Chicago Marathon, ikke akkurat en racer rapport

Chicago Marathon 2014 – Av Trond Inge Carlsen

Chicacgo 2014 184
Chicago skyline

Forord

For 10.gang forlater jeg Hjemlandet for å løpe maraton i Utlandet. Denne gangen en 9 timers flyreise rett vest fra København med gamle ærverdige SAS. Og som vanlig er alt i boks for nesten 1 år siden. Og som ofte før er optimismen ved påmelding snudd til maksimal pessimisme. Etter å ha slitt med skader i hele år er treningsgrunnlaget på et bunnivå. I hele år har jeg følt meg nær bunnen og trodd at lenger ned går det ikke an å synke. Tro meg, det er alltid mulig å bli verre. Det forstod jeg for alvor når klubbkamerat Kjetil Dammen ble sengeliggende i 6 uker etter et fall på rulleski. Så langt nede håper jeg det er lenge til jeg kommer. Så i det perspektivet nyter jeg livet med den formen jeg har. Men trenden har vært nedadgående hele året, tross enkelte lyspunkt som 3.03 i Dusseldorf Marathon og et brukbart Skogsmaraton i sommer, pluss et bra løp rundt Ulsrudvannet i høst.

Chicacgo 2014 237
Chicago i gråvær dagen før dagen.

De siste 10 ukene har jeg børstet støvet av pulsbeltet for å rapportere treningsøktene til et forskningsprosjekt for å skille eliteløperen fra subben på maraton, hvor skillet går på 2:30. Unødvendig da å si at jeg representerer subben. Øystein Sylta er forresten veileder, så det blir spennende å se hva som kommer ut av det. Mine 10 uker ble langt under halvparten av planlagt opplegg med lange treningsavbrekk. I snitt har jeg løpt 5 mil i uka. Men det verste er at jeg fortsatt er skadet, og burde derfor ikke tenke på å løpe maraton en gang. Men, men, sånn funker det altså ikke for en mosjonist som meg. Selv om det aldri er så ille at det ikke kan bli verre, er maraton heldigvis ikke levebrødet mitt. Da hadde det blitt mye sulting.

Jeg husker med gru sist jeg løp maraton med skade, det var i New York i 2009, og det var ikke noe godt den siste mila. Dessverre har jeg evnen til å glemme slikt på startstreken og heller ta ting som de kommer. Så får jeg heller kose meg med fjorårets rekordløp i Berlin.
I Chicago var målet kun å fullføre, og helst under 4 timer. Og jeg har heller ingen planer om å løpe jevnt, så jeg regner med en kjempesprekk.

Reisen

Chicago ligger 7 timer etter oss i Norge, så det er en lang reise over dit. Å fly med SAS via København er veldig greit. På Kastrup møtte jeg mange dansker som også skulle løpe maraton. I Danmark er det enda flere som løper maraton enn i Norge, og de løper fort også. 9 timer på fly til O’Hare i Chicago er greit. Eneste var at det gikk fryktelig lang tid mellom de to måltidene. Underholdningen ombord er ikke av høy kvalitet, små skjermer med dårlig billedkvalitet, og dårlig lyd og utvalg på musikken. Best å med seg en bok eller laste ned egen musikk og film på medbrakte duppeditter. Fra flyplassen er det best å ta toget, dvs subway CTA til kun $5. Det tar nesten en time til sentrum og det gjør drosje også.

Chicacgo 2014 176
Chicagos nye landemerke: Cloud gate, også kalt «the bean», like ved Millennium Park.
Chicacgo 2014 298
Flott i Lincoln Park

Jeg bodde på Silversmith hotell som er rett ved start og mål, som er veldig praktisk. Det er tilstrekkelig å gå fra hotellet 1 time før start. Dessuten var det et skikkelig stort rom med alt en kan ønske seg. Bare badet var større enn et middels hotellrom i London. Hotellet lå riktignok innenfor «The Loop», som er subway en etasje over bakkenivå, og det hørtes godt om natten, selv om jeg bodde i 9. etasje.

Raceday

Hele uken var det varslet regn, men på løpsdagen var det ikke en sky å se. Ca 06:30 gikk jeg inn i sikkerhetssonen og alt var meget bra organisert. Først levere klesbaggen og deretter gå til startområdet i parken. Det var så mye folk at oppvarming ikke var helt enkelt, men i den formen jeg var i betydde det ingenting for meg. Ellers bør en nok ha unnagjort oppvarmingen før man drar inn i sikkerhetssonen. Startbåsen stenger 15min før start, så det er plenty av tid til å gå på do. Jeg treffer Mona Rydland i startfelt A, hvor hun har planer om å perse og legge seg bak 3:05 fartsholderen. Jeg burde egentlig vært i startfelt C, men når jeg først er i A finner jeg av gammel vane 3:00 fartsholderen. Fartsholderne har ikke ballong, men en pinne som de løper med i hånda, og på den står det en liten lapp om sluttiden.

756102-1003-0032s
Vel 40.000 løpere stilte til start i årets Chicago Marathon i et praktfullt vær med blå himmel.

The Race

Da startskuddet går og vi passerer startstreken, ljomer «Start me Up» med Rolling Stones gjennom høytalerne, og jeg får gåsehud! 3-timers mannen med pinnen forsvinner i folkemengden, men jeg tar det helt piano. Jeg har ingenting å bevise og skal bare fullføre, helst under 4 timer. Vi løper rett inn i en tunnel som fører oss under elven og over på nordsiden. Det er derfor utforbakke rett etter start, noe som gjør det vanskelig å løpe sakte med hordene som jager bak, fulle av overskudd. Etter en liten stund får jeg øye på 5-6 mannfolk med lapp på ryggen hvor det står 3:00. Da tenker jeg at det er flere fartsholdere, så jeg velger en tilfeldig person. På første drikkestasjon henter jeg drikke til ham, og synes det er et trivelig tempo. Jeg vet jo at dette er jeg ikke i stand til å holde lenge, men nyter det så lenge det varer. Planen er å legge meg bakover til Mona så fort jeg kjenner antydning til ubehag.

Chicacgo 2014 266
Et nummer for liten? Chicago har sine store idrettsstjerner, som basketlegenden Michael Jordan som spilte for Chicago Bulls.

På et eller annet tidspunkt ligger jeg bak to fartsholdere, og tilfeldighetene gjør at jeg bytter fartsholder. Etterhvert merker jeg at den nye fartsholderen har et høyere tempo enn de andre, men det gjør heller ingenting. Plutselig ser jeg at vi passerer fartsholderen med pinnen, og ettersom kilometrene passerer blir det bedre og bedre plass foran oss. Jeg legger naturligvis merke til at kilometertidene er veldig lav 4, men antar det kan være Garmin som spiller meg et puss mellom skyskraperne. Men ved passering 5km ser jeg at vi ligger godt an ift sub. 3, men antar fartsholderen min kjenner løypa og justerer farten ned til 10km. Men den neste 5km går enda fortere enn den første og klokka mi har allerede to ganger vist 3-tallet på km-tiden…

756027-1029-0044s
– Er det han eller jeg som har strømpene bak fram, lurte Trond Inge på (her i midten) på Facebook. Uansett et fargerikt skue og tydeligvis sommertemperatur i Chicago.

Når en ligger i rygg på en annen løper er det veldig avslappende, men det kan variere litt i farten. Noen ganger må en ta i for å holde følge, mens andre ganger er det som en må bremse. Etter 10km virker det som han øker farten ytterligere, og jeg må virkelig ta i for å holde følge, og det blir helt slutt på bremsingen. Ved 13km slår jeg selv på bremsene og håper at fartsholderen gjør det samme snart. Men det gjør han ikke og han glir sakte ifra meg.

Jeg begynner å lure på om han virkelig er fartsholder, og hvorfor han tydeligvis sikter mot 2:50 når det står 3:00 på ryggen hans. Når jeg reduserer farten blir jeg gradvis forbiløpt av folk, men jeg prøver å legge meg i en fart som er behagelig. Men etterhvert kjenner jeg den tapte treningen min og kanskje ikke minst «overfarten» de første 13km. Ved 18km kommer det en horde av folk, sikkert 100 stykker. Det viser seg at det er den virkelige 3-timersgruppen. Men nå er jeg ikke lenger i stand til å henge på den gruppen heller.

Jeg har forlengst nedjustert farten slik at jeg kan nyte stemningen blant publikum, lese alle plakatene og småprate med dem. Og ikke minst være turist i Chicago. Veiene er jo stengt for biler og vi har en unik mulighet til å se byen. Vi er jo innom mange forskjellige steder, nydelige Lincoln Park, gamlebyen, Chinatown, over broer med utsikt langs elven i begge retninger, og nyte flere gode musikkband. Jeg oppnår faktisk kontakt med de fleste av dem, og de viser tydelig at de setter pris på at jeg setter pris på dem.

756081-1002-0014s
VANT: Eliud Kipchoge fra Kenya: 2.04.11.

Men etter halvveis ønsker jeg egentlig at løpet er over, og tempoet mitt er nå så lavt at det nærmer seg spasertur. Men jeg spaserer ikke, ikke et eneste skritt. Mens jeg hadde veldig god plass rundt meg de første 18km, er det nå veldig fullt med folk, og det fortsetter å strømme på bakfra. Jeg tenker at nå kommer alle sammen og passerer meg og løper fra meg, og fantaserer om at løypa stenges for løpere og åpnes for biltrafikk igjen før jeg er i mål.

Klokka viser imildertid at jeg faktisk fortsatt kan karre meg under 4 timer, men trygg føler jeg meg ikke. Mona passerer meg ved ca 22km, dessverre litt etter 3:05 gruppa. Janicke (Ekelberg) passerer meg ved 33km i veldig godt driv. Jeg lurer et øyeblikk om jeg skal henge meg på henne, for nå begynner jeg å bli drittlei av at alle løper fra meg. Men beina sier nei, komfortsonen nå er 6:20 min pr km, og jeg har faktisk regnet ut at hvis jeg holder den farten inn, så har jeg mulighet på sub 3:40. Så jeg avfinner meg med at det må jeg være kjempefornøyd med, og gleder meg heller på Janickes vegne at hun løper ned mot en to uker gammel pers på ca 3:22. (Les om Janicke Ekelberg sin beretning fra Chicago her; Impossible is nothing, da hun klarte kunststykket å perse på maraton for andre gang på 14 dager, red.anm.) Det viktigste for meg med hele turen er jo å få medaljen for fullført Major nr 4 med meg hjem.

756079-1001-0020s
Rita Jeptoo fra Kenya var raskeste dame med vinnertiden 2.24.35.

På den siste mila begynner jeg faktisk å ta igjen løpere, riktignok veldig få og kun de som spaserer. Men etter 39km er det endelig slutt på at folk løper fra meg, ok, bortsett fra noen veldig få da, og på den siste kilometeren tar jeg ingen sjanser og speeder opp for å sikre meg en tid under 3:40. Det klarer jeg med glans, og nå er det meg som løper fra alle de andre. I mål viser klokka 3:38, og det er fortsatt folk ute i løypa som ikke tok meg igjen, faktisk ca 35.000 løpere!…

756019-1069-0043s
I mål og den fjerde av seks maraton-majors er i boks. Til vinteren stiller Trond Inge Carlsen i Tokyo for sin femte Major.
755941-1001-0044s
Trond Inge med velfortjent medalje!
756089-1004-0038s
Trond Inge la ut denne meldingen på Facebook like etter løpet: «Lettelse, lettelse, lettelse! Det var hva jeg følte da Major nr 4 var i boks i Chicago på 3:38. Dagens maraton i Chicago ble en skikkelig fin søndagstur. Fint å komme seg opp tidlig om søndagen å få noe ut av dagen. Blå himmel hele dagen og stemningen i Grant Park etter målgang var en norsk sommer og musikkfestival verdig.»

I mål spiser og drikker jeg alt jeg kommer over, og nyter at jeg verken har krampe eller er kvalm. Været er som en norsk sommer og vi er mange som slenger oss ned på gresset og nyter musikk fra scenen og en øl med alkohol som alle deltakerne fikk egen bong på, i tillegg til at vi fikk det samme rett etter målgang. Som en liten kuriositet nevnes her at det hadde gjort seg med massasje av ømme bein, og det var et svært massasjetelt med veldig liten kø. Det var bare det at ingen slapp inn for massasje dersom de hadde drukket alkohol….

Chicacgo 2014 166
KJEMPEPRESTASJON: En liten bankett hører alltid med. Her er Sportsmandens maratonreporter i godt selskap med Nina Wavik Ytterstad, som stod for den beste norske prestasjonen med sin utklassingsseseier i K50-54 år. Nina løp på vanvittig sterke 2.53.59 og slo nummer 2 av hele 981 deltakere i klassen med nesten 16 minutter!!


Alle bilder: Trond Inge Carlsen privat, enten tatt selv eller kjøpt og betalt

Les også Jann Post sin rapport fra fjorårets Chicago Marathon

 

sportsmanden.no 

 

Lik gjerne
Del gjerne
  • 1
    Share

En tanke om “Chicago Marathon, ikke akkurat en racer rapport

Kommentarfeltet er stengt