Klassevinner Trond Olav Berg rapporterer fra Trollski, ikke helt uten dramatikk…
Når du først skal debutere med med blanke ski, hva er da mer naturlig enn å velge et renn på 95 km! Og med stavbrudd midtveis, ble det en strabasiøs ferd med en stav som var 10 cm kortere for Berg. Men superveteranen fra Rustad fokuserte på det positive og gjorde et nytt kjempeløp, med klasseseier og 15.plass totalt som resultat for 55-åringen. Les hans spennende rapport her:
Alle bilder der ikke annet er nevnt: Sportsmanden / Frode Monsen
Rapport fra Troll Ski Marathon, 95 km – Av Trond Olav Berg
Jeg valgte å debutere med blanke ski i årets Trollski. I hele påsken koste jeg meg med spikerfeste på mine lange turer rundt omkring på Øyerfjellet. Jeg forsøkte en 5-milstur på blanke ski for å teste det, og det var veldig gøy i et par mil, man suser jo avgårde. Men etter hvert som turen skred fram gikk jeg mer og mer lei, tærne ble fuktige og kalde, og jeg lengtet etter diagonalgang. Resten av påsketurene gikk jeg med Rode super ekstra under midten.
Trollskitraséen er veldig slak, og de eneste motbakkene av betydning er opp forbi Keiken, opp Lunkefjell/Appelsinhaugen, der det er verst å kreke seg opp, samt den drøye men slake strekningen over endel kilometer opp til Pellestova. Med «betongføret» som det så ut til å bli var jeg i tvil om at blanke ski ville være et greit valg. En betydelig oppside med blanke ski er at det blir mye mindre stress dagen før og timene før rennet. Kvelden før rennet satt jeg i peisestua på Venabu og spilte kinasjakk med romkamerat og Rustadkollega Ole Martin Bollandsås. «Festegjengen» brukte kvelden i smørebua, og diskuterte klisternyanser og førerykter fra morgen til kveld.
Da løpet var i gang angret jeg ikke et sekund på valget av blanke ski. Det interessant var at det var i medium bratte moter, der de med feste gikk over til diagonalgang, at det var lettest å henge med. Overgangen flate-mote går bokstavelig talt veldig glatt med blanke ski.
Etter hvert som løpet skred fram følte jeg meg stadig piggere, og et par km før Gopollen, 50 km ut i løpet, hadde jeg klart å ta igjen en gruppe på 5 løpere anført av min gode venn Ronnie Löf (nr. 82 i årets Vasalopp). De øvrige løperne i denne gjengen var Knut Anders Hatlen, Morten Sætha, Helge Brandsdal og Arnaud Dupasquier.
Etter å ha kost meg bak i gruppa et lite stykke følte jeg meg så sterk og sprek at jeg fikk lyst til å gå opp i tet og gjøre et forsøk på sprenge gruppa, som da gikk i venstre spor. Jeg hoppet opp i høyresporet og økte farta, etter modell av Northug da han gikk fram i tet i VM-sprinten. Men akkurat idet jeg passerte han som ledet gruppa hoppet vedkommende over i høyresporet, uten å se seg tilbake først, og dermed ble det kollisjon med en offensiv Berg, som meget betuttet måtte konstatetere at venstrestaven (Triac 2.0) var brukket tvers av … Og det akkurat da jeg «følte meg som en million». Et mareritt. Men det var en rent uhell, så jeg bar ikke nag.
Jeg var i kjempeform, hadde 45 km igjen, og var utstyrt med komplett stav og en «stump» på ca 1.30. Jeg staket videre med en stav og en stump. og flere hundre meter gikk det forbausende bra, stumpen «bar» oppå den betongharde snøen, men den ble kortere og kortere for hvert stavtak, og etter noen hundre meter var den kanskje 50 cm lang, og da hadde jeg en nokså særegen staketeknikk, tilpasset en drøy meters forskjell i stavlengder.
Heldigvis skjedde stavuhellet rett før passering Gopollen, og der visste jeg at Rustads Harald Tesaker skulle befinne seg, for å heie fram sin unge sønn Håkon, samt tre andre spreke og offensive unggutter fra Rustad – Lars Sørensen, Jonas Kolderup Lund og Tor Olav Hægeland. Tesaker befant et par hunder meter etter passering av veien, og stod klar med en stav, en Triac 1.0 på 1.45, som han overleverte som en stafettpinne. Selv om den var 10 cm kortere enn lengden jeg benytter var det himmelsk å få in intakt stav i hånden, sammenlignet med den etter hvert latterlige stavstumpen, nå på 30 cm, som jeg hadde i høyrehånda.
Jeg var faktisk veldig pigg, feide avgårde, og tok offensivt opp jakten på gruppa jeg hadde mistet, som nå var rundt minuttet foran i løypa. Jeg så dem i horisonten på de lange slettene forbi Digeråsen, men da vi nærmet oss Keiken så jeg ikke noe mer til dem. På dette tidspunktet begynte tåka å legge seg over fjellheimen, og Vind ble det også, for det meste motvind. Men snøen og løypene holdt seg fint.
Det gikk gledelig greit å pigge seg opp selv de fiskebeinsbratte partiene opp mot Keiken, og jeg følte jeg hadde bra trykk i gåinga gjennom det lette terrenget forbi Rognhaugen og over myrene før stigningene mot Pellestova begynner. Mot Pellestova begynte det å bli tyngre å stake, og den siste kilometeren opp mot matstasjonen fikk jeg følge med Thomas Strid, som ble nr. 68 i årets Vasalopp. Vi kjempet mann mot mann helt til kneikene mot Lunkefjell begynte, med der ble den svenske stakespesialisten for sterk. Har er nok ikke ukjent med å stake på blanke ski i tøft terreng.
Det ble ikke til at jeg begynte å spesialtrene på staking i motbakke i vinter, selv om jeg hadde visse planer om det en stund. Jeg er for glad i diagnoalgang. Det ble gradvis mindre futt og kraft i armene etter passering Pellestova, og i de bratteste fiskebinspartiene mot Lunkefjell gikk det trått. Et sted var det slik at forsøkene på staking- med albuer så bøyde at armene nesten slo krøll på seg – gikk så smått at jeg faktisk ble stående på samme flekken, som på en tredemølle, selv om jeg stod og pigget. Da tok jeg dagens eneste to-tre fiskebeinstak, som verken ble elegante eller effektive. Heldigvis ble det ikke mer fiskebein enn det. Da er krampaktig pigging langt å foretrekke.
I en av de bratteste bakkene stod Frode med kamera, og da han kjent meg igjen mottok jeg inspirerende heiarop, som bidro at jeg kom greit opp de siste kneikene.
Det var godt å lese teksten «Appelsinhaugen» da jeg passerte skiltet, for da visste jeg at det verste var gjort, for å si det mildt, og kun lett terreng til mål Innspurten i tåka var en fornøyelse. De blanke skiene gled og fløt godt. Da jeg nærmet meg stadion på Sjusjøen stod min redningsmann Harald Tesaker og heiet, og jeg takket ham helhjertet for staven idet jeg passerte.
Jeg var godt fornøyd med løpet. Klokka viste 4.58.00, og det ble klasseseier. Erkekonkurrent Geir Strandbakke hadde valgt fulldistansen 120 km, og ikke 95-kilometeren, som spøkefullt ble betegnet som alt fra «sprinten» til «Harepusløypa».
Selv syntes jeg 95 km var nok, og jeg angret ikke på valget da jeg passerte skiltet på slettene mot Nordseter, der 120-km-folket ble henvist til venstre og til en ekstrarunde på 25 km i vind og tåke forbi Reina, Hornsjø og Sjøsetra og videre opp igjen til Pellestova, mens vi «sprintere» kunne ta til høyre og strake veien til mål.
Valget av blanke ski vil jeg si ble en suksess for meg, og jeg har allerede bestemt meg for å delta i Trollski neste år, også da uten festesmøring.
Stilstudie av Trond Olav Berg i fire faser av stakebevegelsen,
fortsatt med en stav som er 10 cm kortere:
Les også:
Tøffe tak i tåkeheimen – en bildereportasje fra Troll Ski Marathons klassiske distanse på 95 km
Trond Olav Berg har en rekke starter og sterke plasseringer i Birken og Vasaloppet, men han debuterte i Troll Ski Marathon i fjor. Da gikk han med festesmurning og han vant klassen da også, på 5.07. Mens vinnertiden var ett minutt bedre i fjor, gikk altså Berg rundt ni minutter raskere i år på blanke ski, inkludert stavbrekket. Du kan lese Trond Olav Berg sin rapport etter fjorårets renn HER, der han også drodler litt om de problematiske sidene ved at stadig flere dropper festesmurningen. Noe han altså selv vagte å gjøre i år, for første gang i en konkuranse.
Sportsmanden.no
