Sensasjonell seier i Triple-marathon

Nils Hjelle sin egen historie om trippel-bragden i Tyskland

Det er ikke bare over Hardangervidda eller i Romerike Ultrafestival det har blitt løpt ekstremt langt om dagen. For noen er det heller ikke nok å løpe bare en vanlig maratondistanse. Derfor arrangeres det en rekke ultraløp, definert som alle løp over 5 mil. En litt uvanlig variant er Internationaler Triple-marathon med tre maraton på ett døgn, med pauser mellom, som i år ble arrrangert for 3.gang i Leindeschaft i Tyskland tidligere i juli. Sportsmandens skribent Nils Hjelle har vært med hvert år, uten å klare fullføre de to første gangene. Men alle gode ting er tre for Nils. For han gikk likegodt overraskende bort og vant hele løpet! Her er hans egen spennende beretning fra denne særegne opplevelsen, både fra selve løpene, fra pausene og fra de små detaljene, spenningen, forberedelsene og det viktige og utfordrende psykologiske aspektet. God fornøyelse:

Triple-marathon – et minnerikt ultraløp!

Av: Nils Hjelle

Motivasjons-kinderegget for min tidlige påmelding til Triple-marathon var:

  • At jeg absolutt hadde noe ”ugjort” her etter brutt løp i begge mine tidligere deltakelser
  • At etappeløp i paddeflat trase passer meg ganske bra
  • At arrangementet – med start utenfor Groningen (Nederland) og mål utenfor Oldenburg (Tyskland) – er meget godt
proft arrangement
Arrangementet er profesjonelt fra A til Å, og har selvsagt også egen bil med logo.

Hovedmålet var å fullføre tre løp – dette var mye viktigere enn tider og plasseringer. Dernest hadde jeg et mål å fullføre på under 12 timer – med skjema hhv. 3:40, 4:00 og 4:20. Mange har i forkant forsøkt å få meg til å innse at tidene burde være noe jevnere, men planen forble likevel uendret.

Så hvordan forberedte jeg – som er vant til å løpe ”bare” maraton – meg til et slikt ultraløp? Først og fremst ved å øke antall kilometer til et for meg brukbart nivå, i gjennomsnitt ca. 60 km/uke i 1. halvår 2014 – primært gjennom lengre turer (inkl. noe flere maratonløp enn normalt). Min holdning til lange ultraløp er at det rent fysisk handler mye om å være vant til å spise/drikke nok/riktig underveis og å kunne holde et noenlunde brukbart tempo også med støle bein. I tillegg kommer selvsagt det mentale.

Et viktig poeng for min del var å unngå harde konkurranser siste to måneder før løpet – med tanke på både fysisk og mentalt overskudd – og konkurranse-/prestasjonslyst. Dette har ikke hindret meg i å delta i maratonløp.

Betydelig nedtrapping siste to uker var også en viktig del av forberedelsene, med redusert løping (ingen løpetur over 20 km eller to dager på rad siste 14 dager) og meget rolig ferie på Beitostølen siste uka før. Dog et lite avvik med spontan godværs-fottur med familiens ungdom i Jotunheimen 11-10 dager før, men rolige 20 km/700 høydemeter/6 timer på sti pr. dag var trolig mer herdende enn belastende – med litt velvilje kaller jeg det målrettet høydetrening….

Når det gjelder kosthold har jeg lest et sted at det for lange ultraløp er hensiktsmessig å spise en del mer enn vanlig de siste tre døgn. For min del ble det to rene pastamåltider daglig (også til kveldsmat) – det føltes absolutt riktig før et slikt løp. Spontankjøpte også RingerDrink dagen før, det burde vel strengt tatt vært planlagt – har god erfaring med denne i forkant av lange løp.

Siste løpeturen måtte av logistikkhensyn bli halvannet døgn før løpet, kanskje ikke helt ideelt – men åtte kilometer flatt ved Sognsvann med kompiser i ca 4:40-fart kunne vel ikke skade? Halvveis ut på første runde merket jeg at tempoet var for høyt og fikk innvilget ”baktroppstatus” og nedjusterte eget tempo til for meg passende 4:50-fart. Fin mental greie å demonstrere slik selvdisiplin kort tid før løpet!

Den nære opptakten til løpet ble noe stressende, med 8,5 timers reising fram til idrettshallen der vi overnattet. Da jeg ankom ca kl 22.30 ble jeg møtt med ”I think you are Nils?” av gemyttlige arrangører og skjønte at jeg var sistemann. Så langt så vel, men alvoret slo mot meg da jeg åpnet døra til selve ”sovesalen” (gymsalen) og så at det var helt mørkt og stille. Jeg kom meg etter hvert i soveposen og misunte alle de med oppblåsbare senger og luftmadrasser. Men jeg visste av erfaring at alt mitt oppsamlede overskudd ”i banken” ville stå i mot dette litt stressende og ukomfortable sistedøgnet. At det ble kun to-tre timers søvn plaget meg derfor ikke da jeg våknet ca. 03.30. Valgte egne havrekjeks, polarbrød og RingerDrink framfor arrangørens utmerkede frokostbuffet – best å holde seg til det kjente!

Løp 1

Selv om jeg er A-menneske er start kl 05.00 ikke hverdagskost, men jeg har faktisk et par erfaringer (samme løp to ganger tidligere, samt Dubai med start kl 07.00 = kl 04.00 norsk tid) – så verken tidspunktet eller noe annet føles skremmende denne morgenen. Alt går etter planen, heller ingen ulempe å ha vært på samme sted og deltatt i samme løp før. Ingen stresser, alle er vennlige og “det kollektive humøret” er godt. Bussen – som vi skal gå på tre ganger denne dagen – er klar til første innrykk. Det humres når et av bussjåførens første trekk – neppe tilsiktet – er å slå av alt lys inne i bussen… Ikke akkurat hva vi trenger for å bli skikkelig våkne nå! Det er fortsatt temmelig mørkt ute.

Jeg blir ydmyk – men også litt lattermild – når jeg ser fire ambulanser oppstilt ved start. Ikke noe å si på kapasiteten med tanke på at vi er max. 80 startende. Men det sier egentlig mye om hele arrangementet; alt er tenkt på og alt er tilstrekkelig og litt til – ekstremt profesjonelt til å være et løp med tross alt begrenset størrelse.

Jeg er klar og gleder meg! Godt og varmt vær gir ingen usikkerhet mht. valg av klær/utstyr. En halvliters tom drikkeflaske er nødvendig fordi serviceintervallene er 10km, druesukker og gel er i praksis med kun for tryggheten – av erfaring vet jeg at serveringen er mer enn god nok underveis!

Skovalget er tatt flere uker i forveien; Mizuno Aero på første, New Balance 890 på andre og Nike Pegasus på tredje. Førstnevnte har den hardeste dempingen, en slags forsikring mot blemmer/gnagsår allerede etter 1. løp. Nike er valgt ut fra komfort, dempingen kan vel aldri bli myk nok i siste løp – og da tåler jeg en vannblemme eller fem. NB’ene, innkjøpt og testet for kun noen uker siden, er ikke valgt på rasjonelt grunnlag som de andre – men pga. den herlige løpsfølelsen.

Vi er endelig i gang, etter diverse instruksjoner fra løpsleder Holger. Angrer jeg litt på at jeg lærte fransk og ikke tysk på skolen. Men kanskje vil mitt tynne repertoar av Derrick-fraser kunne komme til nytte på nettopp en slik dag; både ”Haben Sie Angst?” og ”Das sieht nicht gut aus“ kan jo vise seg å bli treffende når det røyner på utover dagen…Blir tidlig liggende på 3. plass, og gjør ingen anstrengelser for å tette luke til de foran. Aleneløping allerede tidlig er ikke helt ideelt – men jeg roser meg selv for å holde meg unna teten. Heller ikke noe problem å løpe alene med en så eventyrlig ramme; det lysner for hver kilometer, ulike dyr beiter rett ved veien, kun naturens lyder å høre, soloppgang over endeløse sletter – jeg koser meg rett og slett i ca. 5:00-fart.

vakker natur
Ikke vanskelig å finne ro i sjelen i dette landskapet.

Men når de to foran senker tempoet slik at jeg passerer dem, etter hhv. 5 og 15 km, må jeg etterhvert til pers i front. Men der har jeg jo selskap av ikke bare en – men to – syklister. Og den ene ambulansen ligger tett på oss, jeg velger å ikke ta det ille opp… Er relativt gjerrig med tiden på matstasjonene, får hjelp til å fylle flaske mens jeg drikker noen kopper og spiser banan. For å forebygge/begrense mageproblemer senere på dagen holder jeg meg motvillig unna de fristende søtsakene.

drikkestasjon
Sportsdrikken virker sympatisk både i smak og styrke.

Det første løpet er kanskje det aller mest naturskjønne, med første del helt utenfor sivilisasjonen og siste del langs små kanaler og sjarmerende småhusbebyggelse. Og så synes jeg det er ekstra stemningsfullt å løpe på denne tiden av dagen.

vakkernatur2
Vakrere enn dette blir det ikke

Ikke helt komfortabel med tetposisjonen, men tempoet holdes jevnt og kontrollert fram til 3:33 og seier i det første løpet – klokken viser litt over halv ni… Merker absolutt at jeg har løpt noen timer, men ser lyst på situasjonen selv om det gikk litt “for raskt“. Jeg skyver førsteplassen bort fra bevisstheten, både fordi det er helt underordnet totalresultatet og fordi jeg har to andreplasser “med bismak“ (for raskt) fra samme enkeltløp i 2010 og 2012.

Pausen

Jeg tror utnyttelse av pausene er svært viktig for sluttresultatet. Drøyt to timer kan brukes godt eller mindre godt. To stikkord er iallefall uttøying av muskler og inntak av mat/drikke. Først rask dusj og tørt tøy, dvs. neste løpeantrekk. Det går en stund til det kommer flere i garderoben – heldigvis er det ingen fokus på tider og plasseringer. Dette er, som så mange andre ultraløp, et løp der man først og fremst konkurrerer med seg selv. Etter dusj er det viktig å tøye endel, deretter mat/drikke – holder meg fortsatt unna det mest fristende og presser isteden ned tørre brødskiver og havrekjeks.

Så går jeg ut i sola for å sørge for tørking av tøy, skjønner nå at dagen vil bli varm. Passer på å ikke oppholde meg noe særlig i sola, samt å unngå å legge meg ned, driver heller litt småtøying og vekselvis sitter ned og rusler rolig rundt – primært for å spise/drikke så mye jeg klarer. Her må det mer inn enn appetitten tilsier! Sender sms’er til “supportere“ hjemme og plastrer nøye alle utsatte steder, samt smører lårene – siden jeg har valgt løpeshorts og ikke tights i neste løp.

Den avslappede stemningen preger fortsatt forsamlingen. Etterhvert som vi blir flere, reflekterer jeg over at pauselengden blir ulik for hver løper – noen av de som bruker opp mot maxtid på 6t får i praksis ikke mer pause enn den korte bussturen til neste start. Men særlig mørket på slutten av tredje løp tilsier at arrangementet går best slik. Jeg er uansett glad for å ha hatt romslig pause. Hvis ett tidspunkt skal betegnes som “Det er nå det begynner“ så er det når vi etterhvert entrer bussen for transport til neste start. Selv om fokus i pausen i praksis har vært neste løp, er det først nå “det ekstreme“ kommer til uttrykk.

Løp 2

Litt forsinket ankommer bussen startsletta. Jeg presterer å bruke mesteparten av den korte tiden på å fikle med mobilen som ikke oppfører seg greit lenger (første løp ble for tøft med bl. a. noe fuktighet…), og legger den igjen på bussen. Glemmer å justere snøring på skoene og må stoppe 100m etter start for å ordne på dette, uten at det oppleves spesielt dramatisk.

varm start på andre løp
Løpsleder Holger gjør klar til start i stekende sol kl 1100. Ikke mye skygge å forvente de neste fire timer – men heldigvis en forfriskende (side)vind.

Jeg havner et stykke bak, men skjønner at jeg vil plukke mange løpere – og etter noen km i 5:00-fart er jeg rett bak en tet-duo. På dette tidspunktet ser alt veldig lyst ut – særlig sammenliknet med tilsvarende i 2010 og -12 da jeg var meget støl i beina i starten av andre løp. Om godfølelsen kan tilskrives bedre treningsgrunnlag, de nesten nye NB 890-skoene eller annet vet jeg ikke – men det føles rett og slett ikke aktuelt å bremse. De andre slipper ganske markant etter få km, og det er syklistene og meg igjen. De sykler foran (for å vise vei, i tillegg til de hyppige blå pilene), men hvordan beregner de egentlig farten – er det de eller jeg som i realiteten påvirker tempoet mest? Kilometerne renner på, det går veldig lett fram til 15km, deretter merker jeg at det må jobbes litt mer på alle måter – og det er blitt skikkelig varmt!

ensomt og varmt
Ensomt og varmt midt i løpet.

Tankene om hvem som egentlig styrer tempoet vender tilbake, de to syklistene har mye å snakke om mens de ruller for dem rolig framover – men hvorfor øker de farten så mye at jeg må slite for å holde følge? Nei, det er slett ikke de som øker farten, men jeg som begynner å “få det“ – allerede noen få km etter halvveis totalt! Følelsen er ikke til å ta feil av, dette har jo skjedd noen ganger før “i karrieren“. Og det er lett å finne “passende“ forklaringer: Løpt altfor fort! (og syklistene er “medskyldige“…) Valgt altfor lette sko! Spist for lite! Sovet altfor lite siste natt! Rett og slett trent for lite! Det er altfor varmt for meg! De destruktive resonnementene er ikke vanskelig å tre inn i: “Det er vel en grunn til at jeg ikke har klart å fullføre her tidligere – ville vært rart om jeg plutselig skulle klare det i dag…“, “Jeg er ikke engang skikkelig ultraløper, og så har jeg ligget i klar tet i halvparten av totalløpet – hvor er fornuften?….Det måtte jo gå galt!“

Jeg meddeler syklistene at jeg “will be walking the next minutes“, hvorpå de ser litt bekymret på hverandre og byr meg cola fra sitt sykkelveske-lager (ordinær service som jeg ikke har benyttet meg av tidligere, forøvrig etter mitt syn på grensen til “unfair“ overfor de som ikke blir fulgt tilsvarende kontinuerlig). Jeg takker ja, og skjønner etter “nedhellingen“ at jeg definitivt trengte dette. Men jeg er mentalt sliten, og orker ikke annet enn å gå – dog relativt raskt (ca. 9:00-fart). Prater litt med de rullende der jeg går, tror de lurer på “hvordan dette skal gå?“. Får faktisk gå slik i bortimot fire km før noen passerer! Men heller ikke da er jeg sterk nok til å henge meg på deres tross alt beskjedne tempo (trolig ca. 5:30). Følgesyklistene tør knapt forlate meg for å gjøre jobben sin foran; “Is it all right that I’m leaving you now? Sure?“

Matstasjonen ved 31km skal etterhvert vise seg å bli redningen og vendepunktet, jeg manner meg opp til en løpekilometer inn dit – etter å ha gått i ca. 50 minutter!

godt utvalg
Meget godt utvalg på matstasjonene – så spørs det hvor lurt det er å teste hele buffeten…

Og tro det eller ei: Etter matstasjonen føles det faktisk helt greit å gjenoppta 5:00-tempoet fra tidligere! Om det er fordi jeg blir oppildnet av å ta igjen en av dem som passerte meg, om det er næringsinntaket (som inkluderte en halvliter RedBull), oppsamlet overskudd etter “pausen“ eller vissheten om at det kun er en drøy mil igjen vet jeg ikke – trolig en kombinasjon. Når det er sagt er en av mine erfaringer at den tredje maratonmila ofte er tyngre enn den siste, så kanskje denne realiteten – eller selvoppfyllende profetien – kommer ekstra tydelig til uttrykk i akkurat dette løpet?

Den siste mila er selvsagt heller ingen dans på roser, men jeg har tatt tilbake kontrollen over løpet mitt og vet at jeg vil holde greit til mål – iallefall i dette enkeltløpet….Fem kilometer før mål blir jeg imidlertid akutt kvalm og må stoppe to ganger for å kaste opp. Mye ulik drikke/mat toppet med RedBull får ta skylden for det. To kilometer før mål løper jeg feil (pil i samme blåfarge) og sløser bort to minutter. Egentlig et bevis på hvor sliten jeg er, siden jeg både har løpt denne rette “innspurten“ to ganger før og fordi jeg også kunne se løper/syklist langt foran meg – men likevel presterer å følge pila inn på en småvei til venstre (jeg har forøvrig også prestert å løpe feil i et maratonløp på den andre av to like runder – min påstand er derfor at så elendig dømmekraft får man bare når man er skikkelig sliten…).

Tilbake på sporet igjen forseres etterhvert dagens eneste lille motbakke inn til oppløpet og målseilet (arrangøren har sørget for skikkelige fasiliteter også på den fronten) til 3. plass på 3:59. Jeg tror de to frontsyklistene blir svært (positivt) overrasket over å se meg allerede nå, for det er kun minutter siden de to første løp i mål. Vi gratulerer hverandre.  Jeg er lettet over å ha fullført løp nr. 2, og positivt overrasket over “come-backet“ siste mila. Og fysisk og mentalt sliten. Og litt redd for fortsettelsen…

Ny pause

Så er det pause igjen og nå befinner jeg meg i “ukjent land“, siden det var her jeg bestemte meg for å bryte i 2010 og 2012. Dusjen er ikke like behagelig som for seks timer siden; jeg har merkbart stølere bein, begynnende blemmer og er småfrossen. Skal jeg likevel droppe den tredje? Da vil jeg kunne glede meg over å ha løpt hver av de to første raskere enn for to år siden, med 1. og 3. plass på etappene – og også være mer opplagt til kommende dagers jobbkonferanse og familieferie. Og ikke minst vil jeg være sikker på å unngå skader og dermed kunne trene godt resten av den lange sommeren.

Beslutningen må tas nå med tanke på hva jeg skal ta på meg av klær. Heldigvis hører jeg den bryske stemmen inni meg minne om hovedmålet: Å fullføre ultraløpet! Beslutningen blir heldigvis: “Fortsett!“. Deretter samme rituale som forrige pause med uttøyning, plastring og næringsinntak – denne gang også varm pastarett. Jeg får besvart noen sms’er og forsikret om at jeg stiller på løp nr. 3, men at tid er uvesentlig og at jeg trolig vil bruke opp mot fem timer. Beslutningen om drikkesekk blir tatt, og jeg tar også med et par ekstra klesplagg, løypekart/-beskrivelse og lykt (!) – totalt drøyt to kilo i en god drikkesekk er ikke noe problem når det skal løpes rolig.

Alt går litt tregere nå, og tiden oppleves knappere enn i første pause. Mange er i ferd med å “stå av“ løpet, og jeg kjenner at jeg er tilfreds med endelig – i tredje forsøk – å gå på bussen med startnummer på brystet. Hvis bussturen til start hadde tatt mer enn de ca. fire minuttene kunne jeg nok ha sovnet, så overskuddet mangler. På den annen side føles beina ikke så verst. Men jeg merker at skoene er trange, selv om de bevisst er kjøpt et halvt nummer for store.

Løp 3

Endelig av bussen! Drøyt 30 løpere tusler rundt før start. Jeg legger merke til at syklistene har regntrekk på veskene sine, håper ikke den varslede nedbøren blir for kraftig – minnes med gru det ekstreme regnværet i to timer av det andre løpet for to år siden.

smilet sitter løst
Mye smil og latter, som her da det gjøres klar til den meget viktige starten på tredje løp!…

Det er svært tilfredsstillende å endelig være en del av startfeltet som jeg med blandede følelser har heiet avgårde to ganger tidligere. Jeg gleder meg faktisk til turen! Jeg har ingen formening om hva slags fart de andre skal løpe i, egentlig heller ingen formening om egen fart…

Vi sendes avgårde etter høytidelig nedtelling, og jeg blir liggende i posisjon 5-8 – og tenker at godt følge vil bli viktig på denne etappen. En av de jeg ligger i gruppe med er Andreas – vinner av det andre løpet. Vi har jo allerede pratet endel etter forrige målgang (han snakker godt engelsk – ikke alle tyskere gjør det), og det faller naturlig for oss å veksle noen ord – primært om aktuelt tempo. Begge synes 6:00 er passende åpningsfart, han har forøvrig ikke deltatt her før. Etterhvert kommer også tidshistorikken på bordet, og det viser seg at han i det andre løpet var tre minutter foran meg, mens jeg var 19 minutter foran ham i den første. Vi avanserer til andre/tredje plass uten å justere tempoet, og han forklarer at mannen i front ikke har løpt begge de første løpene. Så følger noen høflighetsfraser som “If keeping this pace I think you can go all the way and win“ (ham) og “But anything can still happen, it’s more than three hours left“ (meg).

Vi lar analyser og prognoser ligge og snakker isteden om mer trivielle ting – fortsatt innenfor løping… Han er også primært maratonløper, men har som meg løpt noen ultra. Og han har nesten et kvarter bedre maratonpers enn meg, men min er noe “nyere“ enn hans. Syklisten byr oss cola, og vi takker ja. Ellers nyter jeg godt av min favorittdrikk Isostar LongEnergy fra drikkesekken. Vi tar oss bra med tid på drikkestasjonene, magen er ikke like fornøyd lenger – og jeg har konvertert til en Mozell-lignende drikk framfor løpets sportsdrikk – det funker bra.

Vi tar igjen førstemann, men det ligger to andre kun noen hundre meter bak. Tar også med en RedBull i sekken for tryggheten. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at tanken på totalseier pirrer meg nå, og jeg skjønner at Andreas må stikke fra ikke lenge etter halvmaraton hvis han skal komme 16 minutter foran i mål. Imidlertid har ingen av oss kapasitet til å øke 6:00-farten noe særlig, og vi fortsetter å løpe side ved side. Samtidig vet jeg at minuttene går raskt hvis f. eks. “kollapsen“ fra forrige løp gjentar seg. Vi nyter godt av hverandres selskap, og gir begge oppriktig uttrykk for det – vi har blitt et bra team!

dream team
Dream Team

Andreas er også interessert i pallplassering totalt, men ingen av oss har oversikt over andre løpere – så vi har felles interesse av å opprettholde 6:00-farten. Det begynner etterhvert å bli mørkere, og på siste drikkestasjon (32 km) blir vi påtvunget hver vår refleksvest. Jeg gjentar suksessen fra seks timer siden med to bokser RedBull, den i sekken beholdes som reserve (skal vise seg å bli løpssouvenir fram til dagen etter i London).

Det eneste reelle hinder for totalseier nå er føling med et eller annet i høyre bakre leggmuskel – tenk om det går over i krampe eller strekk! Men jeg har kjent det siden slutten av andre løp, så da holder det sikkert en time til – hvis jeg passer på å ikke ta for lange steg eller å øke farten… Syklisten lurer på om vi vil løpe sammen over målstreken, og vi synes begge det er en fin ide. Strengt tatt føler jeg at Andreas har litt mer inne enn meg, og gir også uttrykk for det – men han nekter. Jeg får rett, for idet en av de to forfølgerne kommer opp på siden av oss og forbi tre kilometer før mål og syklisten utfordrer oss til å følge ham, roper jeg til Andreas “I’m not able to, but you are!“ – og han tar utfordringen. Selv blir jeg løpende og prate med syklisten, og de siste kilometrene blir andektig forsert. I mål på 4:14 som tredjemann blir jeg hyllet som totalvinner, og vi tre som er kommet i mål har hver var etappeseier (de to andre har også hver sin annenplass der den andre har vunnet). Når man er så sliten, har nådd en krevende milepæl (fullføre 126,6km) og dessuten har vunnet er det lett å bli rørt – jeg kjenner klumpen i halsen nå!

rett etter seier
Deilige minutter rett etter målgang.

Sentimentaliteten tar imidlertid slutt etter noen minutter, og jeg fyller på så godt jeg kan med eplecider, varm mat og etterhvert en øl. Jeg får beskjed om at premieutdelingen starter kl 23.00 presis, og har da tid til å ta dusjen på hotellet. Merker på turen bort at beina ikke på noen måte er “ødelagte“ etter 126,6km, men at jeg derimot er ekstremt mentalt sliten. Det viser seg at premieutdelingen (i gymsal der mange etterhvert skal overnatte) blir utsatt i over en time, men all honnør til arrangøren for at alle tas i mål først! Premieutdelingen er en langvarig og høytidelig seremoni, jeg sliter faktisk litt med å holde meg våken – men får god hjelp av å bli kalt opp fire (!) ganger. Mange fine ord og oppmerksomheter også til ildsjeler blant arrangørene, en flott avslutning på arrangementet! Jeg takker løpsleder Holger og sier spesielt farvel til Andreas – og avslutter et minnerikt døgn med å rusle tilbake til hotellet for nok en natt med dårlig søvn…

Men hva gjør vel det når jeg har fullført 126,6km ultraløp og hatt en uforglemmelig opplevelse.

 

triple
Tekst: I 2010 og 2012 ble det kun to slike, som pga. “ufullstendighet“ og dermed redusert verdi ble tildelt 10-åringens samling hjemme. Disse tre får hun derimot ikke!

 

Tekst og foto: Nils Hjelle

Andre artikler av Nils Hjelle på Sportsmanden: 

10 maratonvettregler for et litt bedre resultat!…

«Uoppdagede» maraton-godbiter i det nære utland

 

sportsmanden.no 
Lik gjerne
Del gjerne