Eventyret rundt Oslofjorden

En rapport på godt og vondt fra et spesielt ultraløp

Tidlig lørdag morgen står vi på togstasjonen i Moss, av alle steder. Hvorfor ikke? 35-40 fargerike og forventningsfulle morgenfugler kribler i beina etter å starte på det alle vet vil bli en dag full av opplevelser, løpeglede, frustrasjon, smerte og mestringsfølelse. Høstlufta er frisk, og temperaturen perfekt på 7-8 grader. GPS-trackerne er plassert på alle løperne, noen med 85 km, og til og med noen med 175 km foran seg. Tomas Pinås roper et «Klar, ferdig, gå!» og endelig er vi i gang!

IMG_1227
En tidlig lørdag morgen på Moss jernbanestasjon. Her er noen av dem som har valgt å bruke dagen – eller døgnet – til å løpe Oslofjorden rundt…


Av Marit Aamdal

Jeg hadde litt impulsivt meldt meg på bare to uker før og var litt bekymret for få langturer og vondter både her og der. Jeg var absolutt ikke trygg på at dette skulle gå bra, men nå hadde jeg tross alt tilbakelagt nesten samme distanse i EcoTrail i mai og visste at det faktisk var fysisk mulig. Dette skulle også bare være en tur i hyggelig selskap, uten noe som helst fokus på tid og plassering.

For en reise! Hvordan sammenfatte 10:26 timer i noen ord?

IMG_1234
Så er de i gang for en lang og utfordrende reise langs og rundt vakre Oslofjorden.

Det ville vært veldig utfordrende, nær sagt umulig å finne veien uten GPS-koordinater lagt inn på ei klokke, eller et svært detaljert kart. Heldigvis hadde jeg selskap med HULK-løper Pål som hadde god kontroll på løypa, noe som ga god trygghet. De første partiene mot Kambo og Son var flotte og varierte. Boligstrøk, kyststi, skogssti, over strender og svaberg, bratt opp og bratt ned. Så moro å bli kjent med disse stedene langs fjorden. Kyststien var utrolig flott hele veien fram til det var slutt ved Svartskog.

Men den ble altså brutt opp av boligområder og hyttefelt, så det var mange potensielle veivalgsfeil. Man er ikke så veldig interessert i å løpe feil retning og dra på mange ekstrakilometer når en nå først legger ut på 85 km langtur. Men jeg så veldig mange hytter, hus og båter jeg kunne tenke meg å kjøpe, for her var det ren idyll. Det var også rimelig fristende å hoppe opp i det utendørs boblebadet vi passerte ved Son Spa, eller slå seg ned ved en av kaféene langs brygga med kaffe og rykende fersk gjærbakst.

IMG_1241
Det var fristende med et lengre stopp i Son, men det var ikke tid til det i dag hverken for artikkelforfatteren eller medløper Pål Sander Iversen…
IMG_1250
Turen går videre, over fine strender…

Da kom også den første supportstasjonen, med særdeles glade, motiverende og omtenksomme Thomas, Kristian og Robert. For noen fine folk. Klem fikk jeg også. Mange gode klemmer denne dagen! Tenk å bruke så mye tid og krefter på å arrangere og supportere, og så får de ikke løpt den flotte løypa selv. Vi pratet nesten litt for lenge, stappet innpå med cola og banan, og løp videre med ny energiboost i kroppen. Det bar gjennom fine skogspartier mot Hvitsten og etter hvert ut på lange asfaltstrekk over åkre og nygjødsla, «velduftende» jorder.

Kyststien, som markeres av de små, blå skiltene, er fin å løpe på!
Løypen gikk gjennom idylliske skogspartier og langs den flotte Kyststien, som markeres av de små, blå skiltene. Fint å løpe her!

Vi ble plutselig hentet inn av tre personer vi visste hadde vært et stykke foran oss, som åpenbart hadde løpt feil. Det var bare å la dem løpe fra oss igjen, for her måtte vi være fornuftige og holde pulsen lav. Pål begynte allerede før tre mil å få problemer med knærne, så asfalten var ikke god for ham. For meg var det godt å endelig få en jevn rytme og gå inn i løpetransen over disse lange slettene. Vi nærmet oss Ås og ny support. Delmål etter delmål ble forsert.

FullSizeRender (1)
Lange sletter i fine høstfarger. Artikkelforfatter Marit Aamdal ser foreløpig ut til å kose seg.

Jeg hadde allerede da vært gjennom min tunge periode som gjentar seg i alle ultraløp. fra 15-25 km begynner det som regel å murre her og der, og småvondter begynner å si fra at de er høyst tilstedeværende. Altfor tidlig og litt urovekkende, men nå vet jeg at dette endrer seg etter hvert. Jeg må rett og slett bare venne meg til smertene og lære å leve med dem, og etter en drøye tre mil begynner mestringsfølelsen å overdøve mange av disse vondtene. De mentale og fysiske prosessene er bare så fascinerende, og mye av grunnen til at nettopp disse lange utfordringene er så tiltrekkende.

IMG_1257
Variert terreng og ikke så rent få høydemetere heller… Her er det Einar Iversen som forserer opp steintrappene. Einar løp helt til Horten, 175 km! Iversen er imidlertid vant til lange løp og er en av få nordmenn som har fullført det kanskje aller mest prestisjefulle ultraløpet; Ultra-Trail du Mont Blanc, som går rundt hele det kjente fjellmassivet, er 168 km langt med hele 9600 høydemetere! Da blir dette kanskje bare «a walk in the park»?
IMG_1263
Gjennom skogen: Det hjelper både å gå litt innimellom og å løpe sammen flere. Det mentale er selvsagt svært tøft på et så langt løp, med oppturer og nedturer. Det er om å gjøre å holde humøret og motivasjonen oppe.

Etter nok en forfriskende support med mye smil og latter i Ås bar det videre på asfalt langs flotte Årungen, og jeg var nå i kjente, hjemlige trakter. Slakt nedover retning Nesodden og Nesset ble vi mildt sagt overrasket da Cecilie og Yvonne dukket opp bak oss, siden de også hadde vært et godt stykke foran oss tidligere. Det passet egentlig veldig fint, for nå ble vi en bra kvintett, sammen med humørsprederen Nikolai. Vi holdt sammen nesten helt til Oslo, litt i rykk og napp og til og fra, siden alle kjempet hver sin kamp med gåpauser og krampetendenser. Det var utrolig fint å løpe i en liten gruppe. Om man pratet og lo eller bare løp stille sammen, så ble man bare automatisk dratt med, og kilometerne tikket umerkelig unna.

IMG_1270
Uranienborg; hjemmet til pioneren og polarhelten Roald Amundsen på Svartskog. Neida, huset står ikke i full flamme, men flotte høstfarger og blader gir en fin ramme rundt både huset og løpet.

Jeg hadde gruet meg til Mosseveien og transportetappen jeg løper og sykler nesten hver dag til jobb, men den gikk så greit som den etter forholdene kunne gå. Vi begynte å se lyset i tunnelen! Oslo, kjære Oslo, og Sandvika rett rundt hjørnet. Vi passerte et par løpere her, kvintetten oppløste seg, og Pål og jeg dro ifra. Hvert eneste menneske vi møtte over Rådhusplassen og Aker brygge hadde jeg lyst å forkynne høyt og tydelig til at vi hadde løpt over SJU MIL! Og hadde halvannen igjen! Folk skulle bare visst, der vi i snegletempo forsøkte å holde en slags anstendig stil gjennom folksomme gater. Vi lette etter kiosker for å få kjøpt vann, men siden det var uaktuelt å ta en ekstra sving på 100 meter, løp vi tomhendte ut langs Frognerkilen.

Nå gikk rullegardinet sakte ned. En drøy mil igjen. Vi delte og rasjonerte høytidelig de slurkene av vann som var igjen. Jeg skrudde på iPod med minihøyttaler som jeg hadde tatt meg bryet å bære på. Til vår begges irritasjon var den ikke fylt med den musikken vi trengte, enkel listepop og energisk techno, men i stedet dyster emo-indie og tung progrock. Jeg fikk i hvert fall sunget høyt for boligområdene mot Sandvika, i et desperat forsøk på å styre fokus på noe annet enn forferdelig vonde bein. Pål hadde så store problemer med knærne at han måtte stoppe og tøye hver 2-300 meter, mens for meg var det uutholdelig å stoppe og starte på denne måten, siden jeg helst ville låst bein og kropp i et jevnt gir. Men nå hadde vi løpt sammen i åtte mil, og det var uaktuelt å løpe fra hverandre. Vår eneste frykt var å bli hentet inn av alle de vi visste lå like bak oss, nå som vi var så nærme mål.

IMG_1265
Tøffe tak. Å løpe i så mange timer krever sin mann – eller kvinne. Nikolai Marken og Cecilie Longva Igesund kjemper seg videre.

Hver eneste kilometer var helt ufattelig, ulidelig lang, og det ble gradvis mørkere og kjøligere ute. Vi telte lyktestolper, fartsdumper, rekkverk og skilt, vrikket oss framover meter for meter, med en god dose galgenhumor. Det var uvurderlig godt å være to da det virkelig begynte å røyne på! Synet mitt på høyre øye var for lengst blitt ren tåke, så det venstre øyet jobbet hardt for å finne tegn til at vi snart var framme. Endelig så jeg et blått og lysende skilt i det fjerne! Sandvika Storsenter? Skuffelsen var akutt da vi kom nærmere, og jeg oppdaget at det i stedet sto BUDSTIKKA i glitrende blått. Heldigvis var det riktige blå og lysende storsenter-skiltet allikevel ikke mange hundre meterne unna, og vi kunne høre klapping og hoiing mens vi nærmet oss. Følelsene sto utenpå kroppen, så emosjonell som man bare kan bli av å løpe en ultradistanse. Tårer og hysterisk latter presset på, og endelig, ENDELIG kunne vi løpe jublende over målstreken. Vi klarte det! 85 km. 1350 høydemeter.10:26 timer.

FullSizeRender (2)
VI KLARTE DET! Marit Aamdal og hennes «medløpere» etter endelig å få beltespennen som bevis for fullført Oslofjorden Rundt Ultra. Pål Sander Iversen (t.v.), Yvonne Olstad og Nikolai Marken kan alle juble og puste ut.


Folk kommenterer humoristisk at det virkelig går an å bruke en hel lørdag på noe så meningsløst som å løpe. Jeg hever stemmen entusiastisk tilbake og forteller hvor utrolig mye man opplever på en sånn dag! Naturopplevelsene, og alle nye steder man får sett. Menneskene man møter, gledene og smertene man deler. Den fantastiske kroppen, som klarer så mye mer enn man tror. Fins det egentlig noe bedre å bruke en hel lørdag til?

Tekst og foto: Marit Aamdal

Du kan lese mer om hennes løpsopplevelser på bloggen Endorfinlykke. 

Andreas Gossner var førstemann som ankom Sandvika etter 85 kilometer på 8:48:25.
Vilde Støle Melsom vant kvinneklassen, med Cathrine Holme og Stine J. Slorafoss på delt andreplass.

12079701_447149788808050_7736118638204700194_n
Aller først til Sandvika kom denne karen; Andreas Gossner.
Foto: Løpets facebookside
12088470_447309048792124_7066330836633847024_n
PALLEN: Tre glade damer i Sandvika etter 85 km: Vilde Støle Melsom, Cathrine Holme og Stine J. Slorafoss. Foto: Fra løpets facebookside

Et par mann valgte også å fortsette videre til Horten, 175 kilometer totalt! Frode Lein var førstemann dit, på tiden 22:57:00. Også Leif Abrahamsen kom seg til Horten på under ett døgn. Etter magetrøbbel og en lang pause i Drammen, fullførte han på 23:39:00. Tredjemann på distansen rundt hele Oslofjorden var tidligere omtalte Einar Iversen med 25:56:41.

12079214_447618415427854_3789414147194129686_n
Frode Lein ankommer Horten som førstemann etter 175 km. Foto: Løpets facebookside

Tidene er uoffisielle, hentet fra løpets facebookside, der det er flere bilder.

Resultatsiden fra Topptid er i skrivende stund ikke tilgjengelig, men skulle vært, og kommer forhåpentligvis, HER.

Vinnerens rapport: Kvinnevinner Vilde Støle Melsom skriver også blogg og hennes reportasje fra Osjofjorden Rundt Ultra kan du lese på Villevilde.

Mer om ultraløp på Sportsmanden her. 

 

Sportsmanden.no 

 

Lik gjerne
Del gjerne
  • 117
    Shares