Drømmen om Brandenburger Tor

Jann Post sin personlige racerapport fra Berlin Marathon

Dette er en historie om hva som foregår oppe i hodet på en (over?)ivrig mosjonist før, under og etter et maratonløp. Om tvil, glede, konkurranseinstinkt og motivasjonsfaktorer som påvirker selv om det ikke skal deles ut OL-gull. Dette er først og fremst jakten på mestringsfølelse. Og det trenger vi alle.

 – Av Jann Post – 

Brandenburger Tor oser av historie og er en klar påminnelse på hvilken by vi er i. Berlins kjente landemerke er fotografert av så mange at det nesten er umulig å ikke ha et forhold til det. De mektige stolpene er ruvene når vi jogger under «porten» denne morgenen også. Anders Trygg og jeg er ute og kjenner på beina. Om et døgn har jeg tenkt å løpe i vesentlig høyere fart under her. 300 meter lenger bort, bak gjerder og sperringer, ser vi målstreken. Det er den jeg har trent for å nå raskest mulig de siste 10 månedene. Det har blitt noen treningsøkter.

IMG_4762
DRØMMEN: Brandenburger Tor er et mektig skue, og enda mer magisk å løpe under etter nesten 42 km. Jann Post har drømt om og trent for dette i 10 måneder. Denne rapporten er hans egen beskrivelse av «drømmenes teater». Foto: Frode Monsen / sportsmanden.no, fra Berlin Marathon i 2013

Jeg lurer veldig på hva slags følelse jeg kommer til å ha i kroppen her om 27 timer. Målet er å sette ny personlig rekord. Det vil si å løpe under 2.37.21. Drømmen er å se 2.35-tallet, men det har jeg ikke snakket så mye om. Da må alt klaffe. Så det er med stor forventning og et lite snev av angst jeg jogger under Brandenburger Tor denne lørdagsmorgenen. Vi kommer snart tilbake. Og da gjelder det. Kommer jeg til å føle meg bra, som på slutten av Amsterdam Marathon i 2012 (2.38)? Helt på felgen som i Chicago 2013 (2.37) eller kommer jeg til å være klar for Røde Kors-teltet som i New York 2006 (3.40). Den som lever for se. Jeg prøver å se for meg at jeg løper under Brandenburger Tor kjempende for å ta de siste sekundene som er mulig å ta på en personlig rekord. Det er det jeg har fantasert om i snart ett år. Langs landeveiene på Romerike har jeg dagdrømt om å få løpe over målstreken i Berlin og føle at jeg har lykkes. Å løpe lykkelig under Brandenburger Tor og vite at man er i sitt livs form er målet og planen.

Søndag morgen griper jeg etter mobilen på nattbordet. Jeg er spent på hva klokken er. Det ville vært en fordel om det ikke er midt på natta, for jeg føler meg våken og klar. Mobilen viser 05.00. Det er jeg fornøyd med. Fortsatt er det en time til alarmen skulle ringt. Men jeg har sovet i over syv timer og det holder. Det er under 4 timer til start. Jeg er frisk. Ingen sår hals eller tett nese. Det betyr at jeg kan legge fra meg hypokondertaktene jeg har holdt på med de siste ukene. Bare det føles godt. Skulle tro det var OL jeg skulle delta i. Lurer på hvordan de største idrettsstjernene har det?

Morgenritualet før et så langt løp går rutinemessig. Medbrakt brød jobbes ned to og en halv time før start. Så går det i tape, påkledning, vaselin, imodium, plassering av gel, tilpasning av tidtakerchip og alt som hører med. Små, men viktige detaljer. Jeg vil ikke at gnagsår eller mageproblemer skal hindre meg. Min erfaring er at det gjør vondt nok å løpe maraton uansett.

En time før start venter en kjent gjeng nede i resepsjonen. Det er litt uvanlig å se treningskameratene i klær de ser ut til å ha stjålet fra en Fretex-container på 90-tallet. Men i likhet med meg har mange funnet gammelt treningstøy, som de skal kaste før start, i bunnen av skuffer og skap. Bekledningen bidrar i det minste til godt humør på vei til start. Stemningen er god. Det er nesten som å være på fellestreningene hjemme i Norge.

10718698_740275792711408_2080348325_o
LIKE FØR: Mange spreke nordmenn klare til start en søndags morgen i september i Berlin.

Straks vi er ute på gata ser vi en strøm av løpere på vei i samme retning. Startområdet ligger to km fra hotellet og det er bare å følge menneskemassen. Straks vi er innenfor gjerdet til Tiergarten merkes energien i lufta. Over 40 000 løpere er i ferd med å samles. Gjennom skogen og bort mot Strasse des 17.juni hvor starten går. Vi skal til ulike startgrupper og ønsker hverandre lykke til. Alle like spent på hva de har å fortelle når vi møtes igjen. Det eneste som er sikkert er at vi alle kommer til å ha noe fortelle om. Noen om for harde åpninger, noen om veggen de møtte på 35 km, andre om veldisponerte løp og alle de passerte på siste mila.

20 minutter før pistolskuddet starter jeg å jogge rolig på grusveiene like ved startstreken. For første gang får jeg varmet opp som jeg vil før et maraton. Starten er så genialt plassert at det lett lar seg gjøre. Jeg løper ikke mye, men akkurat nok til at jeg er varm nok til å gå ut i 3.40 per kilometer. Beina kjennes fine ut. Men er det persebein?

10 minutter før start tar jeg plass i startbås A rett bak eliten. Foran meg står noen av verdens beste løpere. Det er vanskelig å se hvem som er hvem bakfra. Men jeg kjenner igjen den spesielle singleten harene i Berlin løper med. Jeg har sett løpet på TV flere ganger tidligere. Fartsholderene skal sørge for at verdensrekorden blir satt under angrep av Kimetto, Mutai og Kipsang Komworor. Jeg vet de står der like foran meg og har trent for denne dagen i månedsvis. Det står utallige kenyanske årslønner på spill. Barnet inni meg synes det er heftig at en enkel mosjonist fra Langhus får stå så tett på stjernene i årets viktigste konkurranse. Det er noe av det som gjør disse massemønstringene unike. Når jeg snur meg ser jeg hordene av startklare løpere. Det er en enorm menneskemengde mellom meg og Brandenburger Tor en kilometer bak meg. Jeg snur meg og vender blikket framover igjen. Jeg gleder meg til å se byporten igjen. Bare 42 kilometer med flat asfalt skiller oss. Speakeren teller ned.

Den energien som slippes løs i et sånn felt når startskuddet smeller er spesiell. 40 000 løpere som utålmodig har stått og ventet får endelig klarsignal. Anført av rekordjagende kenyanere settes feltet i bevegelse på den brede avenyen. Alle med sine egne mål og forutsetninger. Alle med noe å kjempe for. Det er lett å la seg rive med. Jeg krysser startstreken, starter klokken og lar beina gå. Det er mange som løper fort i retning av Seiersøylen som glinser i morgensola en liten kilometer lenger fremme. Som vanlig føles det veldig lett på de første meterne. Adrenalinet koker. Det er akkurat som om jeg blir løftet fram av alle rundt meg. Eliten forsvinner fort ut av synet. Det er et problem for kenyaneren som kommer fykende forbi etter 500 meter i dobbelt fart av resten av oss. Han må ha kommet for seint til start.

10723343_740275826044738_882505446_n
SKAFF DEG NOEN HARER: Post jaktet på en jevn fartsholder å ligge i rygg på, for å spare mest mulig energi…

Etter bare noen hundremeter ser jeg ned på klokka for første gang. Det føles lett, men jeg er spent på hva gps-klokka sier om farta. Går det raskt nok? Heldigvis sier den at jeg har løpt i 3.30-fart. Da er det bare å roe ned litt og nyte de første kilometerne. At det går lett nå trenger ikke bety noe. Som jeg pleier å si: Slapp av, det går over.

De første 5 kilometerne går på skjemaet mitt med 3.40 per kilometer. Det gir en sluttid på høye 2.34. Så jeg ligger likt med drømmen om 2.35 og er komfortabel med det. Jeg har funnet hastigheten jeg er ute etter. Nå er det bare å ligge her. Det som på godt norsk kan kalles «a waiting game». Hvor lenge holder det?

Rundt meg ser jeg en rekke ulike løpere. De har ulik nasjonalitet, er svært ulikt kledd, har totalt forskjellige løpestiler. Noen har som meg med seg flere gel, andre løper tomhendt. Hvem kan jeg stole på? I denne fasen av løpet liker jeg å ha en rygg som holder jevn fart over langt tid. Da kan jeg ligge bak i min egen transe å fokusere på å bruke minst mulig krefter. Da trenger jeg ikke å tenke på at farten må opprettholdes. Etter ca 5 km legger jeg merke til et par løpere som samarbeider. De stresser ikke, ser ut til å være rundt 40 år, og jeg er villig til å vedde på at de har løpt en god del maraton i sitt liv. De virker rett og slett rutinerte. Så jeg limer meg i rygg og blir der. Det går noen sekunder fortere mellom 5 og 10 km enn fra start. Men jeg lever godt med det. Og «harene» jeg har valgt løper jevnt. Et par kilometer senere hører jeg at de snakker dansk. Så jeg løper opp på siden og spør hva slags tid de sikter på. Svaret kommer kontant.

– Målet er 2.33. Vi skal passere halvveis på 1.16.45. Hva med deg?

– Jeg håper på 2.35. Så dette går kanskje litt fort, svarer jeg og legger meg bak igjen.

 

10695065_740275819378072_1162433988_n
TØFF ÅPNINGSFART: En liten justering underveis var nødvendig, og trolig viktig. Her går det tilsynelatende lett!

Etter passering 15 kilometer i identisk fart som de 5 kilometerne før synes jeg de drar opp farten. Det kommer en snikende følelse om at dette går litt for fort. Tankene streifer at det er 27 kilometer igjen og at 2.33 fart er for fort for meg. Dessuten synes at det går enda fortere nå. Jeg er nødt til å ta en beslutning. Skal jeg følge den gruppen jeg ligger i? Eller skal jeg slippe dem å løpe alene? Jeg lar de gå og leter etter det tempoet jeg løper billig, men effektivt i.

Fram til 20 km føles det litt som jeg er på defensiven. Jeg føler meg helt ok. Men det går ørlite saktere og jeg får ikke kilometerne like billig. GPS-klokka mi piper tidligere og tidligere for hver kilometer og jeg skjønner at jeg ikke kan stole helt på den. Heldigvis er jeg ganske bra til å løpe jevnt. Og etter nesten 20 km sitter farten i kroppen. Så får klokka vise hva den vil. Dessuten kan jeg sjekke totaltiden og regne på farta hver femte km. Latterlig hvor dårlig man blir på hoderegning midt i et maratonløp forresten. De enkleste ting tar en evighet å regne ut.

Halvveis viser klokka 1.17.03. Jeg trodde kanskje det gikk litt saktere. Inntil for tre uker siden var persen min på halvmaraton 1.16.10. Så jeg tenker at jeg i alle fall har åpnet hardt nok. Tanken om å løpe fortere siste halvdel virker usannsynlig. Men jeg tenker at 1.18 på siste halvmaraton gir 2.35. Jeg må faktisk løpe nærmere 1.19 for å ikke se 2.35-tallet. Drømmemålet lever. Men det er langt til Brandenburger Tor.

10726657_740275956044725_512423229_n
I FLYTSONEN: Post ser uanstrengt ut og steget «sitter».

Jeg fortsetter alene og har funnet min rytme. I fjor økte jeg farten etter passering halv og fikk svi for det. Nå er jeg fast bestemt på at den tabben ikke skal gjentas. Bare hold farten så lenge som mulig forteller jeg meg selv. Jeg har hatt mange lange treningsturer i bra fart i år. Treningen har vært mer rettet mot maraton enn noen gang før. Det gir meg selvtillit nå. Jeg er fortsatt ikke så sliten at jeg ikke kan løpe bra de siste 10 kilometerne. Jeg håper jeg føler det samme når jeg kommer til 32 kilometer.

Når jeg nærmer meg 30 km er følelsen uendret. Samtidig begynner jeg å ta ganske kraftig inn på gruppene foran. Det er lange rette strekk på brede gater i Berlin. Så jeg har god oversikt fremover. Det er tydelig at mange begynner å kjenne det. Jeg føler meg egentlig ikke noe annerledes enn da jeg passerte halvveis. I løpet av noen kilometer tar jeg inn og løper fra den gruppen jeg slapp 15 kilometer tidligere. Det er en vitamininnsprøytning. Ikke legger de seg i rygg heller. Jeg føler ikke at jeg har økt farten, men mellomtidene viser at jeg løp raskest mellom 25 og 35 kilometer.

Når jeg passerer skiltet med 32 kilometer skjønner jeg at dette kan bli ganske bra. Det er en mil igjen. Og jeg har hatt flere langturer hjemme på Råholt hvor jeg har løpt nesten alt jeg kan på den siste mila. Da har jeg klart å holde kilometertidene under 3.40 og jeg føler meg ikke noe verre nå. Nå er jeg på offensiven. Allikevel er det en stemme i hodet mitt som hvisker at jeg ikke bør øke før det gjenstår 5 kilometer.

– Bare hold farten, så bli dette bra.

Jeg forsøker å være tålmodig. Men akkurat nå frykter jeg ingenting.

Rundt 36 kilometer slår virkeligheten tilbake. Nå må jeg begynne å jobbe. I det jeg hadde tenkt å øke, må jeg virkelig anstrenge meg for å holde farten. Fram mot 40 km går det gradvis noen sekunder saktere. Det er her jeg må finne fram moralen. Jeg minner meg selv om at jeg har trent for dette i 10 måneder. Og det har jeg ikke gjort for å senke farten nå. Det er fristende, men uaktuelt.

– Er det en gang du skal gå i kjelleren så er det nå. Om 20 minutter er det over. Da er smerten glemt, sier jeg til meg selv.

Jeg tenker på familien min hjemme. På samboeren min som har latt meg holde på med all treningen i tide og utide. Som har måttet tåle alt løpepratet, og som har behandlet småskader og vondter (hun er fysioterapeut). Jeg vet hun sitter hjemme og følger med på mellomtidene.

– Etter alt hun har gjort, så må du tåle litt smerte, sier jeg for å motivere meg selv.

Jeg har lest at Paula Radcliffe (verdensrekordholder på maraton) sa navnet til datteren sin om igjen og om igjen i de tøffeste periodene i løp. Så jeg begynner å tenke på sønnen min på tre måneder. Det hjelper faktisk litt, selv om jeg mister noen få sekunder fram til 40 kilometer. Jeg tror hyggelige tanker hjelper.

10708168_740275916044729_1295929935_n
FIGHTING FACE: Pain is temporary, glory is forever!… Og hyggelige tanker helper deg?..

Ved 39 kilometer er det bare en runde rundt Sognsvann igjen. Ved 40 kilometer er det bare en kilometer til jeg kan se Brandenburger Tor. Og jeg har aldri gledet meg mer til å se Brandenburger Tor enn nå. Jeg regner meg frem til at jeg faktisk har en mulighet til å løpe under 2.34. Jeg blir nesten overrasket av å se det. Først da innser jeg at dette kan bli raskere enn drømmemålet. 2.33 er mye bedre enn 2.34 tenker jeg, og kommer samtidig på at jeg har en venninne med pers på 2.33.40. Med en god avslutning vil jeg være i nærheten av den tiden. Det er så kort til mål at nå er det bare å gi alt jeg har. Det vil jo være irriterende å være noen sekunder bak persen til kjentfolk.

– Det kommer du til å få høre, sier jeg for å motivere meg selv.

Jeg jager på det jeg kan. Prøver å øke tempo. Klarer det såvidt. Men det koster. Det er ikke mye å hente. Hvert tilbakelagte steg er gull verdt. Jeg håper jeg snart kommer til den 90-graderen som skal ta meg ut på Unter den Linden, Berlins paradegate. Kommer jeg meg først dit, så tar jeg meg inn den siste kilometeren på pur vilje. Jeg vet at det alltid dukker opp litt ekstra krefter. Derfor teller jeg ikke med den siste kilometeren oppe i hodet mitt, ulogisk nok.

Og så endelig er jeg der. I det jeg er ferdig med den siste svingen i verdens raskeste maratonløype, så er det ikke tvil om at jeg er inne på oppløpet. For der fremme ruver Brandenburger Tor i høstsola. Store folkemengder fyller begge sider av Unter den Linden.

– Nå er du der. Prøv og nyt det, sier stemmen i hodet.

Men virkeligheten er at jeg synes det er forbasket langt bort til den byporten akkurat nå. Det er kanskje ikke mer enn 6-700 meter, allikevel ser det langt ut, og det virker ikke som jeg nærmer meg noe særlig heller. Heldigvis gjør jeg jo det. Brandenburger Tor vokser for hvert skritt. Det samme gjør smerten. Og lengselen etter målstreken.

100 meter før Brandenburger Tor løper vi fra asfalt til brostein. Nå er det bare å sikte mellom søylene. Nå skjer det. I 10 måneder har jeg lurt på hvordan jeg vil føle meg når jeg løper under Brandenburger Tor og ser målstreken 300 meter lenger borte. Og fasiten er at jeg tenker: Er 300 meter så langt!

10717859_740276009378053_710789_n
SJARMØRETAPPEN: Det siste lille strekket fra Brandenburger Tor til mål kan nytes. Selv om det føltes langt…

Syra er i ferd med å ta meg, men det gjør ingenting. Det er bare å gjøre jobben. Lengselen etter målstreken er så sterk at smerten forsvinner. I stedet begynner jeg å tenke og føle. Gleden begynner å sige inn. Jeg klarer det. Jeg får oppleve å sette pers på maraton igjen. Jeg har overrasket meg selv tidsmessig. Vi fikk perfekte forhold og jeg traff med formen. Ingen treningstur har føltes så bra på denne farten. Treningen har tidvis vært slitsom, jeg har ofret en del for å få tid, jeg har vært nervøs og oppført meg i grenseland til å være en fullblods hypokonder. Akkurat nå føles det verdt det. Heldigvis får jeg kjenne på denne gleden igjen.

10717729_740276002711387_66056701_n
I MÅL! Nettotiden ble enda noen sekunder bedre. Den nye persen lyder på 2.33.32.
10719318_740275986044722_1553958930_n
OOOPS, you did it again!….


– Jeg klarte det!

De siste 10 meterne slipper jeg opp på gassen. Hever armene og jubler som om det var jeg som satte verdensrekord for en halvtime siden. Med hendene over hodet klarer jeg selvsagt å stoppe klokka. 2.33.32 lyder den nye persen på. Jeg jubler til fotografene som senere skal selge meg de samme bildene. Biter i medaljen jeg får tildelt og knytter nevene. Oppfører meg egentlig helt tullete, men det virker helt naturlig. Jeg er i rus. Det er bare en helt fantastisk følelse. Begynner jeg å tenke nå kommer tårene, så jeg bare fortsetter å juble for meg selv.

10723223_740275879378066_161722330_n
Post bare fortsatte å juble – for å unngå tårene… WELL DONE!

Ingen i verden blir påvirket av at jeg flytter min egen pers fire minutter og blir nummer 98 i Berlin Maraton. Men for meg var det viktig. Fordi jeg har jobbet hardt for det. Og jeg ser at det er mange som har det på samme måten rundt meg. Jeg skulle ønske flere fikk oppleve den følelsen. Det er det som gjør maraton så herlig uansett nivå.

Det er bare å suge på karamellen. Jeg skal finne igjen kompisene i folkehavet, drikke øl, spise, juge og skryte. For dette er jeg ikke sikker på om jeg får oppleve igjen. Tipper de har noen gode historier til meg også.

(Alle bilder utenom ett: Jann Post privat)

– – – – – –

Etterord:

Vinnerskallen

– Sportsmanden kommenterer –

Det er ikke første gangen Jann Post er i utlandet og leverer sterke maratonprestasjoner. Fjorårets store mål var Chicago Marathon – som Jann Post hadde trent målbevisst mot i 11 måneder. Du kan lese hans følelsesladde rapport her:

Jann Post rapporterer fra sitt eget VM

Men også året før leverte NRK sin langrennskommentator varene. Da var han i Amsterdam og hadde inngått et veddemål med kolleger i svensk tv. Han skulle presse ned persen satt i New York året får på 2.55 – og han skulle løpe på 2.48, eller under 4 minutter per kilometer i snitt. Post vant veddemålet og løp på 2.38!

En tid han altså senket med drøye minuttet (1.20) i Chicago. Berlin Marathon er altså fjerde året på rad der den sympatiske NRK-profilen perser på bestilling – på maraton! Det er ikke lett og få forunt, uansett nivå. Reportasjen fra Chicago i fjor ble for øvrig avsluttet med følgende setning:

– Mandag starter jeg treningen for Berlin Marathon 2014. Jeg vil ha den følelsen igjen…

Det klarte Post! Og det er tydelig at han har snappet opp noe om forberedelser og måloppnåelse av alle toppidrettsutøverne som han kommenterer og intervjuer. Men det kan også virke som om mange toppidrettsutøvere har ett og annet å lære av Jann Post. Makan til vinnerskalle skal man lete lenge etter!

PS. Som de fleste sikkert har fått med seg, så ble det i år som i fjor satt ny verdensrekord i Berlin. Denne gangen var det kenyanske Dennis Kimetto som løp på fantastiske 2.02.57. Jarle Risa var beste nordmann på 44.plass med 2.26.32.

 

sportsmanden.no

 

Lik gjerne
Del gjerne
  • 84
    Shares

5 tanker om “Drømmen om Brandenburger Tor

  • Tilbakesporing:Å løpe med kenyanerne - nå på norsk - Sportsmanden

  • Tilbakesporing:GOD JUL til alle våre lesere! - Sportsmanden

  • 10/10/2014 på 12:09
    Permalink

    Du beskriver maratonfølelsen spot on! Takk for inspirasjon som jeg skal ta med meg til Amsterdam Marathon om drøyt én uke 😀

  • 09/10/2014 på 16:04
    Permalink

    herlig beskrivelse! neste år

  • 09/10/2014 på 11:23
    Permalink

    Herlig lesing
    Løp selv i Berlin og hadde samme mestringsfølelsen frem til 34 km. Lå an til pers på 3.03 ca, men fikk en dårlig km og ble overfalt av negativ tankegang og etter det ble det bare slit. Allikevel så klarte jeg på et vis å nyte de siste kilometerne og den fantastiske stemningen. Neste maraton er allerede pekt ut 🙂

Kommentarfeltet er stengt