Om triumf og veggen i Amsterdam Maraton

Spennende og dramatisk løpsrapport fra «lektor løpegal»

Dette er ikke historien om en triumf gjennom 42 km av Amsterdams gater. Dette er historien om en triumf gjennom 36 km av Amsterdams gater – og så møte veggen. Mange har fått oppleve Berlinmuren og Den kinesiske mur, men the Marathon Wall får bare de oppleve som tror de kan overgå fysikkens lover!

12063575_10153703916146410_3576000793132641715_n
Underveis i Amsterdam Maraton

– Av Kirsti Sønstabø –

Dette er også en historie om nervøsitet og løpeangst. Her snakker vi ikke om normal neglebiting og sommerfugler i magen – Her snakker vi om å ønske seg flykaprere på flyet eller ei kråke i propellen – alt for å slippe å lande i den respektive løpebyen. Å rotfylle seksten jeksler for deretter å gå opp til tverrfaglig eksamen i matematiske formler og tysk kasusbøying, føles som barnemat i forhold til å komme seg til startstreken til en maraton. En trøst er å få reise med folk i samme kategori … altså det vi på godt norsk kaller ekte nervebunter…

Dagen før løpsdagen gikk til å hente startnummer og unngå å se seg selv i speilet for å få bekreftet løpeangsten i blikket. Amsterdam Maraton har Mizuno som hovedsponsor og dominerte derfor Expoen med sine produkter. Sportsmessa har selvsagt mange andre sportsmerker representert, men jeg savnet NIKE og Adidas blant utstillerne. Flere løpsarrangører har også stand, og det var gøy å se norske «Knarvikmila» representert, noe som understreker hvilket profesjonelt arrangement «Knarvikmila» utenfor Bergen er.

Å stå inne på Amsterdam Olympiske Stadion sammen med 16.000 andre klar for å løpe full maratondistanse, gir en berusende følelse som kan døyve angsten til de verste nervebunter. Dette kan ikke beskrives med ord! Musikken, stemningen, adrenalinet som koker rundt en…. HELT MAGISK! Amsterdam Maraton hadde støvsugd Etiopia og Kenya for å få med ALLE de store løpenavnene, særlig på herresiden. Her stilte OL-vinnere og vinnere av andre store maraton, som for eks. London Maraton. Og der sto lille meg ….med løpeangsten min…

I Amsterdam Maraton har en delt deltakerne inn i forholdsvis store startfelt. Jeg sto i gruppa med estimert sluttid 3.00-3.30. Et annet felt var for eks. 4.00-3.30, som var et kjempestort felt. Mitt felt var dominert av menn; tynne menn, skallede menn, italienske motebevisste menn, menn med alle mulige tekniske duppeditter og menn med løpekrig i blikket og pers-radaren innstilt på GO! Her var det ikke mange kvinnelige innslag … Men jeg sto nå her med min «leke-landslagsdrakt», en singlet med Norway på brystet.

cropped-cropped-Poznan
I «leke-landslagsdrakten» fra et tidligere løp.

Da starten gikk slo adrenalinet inn og løpeangsten var borte … Hva tenker en på i starten før en skal tilbakelegge strekningen Haugesund – Ølen, altså drøye 4 mil? … Jeg kan bare si; Jeg aner ikke! De første kilometerne går til å finne seg en posisjon, sjonglere mellom andre deltakere, tråkle seg forbi folk som burde startet i et annet felt og vips er en kommet til passering 5 km.

Min startgruppe var atskillig mindre enn de neste gruppene, så det gikk forholdsvis greit å holde farten oppe uten å bli alt for mye sperret inne. En av de få negative sidene ved Amsterdam Maraton er at løypa er forholdsvis smal enkelte steder, særlig i første del. Fra deltakere i andre større startfelt hørte jeg en del kommentarer om at de følte det var for trangt til at de kunne få gitt skikkelig på fra start.

Jeg hadde allerede før start bestemt meg for å løpe forbi første drikkestasjon ved 5 km. Hvem drikker etter bare 5 km da? Bare pyser! Kroppen kjentes lett og formen bra, så her gikk det unna. Ved min første maraton, også den i Amsterdam ett år tidligere, drakk jeg noen vannslurker ved passering 10 km … Men nå er det at OVERMOTET slår inn … Var det ikke mye varmere i fjor da? Jo, 15-16 grader mot 6-7 i år … Det regner jo! Pytt, hvem trenger å drikke i såpass kjølig vær? Ikke denne kroppen i alle fall – optimisme og lykke over å endelig være i gang får være bensin nok, og jeg suser forbi 10 km på 44.17 minutter uten å drikke.

Amsterdam Maraton er en flat løype og en kommer lett inn i rytmen … Juhu, hvor det går! De første 20-25 km føles som en ren transportetappe og jeg føler meg uovervinnelig! Hvorfor har jeg gruet meg til dette!! Dette kan jeg jo!! Halvmaraton passeres på 1.32.59 – og jeg har startet å drikke – det vil si jeg har slurpet i meg to slurker vann på 15 km- og 20 km-stasjonen … Sportsdrikk? Nei, kan ikke det slå ut på magen, da? Frykten for magetrøbbel er stor etter å ha slitt med dette i alt for mange løp tidligere … Vi kjører på med vann – livets kilde!

Drikkestasjonen ved 25 km ignoreres også, men det er fordi trener Einar fra løpeklubben min skal stå med Cola uten kullsyre rundt 26-27 km. Det er med stor skepsis jeg er blitt overtalt til å drikke Cola MED sukker i slutten av løpet, men tar imot flaska og får i meg noen slurker. Halleljuja! Hva er dette! Energien går i været, og jeg løper fortsatt uanstrengt og lett selv om vi nærmer oss 30 km. Jeg løper med resten av colaen i en liten flaske til 33 km og får i meg resten … har passert 30 km på 2 timer og 12 minutt, så her går det unna …

Men hvor langt kan en løpe på ren optimisme, vann og noen slurker Cola? Jeg passerer 35 km på 2.36 og har hatt en gjennomsnittsfart på 4.27 min/km … ingen drikking på 35 km … Jeg har jo nesten nettopp fått i meg resten av Colaen og venter med optimisme på effekten av den…36 km blinker foran meg…Bare 7 km igjen…ikke mer enn en liten morgenøkt, jo!

Nærmer meg 37 km … Hva er det som skjer? Klarer ikke å registrerte verken publikum som roper Norway eller underholdningen vi passerer … Er dette VEGGEN?? Beina føles tyngre og tyngre, men det går på fram – saktere og saktere. Det rare er at det ikke er kroppen som er vond, men det er hodet som ikke vil lenger …38 km … Jeg begynner å fryse … og nå er det ren jogging… Løper jeg på 7 min/km-fart nå? Det føles blytungt … Hvordan er det mulig å sprette framover som en afrikansk hyene i 36 km og så føle seg som en tung hann-elefant??

Det er en ekstra drikkestasjon ved 38 km, og jeg er desperat … det blir SPORTSDRIKK! Men det er selvsagt alt for seint til å rette opp overmotet …. 39 km og vi er i Vondelpark … jeg vet at 40-km-portalen er rett der framme … og tar de ikke video-opptak av oss der?? Forfengeligheten er altså ikke satt helt ut av spill … Jeg stabler på beina en viss løpestil de 100 meterne det er fare for paparazzi-filming…De siste 5 km viser seg å ha gått med en snittfart på 4.59…altså ikke noe dårlig tid i forhold til hvordan det føltes, men selvsagt en helsprekk i erfarne løperes øyne…

10255860_10153703920341410_3311028101518193208_o
Nærmer meg mål…50 meter igjen…

Etter passering 40 km har jeg bare ett mål; Å komme i mål … De to siste kilometerne har en snittfart på 5.10 min/km …noe som er svært overraskende fordi hodet sa at kroppen holdt langt under skilpaddefart. Planen om å gjøre en storslagen, feiende flott målpassering som skulle filmes og bevares for all ettertid, er selvsagt for lengst forkastet … men inn på stadion kommer jeg, og det føles HIMMELSK! Jeg er i mål på 3.11.50…4. plass i min klasse og nr. 46 av nesten 3000 damer …

Jeg henger en kort stund over et gjerde …ganske medtatt…reiser meg opp og hilser på en annen nordmann…Da begynner jeg å svaie…som en flaggstang i haugesundsk nordavind…Den kjekke unge Sandes-mannen drar meg bort til Røde Kors-teltet – og den totale ydmykelsen over å innbille seg at jeg er et fysisk unntak, er et faktum. Jeg får sitte på en stol og får i meg en flaske sportsdrikk, og etter noen minutter er jeg klar for å få medaljen min. Først da går det opp for meg at jeg har løpt inn til knusepers til tross for løpeangst og troen på at noen slurker vann, litt cola og et overmot på størrelse med Atlanterhavet, er nok til å holde en hel maraton.

Amsterdamkirsti
Dette bildet er fra Amsterdam 2014. Da løp jeg på 3.16.35 i min maratondebut.

Amsterdam Maraton feiret 40-årsjubileum dette året. Det var deltakerrekord med over 44.000 påmeldte løpere fordelt slik; 16.000 på maraton og 21.000 på halvmaraton. Resten er fordelt på en populær 8 km og barneløp. I mine øyne er Amsterdam et kjempearrangement når det gjelder gjennomføring, logistikk, løypeprofil og stemning. Det var deltakere fra over 130 ulike nasjoner, og Norge stilte med en stor gruppe med over 500 deltakere.

For å gjøre en lang historie kort; det er farlig å ønske seg flykapringer og andre uhell for å slippe unna en maraton…På veg til Schiphol flyplass med en løperuset maratonløper i baksetet av taxien smalt det i en rundkjøring…et krøllete taxipanser, knuste glass og to forbannede sjåfører, men ingen personskader…Bare en lykkelig løpedronning som fremdeles gliste i baksetet, og som var glad for at ulykken inntraff etter at Amsterdam maraton var gjennomført.

Les også: SK Rye med 21 løpere i Amsterdam Maraton da nesten 500 norske deltok på hel- eller halvmaraton.


Sportsmanden.no 

Lik gjerne
Del gjerne
  • 62
    Shares