Rapport fra Marcialonga

Her er Trond Inge Carlsens stemningsfulle beretning fra Marcialonga 2013.

Jeg våknet opp kl 05:30 til stjernehimmel. Når vi ankom startområdet i Moena var det minus 8 grader og nordavind. Jeg startet i år 2 puljer lenger fram enn i fjor, dvs i pulje 3, fem minutter etter eliten og pulje 2. Nytt av året var at vi fikk legge fra oss tøyposen inne i startslusen. Det var deilig for da slapp vi å fryse en halv time. Stemningen før start var elektrisk, og helikopteret svevde over hodene våre.

Klokken er 07.45, det er 45 minutter til start for pulje 3.Litt av en skipark…

Men vi så ingenting av starten ettersom det var høye gjerder rundt startbåsen. Men så snart eliten og pulje 1 hadde startet, ble vi sluppet ut i sporene. Det hele gikk sivilisert for seg og nervene var lagt igjen i startbåsen.  Selv med bedre startposisjon var det vanskelig å avansere i feltet, så de første 2 milene var ren transportetappe, før gassen ble satt i bånn!

Det ble imidlertid kaldere jo lenger opp i dalen vi kom, og først ved 30 km var det levelige forhold med tynt superundertøy og trikot. Jeg gikk med bånn gass og for full musikk fram til Predazzo, som er målgang i for de få som kun gikk 46 km. Passerte på 2.43. Fram til da hadde jeg passert folk hele tiden, men siste 2 mil var som i fjor en eneste stor pine. Dessuten hadde de servert te underveis og jeg var i år som i fjor fryktelig tissetrengt. 6 km før mål klarte jeg ikke å holde meg lenger og måtte et nødvendig æren i skogen. Sporene var faste og fine hele veien, men de første 5 mila adskillig tråere enn i fjor. Men til gjengjeld var de fortsatt faste etter passering 5 mil også.

Til tross for at jeg nesten var gått tom for krefter, klarte jeg likevel å holde tempo brukbart. Fikk vondt i baksiden av armene, noe som tydet på at jeg hadde staket feil. Det er vanskelig nok å konsentrere seg om løpere foran og bak og på siden, i tillegg til at det flere steder svinger brått. Så å konsentrere seg om teknikk i tillegg er ikke lett. Men jeg la om teknikken og kjente ikke mer i armene. Men da jeg kom til VM-stadion i Lago og det var 16 km igjen, skulle jeg ønske jeg var halvparten så pigg som jeg var samme sted dagen i forveien. Nå hadde også eliten gått i mål et kvarter tidligere…

Trond Inge var en av svært få mosjonister som valgte å ikke smøre om før siste bakken, og som måtte stole på armene og stake-egenskapene…

Da det var 3 km igjen viste klokken 3.57. Men så gjorde jeg en megatabbe og droppet å smøre om rett før de siste bratte bakkene opp gjennom bygatene i Cavalese. Delvis fordi det var for lang kø på smørestasjonen, delvis fordi jeg følte meg pigg. Men jeg steg ikke mange meterne før festet ikke lenger satt som spiker, så da måtte jeg stake. De fleste gikk diagonalt på et vis, men jeg staket forbi de inntil krampa tok meg i magen. Det ble derfor et megaslit opp de bratteste partiene, og jeg hadde kjempevondt i armer og magemuskler. Det var fullt av folk opp gjennom gatene som heiet og støyet, så det hjalp på, og ettersom det var ingen andre på mitt nivå som staket opp bakkene, fikk jeg ekstra jubel! Men det var jo ditto nedtur når krampa stoppet meg… Siste kilometer er relativt lett så der gikk det greit å stake, men jeg hadde allerede tapt altfor mye.

OPPLØPET! Snart i mål!….I MÅL!!! Endelig, etter 70 kilometer og en laaang bakke….

På de siste 3 kilometerne brukte jeg 23 minutter, 10 minutter bare på den nest siste kilometeren alene. Men på tross av smøretabben på slutten, tråere føre, og at løypa var 1,4 km lenger enn i fjor, så gikk jeg meg opp 8 minutter og fram 226 plasser til nr 780 totalt. Det er jeg veldig godt fornøyd. Været var i tillegg knallbra med natursnø i hele løypa, bortsett fra i byene vi gikk gjennom. Kuldegrader hele veien gjorde sporene faste og fine og det var lett å få feste, det var oppholdvær, relativt lite vind og delvis blå himmel med solgløtt. Og langs hele løypa var det folk som heiet og ringte med kubjeller og klokkespill, og gjennom hver landsby var det full folkefest! Jeg tror hele dalen Val di Fiemme, med tilhørende dalstrøk innafor, hadde dratt ned til løypa. Og ikke minst fikk jeg flere nye venner, så Marcialonga 2013 var så nær perfekt som en kan komme.

I målområdet var det fullt liv hele dagen av løpere og tilskuere. Når en kommer i mål blir en sluset inn i en liten park hvor en kan spise kjeks, rosiner, sjokolade, drikke te eller buljongsuppe, hente klesposen fra start og en treffer mange kjente og ukjente konkurrenter, før en går ned til pastaparty og skravler videre om dagens hendelser i løypa. Deretter går en tilbake til mål og spaserer langs oppløpssiden til torget hvor det nå er fullt av folk, og fullt av boder som selger mat og drikke av alle slag, og et Tyroler-orkester som spiller opp stemningen enda noen hakk, samtidig som vi kan følge med på løperne som strømmer til mål. De første kommer i mål kl 11:15 og siste løper kl 19:00. De som er igjen i byen da får oppleve et fargesprakende fyrverkeri. I mellomtiden kan en trekke inn på restauranter og puber og fylle lagrene ytterligere, før en drar tilbake til hotellet for en velfortjent dusj, og enda mer middag. De fleste sovner lett når en først kommer i seng, bortsett fra smørerne til de teamene som har med seg slikt. De holder det gående til frokost neste dag.

Det er et yrende liv på torget etter løpet.
…der man kan høre på tyrolermusikk og annen underholdning….
… og få seg litt påfyll av næring. Det trengs nå!

 

Som en liten tilleggshistorie under årets tur, kan nevnes at jeg fløy via København til Milano, men all bagasjen inklusive skiene ikke kom lenger enn til København. Jeg hadde derfor noen nervepirrende dager før skiene ankom hotellet i Castello di Fiemme kl 17:00 lørdag ettermiddag.  Heldigvis bodde jeg på hotell med Oslo Sportslager og deres team, som var så snille å låne meg det jeg trengte av ski, staver, hansker, lue og overtrekksdress, slik at jeg fikk gått på ski fredag og lørdag. Deres stjerne var Sandra Hansson, som dessverre aldri kom til mål.

Alle bilder: Trond Inge Carlsen.

Sportsmanden.no / Trond Inge Carlsen

Alle resultater kan ses her.

Se også Trond Inge sin stemningsrapport før Marcialonga.

Og les om Norges råeste idrettsutøvere – og litt om legenden Oddvar Brå sin opplevelse her.

 

 

Lik gjerne
Del gjerne

En tanke om “Rapport fra Marcialonga

Kommentarfeltet er stengt