Thrilleren i Stavanger!


Eksklusiv rapport fra Stavanger Marathon

Av Stein Henrik Olaussen

Nå med bilder fra løpet!

Lørdag 30.august var endelig dagen der.

Dagen for Stavanger Marathon. Stavanger Marathon, ja. Ikke New York Marathon, Berlin Marathon eller for den saks skyld Oslo Marathon, men i løpet av den siste uka hadde dette løpet vokst i status i mitt hode til helt absurde proporsjoner. Det var nøyaktig 3 måneder siden forrige gang jeg gikk for pers i et maraton (Stockholm Marathon), og jeg verket etter å komme i gang og få teste hva en sommer med god trening og mange løpsdeltakelser kunne ha gjort med maratontida mi.

image

Stavanger Marathon er et fint løp, og godt organisert. Det er litt større enn Maratonkarusellen i Bergen, men likevel lite nok til at det blir en jovial og avslappet stemning rundt løpet. Løypa er relativt flat med unntak av noen små, bratte bakker på stien rundt Store Stokkavatnet. Den største utfordringen er at andre halvdel av løypa går langs kysten gjennom et temmelig kjedelig område, og er man uheldig med vinden, kan det bli virkelig tungt her – dels også fordi man kan risikere å løpe helt alene. Med 180 startende blir det gjerne langt mellom løperne i andre halvdel av løpet, og det er svært få tilskuere som står langs løypa og heier. På løpsmorgenen var det pent vær, lettskyet med ca. 12-14 grader og lite vind. Det så ut til å bli et godt løp.

Alt lå til rette for et godt løp også i mine forberedelser – de siste harde treningsøktene hadde gitt lovende tilbakemeldinger, jeg hadde trappa godt ned på treningsmengden de siste par ukene, og spist godt de siste dagene foran løpet. Men jeg har knapt vært så spent foran noe siden jeg var liten og gledet meg til bursdag – hele uka i forveien hadde jeg vanskelig for å konsentrere meg, jeg måtte stadig sjekke værmeldinga, regne på slutt-tider og gjennomsnittsfart og sjekke påmeldingslista. Var det noen kanoner i feltet? Kunne det bli en pallplassering denne gangen, som en storstilt homecoming til løpet der jeg gjorde min maratondebut for nøyaktig to år siden? Ville jeg klare å spikke enda litt tid av persen min?

Gjermund Groven, som vant i 2012 og 2013 (på 2:38!), stilte ikke til start denne gangen, ei heller Jarle Risa, som kom på andreplass med 2:39 i fjor. Heller ikke Helge Aune, tidligere eliteseriespiller for RBK og Bodø/Glimt, som kom på 2. plass med 2:47 i 2012 og 4. plass i 2013, sto på startlista. Det gjorde derimot Sjur Ferkingstad fra Spirit. Sjur har jeg løpt mot før, først da han kom to plasser bak meg i fjorårets siste løp i Maratonkarusellen, og sist i Stord Halvmaraton, der han slo meg med nesten halvannet minutt. Ville han trekke det lengste strået denne gangen?

image

Da startskuddet gikk på Stavanger Stadion, var det imidlertid en for meg ukjent herre, litaueren Mindaugas Garmus (bildet over), som dro i gang et voldsomt tempo umiddelbart. Sjur hang seg på, og jeg prøvde også å henge med, men innså raskt at det var meningsløst å bruke krefter på det. Jeg antok at knallstarteren kanskje var en litt urutinert type som åpna altfor hardt, og ganske riktig – etter de to rundene inne på stadion og runden på tartanen (med telehiv) utenfor stadion, var Sjur i føringen. Like bak fulgte jeg med en eller annen fyr i hælene mine, og resten av feltet stadig lengre bak. Lite visste jeg da om at denne fyren var nevnte Helge Aune, som hadde etteranmeldt seg – det skjønte jeg først en mil senere, da vi løp forbi huset hans og naboene hans sto og heiet og ropte navnet hans. Sjur lå i tet i et par kilometer, før Helge og jeg hentet ham inn og vi deretter løp som en ganske samlet gruppe, med meg først. Da vi kom til Mosvatnet, støtte vi på en kamerat av Helge som var ute på treningstur, og han løp ved siden av oss og ga oss sekunderinger og god feedback på de to rundene rundt Mosvatnet. Mot slutten av de to rundene kunne «sekundanten» fortelle at Sjur hadde sluppet med 50-70 meter, og snart var han ute av syne.

image
DUELLANTENE: Stein Henrik Olaussen (t.v) og Helge Aune

Så var det Helge og meg. Vi hang sammen som erteris, og slik skulle det vise seg å bli i utallige kilometre til. Vi kom i prat ganske raskt, og snakket litt om hva vi hadde som bestetid fra tidligere løp, hvor lenge vi hadde løpt, og hva som var målet i dag. Vi holdt da ca. 3:55-fart, og jeg jublet litt inni meg over å innse at så høy fart var «snakketempo» for meg. Helge sa at hans plan var å løpe de første 21,1 km i 3:55-fart, og så ta resten derfra. Det var så å si identisk med mitt mål. Og det målet klarte vi perfekt, halvmaraton ble passert på 1:22:35. Det var 20 sekunder raskere enn første halvdelen av løpet mitt i Stockholm, og jeg følte meg mye bedre. Dette så lovende ut for ny pers. Mannen som syklet foran og viste vei forlot oss etter passering halvmaraton, og før han svingte av ropte han «Dere holder god fart, håper dere holder helt inn!». «Det håper jeg også,» ropte jeg tilbake, og la bråkjekt til «ja, i hvert fall jeg, da, ikke han!» og nikket mot Helge. Spent på reaksjonen kikket jeg bort på sidemannen, og heldigvis gliste han. Puh.

image

Nå begynte duellen for alvor. Den interessante og naturskjønne halvdelen av løypa var bak oss, det samme var de andre løperne. Foran oss ventet drøye to mil med stort sett kjedelig asfaltvei og forretningsområder, en utholdenhetsprøve som tydeligvis skulle bli en tvekamp. Vi løp begge hardt, men kontrollert, og jeg begynte (basert på hans tidligere meritter) å mistenke at trønderen Helge løp et lureløp. Han løp konsekvent like bak meg, unntatt ved drikkestasjonene i andre halvdel, der han fikk en luke hver gang, som jeg brukte noen hundre meter på å hente inn. Jeg løp med en flaske i hånda i første halvdel, deretter var jeg prisgitt drikkestasjonene, mens Helge hadde en kamerat som møtte ham flere ganger langs løypa med drikkeflaske og gel. Etter hvert ble jeg mer opptatt av å ikke misse sjansen på en førsteplass enn å få en solid pers, så jeg begynte også løpe litt mer kontrollert. Etter 25 km begynte kilometertidene å være over 4 minutter.

30 km ble passert på ca. 1:58:35, og da ga jeg beskjed til Helge om at han måtte jobbe litt også. Han godtok, og ble liggende foran en stund, før vi igjen var side om side. Kilometertidene begynte nå å nærme seg 4:20. Ved drikkestasjonen ved 34 km fomlet jeg med å få med meg banan og sportsdrikke, og Helge fikk en luke på 100 m. Jeg ble småstressa, men klarte å bite tennene sammen og tenke at det var mange kilometer igjen å hente ham på, og etter par minutter var jeg ved siden av ham igjen.

image

I løpet av 42,2 km rekker man å tenke veldig mye, og man tenker mye rart. Underveis i løpet gjorde jeg en hel del antakelser om Helge Aune, denne for meg helt ukjente mannen som jeg tilbrakte nesten 3 timer sammen med. Jeg er sikker på at han er en ålreit fyr, han virket veldig trivelig da jeg snakket med ham etter løpet. Men under løpet på lørdag ble han min nemesis, en utspekulert ringrev som ville hanke inn en enkel seier over denne jyplingen. Ved 35 km la jeg derfor en plan: Jeg skulle spille Helges spill, og løpe kontrollert side om side med ham til det var ca. 1 kilometer igjen, og så sette inn et rykk. Hans plan måtte jo være å ta meg helt i sluttspurten, siden hans bein er vant til raske taktskifter fra fotballen. Jeg er omtrent like eksplosiv som et stearinlys, så en spurt måtte unngås for enhver pris.

Så, like etter 40 km-merket, skjedde det noe: Jeg økte kanskje farta litt, og hørte plutselig at skrittene til Helge sakte forsvant lengre bak meg. Oppmuntret av dette økte jeg farta litt til, og etter et par hundre meter hørte jeg dem ikke lenger. Ved 41 km-merket i Paradisveien snudde jeg meg og så bakover, og gatenavnet kunne knapt stemme bedre: Helge var søkk borte!! Jeg trodde ikke mine egne øyne. På toppen av brua et par hundre meter seinere ropte jeg til en fotograf og spurte om «han» (jeg antok at fotografen skjønte hvem jeg mente) var langt bak, og fikk til svar at han ikke så noe til ham. Dette hadde jeg ikke venta, og jeg fikk en vanvittig boost.

«Ja!» brølte jeg, og ga på alt jeg hadde – farta var langt nede på 3-tallet nå – livredd for å miste forspranget. Jeg beinfløy nedover bakken til parken, brølte «LØYPE!!» til et eldre par som var ute og gikk tur, løp slalåm mellom småbarnsforeldre og ungene deres, skremte opp en liten dueflokk, og forserte den siste svingen inn på oppløpet og hørte speakeren rope de magiske ordene «Nå vinner du Stavanger Marathon!!». Jeg stormet over målstreken med armene i været og falt lykkelig sammen på kne, vantro over min overlegent største løpsseier noensinne.

image

Og Helge? Han hadde dessverre fått trøbbel med magen, og hadde måttet stoppe og spy. Han kom likevel inn på solide 2:51:19, Sjur kom inn på 2:58:41, og var godt fornøyd med det. Mellom dem kom iren Paul Nagle, på 2:56:34. 22 år gamle Cecilie Klungtveit tok overlegent seieren i dameklassen med den sterke tida 3:05:03 og nesten en halvtimes margin til neste kvinne, som var Astrid Fossaa Viga. To kamerater av meg debuterte på fulldistansen: Bjørn Bendixen Leinebø og Erling Håmsø var godt fornøyde med henholdsvis 3:29:44 og 3:40:41, gratulerer! I tillegg var det som alltid hyggelig å hilse på de trofaste traverne Gunnar Aarseth og Gunnar Vaage, som kom inn på henholdsvis 1:29:00 på halvmaraton og 3:18:50 på helmaraton.

Under premieutdelingen spurte speakeren om jeg kommer tilbake neste år, og jeg svarte naturligvis at jeg gjør det. Nå har jeg jo en tittel å forsvare!

image
Stein Henrik Olaussen gratuleres med sin største seier av iren Paul Nagle. Helge Aune står mellom dem. Til høyre damevinner Cecilie Klungtveit.

 

Bilder: Fra arrangøren GTI, Spirit Stavanger og Kondis.

RESULTATER

 

Sportsmanden.no 


Del gjerne

2 tanker om “Thrilleren i Stavanger!

Kommentarfeltet er stengt