skjedd før i et løp). Dette blir en lengre dag enn forventet. «Jeg sliter i varmen, er ikke halvveis….18km, er tørst hele tiden, men på vei».… svaret som kom tilbake var fantastisk «Du er flink og du kommer i gjennom, elsker deg……sender du en tekstmelding for å fortelle at du avbryter løpet så glem det! Gå hvis du er nødt til det, men kom deg i mål!».
21km og målgang for de fleste. Flere av de som har løpt halvmaraton har hatt med seg et helt lag av støtte. Flere av dem har hjulpet meg et par ganger med å helle kaldt vann over nakken. Men nå er det ikke flere løpere igjen. Jeg kan se en mann noen hundre meter foran meg, men ingen bak meg (tviler litt på at det var 200 maratondeltagere ved startstreken, 50-60 er nok mere riktig). Tilskurere er det heller ingen av, og følelsen av ensomhet rammer en sakte.
Jeg tar igjen han foran meg, en japaner på +50 år. Vi snakker litt sammen og slår litt følge. Men jeg bestemmer meg for å stoppe ved et lite treskur hvor de selger vann og cola. Jeg kjøper en halv liter vann og halv liter cola. Mesteparten av vannet bli helt over hode. Det gir en kort stund en fantastisk følelse. Colaen drikker jeg 1/3 av, og kjenner i magen min med det samme at jeg ikke burde drikke, men den smaker fantastisk.
Jeg innhentet den gamle japaneren igjen. Han går, men jeg får han til å løpe med meg. Han har konen sin med som støtteapparat. Hun stopper med bilen full av kald drikke hver tredje kilometer. Hun begynner også å fungere som støtteapparat for meg.
8 km til mål og jeg begynner å slite med væskeopptaket. Regner meg frem til at jeg må ha drukket i nærheten av 10 liter og helt mer enn 15 liter over hodet. Men tankene er ikke helt klare, og lyden av de våte skoene og tunge steg er det eneste jeg hører. Jeg får innhentet en ny løper, en ung japaner (den eldre japaner er et par hundre meter bak oss). Han har et enda bedre støtteapparat med seg. En varebil med 5 japanere og isvann…. ja, ISVANN! To ganger nyter jeg deres selskap, masser av positive ord på japansk (jeg oppfattet det som positive ord), isvann i nakken og så videre. Vi løper side om side uten riktig å si noe til hverandre. 4 km igjen og nå begynner trafikken av tuktuker å bli tett, samt at lukten igjen blir skikkelig dårlig. En blanding av utendørs fiskehandel, kloakk, varme og tung eksos fra trafikken. Vi går litt og så løper vi igjen innen vi avtaler at vi nå løper uten pause til målgang.
Aldri har 4 små kilometer kjentes så langt ut. Men nå kan vi se hvor veien svinger ned til stranden og målgang bare 800 meter igjen. Vi løper de siste 50 meter med armene rundt hverandre. Jeg ser kjæresten min ut av øyenkroken stå å rope. Vanligvis krysser jeg alltid målstreken med overskudd, glede og en eller annen form for fakter, men her orket jeg ingenting. Jeg løper over streken med hodet bøyd. Men om det er pga tretthet eller ren ærefrykt vet jeg ikke, men det er ingen tvil; Colombo Marathon var sterkere enn meg, 5 timer og 20 minutter hadde jeg aldri trodd jeg skulle bruke på en maraton.
Kjæresten min får tvunget meg til å legge meg på noen madrasser i målområdet, og jeg får en ispose på hodet (den isposen hadde jeg drømt om de siste 4 timene). 7 minutter etter kommer min nye venn, den eldre japaner i mål. Mot min kjærestes vilje reiser jeg meg opp, jeg må bare bort til han og konen hans og si takk for hjelpen.
Løpet ble vunnet på 2.23.17 av vår venn fra bussen Antony Mugo, som samtidig også lovet at han i 2016 kommer til Norge og vinner et maraton. Han klaget for øvrig på varmen og mente at arrangørene burde startet løpet 2 timer tidligere. Beste kvinne var den lokale løperen B.G.L.A Bogahawathta (det stemmer, det er navnet hennes) som løp hele maratonløpet barfot på tiden 3.02.38!
Den rutinerte svensken fra Beijing var i mål 20 minutter før meg, og uttalte at aldri hadde han løpt et så tøft maraton.
Stockholm-svensken og de 2 amerikanske ultraløperne kom også i mål, ca. 40 og 60 minutter etter meg.
Da premieseremonien skulle til å starte, ble hele målområdet rammet av en skikkelig orkan og regn i samme mengde som en foss. Veldig raskt ble det hele flyttet til nærmeste hotell. Her var det først utdeling av pengepremie til vinnerne, og deretter ble alle turistene som hadde gjennomført maraton ropt opp en etter en og overrekt en t-skjorte og diplom fra arrangørene.
Sliten og med enorm hovedpine tok vi en tuktuk tilbake til hotellet vårt hvor personalet ventet spendt på om jeg hadde vunnet. Jeg måtte skuffe dem med å si «jeg vant ikke denne gang, det gjorde Colombo Marathon».
Foto: Susanne Bøtcher
Oktober og litt tankevirksomhet tilbake i Oslo:
Sri Lanka er et fantastisk spennende land. Fattig, men utrolig hyggelige og hjelpsomme mennesker, og det kan helt klart anbefales som turistmål. Det er ikke siste gang vi har besøkt Sri Lanka. Selve løpet var en kjempeopplevelse jeg aldri vil glemme. Det ble akkurat det løpeeventyret jeg hadde håpet på, og det var så annerledes fra de andre store maratonløp vi kjenner i Europa. Langt mindre profesjonelt, mere kaotisk, men til gjengjeld langt mer «kjærlighet» og nærhet enn jeg noen gang har opplevd i et løp. Jeg kan helt klart anbefale Colombo Marathon. Men man bør være klar over at det er langt tøffere enn man forestiller seg, og man bør ha med seg noen som kan dele ut drikke underveis (store mengder isvann kan anbefales).
Om jeg skal løpe Sri Lanka Marathon igjen?.. «Det tror jeg ikke, men hvem vet, jeg hater å tape.»
– – – –
Tekst og foto (der annet ikke er spesifisert): Kasper Hesselbjerg, Ronhill Norge
Sportsmanden.no
